|
Forskningsemne
Historisk arkeologi
Fishing Communities of the North
Fishing Communities of the North, AD800-1800
Komparativ undersøkelse av fiskevær, Færøyene, Island, Norge
Deltaker(e):
Reidar Bertelsen
MELLOMALDEREN I DET NORDLIGSTE EUROPA
Kystgård og fiskevær
INNLEDNING.
Dagens fiskevær er et mangesidig samfunn på tross av den ensidige avhengigheten av havet, det økonomiske grunnlaget. Værene langs kysten i nordre halvdel av Nord-Norge er et særtilfelle i europeisk sammenheng (Nielsen 1992). Fortidas vær var trolig enda meir vendt mot havet i ett og alt. Livsgrunnlaget var fiske og fangst av sjøpattedyr, men også strandflatas dyre- og planteliv. Kontakten med omverdenen foregikk ved hjelp av båten. Bebyggelsen lå i ei tett klynge som lå slik at adkomsten til sjøen var lettest mulig.
Fra skrevne kilder og tradisjon veit vi at værene var kjennetegna av ei nokså særegen rolledeling mellom kjønnene: mens kvinnene tok seg av det meste av funksjonene som var knytta til landjorda, var mennenes bevissthet retta mot sjøen. Det sosiale fellesskapet var prega av samarbeid ut over husholdet og familien. Mannsfellesskapet var knytta til båten og på den måten basert på den enkeltes egenskaper og ferdigheter. Kvinnefellesskapet må vi forestille oss som et nettverk grunnlagt på naboskap og rådighet over jorda. Kvinnenes hverdag var i en vesentlig del av vår fortid konsentrert om et betydelig fehold og åkerbruk.
Vær fantes fra Vestlandet og nordover kysten, men det er fra fra Lofoten og nordover til Øst-Finnmark at værene var en særlig karakteristisk bosettingsform.
OPPRINNELSEN TIL FISKEVÆRENE.
I nordnorsk arkeologi og historie finnes to hovedtendenser i forsøkene på å forklare opprinnelsen til fiskeværene. En av de sentrale forfatterne i den tidlige nordnorske lokalhistoria, Hans Eidnes, hevda i 1943 at været var den bosettingsforma som går lengst tilbake, til eldre steinalder (se ramme). Dette er ei naturlig hypotese om en antar at fiske og fangst alltid må ha vært en hovednerve for kystbefolkninga. Fiskeværenes karakter må likevel ha endra seg gjennom de ulike tidsepokene. De to fasene med mest omfattende endring må ha vært da fehold og jordbruk fikk innpass som en del av økonomien (yngre steinalder) og da tørrfisken blei handelsvare (mellomalderen). Etter Eidnes si oppfatning hadde vi ei gradvis utvikling fra at fiskeværenes forløpere var den dominerende bosettingsforma til en situasjon der de fleste bodde på gårder.
I Eidnes si ettertid har vi fått et annet syn: at fiskeværene har en såvidt ung alder som 7-800 år. Denne oppfatninga har som utgangspunkt at det var handelsfisket som skapte grunnlaget for den økonomisk spesialiserte bosettinga som værene hadde. En av Eidnes sine framstående etterfølgere, Arthur Brox (1965), var den som formulerte dette som et heilhetssyn. Bak dette synet ligger det ei forestilling om at gårdsdrift var ei forutsetning for ei fastboende befolkning som den landsdelen hadde i jernalderen. Hanseatenes handelsnett er sett på som en viktig faktor i en prosess der gårdsdrift delvis kunne erstattes med innførsel av korn fra sør og at dette førte til at fiskevær vokste fram som følge av strategiske økonomiske valg.
Det er mange forskere og andre forfattere som har bidratt til å videreutvikle det synet Brox la fram, men det er få som har bygd videre på tankene til Eidnes. Det er likevel grunner som taler for at hans syn kan være gyldig.
Fig 1.1 Erodert strand med boplasser fra steinalder og jernalder, ved Stø, Øksnes,
JERNALDERBOSETTINGA I NORD-NORGE.
