Høst 2003 Praktikum

1. Innledning

Praktikumsoppgaven gjelder sentrale straffeprosessuelle og sivilprosessuelle spørsmål.

I det følgende behandler jeg først de tre delene av oppgaven i kronologisk rekkefølge (punktene 2, 3 og 4).

Deretter skal jeg komme med noen sammenfattende synspunkter på bedømmelsen av besvarelsene (punkt 5).


2. Oppgavens del I

Det første spørsmål som det er naturlig å drøfte, er om domfellelse etter straffeloven § 239 gjelder et annet forhold enn tiltalen, jf. straffeprosessloven § 38.

I norsk rettspraksis har man ved bedømmelsen av om man står overfor samme straffbare forhold tatt utgangspunkt i om de straffebestemmelser det er tale om å anvende, beskytter samme eller vesensforskjellige interesser. I nyere rettspraksis er det fremholdt at det i tillegg må foretas en helhetsvurdering, jf. Matningsdal: Forholdet mellom tiltalebeslutning og dom, JV 2002 s. 89 ff. på s. 91 ff.

Vegtrafikkloven § 31, jf. § 3 retter seg generelt mot uaktsom fremkallelse av fare eller skade i trafikken, mens straffeloven § 239 retter seg mot uaktsom forvoldelse av en annens død. Det er således en viss forskjell i det objektive gjerningsinnhold i bestemmelsene. I tillegg kommer at disse bestemmelsene beskytter vesensforskjellige interesser, se Rt. 1980 s. 360. Mens straffeloven § 239 har til formål å verne om liv, legeme og helbred, tar vegtrafikkloven § 31, jf. § 3 sikte på å skape trygghet og orden i trafikken.

På bakgrunn av tradisjonell norsk straffeprosesstenkning er de interesser straffeloven § 239 og vegtrafikkloven § 31, jf. § 3 tar sikte på å beskytte, så vesensforskjellige at overtredelse av disse bestemmelsene må anses som forskjellige straffbare forrhold.

Det har i teorien vært lagt til grunn at bedømmelsen av hva som skal anses som samme forhold må være den samme etter straffeprosessloven § 38 som i forhold til rettskraft. Etter at tilleggsprotokoll 7 til Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) er blitt en del av norsk rett, kan det stilles spørsmål ved om dette utgangspunktet kan opprettholdes. Tilleggsprotokollen inneholder bl.a. et forbud mot gjentatt straffeforfølgning (artikkel 4), og ut fra praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) kan det se ut til at rettskraftvirkningen etter protokoll 7 artikkel 4 er noe videre enn etter tradisjonell norsk rettskrafttenkning, se Skoghøy: Forbudet mot gjentatt straffeforfølgning i Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 4 nr. 1 (”ne bis in idem”), TfR 2003 s. 1 ff. på s. 32 ff. De aller beste kandidatene kan kanskje gå inn på dette spørsmålet, men dette kan ikke forventes. Hvorvidt man skal la vurderingen etter protokoll 7 artikkel 4 virke inn på vurderingen etter straffeprosessloven § 38, er usikkert, men etter min oppfatning bør man det, da det bør være samsvar mellom rettens kompetanse og hva som blir rettskraftig avgjort. Etter EMD’s praksis er det avgjørende for om man i forhold til protokoll 7 artikkel 4 står overfor samme straffbare forhold, om de straffebud det er tale om å anvende, skiller seg fra hverandre ”in their essential elements”. Ved denne vurderingen har EMD lagt mer vekt på de forskjeller det er i den objektive gjerningsbeskrivelse i de aktuelle straffebud og mindre vekt på hvilke interesser de beskytter. Etter dommene i sakene Gradinger mot Østerrike og Fischer mot Østerrike må det etter mitt skjønn legges til grunn at overtredelse av vegtrafikkloven § 31, jf. § 3 og overtredelse av straffeloven § 239 må anses som samme forhold.

