Jur.fak. - Forskerutdanning

Fakultetsmøtet for juridiske fag vedtok i møte 04.12.95 følgende uttalelse:

"Fakultetsmøtet for juridiske fag påpeker at normeringen for den juridiske doktorgrad er på tre år, og at det i bedømmelsen av doktorgradsavhandlingen må tas hensyn til dette. I utgangspunktet bør det være tilstrekkelig med et avhandlingsomfang på 2-300 sider. Det må arbeides for å gi bedre og klarere retningslinjer om dr.gradsnivået til veileder og bedømmere. Lederne for de tre forskningsutvalgene bes i samarbeid med lederen for nasjonalt fakultetsmøte utdype disse spørsmålene i et notat."

Som en oppfølging av dette tok fakultetmøtets formann initiativ til nedsettelse av en komité med representanter for de tre fakultetene for å forberede saken for fakultetsmøtet. Komiteen, bestående av professor Kai Krüger, UiB, professor Jens Edvin A. Skoghøy, UiTØ og professor Erling Selvig, UiO, leverte sin enstemmige innstilling 05.04.97.

Innstillingen ble lagt fram for Det nasjonale fakultetsmøtet 17.04.97, og det ble her gjort følgende vedtak:

"Det nasjonale fakultetsmøte slutter seg i det alt vesentlige til synspunktene i notatet. Fakultetsmøte ber fakultetene informere veiledere og medlemmer i bedømmelseskomiteer om synspunktene i notatet, og om fakultetsmøtets tidligere vedtak om kravet til omfanget av doktoravhandlinger".

Styret for Det juridiske fakultet behandlet saken i møte 18.06.97, og gjorde slikt vedtak:

1. "Forskningsutvalget slutter seg til prinsipp og hovedsynspunkt som legges til grunn i innstilling av 05.04.97 fra professorene Krüger, Selvik og Skoghøy.

2. Innstillingen gjøres kjent for alle kandidater, veiledere og medlemmer av de sakkyndige bedømmelseskomitéene.

3. Fakultetsstyret forutsetter at prinsippene og hovedsynspunktene i innstillingen legges til grunn for veilederne og bedømmelseskomitéene i deres arbeid."

Innstillingen, som heretter blir å betrakte som veiledende retningslinjer for nivået for juridiske doktorgrader, følger nedenfor:

--------------------------------------------------------------------------------

Til

Nasjonalt fakultetsmøte for juridiske fag

Nivået for doktorgrader

Vi viser til brev fra dekanus ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, professor Frederik Zimmer, 11. februar 1997 vedrørende denne saken.

1 - Fakultetsmøtet vedtok 4. desember 1995 følgende uttalelse:

"Fakultetsmøtet for juridiske fag påpeker at normeringen for den juridiske doktorgrad er på tre år, og at det i bedømmelsen av doktorgradsavhandlingen må tas hensyn til dette. I utgangspunktet bør det være tilstrekkelig med et avhandlingsomfang på 2-300 sider.
Det må arbeides for å gi bedre og klarere retningslinjer om dr. gradsnivået til veileder og bedømmere. Lederne for de tre forskningsutvalgene bes i samarbeid med lederen for nasjonalt fakultetsmøte utdype disse spørsmålene i et notat."

Som følge av at spørsmålet om nivået for doktorgraden har vært gjenstand for en del diskusjon i den senere tid, tok fakultetsmøtets formann initiativ til nedsettelse av en komité med representanter for de tre fakultetene for å forberede saken for fakultetsmøtet. Komiteen har fått følgende sammensetning:

Professor Kai Krüger, Bergen

Professor Jens Edvin A. Skoghøy, Tromsø

Professor Erling Selvig, Oslo

Om mandatet heter det i brevet av 11. februar:

"Komiteens mandat bør være å komme frem til beskrivelser av nivået for juridiske doktorgrader som kan gi størst mulig grad av veiledning for doktorander, veiledere og medlemmer av bedømmelseskomiteer. Mandatet er altså noe snevrere enn det som ble vedtatt på seneste nasjonale fakultetsmøte."