Det har vært allmennt godtatt at utviklinga gjennom tidlig metalltid og jernalder førte til ei nokså ensarta jordbruksbasert gårdsdrift i søndre halvdel av landsdelen. Ved begynnelsen av 1980-åra ga arkeologiske undersøkelser grunnlag for ei endring i synet på den nordnorske jernalderen. Viktigst i vår sammenheng er to boplasser på nordspissen av Andøya; Toften og Bleik (Bertelsen 1985). På den eine, Toften like vest om Andenes, blei møddingen gravd ut av Povl Simonsen. Her kom det fram et omfattende beinmateriale som representerte husholdningas kosthold. Materialet er seinere analysert og publisert av Roger Jørgensen (1984) som daterer det til midtre deler av jernalderen (400-800 e.Kr). Jørgensen undersøkte også deler av den øvre gårdshaugen på Bleik som viste seg å ha vært bosatt fra tida like før Kristi fødsel til omkring 1000 e.Kr. Også her var det et rikt beinmateriale som ga anledning til å rekonstruere kostholdet.
Han fant at folkene på Toften hadde henta 1/4 av næringa si fra fehold, det meste fra småfe, og noe nær 3/4 fra fiske (vesentlig torsk). Sjøpattedyr (sel og småkval) utgjorde et mindre innslag (2-3%). På Bleik var grovt sett de samme artene representert, men forholdstallene var svært ulike. Her sto feholdet (viktigst var storfe) for litt mindre enn 3/4, sjøpattedyr og fisk sto for omtrent like store innslag, til sammen litt over 1/4. Korndyrking var sannsynligvis et minimalt bidrag til økonomien begge steder. Uansett hvordan vi snur og vender på dette, så gir ikke ulike naturforhold ei rimelig forklaring på denne kontrasten. Vi har ikke tilsvarende funn av bein fra kostholdet fra andre jernaldersboplasser i Nord-Norge. Derfor skal vi være forsiktige med å trekke for vidtgående konklusjoner. Grunnlaget for å bedømme hva som er dominerende tendenser i det økonomiske mønsteret er for svakt, men jeg våger likevel å si det materialet vi kjenner, peker mot et bilde med store kontraster. Dette er viktig fordi vi som nevnt ovenfor, vanligvis får jernaldersamfunnet framstilt som et ensarta gårdssamfunn.
Fig 1.2 Stø og nausttuft, ved Stø, Øksnes, Nordland
Gjennom jernalderen og mellomalderen finner vi ikke noen uklar grensesone mellom en samisk og en norrøn region (Finnmark mot Hålogaland), Denne sonen er innfløkt og folkegruppene er infiltret i hverandre. Noen trender kan vi se. Innslaget av sjøsamisk bosetting blir gradvis sterkere jo lenger nord vi kommer og det er heile vegen opp til Tromsøkanten en tendens til norrøn dominans i de ytre kyststrøkene. Det er store områder i Lofoten og Vesterålen som preges av sjøsamer mens vi har et av kjerneområdene for norrøn befolkning i Trondenesbygda. Bildet av sjøsamisk bosetting i jernalderen begynner å tre klart fram i Finnmark, men vi mangler ennå gode undersøkelser lenger sør.
Jernaldersamfunnet var antakelig meir sammensatt og variert enn vi har forestilt oss. Vi finner alt fra fiskevær, der fiske og fangst var den økonomiske basisen, til tette bygder med gårder, der fehold med tilskudd av korndyrking (kanskje heller for øl enn for brød) var grunnvollen. I de sistnevnte bygdene var det nært samkvem med norrøne bygder lenger sør. Fangstfolk langs kysten har i større grad hatt en kultur som bar i seg tradisjonene fra de aller eldste tidene og som også avspeilte ei breiere kontaktflate, først og fremst mot øst. Om vi søker ei forklaring på dette bildet, må vi foreløpig melde pass. Det er for eksempel ikke mulig å si at de etniske grensene falt sammen med økologiske variabler.
Fig 1.3 Langhus og grav fra jernalderen, ved Stø, Øksnes, Nordland
TUSENÅRSSKIFTET.
Lokalsamfunnene i nord blei i løpet av noen forandringens hundreår en del av staten Norge og folk fikk oppleve at kongen og hans administrasjon etterhvert fikk sitt faste sete i byer i sør, først var det Bergen, deretter Oslo og København. Det var ikke nødvendigvis slik at kongen hadde direkte innflytelse på folks dagligliv, men den kulturelle innflytelsen og dominansen som sentrene representerte, kom til å medføre gradvise og store endringer.
