Nordkalottsamarbeidets historie

Historien går tilbake til siste del av 60 årene i Tromsø da enkelte ved Åsgård psykiatrisk sykehus begynte å arbeide i lokalsamfunnene. Dette ’utearbeidet’ gjorde at vi tok imot familieterapi som nådde Norge i begynnelsen av 1970-årene med åpne armer. Vi fant ideene om tidens og kontekstens betydning i menneskers liv, som både naturlige og stimulerende, og ble særlig opptatt av ideene om at mennesker forandrer seg med omstendighetene, og viktige deler av omstendighetene utgjøres av familien og lokalsamfunnet.

Det nordnorske fellesskap
Omstendighetene forandrer seg med tiden, så om en bare lar tiden få slippe til forandres omstendighetene ’av seg selv’. Dette appellerte naturlig nok til fagfolk nordpå, siden folk her oppe alltid har vært helt avhengig av forholdet til familie og det større fellesskap for å overleve og utvikle seg. Den mer ’etablerte’ og ’vanlige’ psykiatrien og psykologien på den tiden hadde et mer individuelt syn på menneskelige problem, i det en tenkte at det problematiske satt inne i den som ga uttrykk for problemet, og problemet fulgte med vedkommende uavhengig av tid og sammenheng. Konsekvensen av denne ’vanlige’ tankegangen var naturlig nok å styrke og utvikle sentrale institusjoner hvor problemene skulle behandles og løses, hvoretter personen kunne sendes hjem som ’ferdigbehandlet’.
Den nye trenden, nemlig å arbeide i lokalsamfunnene og å legge vekt på tid og sammenheng ble møtt av de ’etablerte’ fagfolkene med høflige forbehold.

Psykiatri i primærhelsetjenesten
Da Tom Andersen ble ansatt som dosent i sosialpsykiatri ved Universitetet i Tromsø i 1976, ble denne stillingen utgangspunktet for et prosjekt hvor en gruppe på syv fagfolk; en psykolog, tre psykiatriske sykepleiere og tre psykiatere, skulle møte de med psykiatriske vansker som primærhelsetjenesten ønsket hjelp i forhold til. Arbeidet skulle fortrinnsvis skje i denne tjenestens lokaler i nært samarbeid med dens utøvere. Håpet var at det kanskje kunne redusere innleggelsene til det psykiatriske sykehuset i byen. Prosjektet kom i stand med bistand fra sosialdepartementet. Flere av overlegene ved det psykiatriske sykehuset i Tromsø var kritiske til prosjektet, og da prosjektperioden var over var også prosjektets virksomhet over. Førstelinjen likte arbeids- formen og innleggelsene til det psykiatriske sykehuset gikk ned, men fylkesmyndighetene fulgte råd fra overlegene, og det hele måtte oppgis.

Internasjonale kontakter
Imidlertid var det nå vanskelig å gi opp ideene om tidens og de mellommenneskelige forholds store betydning i arbeidet med psykiatriske problemer, og det var viktig å la andre også få ta del i de nye ideene. Før gruppen på syv ble oppløst dro den til Lago d’Iseo i nord Italia og deltok i en samling som Luigi Boscolo og Gianfranco Cecchin, begge fra det berømte Milano-teamet, arrangerte. Ca 20 grupper fra USA, Europa og Australia deltok. Denne samlingen styrket den nye ideologien hos de fleste av de syv, og vi arrangerte også et stort seminar i Tromsø i 1972 om ’psykiatri i lokalsamfunnet’.