Komiteen har hatt et ganske omfattende materiale til sin disposisjon, bl.a. skriftlige bidrag fra professorene Bernt, Krüger, Lilleholt og Skoghøy, og har hatt tilgang til de siste dokumentene i forbindelse med behandlingen av den ikke-fagspesifike dr. philos. graden med tilhørende endringsforslag for fagspesifike doktorgrader.

2. Noen av spørsmålene vedrørende kravene til en doktorgradsavhandling må anses tilstrekkelig avklart. Dette gjelder krav til avhandlingens omfang (ca 250 - 300 sider) og angivelsen av tidsnormeringen for et doktorgradsarbeid (ca 3 år). Som det fremgår av professor Zimmers notat til fakultetsmøtet av 10. mai 1996 er det først og fremst kravene når det gjelder arten og kvaliteten av doktorgradsarbeidet, som det er behov for å få fastlagt på en klarere måte.

Ved vurderingen av de problemer som knytter seg til utformingen av retningslinjene for de faglige krav til avhandlingen, har komiteen tatt sitt utgangspunkt i tre hovedbetraktninger:

(1) De faglige krav må fastsettes slik at de vil kunne oppfylles innenfor den tidsramme som stipendiater vil ha til sin disposisjon for et doktorgradsarbeid, dvs. tilsammen en arbeidsperiode på tre år i full stilling.

(2) Doktorgrad er det viktigste faglige kvalifikasjonskrav for fast ansettelse i første stilling ved våre fakulteter, og de faglige krav må fastsettes slik at de minstekrav til faglige kvalifikasjoner for ansettelsen i slik fast lærer- og forskerstilling vil være oppfylt. De nye kvalifikasjonskravene for amanuensisstillinger innebar en vesentlig endring i og mot at de faglige krav til doktorgraden også ble en viktig del av ansettelsespolitikken.

(3) Det vil være en betydelig forskjell mellom kvalifikasjonskravene til ansettelse i førstestilling og til ansettelse i professorstilling, både når det gjelder kravene til arten og kvaliteten av de vitenskapelige arbeider trenges for å dokumentere kompetanse i de to relasjoner.

3. Kravene til doktorgradsavhandling slik disse er fastsatt i gjeldende reglementer for de tre fakulteter dekker i hovedsak samme forhold, men bestemmelsene er utformet på noe forskjellig måte:

For fakultetene i Bergen og Oslo følger de faglige krav av det generelle doktorgradsreglement pkt. 4.4:

"Avhandlingen skal være et selvstendig vitenskapelig arbeid som ligger på et høyt nivå når det gjelder problemformulering, begrepsmessig presisering, metodisk og teoretisk fundering, dokumentasjon og fremstillingsform, og som bidrar til å utvikle ny faglig kunnskap." (Bergen).

"Avhandlingen skal være et selvstendig, vitenskapelig arbeid på et høyt faglig nivå når det gjelder problemformuleringer, begrepsmessig presisering, metodisk og teoretisk grunnlag, dokumentasjon og fremstillingsform. Således skal avhandlingen bidra til å utvikle ny faglig kunnskap og ligge på er faglig nivå som tilsier at det vil kunne publiseres som en del av fagets vitenskapelige litteratur." (Oslo)

For fakultetet i Tromsø følger kravene av det generelle doktorgradsreglementet pkt. 4.4 og av utfyllende bestemmelser fastsatt på fakultetsnivå og godkjent av universitetsstyret. Pkt. 4.4 i det generelle doktorgradsreglementet ved Universitetet i Tromsø er likelydende med det tilsvarende punkt i Bergenreglementet. I de utfyllende bestemmelser til pkt. 4.4 i reglementet for fakultetet i Tromsø er det fastsatt:

"Avhandlingen må bidra til å utvikle ny faglig kunnskap og må tilfredsstille de vitenskapelige krav som fagmiljøet stiller til en norsk juristisk doktoravhandling. Kravene skal likevel ikke settes høyere enn at det normalt skal være mulig å gjennomføre doktorgradsutdanningen i løpet av normert studietid.
Kravet til vitenskapelighet innebærer bl.a. at avhandlingen må ligge på et høyt nivå når det gjelder problemformulering, begrepsmessig presisering og metodisk og teoretisk grunnlag og at det må stilles store krav til dokumentasjon, objektivitet, åpenhet og fullstendighet."

