Vår 2003 Teori nr 1

SENSORVEILEDNING TIL JURIDISK EMBETSEKSAMEN 4. AVDELING VED UNIVERSITETET I BERGEN VÅREN 2003

TEORI NR. 1:
FRA SIVILPROSESSEN: RETTSLIG INTERESSE

1. Læringskrav, litteraturdekning og undervisning

Emnet er sentralt. Fra læringskravene i rettergang fremgår følgende:

"Det kreves grundig kjennskap til reglene om søksmålsgjenstand og rettslig interesse i sivile saker"_

Temaet er grundig behandlet i den anbefalte hovedlitteraturen og i tilleggslitteraturen. Anbefalt hovedlitteratur er Jo Hov, Rettergang 1 og 111. Alternativ litteratur: Skoghøy, Tvistemål og Michelsen, Sivilprosess.

I Tromsø er Skoghøy, Tvistemål, anbefalt som hovedlitteratur. Kap. 10 omhandler "Søksmålsgjenstand og rettslig interesse"

Emnet er grundig behandlet på forelesning.

2. Avgrensninger og disposisjon

Oppgaveteksten avgrenser temaet til å gjelde rettslig interesse i sivilprosessen, slik at forvalttningsrettslige spørsmål faller utenfor oppgaven.

Kandidaten bør relativt raskt vise til de aktuelle lovbestemmelser som oppgavens tema omhandler. Ordlyden i tvml § 54 oppstiller et krav om "rettslig interesse" og det følger av sikker rettspraksis at det må innfortolkes et krav om rettslig interesse i tvml. § 53.

Kandidaten bør innledningsvis plassere oppgavens tema som en av de generelle prosessforutsetningene, det vil si vilkår som stilles for å få en sak realitetsbehandlet for domstolen, og som kommer til anvendelse ved alle typer søksmål så frumt det ikke foreligger særlig unntak.

Vilkårene for å få en sak behandlet etter tvml §§ 53 og 54 kan deles i to: 1. Kravet til søkmålsgjenstand 2.' Kravet til rettslig interesse

En selvstendig gjennomgang av kravet til søksmålsgjenstand etter tvml. §§ 53 og 54 faller i utgangspunktet utenfor oppgavens ordlyd, dersom en følger lovens system. I juridisk teori er det imidlertid eksempler på at begrepet rettslig interesse også er ansett å omhandle kravet til søksmålsgjenstand. Dette skyldes at det er en flytende overgang mellom tilfeller hvor saken avvises fordi kravene til søksmålsgjenstanden ikke er oppfylt, og tilfeller hvor søksmålet må avvises fordi kravene til søksmålssituasjonen eller det såkalte tilknytningskravet ikke er oppfylt. De kandidater som etter dette velger å definer oppgaven til også å omhandle kravet til søksmålsgjenstand, bør gjøre
oppmerksom på dette forhold. De kandidater som ikke behandler kravet til søksmålsgjenstand, kan selvfølgelig ikke trekkes for dette.

Den nærmere redegjørelse for det materielle innhold i kravet til rettslig interesse må være oppgavens hoveddel. I tillegg kan enkelte prosessuelle tema være av interesse:
1. Rettens prøvelse og avgjørelse av avvisningsspørsmålet
2. Virkningene av en avvisningskjennelse
3. Tidspunkt for når den rettslige interesse må foreligge.
Det kan være en fordel om problemstillingene berøres, men dette bør i så fall gjøres kort. En mer omfattende behandling av de rene prosessuelle spørsmål kan bli for generell i forhold til oppgavens tema.

Når det gjelder rettens behandling av den aktuelle søksmålsbetingelse, kan det vises til sondringen i teorien mellom absolutte og relative prosessforutsetninger. Retten skal av eget tiltak påse at de absolutte prosessforutsetninger er, oppfylt, mens de relative prosessforutsetningen skal retten kun ta hensyn til dersom de er påberopt av noen av partene. Kandidaten bør kort konstatere at kravet til rettslig interesse er en absolutt prosessforutsetningene.

Kandidaten bør videre få frem at saken skål avvises dersom vilkåret ikke er oppfylt og at dette skjer ved kjennelse.