Etter straffeprosessloven § 38 tredje ledd må retten før den bruker et annet straffebud enn tiltalebeslutningen, gi partene anledning til å uttale seg. Det fremgår av oppgaven at partene har fått anledning til å uttale seg om subsumsjonsspørsmålet.

Konklusjonen må etter dette bli at hvis man legger til grunn at bedømmelsen av hva som er samme straffbare forhold, skal skje etter de samme kriterier i forhold til straffeprosessloven § 38 som i forhold til EMK protokoll 7 artikkel 4, har retten ikke begått noen saksbehandlingsfeil ved å dømme for overtredelse av straffeloven § 239. Dersom man bedømmer spørsmålet ut fra tradisjonell norsk straffeprosesstenkning, har tingretten derimot begått feil på dette punkt.

Peder Ås har også anført at tingretten ikke kunne dømme for overtredelse av straffeloven § 239 da tiltalen var tatt ut av politiet, og kompetansen til å ta ut tiltale etter straffeloven § 239 ligger til statsadvokaten.

Det følger av straffeprosessloven § 67 at tiltale for overtredelse av straffeloven § 239 må tas ut av statsadvokaten. Påtalemyndigheten bør imidlertid ikke kunne binde retten i subsumsjonsspørsmål, jf. Matningsdal, op.cit. s. 108. Det at tiltalen er tatt ut av politiet, kan derfor ikke være til hinder for at retten dømmer etter straffeloven § 239.

Subsidiært har Ås gjort gjeldende at politirapporten ikke skulle ha vært tillatt opplest.

Den politirapport som ble tillatt opplest, har karakter av en såkalt egenrapport fra en av de polititjenestemennene som kom til ulykkesstedet etter ulykken.

Det fremgår av straffeprosessloven § 232 og påtaleinstruksen at før den som er mistenkt for en straffbar handling blir avhørt, skal vedkommende gjøres kjent med hva saken gjelder, og at han ikke har plikt til å forklare seg. Ved avgjørelsen av om disse bestemmelsene kommer til anvendelse, er det ikke avgjørende om rapporten har karakter av egenrapport fra en polititjenestemann eller opptak av forklaring, men om man reelt står overfor en avhørssituasjon, jf. Rt. 2003 s. 549.

Ut fra de opplysninger som er gitt i oppgaven, må det være klart at Peder Ås ikke stod overfor noen avhørssituasjon da han oppgav til den polititjenestemann som kom til ulykkesstedet, at han var plaget av pollenallergi og hadde tatt allergitabletter. Det var derfor ikke noen saksbehandlingsfeil at politiet ikke gav Ås opplysning om at han ikke hadde plikt til å forklare seg.

Det neste spørsmål er om vilkårene for opplesning av politirapporten etter EMK artikkel 6 nr. 3 bokstav d, jf. artikkel 6 nr. 1 er oppfylt.

Det fremgår av oppgaven at retten har lagt til grunn opplysningene i politirapporten om at Peder hadde tatt allergitabletter like før kjøringen. Peders forsvarer protesterte mot at politirapporten ble lest opp. Når tingretten la til grunn at Peder hadde sovnet, og retten i denne forbindelse bygde på opplysningene i politirapporten om at Peder hadde tatt allergitabletter like før kjøringen, må politirapporten ha utgjort det sentrale bevismiddel. Det kan ikke ses å foreligge andre bevis for dette. Ut fra EMD’s praksis kan en politirapport under slike omstendigheter ikke tillates opplest uten at vitnet er til stede i retten og siktede får anledning til krysseksaminasjon.

Konklusjonen må etter dette bli at tingretten begikk saksbehandlingsfeil når den tillot politirapporten opplest.

Atter subsidiært har Ås gjort gjeldende at det under enhver omstendighet var feil å dømme ham både for overtredelse av straffeloven § 239 og vegtrafikkloven § 31, jf. § 3.

