Forskningsemne
Historisk arkeologi

Storvåganprosjektet

Storvåganprosjektet 1975-
Nord-Norges tidligste urbane samfunn, ved Kabelvåg i Lofoten, Nordland

Deltaker(e):
Reidar Bertelsen

Det første urbane samfunnet nord for polarsirkelen

VÅGAN I LOFOTEN

Ågrip, den eldste kongesagaen, er antakelig skrevet i Trøndelag i 1190-åra. Den vanlige oppfatninga er at forfatteren er en prest med nær tilknytting til erkesetet. I sin redegjørelse for det hardstyret Norge blei utsatt for etter slaget på Stiklestad, nevner han også skattebyrden som Alfivasønnene innførte (Ågrip;58). Dette må gjelde tidsrommet like før 1035:

" Kvar mann som rodde på havet, skulde leggja landvorde til kongen kvar han så rodde ut ifrå, det er fem fiskar. Kvart skip som for burt frå landet, -på det skulde kongen lasta eitt rom tvers yver skipet. Kvar mann som for til Island, både innlendsk og utlendsk, skulde leggja landøyre."

Dette er første gang vi hører om skattlegging av fiske. Det er vanskelig å tro at det dreier seg om anna enn tørrfisk. Det er også mulig at vi kan lese ut av denne teksten at tørrfiskproduksjon ikke bare fant sted i Lofoten (ellers ville det kanskje ha vært presisert).

Etter ei rettarbot fra Magnussønnene (1103-7) er det imidlertid klart at det er Våga-fisket som er det økonomisk sett interessante. Det kan være at det har skjedd ei utvikling som gjør at det er gode grunner for kongemakta til å konsentrere sin oppmerksomhet om Vågan, derfor oppheves Alfivasønnenes skatt.

"- med unntak av det som folk har gitt kongen, fem fisker, det skal hver mann gi, som er på fiske i Vågan ---" (NGL I s.257-58, her i Knut Helles oversettelse).

Fig 3.1a Storvågan

Fig 3.1b Storvågan

Det Vågan som eksisterte ved begynnelsen av tusenåret blir beskrevet nokså klart i ei av islendingsagaene, om Grette Åsmundsson som tidlig i sagaen har ei reise i Norge fordi har blei dømt fredlaus på Island. Grettes besøk i Vågan var antakelig i 1012 og 1013:

"Grette fór nå nord til Vågan, og der var det folksomt. Mange som han aldri før hadde sett, hilste vennlig på ham, fordi de hadde hørt om storverket han hadde gjort, da han drepte vikingene. Mange gjeve menn ba ham til seg; men han ville heller dra tilbake til Torfinn, vennen sin.
Han kom seg med et handelsskip, som en mann ved navn Torkjel eide, han bodde i Salten på Hålogaland og var en gjev mann."

-----
"Nå var de der vinteren over, og om våren fór Grette nord til Vågan med mennene til Torkjel. De skiltes som venner, Torkjel og han.
Bjørn dro vest til England og førte et skip for Torkjel, som seilte dit. Han ble der om sommeren og kjøpte for Torkjels regning de varene han hadde bedt ham om. Da det led på høsten, seilte han østover igjen.

Grette ble i Vågan til flåten som hadde vært samlet der, løstes opp. Siden seilte han sørover med et handelsskip --- (Grettes saga; 54-59).

De konkrete opplysningene er nokså fyldige og de gir oss gjennom den gjeve Torkjel et bilde av nordnorske stormenn som ikke strir mot andre beretninger.

Fig 3.2 Trubadurer på feltkurs

Kongens interesse for Vågan finner vi ytterligere understreka i forbindelse med oppregninga kong Øystein's rekke av vellykka prosjekter. Alle fire sagaversjoner der dette nevnes, har med kirkebygginga i Vågan. Morkinskinna lar også kongen hevde at han bygde husvære for fattige fiskere.

Man kan kanskje forstå dette slik at kongen bygde rorbuer i forbindelse med at tørrfisknæringa var ny og i vekst. Et kongelig initiativ til å bygge "fiski manna vist" som regulerende tiltak for å legge forholdene til rette for en aktivitetskonsentrasjon i Vågan er lettere å passe inn i den informasjonen vi har for øvrig. Det er direkte usannsynlig at rorbu i betydninga "husvære på fangstboplass" skal kunne oppfattes som et nytt fenomen på 1100-tallet. Det er også usannsynlig at reising av et overnattingshusvære for båtmannskapet skulle kreve så stor investering at ikke fiskerne kunne klare det sjøl. Kongens initiativ må sannsynligvis sées i forbindelse med eiendomsforhold.