Når det gjelder tidspunktet for når den rettslige interesse må være oppfylt bør kandidaten kjenne til den klare hovedregel: Den rettslige interesse må foreligge ved selve saksanlegget og må være tilstede til dom blir avsagt. Det reiser seg flere problemstillinger med hensyn til prosessforutsetninger som inntrer før avvisning har skjedd og prosessforutsetninger som bortfaller under saken. Dette er imidlertid problemstillinger som blir noe generelle i forhold til oppgavens tema, men en summarisk behandling av dette må kunne forsvares.

Kandidaten må gis stor frihet i besvarelsens disposisjon og Ettersom kravet til rettslig interesse stiller seg noe forskjellig for ulike typen søksmål, kan det være en fordel å kort redegjøre for at det sondres mellom tre hovedtyper av søksmål: Fastsettelsessøksmål, fullbyrdelsessøksmål og rettsendringssøksmål. I den videre fremstilling kan de enkelte søksmål behandles separat. Rettsendringssøksmål kan imidlertid utelukkes, ettersom det ikke reiser seg noen problemstillinger av interesse her i forhold til oppgavens ordlyd.

Kravet til rettslig interesse er i teorien delt inn i to vilkår:
1. Krav til søksmålssituasjonen
2. Krav til partenes tilknytning til søksmålsgjenstanden
Det kan i disposisjonen være hensiktsmessig å skille mellom disse to vilkårene i tilknytning til de enkelte typer av søksmål.

Enkelte kandidater vil muligens trekke inn EMK art. 6 og SP art. 14 nr. 1. En forutsetning for at det skal oppstå rett til domstolsprøvelse etter EMK art. 6 nr. 1, er bl.a at partene har en slik tilknytning til søksmålsgjenstanden at saksøkeren har et aktuelt behov for å få dom overfor saksøkte. Tilsvarende gjelder for rett til domstolsprøvelse etter SP art. 14 nr. 1. Det vil føre for langt om kandidaten drøfter bestemmelsene inngående, men vil være en fordel om det konstateres at de krav som tvml. §§ 53 og 54 stiller til søksmålssituasjonen og partenes tilknytning til søksmålsgjenstanden ligger innenfor de krav som følger av disse konvensjonsbestemmelsene.

3. Nærmere om innholdet

Oppgavene kan videre deles inn i følgende problemstillinger:
a) Kravene til søksmålssituasjon for fremme av fullbyrdelsessøksmål b) Kravene til søksmålssituasjon for fremme av fastsettelsessøksmål
c) Partenes tilknytning til søksmålsgjenstanden som vilkår for fremme av
fullbyrdelses- og fastsettelsessøksmål

3.1 Kravene til søksmålssituasjon for fremme av fullbyrdelsessøksmål

De krav som stilles til søksmålssituasjonen for fremme av fullbyrdelsessøksmål følger eksplisitt av ordlyden i tvml. § 53. Det fremgår her at fullbyrdelsesøksmål som hovedregel ikke kan fremmes før det krav saken gjelder, er "forfaldt". Vilkåret om at kravet må være "forfaldt" kan anses som en nøyaktig angivelse og spesifisering av kravet til rettslig interesse. Det er positivt om kandidaten ser dette poenget, selv om dette muligens ikke faller direkte inn under oppgavens ordlyd. Det kan videre fremheves at det er tilstrekkelig at kravet pretenderes å være "forfaldt".

En nærmere redegjørelse for det materielle innhold i vilkåret blir noe på siden av oppgavens tema, men det kan gjerne kort presiseres at kravet må være misligholdt. Det vil imidlertid være å gå for langt og redegjøre for de kontakts- og obligasjonsrettlige spørsmål som reiser seg, samt de unntak som tvml. § 53 oppstiller.

Det som er interessant for oppgavens tema er at bestemmelsen ikke kan tolkes antietisk. Det betyr at selv om kravet er forfalt; kan ikke partene automatisk reise fullbyrdelsessøksmål. Det er lagt til grunn i både rettspraksis og teori at det må innfortolkes et krav om rettslig interesse i tillegg til at kravet må være forfalt.

Ettersom den problemstilling som er mest praktisk relaterer seg til det såkalte tilknytningsvilkåret, kommer jeg tilbake til dette i pkt. 3.3.

