|
Sensorveiledning
SENSORVEILEDNING TIL PRAKTIKUMSOPPGAVEN PÅ
4. AVD. CAND.JUR. VÅREN 2005
Oppgaven er delt i to deler. Del I omhandler fagene sivilprosess og forvaltningsrett, mens del II hovedsakelig reiser spørsmål innenfor samerett.
I den følgende blir del I gjennomgått først. Deretter del II. Til slutt sies det noe om den innbyrdes vektingen av de to delene.
Sensorveiledningsforfatterne har delt ansvaret for veiledningen seg imellom slik at Jens Edvin A. Skoghøy har ansvaret for del I, mens Susann Skogvang har ansvaret for del II.
Det som sies til slutt om vektingen av de to delene av oppgaven, har veiledningsforfatterne felles ansvar for.
DEL I
1) Kan staten saksøkes ved Lillevik tingrett?
Det første spørsmål det er naturlig å drøfte, er om staten kan saksøkes ved Lillevik tingrett.
Staten har alminnelig verneting (hjemting) i Oslo, se tvml. § 17, jf. § 21. For at saken skal kunne anlegges ved Lillevik tingrett, må det foreligge et særlig verneting for saken i Lillevik. Den aktuelle vernetingsbestemmelse er tvml. § 439 første punktum. Da førsteinstansvedtaket var truffet av Lillevik kommune, følger det av denne bestemmelse at sak om gyldigheten av fylkesmannens vedtak kan anlegges ved Lillevik tingrett.
2) Må påstandens punkt 2 avvises?
Staten har begrunnet sitt krav om at påstandens punkt 2 må avvises, med at det ikke kan gis dom for at Marte Kirkerud skal få dispensasjon.
Som det fremgår av punkt 4 nedenfor, kan det ikke gis dom for at Marte har krav på dispensasjon. Dette kan likevel ikke danne grunnlag for å avvise saken. Når Marte anfører at domstolene har full overprøvingskompetanse ved prøving av vedtak etter plan- og bygningsloven (pbl.) § 7, har hun krav på å få dette realitetsbehandlet. Det er ingen tvil om at domstolene i alle fal kan prøve fylkesmannens vedtak i samsvar med alminnelige prinsipper om prøving av forvaltningens frie skjønn. Når domstolene kan prøve visse sider ved vedtaket, er spørsmålet om gyldigheten av vedtaket undergitt rettslig regulering, og saken må da fremmes. Hvor langt domstolenes prøvelseskompetanse rekker, er et materielt spørsmål som retten må ta stilling til som ledd i realitetsavgjørelsen.
Det finnes da ikke noe grunnlag for å avvise påstandens punkt 2.
3) Må påstandens punkt 3 avvises?
Statens krav om avvisning av påstandens punkt 3 er begrunnet med at det ikke kan anlegges sak mot staten for å få fastslått om allmennheten har ferdselsrett. Spørsmålet er her om staten har en slik tilknytning til spørsmålet om allmennhetens ferdselsrett at den har passiv søksmålskompetanse i saker om slike spørsmål.
Allmennheten er en ubestemt krets av rettighetshavere, og i teorien er det antatt at rettigheter av denne karakter må kunne håndheves av interesserte interesseorganisasjoner og kommuner, jf. Skoghøy: Tvistemål, 2. utg. (2001), s. 340 med nærmere henvisninger. Det som har vært omtalt i teorien, er først og fremst aktiv søksmålskompetanse, men det er også behov for å anlegge søksmål mot allmennheten. Etter alminnelige prinsipper for rettslig interesse er det for ferdselsrettigheter naturlig å rette søksmål mot kommunen eller fylkeskommunen.
Friluftsloven § 22 andre ledd gir ikke bare kommunen og fylkeskommunen kompetanse til å reise søksmål for å ivareta allmennhetens interesser i saker av interesse for friluftslivet, men også staten. Bestemmelsen omhandler bare aktiv søksmålskompetanse, men bare passiv. Etter veiledningsforfatterens oppfatning er det kommunen og fylkeskommunen som det naturlige søksmålssubjekt i tilfeller hvor det er spørsmål om å reise sak mot allmennheten om ferdselsrettigheter.
Bestemmelsen i friluftsloven er ikke nevnt i pensum, og kandidatene kan ikke forutsettes å kjenne denne.
4) Har Marte Kirkerud rettskrav på dispensasjon etter pbl. § 7?