Knappe 30 år etter den antatte tida for kirkegrunnleggelsen får vi en bekreftelse på at der var kirke gjennom historia om Sigurd Slembe og Magnus blindes strabasiøse overvintring hos sjøsamer et sted på Hinnøya. Denne fins i tre varianter. Her velger vi Heimskringla (Bd 2 s.288):

"Men om våren tok Sigurd og Magnus sørover med de to skutene som finnene hadde gjort. Da de kom til Vågan, drepte de der Svein prest og de to sønnene hans"

Ingen av sagaene gir oss noe forståelig motiv for Sigurds voldsferd mot presten i Vågan, kanskje kan vi bidra med et interessant forslag.

Fig 3.3 Trollsteinen

I nærheten av kirkestedet i Vågan, Kjerkvågan, ligger Finneset. I Kjerkvågan står Trollsteinen, ei stor flyttblokk med innrissa steinkors, på Finneset ligger Kongssteinen, ei ennå større flyttblokk med flat toppflate. Disse to er det grunner til å tolke som tidligere samiske offersteder. Vi kan ikke gå inn i en detaljert diskusjon av dette her, men dette får til konsekvens at vi kan sette fram ei hypotese om at kirkebygginga i Vågan innebar en overtakelse (vanhelligelse) av et gammelt sjøsamisk kultsted. Dette passer godt sammen med at området er uvanlig rikt på fangstboplasser som ser ut til å være eldre enn den handelsbaserte sentrumsdannelsen.

Mi oppfatning etter denne gjennomgangen av et utvalg av den informasjonen som er til rådighet, er at Vågan har si lengste fortid som fangst- og fiskeriboplass. På grunn av Vestfjordens spesielle rolle i torskestammens økologi, kan vi kanskje driste oss til å se på Vågan som en viktig arena for utvikling og vedlikehold av tradisjonell nordnorsk fangstmannskultur i et samfunn som gjennom jernalder og mellomalder i stadig sterkere grad fikk påvirkning fra en utenforliggende kultur der bonden var den dominerende kulturbæreren.

Indisier tyder på at Våganområdet har vært arena bumenn og sjøsamer. Etterhvert blei imidlertid det samiske preget meir usynlig, som i så mange andre deler av det sørlige og midtre Nord-Norge.

Vågan ser ikke ut til å ha vært by på samme måte som de andre mellomalderbyene vi kjenner fra områder lenger sør i Norden. Kjøpstadsbegrepet ser ut til å ha vært knytta til stedet i en periode da Vågan hadde funksjoner som ligna på de andre byer hadde. Gjennom si omskiftelige historie, så ser det likevel ut til at det sentrale i Vågans liv har vært et eventyrlig rikt fiske som også blei drevet i uminnelige tider også før tørrfiskhandelen oppsto.

Fig 3.4 Utgraving i godvær

ARKEOLOGISKE UNDERSØKELSER

Fra 1975 har det med jamne mellomrom vært utgravninger i havneområdet. Delvis har dette vært i form av feltkurs for arkeologistudenter ved UiTø, delvis har det vært som sommerarbeid for ungdom i Vågan kommune (samarbeid med Lofotmuseet, Arbeidskontoret og Stiftelsen Vågastemne). I årene 1985-86 var det utgrvninger som ledd i et forskningssamarbeid mellom UiTø og Vitenskapsakademiet i Polen (Warszawa). 1998 er fastsatt som ei foreløpig avslutning av utgravningene i dette området.

Fig 3.5 Utgraving i ruskevær

HAVNA I STORVÅGAN

De grønne jordene vest og sørvest for Lofotmuseet ser i dag ut som heilt ordinær brakkmark. Mellom bergknausene ligger et mjukt bølgende og frodig terreng ned mot havet. Frodigheten er faktisk uvanlig stor her og det skyldes at den tidligere dyrka marka er topplaget av opp til to meter tjukke jordlag som skjuler bebyggelse og andre spor fra havneområdet til Vágar.
Fig 3.6 Havnesonen

Sentrum i havneområdet er en lav tange der det er smule havner både på vest- og østsida. Det er ikke funnet tegn til brygger eller kaianlegg, men man kunne trekke opp båter på stranda i en bredde av til sammen nesten 500 m. Bebyggelsen har gått nesten ned til fjæra og i alt har tettbebyggelsen dekket et areal på omkring 20.000 m2. Av dette arealet er hittil bare ca 1.5% undersøkt ved utgravninger, men vi regner med at i alle fall omkring 1/3 er bevart og kan undersøkes.