Som ovenfor nevnt, må straffeloven § 239 og vegtrafikkloven § 31, jf. § 3 anses å beskytte vesensforskjellige interesser. På denne bakgrunn kan straffeloven § 239 ikke anses å konsumere vegtrafikkloven § 31, jf. § 3. Det er også sikker rettspraksis for at disse bestemmelsene kan anvendes i idealkonkurrens.

Konklusjonen må således bli at det ikke er begått noen saksbehandlingsfeil på dette punkt.


3. Oppgavens del II

Det spørsmål som det i oppgavens del II er naturlig å drøfte først, er om saken er anlagt ved riktig verneting.

Etter det som er opplyst, har forsikringsselskapet hovedkontor i Oslo. Dette er da forsikringsselskapets hjemting, se tvml. § 17, jf. § 21. Spørsmålet er om det finnes noe særlig verneting som gir anledning til å reise saken ved Follo tingrett.

Det fremgår av oppgavens del I at utforkjøringen skjedde i Follo. Krav mot forsikringsselskap etter trafikkforsikring omfattes av bestemmelsen om erstatningsvernting i § 29. Denne gir anledning til å reise sak med krav om erstatning på ulykkesstedet eller det umiddelbare virkningsted. For personskader i anledning av en trafikkulykke må ulykkesstedet og det umiddelbare virkningssted være det samme. Når det finnes et særlig valgfritt verneting, har saksøkeren valget mellom å anlegge saken ved saksøktes hjemting eller ved det valgfrie særlige verneting.

Saken kan etter dette anlegges ved Follo tingrett.

Det fremgår av oppgaven at stevning er uttatt uten forutgående forliksmegling. Uavhengig av om det er avgitt noe gyldig tilsvar fra forsikringsselskapet eller ikke, må retten ta stilling til om vilkårene for å unnlate forliksmegling er til stede.

Det aktuelle unntak er ”advokatunntaket” i tvml. § 274 første ledd nr. 1.

Ut fra de opplysninger som er gitt i oppgaven, må forsikringsselskapet anses å ha vært bistått av advokat. Det er ikke noe vilkår at denne har opptrådt utad, jf. Skoghøy, op.cit. s. 472. Som advokat i forhold til denne bestemmelsen må også anses ”husadvokat”.

Etter § 274 første ledd nr. 1 er det et vilkår for advokatunntaket at det i stevningen blir avgitt erklæring om at både advokaten og hans part har funnet det hensiktsløst å bringe saken inn for forliksrådet med krav om megling eller dom. I dette tilfellet inneholder ikke stevningen noen slik erklæring. Retten må imidlertid ha plikt til å gjøære oppmerksom på en slik feil som dette og tillate den rettet, se tvml. § 87, jf. § 97, jf. Skoghøy, op.cit. s. 473. Når advokat Holm før retten har avvist saken, avgir slik erklæring som omhandlet i § 274 første ledd nr. 1, er vilkårene for å påberope advokatunntaket oppfylt.

Den erklæring advokat Holm avgir i det etterfølgende prosesskrift, tilfredsstiller ikke fullt ut ordlyden i § 274 første ledd nr. 1. Etter loven må erklæringen gå ut på at advokaten og hans klient har funnet det hensiktsløst å bringe saken inn for forliksrådet ”til mekling eller med krav om dom”. Det er imidlertid spørsmål om loven skal praktiseres så strengt. Under enhver omstendighet må retten før den avviser, gjøre oppmerksom på lovens krav og gi anledning til retting, se tvml. § 87, jf. § 97.

Det neste spørsmål blir om det er avgitt noe gyldig tilsvar på vegne av forsikringsselskapet.

Den prosessuelle handleevnen for aksjeselskaper tilligger styret, og dersom styret ikke har oppnevnt noe annet medlem av styret til å utøve denne, utøves den av styrets formann som lovlig stedfortreder, se tvml. § 42, jf. Skoghøy: Tvistemål, 2. utg. (2001), s. 188.