3.2 Kravene til søksmålssituasjonen for fremme av fastsettelsesseksmål

For fastsettelsessøksmål er ikke kravet til søksmålssituasjonen så spesifikt angitt som for fullbyrdelsessøksmål. Det følger av ordlyden i tvml. § 54 at saksøker må ha "rettslig interesse" i å få fastsettelsesdom Dette må bLa. tolkes som at det stilles visse krav til søksmålssituasjonen. For å kartlegge det nærmere innhold i vilkåret stilles det krav til kandidatens metode og rettskildebruk.

Kandidaten bør relativt tidlig avklare hovedprinsippene og de grunnleggende hensyn for vilkåret. Når det stilles krav til søksmålssituasjonen for fremme av fastsettelsessøksmål, skyldes dette at domstolene har som oppgave å løse rettslige konflikter som oppstår i det praktiske liv, og er ikke ment å skulle fungere som forsknings- og utredningsorganer.

Hvorvidt kravene til søksmålssituasjonen er oppfylt må vurderes konkret i den enkelte sak Kandidaten bør imidlertid si noe generelt om dette, og vise til momenter/vilkår som er oppstilt i teorien på bakgrunn av rettspraksis. Kandidater som kan redegjøre for relevante dommer på området, samt foreta en god analyse av disse, bør honoreres.

Det kan på denne bakgrunn oppstilles to vilkår for at kravet til søksmålssituasjon kan sies å være oppfylt:

Dersom det ikke er hjemmel for annet, er det for det første et generelt vilkår at det foreligger en reell rettsusikkerhet mellom partene. Kandidaten bør si noe nærmere om hva en slik rettsusikkerhet kan være begrunnet i. Det bør her fremgå at normalt vil vilkåret være oppfylt dersom saksøkte har bestridt et krav som saksøkeren har fremsatt eller på andre måter opptrådt på en måte som er uforenlig med saksøkers krav. Det vil være en fordel å illustrere problemstillingen med eksempler. Det kan feks. tenkes at saksøkte lar være å ta standpunkt til saken. Foreligger det i slike tilfeller en uoverensstemmelse? Avgjørende blir i så fall om tvisten er av en slik karakter at det er rimelig å forlange at saksøkte skal måtte forholde seg til den. I vurderingen må det som vanlig legges vekt på hvordan kandidaten argumenterer, ikke hvordan det konkluderes.

For det andre det oppstilles vilkår om at avgjørelsen er av aktuell betydning (aktualitetskravet) for partene i saken. Det vil si at saksøkeren har et berettiget behov i å fla saken avgjort på nåværende tidspunkt. Det må forventes at kandidaten kan redegjøre nærmere for hva som ligger i. vilkåret.

Når det gjelder søksmål om kompetanseforhold, må det skilles mellom tilfeller hvor kompetansen har vært benyttet (for eksempel ved at det er truffet vedtak i medhold av kompetansen) og tilfeller hvor kompetansen ikke er benyttet.

Dersom kompetansen har vært benyttet vil det normalt ikke være noe aktuelt behov for å tillate søksmål om innholdet eller eksistensen av kompetansen. Det er i stedet oppstått et rettighets- eller pliktforhold som partene kan få prøvd gyldigheten av. Unntaket vil være dersom det er nærliggende å benytte kompetansen på nytt. Dersom kompetansen ikke er benyttet vil det kunne sies å være et aktuelt behov for å tillate søksmål om dens innhold eller eksistens.

Relevante dommer er Rt 1995 s. 1823 (Burhøns III) og Rt. 1957 s. 860 (Reinbeitedommen). Burhøns III belyser at det ved søksmål om kompetanseforhold må oppstilles et vilkår om at kompetansen ikke er benyttet, og at dersom den er benyttet må søkemålet som utgangspunkt gjelde det rettighets- eller pliktforhold som er etabler. Reinbeitedommen er det klareste eksempel på at søksmål om kompetanseforhold er tillatt fremmet. Dommen illustrerer at dersom kompetansen er benyttet vil søksmål om kompetanseforhold ikke kunne anlegges uten at det er aktuelt å benytte kompetansen på nytt.

Det kan muligens ikke forventes at kandidaten har inngående kunnskaper om problemstillinger vedrørende kompetanseforhold. Kandidater som foretar en forsvarlig analyse av dommene, samt foretar en selvstendig drøftelse av temaet, bør imidlertid gis god uttelling.