Marte Kirkerud har gjort gjeldende at hun har krav på dispensasjon fra arealdelen i kommuneplanen og plan- og bygningslovens forbud mot bygging i 100 meters-beltet langs sjøen.
Forbudet mot bygging i 100 meters-beltet langs sjøen følger av pbl. § 17-2. Ingen av de unntak bestemmelsen nevner, er aktuelle. Marte Kirkerud er derfor avhengig av dispensasjon fra dette forbudet for å kunne oppføre den aktuelle sportsboden.
I forhold til det byggeforbud som følger av arealdelen av kommuneplanen har Marte Kirkerud anført at når det iht. planen kan gis tillatelse til oppføring av naust på inntil 30 m² i tilknytning til boligeiendom, måtte det også være adgang til å sette opp en sportsbod som hadde mindre gulvareal. Dersom denne anførsel er ment slik at Marte på grunnlag av arealplanens bestemmelse om naust, kunne oppføre sportsbod, kan anførselen åpenbart ikke føre frem. For det første nevner bestemmelsen bare naust, og ikke sportsbod. Når sportsbod ikke er nevnt i arealplanen, kan hun ikke oppføre sportbod uten at dette er hjemlet i dispensasjon etter pbl. § 7. For det andre gjelder den bare naust i tilknytning til boligeiendom. Martes eiendom er en fritidseiendom og faller også av den grunn utenfor anvendelsesområdet for denne bestemmelsen. For det tredje forutsetter også arealplanens bestemmelse om naust søknad og en forvaltningsmessig vurdering. Den gir ikke rettskrav på oppføring av naust. Hvorvidt vilkårene for å dispensere på grunnlag av arelplanens bestemmelse om naust enn etter pbl. § 7, er det ikke nødvendig å gå inn på da Marte Kirkeruds søknad om oppføring av sportsbod klart faller utenfor bestemmelsens anvendelsesområde og må vurderes etter pbl. § 7.
Pbl. § 7 fastsetter at kommunen kan dispenserer fra loven og arealdel i kommuneplan når ”særlige grunner foreligger”.
Slik loven er bygd opp, kan det se ut som om loven gjennom kravet om ”særlige grunner” oppstiller en lovbundet skranke for kommunens skjønn, og at det fri skjønn (”kan”-skjønnet) er begrenset til tilfeller hvor særlige grunner er funnet å foreligge.
Plan- og bygningsloven er ikke pensum, og kandidatene må derfor søke å løse oppgaven ut fra det de har lært i den alminnelige forvaltningsretten om domstolenes kompetanse til å prøve forvaltningsvedtak.
Det må skilles mellom strengt lovbundne og lovbestemt skjønn med begrenset domstolsprøving. Dersom det lovbestemte skjønnet er av faglig eller politisk karakter, prøver domstolene ikke skjønnet fullt ut. Hvor inngående skjønnet blir prøvd, avhenger av hvor sterkt det faglige eller politiske preget er.
Etter veiledningsforfatterens syn henviser kravet om ”særlige grunner” i pbl. § 7 fullt ut til et reguleringspolitisk skjønn som domstolene ikke kan prøve i større utstrekning enn det som gjelder for det fri skjønn. Dette innebærer at domstolene kan prøve hvilke hensyn som er relevante ved skjønnsutøvelsen, om forvaltningen har lagt riktig faktum til grunn og fulgt foreskrevne saksbehandlingsregler, om det er begått usaklig forskjellsbehandling osv. Noen grunn til å skille mellom det lovbundne og det fri, ”kan”-skjønnet er det ikke. Dette syn er i samsvar med det Agder lagmannsrett har lagt til grunn i en upåanket dom i RG 2004 s. 1176.
Det må etter dette legges til grunn at spørsmålet om Marte Kirkerud skal få dispensasjon fra forbudet mot bygging i 100 metersbeltet og fra arealdelen i kommuneplanen, beror på forvaltningens frie skjønn, og at hun ikke kan gjøre krav på dispensasjon.
5) Er vedtaket om å nekte dispensasjon og å gi pålegg om riving ugyldig på grunn av feil faktum?
Etter de ulovfestede regler om domstolskontroll med forvaltningen kan et forvaltningsvedtak som beror på fritt skjønn, kjennes ugyldig dersom det bygger på uriktig faktum, og dette kan ha virket inn på vedtakets innhold.