Ut til lokalsamfunnene
Imidlertid ble all oppmerksomhet rettet bort fra lokalsamfunnene og mot den sentrale psykiatriske institusjonen i Tromsø. Denne erfaringen fikk oss til å forstå at når en samles og snakker i det sentrale vil en lett bli opptatt av hva som foregår i det sentrale. Derfor måtte slike samlinger bort fra Tromsø og ut i lokalsamfunnene.
Den første fant sted i Gryllefjord, helt ut i havgapet, og ett hundre kom for å møte Lynn Hoffman og Peggy Penn, begge fra New York, og ikke minst møte hverandre. Senere har det vært slike samlinger i juni hvert år til stadig nye steder, fra Svanvik i Passvik dalen ved grensen til Russland i nord til Skogsholmen på Helgelandskysten i sør. De vi har invitert til å innlede har hatt en ikke-instruktiv praksis og dessuten vært i stand til å beskrive sin praksis og dessuten sette den i en filosofisk ramme. Mange og betydningsfulle folk har vært her, men det er naturlig å særlig nevne Harry Goolishian og Harlene Anderson fra Houston-Galveston i Texas. De har kommet tilbake mange ganger, og mange av oss dro over til dem. Juni-seminarene har blitt det møtestedet vi håpet det skulle være; både et møtested og et fristed, hvor det var viktig at det skulle være plass for alle. Temaene har variert mye; den terapeutiske praksis; den praktiske forskning; forholdet mellom praksis og forskning; ulike filosofiske perspektiv; forholdet mellom filosofi og praksis; andre uttrykksformer enn ord, osv. I 1994 ’flyttet det’ for første gang ut av nord Norge til Björkliden i nord Sverige, og i 1997 for annen gang; til Arkhangelsk i nordvest Russland. Kontakten med russerne førte til at en del av oss med jevne mellomrom har reist til Arkhangelsk og gjennomført et utdanningsprogram der.
Fra 1988 kom finnene aktivt med i juni-samlingene.
Noen av seminarene var små og intime, andre ganske store. I Svolvær i juni 1993 kom nesten 400 personer fra 14 land. De 20 inviterte lederne omfattet de fremste innen ’sosial konstruksjonismen’ (lage beskrivelser av virkeligheten gjennom samtaler). Det som kanskje huskes mest var det i 1988 i Sulitjelma som ble kalt ’Et gresk kjøkken i det arktiske’.


Berømte ’epistemologer’ (tenkere) ble bedt å beskrive klinisk arbeid ved hjelp av ’annen-ordens kybernetisk språk’ (ingeniør språk).
Fra 1988 har vi også hatt tilsvarende årlige to-dagers januar-seminar i Tromsø, og i tilslutning til dette har vi hatt et ’årsmøte’ for det fellesskapet som oppstod rundt seminarene.

Familiterapiutdanning
Juni-seminarene utgjorde et ytterst uformelt men tydeligvis levedyktig nettverk, og midt i 80årene begynte noen å snakke om en familieterapiutdanning nordpå. Utdanningene sørpå foregikk ikke bare langt borte og i en annen sammenheng, men reisene gjorde dem også kostbare. Det ble mange og intense diskusjoner med mye for og i mot. Skulle det bli en evt. utdanning måtte den bli ’ordentlig’ og ikke for ulik utdanningene sørpå. Selv om mange var redd at nettverket skulle miste sin fleksibilitet og frihet om det ble innført de strukturer og begrensninger som ett hvert utdanningsprogram uunngåelig fører med seg, ble det til slutt et samlet ønske om en utdanning, som startet 1. januar 1987.
Dette nye krevde noe nytt, som også kunne bli en trussel for fleksibiliteten og friheten, nemlig noen som ’styrte’ det hele. Fire personer inngikk i en ’Ledelsesgruppe’, en fra hvert av de tre nordnorske fylkene, og en fra Universitetet. Etter at svenskene kom med i 1990 er også en fra Norrbotten med, slik at ledelsesgruppen nå består av fem. Denne gruppen har helt fra starten hatt ett telefonmøte hver måned, og det varer ca en time. Vi sparte tid og penger på dette.
Ved årsmøtet i tilslutning til januar seminaret har alle tidligere eller nåværende ’studenter’ og veiledere kunnet være med. Her har de store linjene blitt trukket, og det er ut fra disse store linjene Ledelsesgruppen utøver sine månedlige diskusjoner og beslutninger. Det har enda ikke vært nødvendig med votering, hverken på årsmøtet eller i Ledelsesgruppen, i det vi har lykkes å diskutere oss frem til de beslutninger som måtte taes.
Vi har kalt oss selv ’Et utviklingsprosjekt på Nordkalotten i systemisk arbeid’, men da studiet kom og ble kalt ’relasjons- og nettverksarbeid’ tenkte vi at det kunne være bra å skifte til ’Et utviklings-prosjekt på Nordkalotten i relasjons- og nettverksarbeid’. Men den gang ei; til tross for diskusjoner i tre påfølgende årsmøter kunne vi ikke enes, så vi har gått videre med ett navn for fellesskapet og ett for utdanningen.
De administrative funksjonene som har vært nødvendige har blitt utført fra institutt for samfunnsmedisin ved universitetet i Tromsø, først av Gunn Eva Andersen til hun døde altfor tidlig i 1989, senere av Gerd Furumo. Uten disse to ville vi aldri ha kommet der vi er i dag, og vi takker dem tusen ganger for alt de har gjort.

Det ble tidlig viktig at tre forhold måtte unngåes; budsjetter, presidenter og formålsparagrafer. I det øyeblikk det fins penger som skal fordeles; eller en øverste, styrende leder skal velges; eller et formål for hva en skal og ikke skal gjøre skal bestemmes, oppstår lett diskusjoner som kan ødelegge ett hvert samhold.