Det følger av § 44 at selskapet kan gi administrerende direktør fullmakt til å opptre som prosessfullmektig. En slik fullmakt må i tilfelle gis av styret eller dets formann. Det finnes ikke opplysninger om at administrerende direktør har fått prosessfullmakt. Han kan da ikke avgi tilsvar på vegne av selskapet.

Det at administrerende direktør ikke kan opptre som prosessfullmektig, medfører imidlertid ikke at retten uten videre kan se bort fra tilsvaret. Det tilsvar administrerende direktør avgav, ble avgitt innenfor tilsvarsfristen. Retten må i en slik situasjon ha plikt til å veilede om forholdet og gi selskapet anledning til retting, se tvml. § 87, jf. § 97.

I dette tilfellet har retten ikke satt noen frist for retting, men før retten har tatt stilling til hvordan den skal forholde seg til tilsvaret, har forsikringsselskapets styreformann engasjert advokat Marte Kirkerud som prosessfullmektig, og hun han avgitt prosesskrift på vegne av forsikringsselskapet. Gjennom det prosesskrift hun har avgitt, må tilsvaret fra forsikringsselskapets administrerende direktør anses tiltrådt, og dermed er det ikke grunnlag for å avsi uteblivelsesdom.

Som bilag til stevningen har forsikringsselskapet fremlagt en juridisk betenkning fra professor Nygard og korrespondanse mellom partene.

Med ”saken” i tvml. § 197 menes den aktuelle rettssak, og ikke den materielle tvist. Etter sikker rettspraksis anses korrespondanse mellom partene forut for saksanlegget som utgangspunkt ikke avgitt i anledning saken, da slik korrespondanse normalt har som formål å finne en løsning utenfor rettssak. Slik korrespondanse kan da fremlegges uten hinder av tvml. § 197, jf. Skoghøy, op.cit. s. 637.

Derimot må juridiske betenkninger som er innhentet med tanke på bruk under eller for å forberede det aktuelle søksmål, være omfattet av § 197, jf. Skoghøy, op.cit. s. 640 ff. Den betenkning som er fremlagt, er av generell karakter. I teorien har det vært omtvistet om § 197 omfatter generelle betenkninger. Etter min oppfatning må også generelle betenkninger omfattes, og i en avgjørelse våren 2003 har Høyesteretts kjæremålsutvalg fulgt dette synet.

Betenkningen fra professor Nygard må etter dette nektes fremlagt, men ikke korrespondansen mellom partene.

Forsikringsselskapet fremla i tilsvaret etterforskningsdokumentene fra straffesaken.

Etter sikker rettspraksis anses etterforskningsdokumenter fra straffesak ikke avgitt i anledning av senere sivil sak om samme saksforhold, jf. Skoghøy, op.cit. s. 638. Disse kan derfor ikke nektes fremlagt.


4. Oppgavens del III

Det første spørsmål som må drøftes under del III, er om tingrettens dom av 8. juni 2000 er til hinder for senere krav om ménerstatning, krav om erstatning for tap påført etter januar 2003 og krav om erstatning for tap i fremtidig erverv.

Etter tvml. § 163 kan det ikke reises ny sak om et krav som er avgjort ved rettskraftig dom – såkalt negativ materiell rettskraft. Spørsmålet blir derfor hva som er samme og hva som er nytt krav.

Det krav som ble pådømt 8. juni 2000, var – foruten erstatning for materielle skader – erstatning for tapte inntekter (lidt tap) og erstatning for utgifter til medisinsk behandling.

Selv om ansvarsgrunnlaget for ménerstatning er det samme som for utgiftene til medisinsk behandling og lidt inntektstap, må ménerstatning klart anses som et annet krav. Ménerstatning skal ikke kompensere for økonomisk tap, men redusert livsutfoldelse, og forutsetter at skadelidte er påført en varig og betydelig skade av medisinsk art. Både de faktiske og rettslige betingelser for ménerstatning skiller seg så klart fra krav om erstatning for økonomisk tap at det må anses som et annet krav, jf. Skoghøy, op.cit. s. 819.