Fra statens side er det innrømt at allmennheten ikke har ferdselsrett over Marte Kirkeruds tomt. Det følger av tvml.§ 184 første ledd at en slik innrømmelse om prejudisielle rettsforhold normalt skal legges til grunn i den utstrekning staten kan disponere over forholdet, se Skoghøy, op.cit. s. 667.
Da staten ikke har myndighet til å disponere over allmennhetens ferdselsrett, kan innrømmelsen i dette tilfellet ikke tillegges den betydning som følger av § 184 første ledd. Ved løsningen av oppgaven må det imidlertid legges til grunn at allmennheten ikke har ferdselsrett. Spørsmålet er om den omstendighet at kommunen uriktig har lagt til grunn at allmennheten har ferdselsrett, kan ha virket inn på vedtakets innhold.
Det at sportsboden hindret allmennhetens adkomst til stranda, står sentralt i begrunnelsen for kommunens vedtak. På denne bakgrunn kan det ikke være særlig tvilsomt at det uriktige faktum kan ha virket inn på innholdet av kommunens vedtak. Kommunens vedtak ble imidlertid påklagd, og søksmålet gjelder gyldigheten av fylkesmannens vedtak.
Til støtte for at det uriktige faktum i kommunens vedtak ikke kan ha virket inn på fylkesmannens vedtak, kan anføres at fylkesmannen uttrykkelig lot være å ta stilling til om allmennheten hadde noen ferdselsrett.
På den annen side fremgår det av fylkesmannens vedtak at fylkesmannen under henvisning til forvaltningsloven § 34 andre ledd tredje punktum har vært tilbakeholden med å overprøve kommunens vurdering. I kommunens vurdering stod det sentralt at sportsboden hindret allmennhetens adkomst til sjøen. Fylkesmannen kan ikke reparere feil i det faktum kommunen har lagt til grunn, ved ikke å ta stilling til spørsmålet om allmennhetens ferdselsrett, når den samtidig viser tilbakeholdenhet med å overprøve kommunens vurdering.
På bakgrunn av den tilbakeholdenhet som fylkesmannen har vist ved å overprøve kommunens vurdering, må det legges til grunn at kommunens uriktige oppfatning om allmennhetens ferdselsrett kan ha virket inn på resultatet i fylkesmannens vedtak. Fylkesmannens vedtak må etter dette kjennes ugyldig.
6) Er vedtaket om å nekte dispensasjon og å gi pålegg om riving ugyldig på usaklig forskjellsbehandling?
Det følger av de ulovfestede regler om domstolskontroll med forvaltningen at et forvaltningsvedtak som bygger på skjønn, kan kjennes ugyldig dersom vedtaket innebærer en usaklig forskjellsbehandling.
Etter det som er opplyst, er det fast praksis i kommunen for at det alltid blir gitt dispensasjon for bygging av naust på under 40 m². På den annen side er det opplyst at det fra fylkesmannens side har vært fast praksis for at dispensasjonssøknader i strandsonen har vært avslått.
Det første spørsmål som oppstår her, er om vurderingen av om det foreligger usaklig forskjellsbehandling, skal skje på grunnlag av kommunens eller fylkesmannens praksis. For det andre blir det spørsmål om det er saklig grunn til å stille sportsbod i en annen stilling enn naust.
Det første spørsmålet kan neppe besvares med et ”enten … eller”. Ved overprøving av kommunale vedtak kan fylkesmannen ikke uten videre være bundet av praksis ved kommunale organer. På den annen side kan fylkesmannen i saker som blir brakt inn for den, ikke stå helt fritt i forhold til den praksis som er etablert i kommunen. Ved vurderingen av om det foreligger usaklig forskjellsbehandling, må det riktige antakelig være å se kommunens og fylkesmannens praksis under ett og ta utgangspunkt i hva som fremstår som den dominerede praksis når kommunens og fylkesmannens praksis blir sett i sammenheng, men likevel slik at det må være riktig å legge noe større vekt på den praksis som fylkesmannen som overordnet organ følger.
Det finnes ingen opplysninger om hvor stor andel av kommunens vedtak i dispensasjonssaker som er blitt overprøvd av fylkesmannen. Hvis det antall som er blitt overprøvd og har endt med avslag, ikke er ubetydelig, kan man ved vurderingen av om det foreligger usaklig forskjellsbehandling, ikke legge til grunn at alle dispensasjonssøknader vedrørende naust på under 40 m² blir innvilget.