Husene det hittil er funnet rester av ser ut til å følge nordnorsk byggeskikk. De eldste husene hadde tak og yttervegger av gresstorv (blanda med stein). Detaljene i konstruksjon ser ut til å variere nokså mye. Fra og med 1500-tallet er det vitnesbyrd om at tømmerhus erstatter jord/stein-husene. Gjennom heile tidsrommet var båtbord flittig brukt som byggemateriale.
Fig 3.7 Husmur

Ingen kan si sikkert hvilke typer hus det har stått i havneområdet i de ulike tidsepokene. Indikasjonene fra utgravningsfelt og skrevne kilder tyder på at her har vært lagerhus, bolighus, verksteder og rorbuer (sesongboliger for tilreisende fiskere). Den tette bebyggelsen i Storvågans havneområde opphørte på slutten av 1800-tallet. Da var det for det meste rorbuer som sto her. Etter den tid har området vært brukt til gårdsdrift.

Funnmaterialet fra havneområdet er uvanlig rikt. Langt over 100.000 enkeltfunn er tatt vare på fra de utgravningene som er gjennomført hittil. Det meste dreier seg om måltidsavfall og ting som har hørt til i husholdningene. Dette gir et godt bilde av hverdagslivet slik det artet seg gjennom hundreårene. Av spesiell interesse har å undersøke restene etter et skomakerverksted som sannsynligvis var i virksomhet fra 1300-tallet og i alle fall til 1500-tallet. Her blei både fiskernes og borgernes sko laget og reparert. Variasjonene i skomoter viser at Vágar var er samfunn der mange ulike kulturimpulser møttes. Det samme bildet gir studiet av keramikkfunnene. Krukker og fat fra de fleste land i Vest-Europa har funnet vegen hit opp.

1200- og 1300-tallet ser ut til å ha vært ei kulturell og økonomisk blomstringstid for Vágar. Funnmaterialet fra Storvågan vitner likevel om at samfunnet fortsatte å vokse og fisket var stadig livsnerven i dette samfunnet. Slutten på fiskeværet i Storvågan kom da havna ikke lenger kunne ta mot de store seilskutene som helst skulle inn til kai for å laste fisken. Havna i Kabelvåg blei stadig viktigere utover 1700- og 1800-tallet.

Bilder av funn

MYTER OM KONG ØYSTEIN
På østenden av Nakken stå en moderne statue (utført av billedhuggeren Arthur Gustavson og reist i 1936). Dette er først og fremst et minnesmerke over den historiske interessen i det moderne Vågan-samfunnet, først og fremst i tettstedet Kabelvåg.

Fig 3.8 Feiring av kong Øystein

I den tidlige lokalhistoriske litteraturen i første del av vårt århundre framsto kong Øystein Magnusson (1103-11**) som grunnleggeren av Vágar. Det var naturlig å søke etter et kongelig initiativ for en så viktig samfunnsendring som framveksten av et økonomisk, kulturelt og politisk sentrum for heile Hålogaland. I fleire av sagaversjonene er det nevnt at kong Øystein roste seg av å ha tatt initiativ til bygging av den første kirka i Vágar og til at fattige fiskere fikk husvære her.

Det er ingen sikre opplysninger om at Øystein har vært i Vágar, men det er sannsynlig fordi han seilte nordover til Trondenes i 1114. Sikkert er det i alle fall at Vágar var et viktig sentrum minst 100 år før Øysteins tid. Kongsbrødrene Øystein, Sigurd og Olav regulerte til og med skattlegginga av fisket i Vágar mange år før den angivelige grunnleggelsen skulle ha funnet sted.

Det er likevel grunn til å ære og minnes denne betydningsfulle kongen i norsk historie. Vi kan også la han være representant for kongemakta som hadde stor innflytelse på utviklinga av Vágar og tørrfiskhandelen. Dette hadde også stor betydning for kongen allerede fra begynnelsen av 1000-tallet og i alle fall ut 1300-tallet.