Krav om erstatning for tap i fremtidig erverv og krav om erstatning for lidt tap må anses som individualiserbare deler av samme krav, jf. Skoghøy, op.cit. s. 819. Dette innebærer at det må være et vilkår for at Peder Ås skal kunne anlegge søksmål med krav om erstatning for tap i fremtidig erverv,

- enten at det fremstod som klart for forsikringsselskapet at det bare var et delkrav som ble gjort gjeldende (Skoghøy, op.cit. s. 808), eller
- at kravet er oppstått på grunnlag av rettsstiftende kjensgjerninger som er inntrådt etter at den første saken ble tatt opp til doms (Skoghøy, op.cit. s. 826 ff.).

Det kan i dette tilfellet ikke anses klargjort at det bare var et delkrav som ble gjort gjeldende i den første saken. Forutsetningen for at Ås kan kreve erstatning for tap i fremtidig erverv, må da være at kravet må anses oppstått etter at den første saken ble opptatt til doms.

Hvorvidt det kan foretas ny prøvelse i tilfeller hvor utviklingen går annerledes enn forutsatt, er et uklart spørsmål, se Skoghøy, op.cit. s. 834 ff. Etter min oppfatning bør det at en skade utvikler seg vesentlig annerledes enn forutsatt, ses på som nytt rettsfaktum. Dersom man aksepterer dette, må søksmålet med krav om erstatning for tap i fremtidig erverv tillates fremmet.

For kravet om erstatning for tap oppstått etter januar 2003, må forholdet bli det samme som for kravet om erstatning for tap i fremtidig erverv. Dette må anses som samme krav som tap påført tidligere, men som en annen del av dette. For at det skal kunne anlegges ny sak om dette, må det anses oppstått etter at den første saken ble opptatt til doms.

I oppgavens del III er det også spørsmål om spesialisterklæringen skal tillates fremlagt.

Ut fra opplysningene i oppgaven er spesialisterklæringen ikke innhentet med tanke på å bli fremlagt under eller for å forberede søksmålet. Bakgrunnen for utredningen ved Moss sykehus var Peders nakkesmerter. Spesialisterklæringen kan da fremlegges uten hinder av § 197.


5. Noen sammenfattende synspunkter på bedømmelsen av besvarelsene

Flere av spørsmålene i oppgaven er av en slik karakter at alle eller i alle fall de fleste kandidatene skal kunne få til noe, samtidig som de flinke kandidatene får anledning til å vise hva de er gode for.

Som ellers ved sensur bør det ikke være katastrofalt om en kandidat bommer på et spørsmål dersom hun eller han gjennom drøftelsene viser forståelse for juridisk metode og problemløsning.

Det må også legges vekt på i hvilken grad kandidatene klarer å formulere riktig rettslig problemstilling, og klarer å holde problemene adskilt og gjennomføre en noenlunde ryddig drøftelse.

I sensorveiledningen har jeg forsøkt å angi hva jeg mener er riktig løsning på de spørsmål oppgaven reiser. Sensorene kan ikke forvente at kandidatene skal komme riktig i mål på alle spørsmålene.

Som nevnt under punkt 2 ovenfor, kan det ikke forventes at kandidatene ved drøftelsen av straffeprosessloven § 38 tar opp forholdet til EMK protokoll 7 artikkel 4. Dersom noen gjør det, vitner det imidlertid om at kandidaten er godt orientert og har godt grep om problemstillingene, og de må derfor i så fall honoreres godt for det.

På samme måte kan det bare forventes at noen ytterst få tar opp spørsmålet om Peder Ås var i noen forklaringssituasjon da han snakket med polititjenestemennene på ulykkesstedet.

Når det gjelder spørsmålet om rettskraft i oppgavens del III, bør de fleste kunne få til noe, men det er bare de flinkeste som kan forventes å ha fullt grep om disse problemstillingene.


Oslo, 31. oktober 2003