På den annen side inneholder arealplanen bestemmelse om at det i LNF-område sone B kan gis tillatelse til å sette opp naust på inntil 30 m² i tilknytning til boligeiendom. Selv om bestemmelsen forutsetter søknad og en forvaltningsmessig vurdering, kan det ikke være i samsvar med bestemmelsen konsekvent å avslå alle dispensasjonssøknader i strandsonen.
Oppgaven inneholder for få opplysninger om praksis til at man kan ta endelig stilling til om avslaget i dette tilfellet er i strid med den praksis som fremstår som dominerende når kommunens og fylkesmannens praksis blir sett under ett.
Det andre spørsmålet er om den praksis som foreligger for naust, kan overføres til å gjelde sportsboder.
Det kan på dette punkt anføres at det i forhold til bygningens inngrep i naturmiljøet og allmennhetens bruk av området ikke kan være noen grunn til å skille mellom naust og sportsbod. I tillegg kommer at selv om naust og sportsbod normalt har noe forskjellig formål, skiller den bruk Marte Kirkerud skal gjøre av sportsboden, seg ikke vesentlig fra bruk av naust. Etter det som er opplyst, driver hun og samboeren med padling, ”surfing” og ”kiteing”, og skal bruke sportsboden bl.a. til oppbevaring av sportsutstyr.
På denne bakgrunn synes den praksis som foreligger for dispensasjon til naust, å måtte tillegges betydning i forhold til Marte Kirkeruds søknad om oppføring av sportsbod.
7) Foreligger det andre ugyldighetsgrunner?
Marte har anført at pålegget om riving under trussel om tvangsmulkt må kjennes ugyldig fordi det er et uforholdsmessig tiltak.
Etter de ulovfestede regler om domstolskontroll med forvaltningen kan domstolene kjenne et vedtak ugyldig dersom det fremstår som sterkt urimelig, eller fremstår som vilkårlig.
Så langt foreligger det ingen avgjørelser av Høyesterett som bygger på at et vedtak skal kjennes ugyldig dersom det fremstår som et uforholdsmessig tiltak. Det finnes imidlertid flere avgjørelser som stiller skjerpede krav til begrunnelsen for slike vedtak, og det vil derfor ikke være noe stort sprang om man innfører en regel som stiller krav om forholdsmessighet mellom mål og midler, og at brudd på denne grunnsetningen medfører ugyldighet. I tillegg kommer at dersom vedtaket er klart uforholdsmessig, vil det ofte også kunne sies å være sterkt urimelig slik at det kan underkjennes på det grunnlag. Slik veiledningsforfatteren ser det, kan det være gode grunner for å supplere læren om domstolskontrollen med forvaltningen med en forholdsmessighetsgrunnsetning, men dette er noe som det er delte meninger om.
I dette tilfellet er den fastsatte tvangsmulkt meget høy – kr 10 000 per dag. Hvis man legger til grunn at det må oppstilles en forholdsmessighetsgrunnsetning, må en så høy tvangsmulkt anses som brudd på denne. Men selv om man holder seg til den tradisjonelle lære om at et vedtak må være sterkt urimelig for å kunne kjennes ugyldig, kan det være grunn til å reagere med ugyldighet overfor en så høy tvangsmulkt. Ved sensuren må begge løsninger godtas.
DEL II
Oppgavens del II reiser følgende spørsmål:
- Hvorvidt ILO-konvensjon nr. 169 kan anvendes direkte for norske domstoler
- Hvorvidt SP artikkel 27 gir et vern mot det inngrep det her er tale om
- Hvorvidt ILO-169 gir et vern mot inngrep av denne art
- Hvorvidt den forutgående prosess er i strid med folkeretten.
Kandidatene bør forutsette at vilkårene for ekspropriasjon er til stede, at reinbeitedistriktet har søksmålskompetanse, at forsvaret er et organ for staten, samt at det kun er tre driftsenheter som rammes. Det skal således ikke drøftes hvorvidt eventuelle mindre inngrep overfor de fem øvrige driftsenheter har vern etter folkeretten. De som nevner dette, bør imidlertid ikke trekkes for det.
1) Kan ILO-169 anvendes direkte for norske domstoler?
ILO-169 er ratifisert av Norge, men ikke inkorporert ennå. Norsk rett bygger som utgangspunkt på det dualistiske prinsipp. Kandidatene kan kort nevne dette, men noen nærmere gjennomgang av forskjellen på ratifiserte konvensjoner og inkorporerte konvensjoner er ikke forventet, og passer heller ikke i en praktikumsoppgave.
