|
Feltarbeidet
 |
| En luftbuss |
Jeg ankom New York og USA for første gang 1. september 2000 i en fullastet Air France jumbojet fra Paris. Etter å ha fulgt strømmen av slitne passasjerer viljeløst, ankom vi passkontrollen. Over meg hang det amerikanske flagget, noe skittent og slapt etter mange år hengende der oppe, og inngangspartiet virket nesten stalinistisk grått og kjedelig. Ei heller var frukthundene der, de jeg hadde hørt om som kunne lukte seg fram til eplesmuglere. Men allikevel antok opplevelsen av å sette sin fot for første gang på amerikansk jord nesten religiøse dimensjoner, idet jeg skjelvende ga passkontrollørene mitt norske røde. Idet de sjekket min terroriststatus, ble jeg plutselig var over min akk så tydelige skandinaviske aksent, og over at jeg var en utlending nå. Dette var og forble en evigvarende grense mellom meg og de 'innfødte, både New Yorkere og hackere. Et sentralt problem i antropologien selvsagt, noe som man oppdager både i Amazonas som i ... ja Manhattan.
 |
| God utsikt iallefall fra min 'share' |
Den første bostedet mitt var et enkeltrom på YMCA sitt herberge i Chelsea-distriktet på Manhattan. Jeg betalte godt over 50 dollar døgnet, og det sa seg selv at dette hadde jeg ikke råd til i lengden. Etter to uker, og med hjelp fra fastboende venner, fikk jeg tak i rom, i en 'share'leilighet, formidlet av et meglerfirma med godt rennomé, som jeg bare betalte ca 8.000 norske kr i måneden for. Dette skulle bli min måte å bo i New York, da prisen for små hybler begynte på astronomiske 15.000 kroner i måneden.
 |
| Manhattan sett fra 86. etasje, Empire State |
New York er enorm, og de første ukene gikk jeg bare og gapte opp i luften. Bortsett fra luktene, som jeg syntes minnet mere om Kairo enn det jeg forestilte meg skulle være amerikanske odører, var støyen ubegripelig høy, fremmed og uendelig tilstedeværende. En gang jeg skrudde av TV'n etter å ha sett på "Americas Most Dangerous Police Chases", fortsatte politisirene å hyle i bakgrunnen.
Nå har vi ennå ikke klart å streame lukt over internett, men lyd kan vi klare. Her kan du lytte på hvordan det høres ut foran Penn Station en regnfull juli ettermiddag.
For selve feltarbeidet dro jeg tre dager etter ankomst til Citicorp Building, og troppet opp på det månedlige møtet til New Yorks 2600 faksjon. Hver første fredag i måneden samles hackere rundt omkring i verden på steder med telefonautomater for å utveksle erfaringer, gode historier og kanskje spise god mat. Da jeg kom til møtet, ble jeg hjertelig mottatt som en besøkende. For meg virket ikke hackere som en innesluttet gruppe av samfunnsfiender! :)
Jeg reiste også langs østkysten og besøkte steder og personer som jeg mente var viktige for datainnsamlingen. Tidligere referanser antar at unnfangelsen av begrepet hacker stammet fra Boston’s prestisjetunge M.I.T. (Massachusetts Institute of Technology). Dermed pakket jeg sekken, dro til Boston, og intervjuet gamle professorer som betegnet seg som hackere av den gamle sorten. På femtitallet betydde (jfr mine M.I.T. informanter) hacking en intellektuell utfordring; man oppdaget og skapte noe originalt og nytt.
Det kunne være alt fra å konstruere sofistikerte kontrollsystemer for modelltog eller programmere det første dataspillet på en av de første datamaskinene. Det var ikke nødvendigvis nyttig, men det var noe man gjorde fordi man syns det var morsomt og spennende.
Siden jeg oppholdt meg mellom 4-6 timer på internett hver dag, opplevde jeg enkelte ganger en merkelig dissosiativ følelse av kulturellgeografisk stedsforvirring (displacement). I det ene øyeblikket kunne jeg lese internettversjonen av norske aviser eller se eller høre på direkte sendinger via internett av tv-nyheter (vanligvis i dårlig bilde- og lydkvalitet, men allikevel tilstrekkelig forståelig), for i det neste øyeblikket bokstavelig talt stige ut i en helt annen sone, både tidsmessig og kulturelt. Denne sammensmeltningen av to verdener er noe jeg ikke hadde opplevd før; at man kan fordype seg i sin egen kultur og den man besøker samtidig. Både være i Norge og USA samtidig...
Før internett var man avhengig av kopier av NTB’s nyhetsfaks, eller to uker gamle aviser. Ved hjelp av programmer som holdt rede på når mine venner logget seg på internet (ICQ f.eks), kunne jeg om natten, mens jeg pratet med mine hackerinformanter i NYC eller D.C., som tok kvelden etterhvert, se at mine venner og kollegaer i Norge kom på jobb.
Disse forskjellige kulturelle og tidsmessige syklusene overlappet hverandre, slik at det ikke lengre føltes som en klar distinksjon mellom den geografiske tilstedeværelsen av jeg’et i USA eller i Norge. Enkelte dager jobbet jeg opp mot 3 tidssoner, CET (Central European Time), EST (Easter Standard Time) og PST (Pacific Standard Time).
 |
| WTC mai 2001 |
Sist jeg var i New York var i mai 2001, fire måneder før World Trade Center-katastrofen. Av en eller annen grunn bestemte jeg meg da å ta bilder av WTC. Jeg hadde ikke tidligere ansett WTC som et spesielt spennende fotoobjekt. Disse bildene ble de siste jeg tok på den turen.
I ettertid forstod jeg at det New York jeg kjente, ikke ville være det samme som det jeg nå neste gang besøker...
Da jeg i sammenheng med dette prosjektet gikk gjennom kildematerialet mitt, så jeg muligheten til å skape en collage av bilder, lyd og inntrykk av New York som jeg opplevde det i løpet mitt feltarbeid. Jeg klippet sammen fem minutter som på mange måter sammenfatter feltarbeidet. Jeg har kalt filmen "00:05:15:00", eller "fem minutter og 15 sekunder om New York før 11/9 2001".
Gå til Info: Bourdieu
|