Fig 1.4 Stø i Langenesværet
En annen viktig institusjon i det nye samfunnet var kirka. Da kristendommen for alvor begynte å gjøre seg gjeldende i vår del av verden, hadde den kristne religionen vært et vestasiatisk og europeisk ideologisk fellesskap i omkring tusen år. Det var derfor en internasjonal kulturell bølge som også fikk innflytelse her oppe i nord. På tross av dette internasjonale preget, blei kirka etterhvert en viktig del av de kreftene som kom til å virke samlende for staten Norge. I 1153 fikk den nasjonale kirka sitt hovedsentrum i Trondheim. Derfra kunne erkebiskopen styre den organisasjonen som tidvis kom til å utfordre kongens posisjon i samfunnet.
Det var stor avstand mellom de store byene i sentrale deler av Europa og kystsamfunnene i nord. Denne avstanden var ikke bare geografisk, men også kulturell. Det omfattende nettverket for varebytte fikk sine knutepunkt i byene og handelen skapte etterhvert ei brei kontaktflate mellom ulike deler av Europa. Dette bidro til å minske kontrastene. Handelen førte til både kulturelle og økonomiske endringer her oppe allerede med de første norske byene. I denne forbindelsen er tørrfiskhandelen et nøkkelbegrep. Vågan i Lofoten var sannsynligvis det stedet der mellomalderens markedsfiske tidligst utvikla seg. Vågan (Vågar) var opprinnelig navnet på det første bymessige samfunnet i Nord-Norge. Vi må regne med at noen av fiskeværene i Nordland og Troms har røtter i bosettinge som går langt tilbake i førhistorisk tid. Langenes i Vesterålen er ett slikt eksempel. Der ser det ut til å ha vært bosetting fra yngre steinalder, gjennom jernalderen og fram til det som blei et av kystens største fiskevær i mellomalderen. De norske fiskeværene langs kysten i Nord-Troms og Finnmark ser ut til å ha oppstått i høg- eller seinmellomalderen. Omgang i Gamvik er ett eksempel på dette.
Fig 1.5 Fikevær fra seinmellomalder, Omgang
KIRKEVÆRET PÅ SANDØYA.
Nærmere 300 km nord for Vågan, på ytterkysten like nord for Tromsø, stikker et lite fjell opp av havet. På sørspissen er det ei lun bukt, med ei lita slette innafor. Her utførte Povl Simonsen arkeologiske undersøkelser så langt tilbake som i 1951-53. I dag står det ingen bebyggelse her ute i havgapet og den endelige fraflyttinga ser ut til å ha skjedd på 1600-tallet. Stedet heter likevel ennå Kirkeværet. Utgravningsresultatene tyder på at stedet blei bosatt på 1300-tallet, men at det fra midten av 1400-tallet blei til et lite tettsted (Simonsen 1982).
Fig 1.6 Kirkeværet på Sandøy
I alt er det påvist omkring 50 hustufter av ulike slag på den lett kuperte sletta innafor havnene. Ingen av disse husene ligger mer enn 120 m fra flomålet. I alt er det foretatt total- eller delundersøkelser i 12 av hustuftene. Det er derfor ikke mulig å si noe sikkert om hvilken tid hvert enkelt hus har vært brukt i eller hvilken funksjon husene har hatt. Simonsen antar at husene har gruppert seg i tun slik at der på det meste kan ha vært et lite samfunn med 10-12 husstander og den tetteste bebyggelsen var i tidsrommet omkring 1450-1550.
Livberginga til folk får vi også her et visst inntrykk av gjennom det beinmaterialet som er samla inn ved utgravinga. Av fisk dominerer torsken totalt, men vi finner også andre arter som lange, brosme, sei, hyse, uer og kveite. Fra havet har de også henta sel og kval. Av havets fugleliv ser det ut til at skarv, alke, lomvi og lunde blei foretrukket, men de tok også grågås, krykkje, havelle og ærfugl.
