Forskningsemne
Historisk arkeologi

Gårdshaugsundersøkelser

Gårdshaugsundersøkelser

Deltaker(e):
Reidar Bertelsen

Gårdshaugene

Dagens bebyggelse er ujevnt fordelt, men den ligger stort sett på denne flata. Den som har øvd sitt øye til å skille mellom naturens form og det som mennesket har stelt til, vil kunne feste seg ved at det i sentrum av husklyngene ofte ligger et eldre hus som er bygd på ei svak forhøyning. I noen tilfeller kan en se at det er litt frodigere her. De fleste vil likevel ha problem med å erkjenne at vi står overfor et menneskeskapt landskapstrekk, et kulturminne.

Om man spør de som bor i husklyngene om hva den nesten umerkelige forhøyninga i sentrum er, så vil svarene kunne være at den har navn: Tofta (eller fleirtall Toften), Gammelgården, "der heime", Gårdsgrunnen, Gårdshaugen eller lignende. Dette er også stedet der kvinnene henter blomsterjord.

I noen tilfeller går nyvegen forbi, den skjærer seg skarpt inn i terrenget og skjæringa ved Gammelgården viser at det slett ikke er grus i haugen, men svart jord i 2-3 meters dybde. I skjæringa kan den skarpøyde også finne potteskår, jerngjenstander, lær, bein av fisk, fugl og pattedyr og mye annet. Her er det ingen tvil, vi står overfor det som arkeologer i snart 50 år har kalt gårdshaug.

(Fig 2.1) Hårvika

LEKFOLK LÅ LANGT FORAN FAGFOLK.

Den første gårdshaugen vi veit at fagfolk kom i kontakt med, lå i Hårvika, rett sør for fylkesgrensen mellom Troms og Nordland i Tjeldsundet. Der skulle man bygge nytt våningshus tidlig på 1870-tallet. Ved utgravinga av kjellergropa kom det for dagen mange gjenstander og eieren tok kontakt med en av de framstående menn i nabobygda, telegrafbestyreren i Lødingen. Han tok kontakt med Th. Winther på det nyetablerte Tromsø Museum og telegrafbestyreren fikk i oppdrag å følge med hva som skjedde. Winther hadde tydeligvis et håp om at dette var en stor gravhaug og at det kunne ligge et vikingskip der. Rapporten var forstemmende og konklusjonen blei at dette ikke var annet enn gammelt skrot.

Vi kjenner andre lignende historier tidlig på dette århundret, men det var først etter andre verdenskrig at fagfolk hadde fått erfaring nok og et begrepsapparat til å skjønne hva dette var. Jeg håper at vi ikke gjør noen urett ved å la Harald Egenæs Lund og Povl Simonsen dele denne æren. Lund var den som satte navnet, han valgte gårdshaug blant alle de termer som lokalbefolkninga knytta til disse boplassrestene. Han satte også i gang den første utgravinga, i gårdshaugen ved Steigen kirke i Nordland. Men, det var Simonsen som først gjorde noe ut av temaet på trykk, etter at han tidlig i 50-årene hadde gjort seg kjent med det nordnorske landskapet.

Det er påfallende at den første fasen i det vi kan kalle gårdshaugsforskninga, er preget av at forfatterne ser på disse kulturlagskonsentrasjonene som noe unormalt, noe som krever ei spesiell forklaring. Dette perspektivet hadde også deres forgjengere, potetprestene. To smakebiter gir oss ei klar forestilling av at de har gjort seg vel kjent med fenomenet gårdshaug, men at det ikke var noen positiv ny erfaring.

Fra Trondenes hører vi i 1879: "..møgen opdyngedes sålænge på alle husets fire sider, indtil det ei blev mueligt at bringe quæget derind, og da måtte de bygge et nyt". At dette hadde pågått i lang tid, kan vi skjønne av observasjoner på Senja i 1865: "..tusener av lass gjødsel hvori fæhus på fæhus er nedråtnet, så man finder spor efter dem i 4 á 5 alens dybde..".

Både Lund og Simonsen observerte at haugene som blei påvist i de ytre kyststrøkene, var tydeligere i terrenget enn de som lå lenger inn. Denne observasjonen falt godt sammen med studiene som lokalhistorikeren Arthur Brox foretok på Senja. Han utførte systematiske studier av funn som var kommet for dagen ved gravearbeid og jorddyrking. Han fant en påfallende dominans av gjenstander fra seinmellomalder og ny tid. Alt dette peikte mot at gårdshaugene skulle oppfattes som et maritimt fenomen, vitnesbyrd om en bosettingsform knytta til fiske. Arbeidet til Brox ga også holdepunkter for å datere gårdhaugene til den perioden da det markedsorienterte fisket var blitt viktig for kystfolket. At dette ikke kunne være noen almenn sannhet, er blant annet denne typiske gårdshaugen på Oldereid, innerst i Skjerstadfjorden i Salten
Fig 2.2

MODERNE UTGRAVNINGER OG REGISTRERINGER.