Ovennevnte problemstilling glir over i spørsmålet om kravet til søksmålsgjenstand er oppfylt, det vil si om saken gjelder et "retsforhold", jfr tvml. § 54. Kandidater som evner å se disse sammenhengene viser forståelse ut over rammene for oppgaven's tema. Imidlertid vil ikke vurderingen i tilknytning til disse to vilkår være helt ut sammenfallende. Når det gjelder spørsmålet om søksmålssituasjon er oppfylt må det i tillegg foretas en helhetsvurdering bl.a. med hensyn til hvem som anlegger søksmålet og om søksmålet er anlagt som et positivt eller negativt fastsettelsessøksmål.

Til slutt kan det sies noe om at kravet til søksmålssituasjonen vil avhenge av hva slags rettsforhold det er tale om. Dersom søksmålet for eksempel gjelder krenkelse av menneskerettigheter eller lovligheten av offentligrettslige inngrep i den personlige integritet, er det ikke grunn til å stille så strenge krav til at vilkåret skal anses å være oppfylt.

3.3 Partenes tilknytning til søksmålsgjenstanden som vilkår for fremme fullbyrdelses- og fastsettelsessøksmål

Innledningsvis kan kandidaten nevne at det i forhold til tilknytningskravet ikke er grunn til å skille mellom fullbyrdelsessøksmål på den ene side og fastsettelsessøksmål på den annen side.

Kandidaten bør innledningsvis kort redegjøre for remskildesituasjonen. For fastsettelsessøksmål følger kravet om tilknytning til søksmålsgjenstanden av en tolkning av ordlyden i tvml § 54 "retslig interesse". For fullbyrdelsessøksmål er det i tvml. § 53 ikke oppstilt noe uttrykkelig krav om rettslig interesse. Det er imidlertid som nevnt i pkt. 3. 1, sikker rett at et slik krav til tilknytning må innfortolkes.

Kandidaten må få klart frem hva kravet til tilknytning refererer seg til. Det oppstilles et krav om tilstrekkelig tilknytning til selve søksmålgjenstanden.

Kravet til tilknytning knytter seg både til saksøkerens forhold til tvistegjenstanden (aktiv søksmålskompetanse) og til saksøktes forhold til denne (passiv søksmålskompetanse)_ Det kan være en fordel å skille mellom disse to sider av tilknytningskravet i drøftelsen.

Spørsmålet om tilknytningskravet må på samme måte som kravet til søksmålssituasjon, vurderes konkret. Kandidaten må imidlertid kunne definere reglers innhold ved å si noe generelt. Under den nærmere behandling av vilkåret kan det være en fordel å skille mellom privatrettslige- og offentligrettslige forhold

3.3.1 Privatrettslige forhold

Den klare hovedregel er at søksmål bare kan fremmes dersom saken gjelder saksøkerens egen rett eller plikt overfor saksøkte. Det vil si at saksøkeren selv må være materielt berettiget eller forpliktet, og rettigheten eller forpliktelsen må bestå i forhold til saksøkte. Det bør forventes at kandidaten kjenner til hovedregelen. Det vil videre være en fordel om kandidaten utdyper vilkåret ved bruk av eksempler.

Det kan oppstilles tre unntak fra hovedregelen:

For det første vil en deltaker i et rettsfellesskap i visse tilfeller kunne gå til søksmål for å fli dom for rettsfellesskapets rettigheter og plikter i forhold til saksøkte. For det andre må det gjøres unntak for rettsforhold med en ubestemt krets av rettighetshavere. Og for det tredje må det gjøres unntak for rettigheter som tilkommer en støne, men nærmere angitt krets av rettighetshavere.

Jeg antar at få kandidater vil gå noe nærmere inn på de ovennevnte unntak, og dette kan heller ikke forventes.

3.3.2 Offentligrettslige forhold

Teorien (Jo Hov) skiller mellom søksmål om gyldigheten av enkelt-vedtak og forskrifter og søksmål om plikt til å etterleve forvaltningsvedtak. Av denne grunn vil sannsynligvis en del kandidater velge samme systematikk i sine besvarelser. Hvordan kandidaten velger å disponere er imidlertid ikke avgjørende for resultatet. Videre vil kandidatene muligens skille mellom aktiv og passiv søksmålskompetanse.