Innslaget av husdyrbein var såpass stort at vi må se på fehold som en vesentlig del av næringa i Kirkeværet. Småfe (sau eller geit) dominerte, og ellers finner vi i fallende skala: storfe, gris og rein. Beiteområdene rundt Kirkeværet er svært begrensa, men lenger nord på Sandøya er det ikke så verst, kanskje spesielt for sau og geit. De få reinbeina skal vi kanskje gjette på var vitnesbyrd om reinslakt som kom fra ei av de større naboøyene.
Det meste av redskapene viser til livet på sjøen. Vi finner deler av båter, fiskeredskap som angler, søkker, vabein og noen andre fangstredskaper. Feholdet viser seg gjennom innhøstingsredskap som sigd og lauvkniv.
Samfunnet i Kirkeværet virker som det har vært sjølhjulpent på de fleste felt. Det er ikke vanskelig å tro at 30-50 mennesker kunne leve trygt her ute av det de fikk av naturen og ellers kunne bytte til seg. Vi ser likevel at funnmaterialet inneholder en del gjenstander som kom langveis fra. Mest tallrik er keramikken som i det vesentlige er tysk og sørskandinavisk. Det var mest av kokekar, men også flere typer drikkekar og serveringskar. Utgraverne fant også to små salvekrukker til oppbevaring av mer kostelige varer.
HANDELEN SOM FORUTSETNING FOR BOSETTING.
I løpet av 1100-tallet blei tørrfiskhandelen en viktig del av grunnlaget for en både nasjonal og utenlandsk kjøpmannsstand i Bergen. Gjennom de to neste århundrene vokste denne eksporten i omfang. Fra først av var det sannsynligvis bare fra Vågan i Lofoten at tørrfisk blei sendt sørover, men vi må regne med at mange vær nordover kysten blei trukket med i dette markedsmotiverte fisket i løpet av tida fram til 1300-tallet. Fra 1384 vet vi at kongen så på det som et problem at et stort antall menn fra hele kysten opp til Finnmark var opptatt med å frakte tørrfisk til Bergen.
Det kom til nye fiskevær og fiskeværene langs kysten i Nord-Troms og Finnmark fikk ei blomstringstid fra 12- og 1300-tallet (Nielssen 1993). Det er imidlertid feilaktig å opfatte det slik at dette representerte ei bosettingsform som ikke var kjent tidligere . Konsekvens av den voksende handelen var først og fremst at vi fikk ei kulturell endring som igjen førte til nye materielle behov. Avfallslagene i fiskeværene vitner om at "kjøpeting" hadde fått stor utbredelse. Behovet for korn kan vanskelig sees på som en livsbetingelse, da må vi i så fall finne ei forklaring på at menneskene hadde andre fysisk betingede behov i mellomalderen enn i førhistorisk tid.
Hanseatene kan sees på som et ledd i et omfattende sett med ytre påvirkninger som kom til å endre samfunn og kultur i det nordligste Norden. Fiskeværets omskiftelige skjebne gjennom tusenårene avspeiler endringer i graden av integrasjon med omverdenen.
OPPSUMMERING.
De få eksemplene som er trukket fram her, viser en økonomisk og kulturell tradisjon som representerer den eldste næringsvegen vi kan påvise i Norden. Vi kan også se at samfunnene som har vært basert på fiske og fangst av sjøpattedyr, har vært utsatt for store endringer gjennom tidene. Økonomisk og kulturell integrasjon med omverdenen førte til at fiskeværene endra karakter, men kanskje også til at nye vær vokste fram og at vær blei fraflytta.
En slags konklusjon på denne korte drøftinga av fiskeværets røtter, er derfor at det synet som jeg har tilskrevet Hans Eidnes, synes å ha mest for seg. Det forskningsmaterialet som har tjent til å underbygge den alternative hypotesen (synet til bl.a. Arthur Brox), kan på en utmerket måte forklares også om vi gir fiskeværet som fenomen den høge alderen som det jeg argumenterer for.
Et viktig poeng i denne forbindelsen er at værene har et stort uutnytta forskningspotensiale. Det rike beinmaterialet fra fiskeværenes møddinger er hittil bare brukt til å rekonstruere befolkningas kosthold. Trolig kan dette materialet også brukes til tverrvitenskapelig forskning for å kaste lys over svingninger i ressursgrunnlaget og samvirket mellom natur og samfunn over lange tidsspenn.
|