Den alminnelige regel i norsk rett har vært at for at spørsmålet om det foreligger folkerettsbrudd, skal kunne gjøres til søksmålsgjenstand, må det være tale om brudd på en inkorporert konvensjon. Dersom det ikke finnes særlig hjemmel for annet, kan spørsmålet om det foreligger brudd på alminnelige folkerettslige regler eller konvensjoner som ikke er inkorporert, etter den alminnelige oppfatning bare prøves prejudisielt som ledd i fastleggelsen av rettigheter eller plikter etter nasjonal rett.
Kandidatene bør imidlertid raskt finne frem til ILO-169 artikkel 12 første punktum. Det følger av denne bestemmelsen at urfolk skal ha mulighet til å reise sak for domstolene, som enkeltpersoner eller gjennom sine respektive organer, for å kunne få et effektivt vern av sine rettigheter. Det er lagt til grunn i NOU 1997:5 side 48-49, av Skoghøy, Tvistemål (2. utg.) side 285 og av Skogvang, Samerett side 91-92, at artikkel 12 pålegger statene å akseptere at urfolk skal kunne gå til søksmål for nasjonale domstoler for å få prøvd om det foreligger brudd på de rettigheter de har etter konvensjonen. Dette følger av en tolkning av ordlyden i artikkel 12, forhistorien til bestemmelsen samt at dette samsvarer best med alminnelige rettsstatsidealer. Kandidatene kan nevne tvistemålsloven § 36a her.
Oppgaven legger ikke opp til en drøftelse av hvorvidt reinbeitedistriktet er kompetent til å reise søksmål i dette tilfellet.
2) Gir SP artikkel 27 et vern mot inngrep i dette tilfellet?
2.1)
SP artikkel 27 lyder:
”In those States in which ethnic, religious or linguistic minorities exist, persons belonging to such minorities shall not be denied the right, in community with the other members of the group, to enjoy their own culture, to profess and practise their own religion, or to use their own language.”
Norsk oversettelse:
”I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.”
Kandidatene bør spesifisere problemstillingen til å være hvorvidt samisk reindrift har et vern mot inngrep etter bestemmelsen (2.2), og dersom så er tilfelle, hvorvidt Forsvarets utbygging i dette tilfellet medfører krenkelse av bestemmelsen (2.3).
2.2)
Det interessante her er å tolke kulturbegrepet. Det har vært en gradvis utvikling av dette begrepet internasjonalt, først og fremst gjennom FNs Menneskerettighetskomité (MRK). Kandidatene bør ta utgangspunkt i en naturlig språklig forståelse av kulturbegrepet, og drøfte spørsmålet derifra. Ordlyden er for så vidt vid nok til også å omfatte reindrift. Praksis fra MRK har gjort det klart at urfolks næringsutøvelse i en viss utstrekning er beskyttet av artikkel 27. Komiteen har ved flere anledninger behandlet klager som gjelder inngrep i urfolks naturgrunnlag. Kandidatene bør kjenne til noen av disse. MRK har videre i sin generelle kommentar til bestemmelsen uttalt at også det materielle grunnlaget for etniske minoriteter, særlig urfolks, kultur, nyter vern etter bestemmelsen. Dette er et stort spørsmål, og det kan fort bli litt teoretisk. I en slik praktikumsoppgave er det viktig for kandidatene å være målorientert og å vise forståelse gjennom konsise drøftelser.
Konklusjon:
Reindrift er kulturutøvelse og nyter vern etter SP artikkel 27.
2.3)
Kandidatene bør nevne at det er på det rene at SP artikkel 27 gir individuelle rettigheter (jf. blant annet Lovelace-saken mot Canada fra 1981).
Det er tre av åtte driftsenheter som må avvikles på grunn av Forsvarets ekspropriasjon. Spørsmålet for disse blir hvorvidt de dermed ”nektes retten til å dyrke sin egen kultur”. At de må avvikle driften, tyder klart på at de blir nektet retten til å utøve sin kultur, slik at ordlyden i dette tilfellet tyder på en krenkelse. Ordlyden i artikkel 27 innebærer altså en absolutt skranke mot inngrep i naturgrunnlaget til urfolk dersom deres kulturutøvelse i realiteten blir umulig. I Kitok-saken mot Sverige fra 1988 og den første Länsman-saken mot Finland fra 1994 var det i MRK enighet om at alvorlige inngrep i muligheten til å fortsette urfolkenes tradisjonelle næringsliv (begge disse sakene gjaldt inngrep i samers reindriftsrett) vil kunne være en krenkelse av artikkel 27. I tidligere nevnte Lovelace-saken ble krenkelse av artikkel 27 ble konstatert. Kandidatene bør drøfte dette spørsmålet med bruk av eksemplene fra MRK.