En ny fase i studiene av gårdshauger tok til tidlig på 1960-tallet. To store undersøkelser etter moderne undersøkelsesmetoder blei organisert i årene 1962-64, Grunnfarnes på Senja og Trondenes prestegård ved Harstad. Forskeren som sto sentralt i dette arbeidet var Gerd Stamsø Munch og det er hun som har æren for den første sammenfattende analysen, publisert i 1966. Gjennom hennes arbeid var heile denne kulturminnetypen satt på det akademiske forskningskartet og det var en selvfølge at de blei tatt med da registreringene for det økonomiske kartverket kom i gang, i 1964. I Nord-Norge var det kystkommunene i Sør-Troms som blei tatt først.

Registreringene førte med seg noen overraskelser. For det første viste det seg at gårdshaugene var minst like vanlige i de vi kan kalle de midtre kyststrøk, der vi veit at feholdet har stått sterkt i kombinasjonsøkonomien gjennom heile mellomalderen og tidlig ny tid. Det viste seg også at gårdshaugene i disse områdene var større. Men, de var vanskeligere å identifisere fordi de jevnt over har vært sterkere utsatt for "frisering" med plog og annen jordbruksredskap.

Fig 2.3
Midt i denne registreringsepoken kom den fjerde fagmessige utgravinga, en gårdshaug som var forlatt i Svartedauen. Nå lå den inne i bybebyggelsen i Harstad og kunne identifiseres med en gård nevnt i Trondenes kirkes jordebok: Saurbekken. Denne utgravinga blei utført etter prinsipper hentet fra undersøkelsene på Bryggen i Bergen og utført av Inger Marie Holm-Olsen og Reidar Bertelsen i 1970 og 72.
Fig 2.4

Etter denne tid er det gjennomført en lang serie mindre undersøkelser. De fleste i Troms, men både Finnmark og Nordland har kommet etter. Her skal vi bare nevne det omfattende feltarbeidet til Helgøyprosjektet (Holm-Olsen) og undersøkelsen av Soløy-gårdshaugen i Lavangen (Bertelsen og Urbanczyk).
Fig 2.5
Fig 2.6

Utenfor Troms skal vi nevne Birgitta Berglunds undersøkelser av en serie gårdshauger på Helgeland i søndre del av Nordland. Det fører for vidt å summere alle resultatene fra dette arbeidet, men vi skal nevne noen hovedpunkter. Noen få gårdshauger har kulturlag som går 2000 - 2500 år tilbake. Flertallet av haugene er langt yngre, 700 - 1000 år. De består av bygningsrester, avfall av forskjellig art og møkk. Moderne arkeologi gir oss mulighet til å fravriste disse kulturlagene en uendelighet av informasjon om dagliglivets forskjellige sider. Hittil har det ikke vært mulig å finansiere et storskala undersøkelse av en gårdshaug. Den viten vi har stammer fra nokså små utgravingsfelt i midtre deler av haugene.

Leveviset til gårdshaugsbeboerne gjennom jernalder og mellomalder har vært basert på fehold, fiske, fangst av sjøpattedyr og sjøfugl. Byggeskikken ser heile tida ut til å ha vært nokså lik den vi kjenner fra jernalderen, langhus med grindverk, vegger og tak av gresstorv.Det er først i ny tid at tømmerhus vant innpass. Gjenstandsfunn fra gårdshaugsundersøkelsene viser at handelskontakten slo inn for fullt fra 1400-tallet. I kulturlag som er yngre enn dette finner vi blant annet et variert utvalg av europeisk keramikk. Det er påfallende at de eldste kulturlagene jevnt over har få funn.

ETNISITET OG KULTURØKOLOGISK SAMMENHENG.

Av alle de andre iakttakelsene som de siste tre tiårenes forskning har brakt, skal vi nevne to. Vanligvis ligger gårdshaugene på lokaliteter der en i historisk tid bare kjenner norrøn bosetting, men både i Troms og Finnmark er det påvist et betydelig antall gårdshauger knyttet til samisk bosetting. Dette er ikke undersøkt systematisk ennå, men det er tydelig at forekomst av gårdshaug ikke kan brukes som kriterium for etnisitet i bosettingshistorisk sammenheng.

Det andre viktige trekket er at det i alle fall for Sør-Troms er påvist at de store gårdshaugene finnes på gårder der de skrevne kildene på 1600- og 1700-tallet viser at feholdet var stort. Dette rimer med iakttakelsen at det er i områdene med særlig gode forhold for fehold at vi finner mange gårdshauger.

Se også nærmere på presentasjonen av gårdshaugen på Soløy i Lavangen