Den vesentligste forskjell mellom reglementsbestemmelsene er at reglementet for fakultetet i Tromsø knytter de faglige krav direkte sammen med den normerte tidsramme for doktorgradsstudiet.

Universitetsrådets arbeid med nye regler for dr. philosgraden og mulige endringer i reglene for fagspesifike grader ventes ikke å føre til noen endringer i disse bestemmelser.

Komiteen forslår ingen reglementsendringer, og legger til grunn at retningslinjene i notatet er vel forenlig med gjeldende regler.

4. Spørsmålet om de faglige krav til doktorgrad ble ganske grundig diskutert i forbindelse med overgangen til organisert doktorgradsopplæring ved fakultetene i Bergen og Oslo. Reglementet ble utformet med sikte på et avhandlingsarbeid innenfor et doktorgradsprogram som normalt skal kunne fullføres innenfor en tre års effektiv forskerutdanningsperiode. Innen denne rammen skal minst et semester være avsatt til organisert opplæring (kurs o.l). Doktorgradsreglementet er utformet ut fra den forutsetning at deltakerne som hovedregel er uten nevneverdig forskererfaring når de går inn i programmet. Dette kommer også til uttrykk i at det nå er et vilkår for fast tilsetting at man har doktorgrad eller tilsvarende vitenskapelige kvalifikasjoner for en lærer- og. forskerstilling ved fakultetene.

Ved overgangen til det nye doktorgradsprogrammet ble det fra flere hold gitt uttrykk for at man ikke tenkte seg at dette skulle innebære noen form for senkning av nivået på doktorgraden. På den annen side er det åpenbart at man ikke kan forvente at avhandlingsarbeidene under det nye programmet skal være likeverdige med de "klassiske" avhandlingene verken volummessig eller når det gjelder vitenskapelig nivå. Disse avhandlingene var typisk det siste trinn på veien fram til professorkompetansen, og utgjorde i alle fall så å si unntaksfritt den tyngste delen av en slik kompetanse.

Her ligger et spenningsforhold som fortsatt ikke synes å ha funnet sin avklaring i form av veldefinerte og allment akseptert vurderingsnormer. Mye kan tale for å se det slik at den organiserte doktorgradsopplæring ble vedtatt innført ved de juridiske fakulteter ut fra uavklarte og til dels motstridende forutsetninger. Heller ikke senere praksis har medført noen endelig avklaring av hvor balansepunktet skal ligge mellom på den ene siden forventninger om kontinuitet når det gjelder standardkrav i forhold til doktorgraden under den gamle ordning, og på den annen side det forhold at doktorgraden etter gjeldende stillingssystem nå skal fungere som en inngangsport for nye forskerrekrutter - som "en svenneprøve", ikke som "et mesterbrev".

Etter komiteens syn er det nødvendig at veivalget på dette området blir klart bekreftet. En må legge til grunn at det nye grads-, rekrutterings- og stillingssystem er kommet for å bli. De faglig minstekrav til en doktoravhandling må derfor fastlegges ut fra det forskerrekrutter kan forventes å frembringe innenfor den etablert doktorgradsutdannelse, og ut fra de faglige kvalifikasjoner som bør kreves for fast ansettelse av yngre personell i de kombinerte lærer- og forskerstillinger som førstestillingene er ment å være. Dette betyr at de faglige minstekrav må fastlegges i lys av den rolle doktorgraden er tildelt innenfor den nye grads- og stillingsordning. At kravene da kan bli andre enn de som er utviklet under andre ordninger, er noe som en må avfinne seg med.

Dette nødvendiggjør begrensninger når det gjelder kravene til arbeidsinnsats og avhandlingsomfang, noe som tidlig synes å være akseptert i miljøene. Like viktig vil det imidlertid være å erkjenne at den nåværende doktorgradsutdannelse heller ikke kan forventes å bringe forskerrekruttene frem til et faglig og vitenskapelig nivå som kan sidestilles med det nivå som doktoravhandlingene under den tidligere ordning normalt representerte. En vesentlig del av den bredde og dybde i den vitenskapelige kompetanse som normalt vil bli krevet for ansettelse i professorstilling under den nye ordningen, vil måtte erverves etter doktorgradsutdannelsen, normalt under tilsettingsperioden i førstestilling ved et av fakultetene.