Litt kuriøst er det at Kong Øystein ser ned på tettbebyggelsen i Kabelvåg og at han har ryggen vendt mot tingstedet og det sentrale havneområdet i Storvågan. Kabelvåg var også en betydningsfull del av Vágar, men for erkebiskopen, ikke for kongen. Forut for reisinga av statuen, blei det fra historisk interesserte folk i Kabelvåg tatt kontakt med Tromsø Museum for å få undersøkt funn i Storvågan som etter deres meining kunne tyde på at det sentrale Vágar lå der. Tromsø Museums konklusjon var negativ og man fant det tryggest å la kongen skue ned på tettstedet Kabelvåg som i alle fall måtte ha sine røtter i det fortidige Vágar. 40 år seinere visste vi at det kunne vært like god grunn til å snu statuen slik at han så vestover.

Fig 3.12 Kong Øystein og andre størrelser

TINGSTEDET PÅ BRURBERGET


I 1282 var ett av de årene da Vágar var scene for begivenheter av rikspolitisk betydning. Den gang møtte kongens betrodde mann, baron Bjarne Erlingssønn, på tinget i Vágar. På vegne av kongen erklærte han den gamle lovsamlinga (Vågaboka) for ugyldig og fikk vedtatt at landsloven som hadde vært gjeldende rett ellers i landet fra 1276 skulle være lov også her nord. Ellers fikk Bjarne gjennomført vedtak som gikk mot kirka og erkebiskopen i ei rekke av de økonomiske og maktpolitiske sakene som kongen og kirkas øverste ledelse var i strid om på slutten av 1200-tallet.
Fig 3.9 Skoleelever på Brurberget

Ellers kjenner vi til andre viktige tingsamlinger. I 1027 måtte Tore Hund stå til rette for at han hadde drept en av kongens menn på Bjarmelandsferd og i 1224 møtte hertug Skule på tinget her som ledd i sin kampanje for å ta makta fr sin svigersønn, Håkon Håkonsson. Det er bare i 1282 at vi konkret hører at tinget var på Brurberget, men det er rimelig å tro at denne bergknausen med vid utsikt over sjø og land har vært det stedet der alle kjente og ukjente tingsamlinger i Vágar fant sted. Dette var stedet der de viktigste politiske og rettslige avgjørelser i Hålogaland blei truffet.

Det meste av menneskeskapte spor i marka på og ved denne bergknausen, er fra nyere tid. Men, det er ennå mulig å se utydelige merker som kan skrive seg fra tingboder og lignende. Utsikten fra dette viktige historiske stedet er velegnet til å få tanken til å dvele ved det livlige livet som har utspilt seg i havneområdet i Storvågan opp gjennom tidene. Like øst for bergknausen ligger de sørgelige restene etter en gårdshaug. Her lå det en liten gård eller fiskerheim i mellomalderen. Rett på andre sida av bukta "Kariosen" lå en annen slik boplass (Olsnesset). Begge disse kulturminnene er tapt nå.


VÅGAKALLEN.

Fig 3.10 På Skipsnakken, utsikt mot Vågakallen

Om Woge kalf.

I 1591 skreiv fogd Erik Hansen Schønnebøl:

Hos dette samme fiske værd Voge, og paa det samme land, ligger et saare stort og høgt fiel, kaldes af alle mand Voge kalf, og saa mange som haver seet dette field, de sige og meene, at skall ikke findes et høyere field udi alt Norgis rige, fordi mand kand see dette field xij wger søø udi havet, og fiskerne bruge dett til meed paa deres fiske klacker, det er steder udi havet som de side og fiske paa. De haver med og merke paa dette field, saa at de vide naar de ere paa stæder som fisken staaer, og naar de ere der langt fra igjen.

Jmellom begge disse 2de værd, Skrogen og Voge, staar undertiden saa mangfoldige fiske, den ene over den anden, saa at naar man binder en jern-steen, som vejer xiij mark paa en besmer, og binder hannem paa et snøre, og lader hannom løfte ned til bonden, da kand denne jernsteen ikke komme ned til bonden for fisken, saa tyk staar han hos hver andre, men steenen bliver liggendis oven paa ryggen paa fisken, og kand ikke trænge sig igjennem, hvor tung og stoer han er.

Fig 3.11Stine Colban (fmn 26)

Lofotmuseet


LITTERATUR