Scenen som er beskrevet i denne kortfilmen fant sted en halv mil fra det stedet hvor vi satt fast i sanden. Denne gangen satt vi fast i gjørmen. Klokka var 9 på kvelden. Landsbyfolk i dette området kom ut for å se hva som hadde skjedd og virket veldig begeistret. Vi ba dem hjelpe oss å skyve ut bilen. Noe de gjorde. Til tross for det store antall folk kom ikke bilen løs. Jeg oppdaget etter hvert at mens noen skjøv bilen framover, skjøv andre den bakover og atter andre skjøv den enda mer inn i gjørmen. Situasjonen var ute av kontroll. Det var mange folk rundt oss som vi ikke kjente. Vi kunne heller ikke deres språk. Vi var bare fire som reiste, så vi var avhengig av deres hjelp for å få bilen løs. Jeg som var antropolog og til og med fra Kamerun skjønte ikke hva som foregikk. Jeg var fortvilt. Jeg hadde ansvar for bilen jeg leide og som hørte til samarbeidsprosjektet mellom universitet i Tromsø og universitetet i Ngaoundéré. Jeg hadde ansvar for filmutstyret som hørte til Visuelle og kulturstudier. Jeg følte en vist ansvar for han som kjørte bilen og de andre jeg hadde spurt om å være med. Sinnet, penger, tvang kunne ikke hjelpe oss til å løse problemet. Klokka to på natta, måtte vi gi opp og vente på dagslys. Det var med dagslyset at jeg så hvor alvorlig situasjonen var. Landsbyens folk som igjen samlet seg igjen rundt oss, ville ikke hjelpe oss før vi hadde gitt dem frokost. Noe som var umulig for oss fordi vi ikke hadde noe å gi. Men takket være sjåførens sosiale evner i møte med folk, i tillegg til erfaringer med å jobbe med mange andre forskere som totalt har manglet lokalkunnskap, ordnet ting seg for oss. Til folks krav om å få frokost, svarte han til dem: Hvis vi gir dere frokost, betyr det at det er” korn som spiser hane”. Uten å kritisere dem direkte, skjønte de også hva hann mente og brøt ut i latter. Til vanlig er det hanen som spiser korn. Det han mente var hvordan vi som er fremmede skulle gi dem mat? Etter dette begynte de å hjelpe oss.
I denne vanskelige situasjonen, tenkte jeg at jeg kunne gjøre noe positivt ut av situasjonen og bestemte meg å filme hva som foregikk. Da folk så kameraet ble de mer engasjerte for å hjelpe. For de som snakket på fulani, kunne jeg høre at de kommenterte om muligheten for å kunne også komme på tv. Alt gikk bra til slutt. Med det som skjedde gjorde meg mer bevisst på hvor avhengig vi er av hverandres kunnskap og hvor viktig det er med samarbeid.