Det bør forventes at kandidaten har kjennskap til at tilknytningskravet stiller seg annerledes i offentligrettslige forhold enn i de privatrettslige. For offentligrettslige rettsforhold kan det ikke stilles like strenge krav for at tilknytningskravet skal være oppfylt. Det bør forventes at kandidaten kan si noe om de grunnleggende hensyn som gjør seg gjeldende. Av særlig betydning er det'å få frem at de rettigheter og plikter som borgerne har overfor det offentlige, ofte berører medborgere på en slik måte at ikke bare den som er berettiget eller forpliktet i forholdet, men i en viss utstrekning også medborgerne eller organisasjoner som representerer disse, bør kunne gå til søksmål om forholdet. Dette kan anses som en rettssikkerhetsgaranti for borgerne mot overgrep fira det offentlige.

Også når det gjelder offentligenslige rettsforhold er saker som gjelder saksøkerens egen rett eller plikt uproblematisk. De interessante problemstillinger gjelder søksmål om andres offentligrettslige rettigheter- og plikter. Her kan det være en fordel å skille mellom aktiv og passiv søksmålskompetanse.

a) Kravene til aktiv søksmålskompetanse ved søksmål om andres offentligrettslig rettigheter eller plikter.

I vurderingen av om kravet til tilknytning er oppfylt vil det måtte sees hen tit praksis som foreligger etter forvaltningsloven § 28 første ledd. Spørsmålet her er hvem som har "rettslig interesse" til å påklage et forvaltningsorgan til høyere forvaltningsorgan. Det er positivt om kandidaten kjenner til Rt. 1980 s. 1070 (forkjøpsrettssaken). Det ble i denne saken lagt til grunn at uttrykket "retslig interesse" i tvml. § 54 i relasjon til tilknytningskravet, måtte hø det samme innhold som uttrykket "rettslig klageinteresse" i fvl. § 28 første ledd.

I Tvistemål (Skoghøy) er de krav som må stilles til de aktive søksmålskompetansen delt i tre:
1. Det må stilles krav om at saksøkeren har en konkret og praktisk interesse i utfallet av saken.
2. Den interesse saksøkeren har i utfallet av saken må være av en slik karakter at den er beskyttet av de regler som regulerer det materielle rettsforhold.

3. Det må anses rimelig og naturlig at saksøkeren kan gjøre sin interesse, gjeldende i form av søksmål.

Det kan vises til en omfattende rettspraksis på området og gis selvstendige eksempler. Det bør muligens ikke forventes for mye detaljkunnskaper, men kandidaten bør kunne gi noen eksempler på at saksøker kan reise sak om andres rettigheter eller plikter overfor det offentlige.

I vurderingen av om andre enn den materielt berettigede eller forpliktede skal kunne anlegge saksmål, vil det være av betydning om vedkommende rett eller plikt kan sies å være av strengt personlig karakter. Dersom saken gjelder gyldigheten av forvaltningsvedtak kan det skilles mellom begunstigende og tyngende vedtak. Av særlig interesse er videre spørsmålet om foreningens søksmålskompetanse. De legislative hensyn for at slike søksmål skal tillates er at det er behov for å sikre kontroll med forvaltningen og å gi den enkelte borger vern mot uriktige forvaltningsvedtak som berører ham. Det er positivt om kandidaten kan få frem noe om de grunnleggende hensyn som gjør seg gjeldende her. Andre interessante problemstillinger er om foreningen fremstår som en naturlig representant for den interesse som saken skal ivareta

b) Kravene til passiv søksmålskompetanse ved seksmål om andres offentligrettslige rettigheter- eller plikter.

Kandidaten bør innledningsvis kort skissere den aktuelle problemstilling: Spørsmålet er om vedkommende søksmål (om andres offentligrettslige rettigheter- eller plikter) må rettes mot det private rettssubjekt (stat, kommune eller fylkeskommune), og eventuelt om begge må saksøkes. Det kan også reises spørsmål om det i det hele tatt er adgang til å reise søksmål mot både det offentlige og en privat part i samme sak (subjektiv kumulasjon, jf. Tvml § 68, jf § 70). For å vise at kandidaten har forstått problemstillingen, er det en fordel belyse med eksempler. Jeg antar at dette vil falle tungt for flere kandidater, og at flere har problemer med forståelsen her. Det kan ikke forventes mye. Den bedre kandidat vil imidlertid kunne få mye ut av stoffa.

