Som krig, så fred

Brita Solvang, Café los Peni†en†es,

Antigua

29.januar 1999

Gracias à Dios, es viernes!

Det er fredag og helg. Fra hovedstaden kommer guatemaltekerne i svermer for å nyte en dag eller to i den gamle hovedstaden Antigua. Her oppe mellom vulkanene er det ganske trygt å vandre rundt, i hvert fall til klokken er ti - tolv om kvelden. Vi er passet på av politi fra biler og motorsykler: «Uhell» med turister og særlig amerikanske turister er ikke bra for business. (At sju indianere ble myrdet av jordeiere i Chiapas like på grensa til Guatemala får ikke de store overskrifter. Det er den leksa som er vanskeligst å forholde seg til for en Tromsøværing, det at livet virkelig kan være så urettferdig).

Fredsslutningen mellom regjering og gerilja i 1996 og prosessen etter dette har gjort ende på 36 år med krig. Likevel er krigen på en måte i full gang fremdeles. Det er soldater fra begge sider som dimitteres og står uten arbeid, men med våpen. Her ligger noe av forklaringen på at det er så mange ran, drap og kidnappinger her i landet. En hel generasjon unge menn som til nå har bekjempet hverandre i en borgerkrig, snur nå våpnene mot andre mål. Det kan for eksempel være «de tre musketerer» fra Universitetet i Tromsø, som i dag er på tur inn til hovedstaden med buss.

Og møter du en av disse 18-åringene som står vakt med rifle mellom hendene og tør å se inn i øynene hans, så er det som sola går ned. Blikket er som is og du vet at han har drept før og vil gjøre det igjen. Likevel er det denne gutten som passer på oss som besøker Antigua, samtidig som hans bror ligger i bakhold, også han med våpen i hånd.

Utenfor turiststrøkene foregår et annet drama. Som følge av freden vender flyktningene nå tilbake over grensen fra Chiapas / Mexico. De får ikke vende hjem, men styres til områder som er helt ukjente for dem. Noen av disse områdene er svært urolige. De fleste ligger svært avsides til, skrinn jord og ikke noe helsestell, - enda regjeringen har lovt dette og mye annet i fredsavtalen. Samerådet har vært til stede i Guatemala med observatører siden 1996. De forsøker nå å hjelpe flyktninger som må slå seg ned i sør, nedover de varme skråningene ned mot Stillehavet. Her skal de som kommer fra Mexico bygge sine nye liv i små, sårbare landsbyer i den for dem ukjente regnskogen. Dit drar Samerådet med mat og forsyninger. Med de kommer også med et budskap. De demonstrerer at slik Guatemala behandler sine indianere, sin urbefolkning, slik behøver det ikke å være og slik er det heller ikke alle steder i verden. Så kan Elisa fra Karesuando stå i sin samekofte og holde appell i en liten landsby i skogen eller i store forsamlinger, slik samer faktisk har gjort så mange ganger i denne delen av verden. Til og med Universitetet i Tromsø markerer seg nå midt i denne virkeligheten med sin insistering på å trekke fram mayakulturen som emne for forskning og ved å insistere på at det i dette programmet skal gis rom for studenter med indiansk bakgrunn. Dette er omstridt, ikke bare i ledelsen på universitetet her i landet, men også blant universitetsfolk fra Norge som er her i andre sammenhenger.