Komiteen har her ingen foranledning til på vurdere om dette isolert sett representerer en utvikling til det bedre eller ikke. Etter komiteens syn må i alle tilfelle de nye rammebetingelser fakultetene arbeider under etter overgangen til det nye grads-, rekrutterings- og stillingssystem, innebære at heller ikke de faglige krav til en doktoravhandling når det gjelder arten og karakteren vitenskapelig sett av arbeidet, kan forbli upåvirket. Komiteen kan derfor gi sin tilslutning til de prinsipielle synspunkter som nylig ble gjort gjeldende av bedømmelseskomiteen for en avhandling ved fakultetet i Oslo:

"Komiteen har lagt til grunn at disse reglene samlet sett ikke bare legger begrensninger på hva som kan kreves når det gjelder volumet av avhandlingen og den arbeidsmengden som ligger til grunn for denne, men også på hva som kan kreves når det gjelder hvor store krav som kan stilles til det faglige nivået i avhandlingen. Siden det utvilsomt må kunne kreves et høyere vitenskapelig nivå av en professor enn av den som tilsettes i en fast stilling, må kravene til et doktorgradsarbeid være andre, både kvantitativt og kvalitativt, enn de som gjelder for professorkompetanse. Når reglementet krever "høyt faglig nivå når det gjelder problemformulering, begrepsmessig presisering, metodisk og teoretisk grunnlag, dokumentasjon og fremstillingsform", og at avhandlingen skal "bidra til å utvikle ny faglig kunnskap og ligge på et faglig nivå som tilsier at det vil kunne publiseres som en del av fagets vitenskapelige litteratur", betyr dette derfor ikke at arbeidet må fremtre som de definitive svar på de problemstillinger som behandles, eller at arbeidet må være i alle deler lytefritt. Dette skal kunne være forskerens første større vitenskapelige arbeid, og må bedømmes deretter. Doktoranden må overbevise om at han eller hun er et verdig "voksent" medlem av forskerfellesskapet og har evne og vilje til å gjennomføre større vitenskapelige undersøkelser på egen hånd på en faglig forsvarlig måte."

De avgjørende minstekrav til faglig kvalitet til en juridisk doktoravhandling må etter dette være at avhandlingen fremtrer som et selvstendig bidrag til kunnskap og innsikt rettsvitenskapelig sett, og at avhandlingen er utarbeidet i henhold til tilfredsstillende metoder når det gjelder innsamling og systematisk fremstilling av materiale, dokumentasjonrutiner, klarlegging av problemer og begreper, materialbruk, og drøftelse av problemer innenfor avhandlingsområdet. Komiteen antar videre at når doktoravhandlingen utgjør den sentrale del av forskerutdanningen . er det grunn til å legge større vekt på de metodemessige krav enn på krav til originalitet og nyhetsverdi. Med det omfang juridisk forskning etter hvert har fått i vårt land og l våre naboland, vil sterk vektlegging av originalitet- og nyhetskrav lett kunne føre til at oppmerksomheten trekkes bort fra de rettsvitenskapelig kjerneområder og ut til ytterkanter hvor det fortsatt finnes mer eller mindre spesielle temaer egnet for nybrottsarbeid. Dessuten vil det være grunn til å knytte særlig vektlegning av originalitet og nyhetskrav til senere stadier av den rette vitenskapelige karriere, f. eks. ved professorbedømmelser.

Et hovedkrav må derfor bli at doktorranden gjennom sin avhandling dokumenterer at vedkommende behersker rettsvitenskapelige metoder i den grad som trenges for selvstendig å kunne gjennomføre juridiske forskningsoppgaver. I dette ligger også at avhandlingen bør inneholde tilstrekkelige problemorienterte innslag og at disse behandles og presenteres innenfor en velegnet systematisk ramme.

Komiteen mener at det etter disse retningslinjer vil være mulig å skille rettsvitenskapelig kvalitet fra arbeider som først og fremst vil ha karakter av læreboks- og kommentararbeider, oversiktsfremstillinger eller en rent systematisk fremstilling av innsamlet materiale-.

Oslo 5. april 1997

Kai Krüger Jens Edvin A. Skoghøy Erling Selvig