Første spørsmål er altså om det er adgang til å saksøke det offentlige og den private part i samme sak. Problemstillingen er utførlig behandlet i teorien (Skoghøy) og jeg går ikke grundig inn på spørsmålet ber, men tillater meg å foreta en oppsummering: Tilleggsvilkåret for subjektiv kumulasjon etter tvml. § 68 nr. 2 må anses oppfylt. Når det gjelder grunnvilkåret i tvml. § 68 nr. 2 reiser det seg imidlertid noe tvil med hensyn til om vernetingsreglene gir adgang til å saksøke det offentlige og den private part ved samme domstol.

Videre er det spørsmål om det kan oppstilles som vilkår for et slikt søksmål at både det offentlige og den private part saksøkes. Avgjørende i vurderingen er om kandidaten får frem de grunnleggende hensyn som gjør seg gjeldende. Det er positivt om kandidaten kjenner til Rt. 2000 s. 1195. Avgjørelsen kan muligens anses som et prejudikat for at søksmål om offentligrettslige rettigheter eller plikter ikke kan fremmes uten at det offentlige rettssubjekt, som er materielt berettiget eller forpliktet, blir saksøkt.


Det kan også reises spørsmål om når et søksmål om et offentligrettslig forhold må rettes mot staten, og når det må rettes mot kommunene eller fylkeskommunen. ' Det kan her skilles mellom søksmål om innholdet eller gyldigheten av et vedtak som er truffet, søksmål om kompetanseforhold og søksmål om andre rettighets- eller pliktforhold enn innholdet eller gyldigheten av vedtak. Det ikke forventes at kandidaten skal ha kjennskap til problemstillingen. Dersom temaet gis en forsvarlig behandling bør dette gi uttelling.

4. Vurdering

Kandidaten bør få stor frihet i sin tilnærming av oppgaven, både i innhold og su~. Avgjørende bør ikke være om kandidaten har fått med det antall problemstillinger som sensorveiledingen gir anvisning på, men om fremstillingen samlet sett gir inntrykk av en ~eggende prosessuell forståelse for den aktuelle søksmålsbetingelse, de hensyn som ber er gjeldende og faget i sin helhet,

Til tross for at oppgaven må anses som meget sentral, kan enkelte kandidater få problemer med å definere oppgavens innhold, foreta de nødvendige avgrensninger, samt presentere og systematisere et tema spm for noen kan bli for abstrakt.

For å bestå må det forventes at kandidaten evner å plassere oppgavens tema som en av søksmålsbetingelsene, samt si noe om de grunnleggende hensyn som gjør seg gjeldende. Det bør fremgå at kandidaten har forstått hva som menes med at kravet til rettslig interesse er en prosessforutsetning, og hva som blir konsekvensene dersom vilkåret ikke er oppfylt. Det kan antas at enkelte kandidater vil behandle kravet til søksmålsgjenstanden eller øvrige prosessforutsetninger utførlig. Dette bør ikke gå på bekostning av oppgaves egentlige tema. For å bestå, må det kreves at relevant stoff utgjør en ikke helt ubetydelig del.

For å bestå bør det videre kreves at kandidaten kan si noe om rettskildesituasjonen. Det bør som et minimum vises til. tvml. § 54. Det må videre stilles krav om at kandidaten kjenner til at kravet om rettslig interesse knytter seg til både søksmålssituasjonen og tilknytningen til søksmålsgjenstanden. Det er imidlertid grunn til å anta at ikke alle kandidater er fortrolige med begrepsbruken, eventuelt blander begrepene sammen. Dersom innholdet likevel vitner om en viss forståelse av regelens innhold, bør riktig begrepsbruk ikke være avgjørende. Det må videre forventes at kandidaten viser noenlunde forståelse med hensyn til at kravet om rettslig interesse har ulikt innhold ettersom det gjelder fastsettelsessøksmål eller fullbyrdelsessøksmåL

For et laudabelt resultat, bør kandidaten vise god metodebruk knyttet til tolkning av lovtekst og rettspraksis. Kandidaten bør videre vise evne til å sette reglene i perspektiv og gi fremstillingen en viss dybde. Problemstillinger bør tydeliggjøres og det må forventes en viss substans i analysen. For øvrig viser jeg til godt sensorskjønn.