At dette vernet også gjelder ved ekspropriasjon, har MRK slått fast i Lubicon Lake Band-saken mot Canada fra 1990.
Faktum legger ikke opp til å vurdere alternative beiteområder, reduksjon av reintallet for alle åtte, i stedet for så omfattende inngrep overfor tre utøvere eller frivillige avtaler eller andre alternativer for de berørte. Kandidater som nevner/ser dette, viser imidlertid stor forståelse og innsikt i problemstillingene.
Konklusjon:
SP artikkel 27 setter en absolutt skranke for de inngrep det er tale om i denne saken.
3) Gir ILO-169 et vern mot inngrep av denne art?
Dette spørsmålet kan nok oppfattes som vanskelig av kandidatene, og de som klarer å si noe fornuftig her, bør belønnes godt.
ILO-169 artikkel 14 sier at urfolk kan få anerkjent eiendomsrett og bruksrett til områder de tradisjonelt har benyttet. Hvorvidt det er eiendomsrett eller bruksrett som skal anerkjennes avgjøres av den konkrete bruken i området. Momenter i vurderingen her er varighet, intensitet, andres bruk etc.
Det interessante spørsmål her er hvorvidt reindriftsutøvernes beiterettighet har vern mot ekspropriasjon etter ILO-169 nr. 14. Kandidater som klarer å formulere problemstillingen riktig her, og si noe fornuftig om denne problemstillingen kan fort imponere.
Ordlyden i artikkel 14 taler imot at ILO-169 gir et vern mot ekspropriasjonsinngrep. Formålsbetraktninger kan imidlertid tale for et vern mot eksproriasjon. Hovedmålsetningen til ILO-169 er å gi urfolk rett til å bevare og videreutvikle sin livsform og kultur på deres egne premisser og at myndighetene kan ha plikt til å støtte dette arbeidet. Hvordan kandidatene konkluderer her, er ikke viktig.
Konklusjon:
Veiledningsforfatteren antar at ILO-169 ikke gir vern mot ekspropriasjonsinngrep.
4) Er den forutgående prosess i strid med folkeretten?
Det er anført av Reinbeitedistriktet at prosessen forut for tiltaket var i strid med folkeretten.
Det er ikke anført at prosessen er i strid med intern rett, men det kan nevnes at det følger av sameloven § 2-2 jf § 2-1 at andre offentlige organer bør gi Sametinget anledning til å uttale seg før avgjørelse treffes i saker på Sametingets saksfelt. Det er imidlertid ikke tale om noen plikt, jf ordlyden ”bør”, slik at det ikke vil være noen saksbehandlingsfeil at Sametinget ikke har fått uttale seg .
Det følger imidlertid av ILO-169 artikkel 6 nr. 1 at offentlige myndigheter har plikt til å rådføre seg med urfolk, ved deres respektive organer, når det overveies å innføre lovgivning eller administrative tiltak som kan få direkte betydning for dem. Kandidatene må her drøfte om det her er tale om administrative tiltak slik at bestemmelsen kommer til anvendelse. Det er vel klart at det her vil være tale om et tilfelle som omfattes av bestemmelsen.
På dette punkt kan man neppe forvente de dyptgående drøftelser, særlig ikke om forholdet til Forsvarets behov for hemmelighold av informasjon. De kandidatene som viser forståelse og klarer å si noe fornuftig her, bør belønnes godt. Konklusjonen er åpen.
FORHOLDET MELLOM DEL I OG DEL II
Slik oppaven er lagt opp, synes veiledningsforfatterne at det er naturlig at del I som utgangspunkt bør telle noe mer enn del II.
Vi antyder en fordeling med 3/5 på del I og 2/5 på del II.
Ved sensuren må det imidlertid tas hensyn til at de spørsmål som del II reiser, er store og til dels vanskelige. De kandidater som kommer godt fra drøftelsene i del II, må derfor honoreres godt for det.
Oslo, 20. april 2005
Jens Edvin A. Skoghøy,
høyesterettsdommer
Susann Funderud Skogvang,
utreder i Høyesterett
|
