Høst 2003 Teori nr1

Teoretisk oppgave nr. 1:
”I hvilken utstrekning fritar villfarelse hos gjerningsmannen for straffeskyld etter norsk rett?”


I Litteraturdekning
Pensum i faget alminnelig strafferett er Johs. Andenæs’ ”Alminnelig strafferett”, 4. utg (1997) med unntak av enkelte kapitler, samt enkelte kapitler i Henry Mælands lærebok ”Innføring i alminnelig strafferett” (1999). Det pensum som er særlig aktuelt for denne oppgaven fremgår av Andenæs kap. 21 og 24 og Mæland kap. 8. For øvrig finnes mye aktuelt stoff og gode henvisninger i Matningsdal og Bratholms kommentarutgave til straffeloven §§ 42 og 57.

II Avgrensninger og disposisjon
Oppgaven må betraktes som en oversiktsoppgave innenfor sentrale tema i alminnelig strafferett, og stiller betydelige krav både til form og innhold i besvarelsene. Det er innenfor temaet godt mulig å drukne seg i detaljer og finjuridiske problemstillinger, og utenfor temaet mye alminnelig strafferett å skrive om. Utfordringen vil være å kunne fremstille det relevante på en grundig, men likevel oversiktlig måte.

Disposisjonen faller naturlig inn i delene faktisk villfarelse (straffeloven § 42) og rettslig villfarelse (straffeloven § 57), som i utgangspunktet bør behandles hver for seg. Kandidatene bør også behandle forholdet mellom de to typer villfarelse, herunder grensedragningen for om en villfarelse er faktisk eller rettslig. At oppgaveteksten spør om ”i hvilken utstrekning fritar…” innebærer at kandidatene under behandlingen av rettslig villfarelse særlig må konsentrere seg om den unnskyldelige villfarelsen, se nedenfor.


III Faktisk villfarelse
1. Innledning
Det umiddelbare utgangspunkt vil kanskje være å gå direkte til straffeloven § 42 og starte en tolkning og beskrivelse av hva som står i bestemmelsen. Dette kan gi forståelse, men det beste vil være først å sette begrepet faktisk villfarelse inn i en rettslig sammenheng. Det er viktig at kandidaten får frem hvilket straffbarhetsvilkår denne fritaksgrunnen referere seg til, nemlig gjerningsmannens subjektive skyld og prinsippet om at denne må dekke hele det objektive gjerningsinnhold. Det bør dernest med enkle ord beskrives hva som ligger i begrepet og komme frem til det grunnleggende prinsipp om at gjerningsmannen skal bedømmes utfra sine egne forestillinger om den faktiske situasjonen. Den videre beskrivelse av faktisk villfarelse ligger vel til rette for eksemplifisering, både ved reelle og konstruerte eksempler. De kandidater som aktivt bruker dette på en konstruktiv måte bør belønnes.
2. Når foreligger faktisk villfarelse
Faktisk villfarelse foreligger når gjerningsmannens forsett mangler for ett eller flere av momentene som utgjør det objektive gjerningsinnhold i det aktuelle straffebud, og herigjennom betinger straffbarheten eller forhøyer straffeskylden, jf. straffeloven § 42 første ledd. Det samme gjelder der gjerningsmannen feilaktig tror han befinner seg i en nødverge- eller nødrettssituasjon, har samtykke til handlingen eller lignende. De unntak fra dette som i alle fall bør behandles, fremgår av bestemmelsens tredje og fjerde ledd. De flinke kandidatene vil vel også nevne at skyldformene hensikt og overlegg ikke kan fingeres, jf. tredje ledd, og at det også ellers i loven finnes unntak fra hovedregelen om faktisk villfarelse, jf. for eksempel straffeloven § 195 tredje ledd, § 196 tredje ledd og vegtrafikkloven § 22 første ledd.
3. Følger av at det foreligger faktisk villfarelse
Resultatet av at det foreligger villfarelse vil variere avhengig av skyldkravet i det aktuelle straffebud. Dersom straffebudet krever forsett vil en villfarelse med hensyn til faktum medføre frifinnelse. For straffebud hvor skyldkravet er uaktsomhet, vil villfarelsen bare medføre frifinnelse hvis denne ikke tillegges gjerningsmannen som uaktsom, jf. § 42 annet ledd. Denne ulikheten er sentral og må være med i besvarelsen.

IV Rettslig villfarelse
1. Innledning
Tilnærmingen til temaet bør være som for faktisk villfarelse, nemlig en presentasjon av begrepet, dvs. en villfarelse om eksistensen eller rekkevidden av de rettsregler som gjør et forhold rettsstridig. De kandidater som ser og redegjør for sondringen rettsstridig/straffbar bør belønnes. Med bakgrunn i straffeloven § 57 må det vises til hvilke virkninger domstolen kan tillegge en rettsvillfarelse, og raskt konstateres at det bare er den unnskyldelige villfarelse som kan, og etter rettspraksis skal, frita for straff. Om det foreligger unnskyldelig rettsvillfarelse hører prosessuelt til skyldspørsmålet og medfører at slutningen skal gå ut på frifinnelse.
2. Unnskyldelig rettsvillfarelse
De flinke kandidatene bør komme med begrunnelsen for hvorfor det bare er denne villfarelsen som fritar for straff. Spørsmålet videre er hva som skal til for å anse en rettsvillfarelse som unnskyldelig. Svaret ligger i en helhetsvurdering av alle forhold som begrunner tiltaltes gode tro. Rettspraksis gir anvisning på en meget streng vurdering, som til tross for kritikk, må betraktes som gjeldende rett. Det må forventes at kandidatene lister opp i alle fall en del av de momenter som må vurderes, herunder gjerningsmannens subjektive forutsetninger, alder, utdannelse, nasjonalitet og lignende, om straffebudet er nytt, ikke tilstrekkelig offentliggjort eller om tolkningen er tvilsom, om gjerningsmannen hadde særlig oppfordring til å sette seg inn i reglene, om han har søkt råd eller gjort undersøkelser for å skaffe seg viten, eventuelt fått uriktig informasjon og betydningen av at regelen er sentral eller perifer i forhold til det alminnelige liv. Kandidater som sprer på med eksempler fra rettspraksis må belønnes.

V Forholdet mellom faktisk og rettslig villfarelse
Det finnes en del situasjoner hvor det ikke er enkelt å avgjøre om en villfarelse skal betraktes som faktisk eller rettslig. Kategoriseringen har særlig betydning for forhold hvor skyldkravet er forsett og hvor en faktisk villfarelse vil lede til frifinnelse, mens bare den unnskyldelige rettsvillfarelsen vil gjøre det samme. Det kan neppe forventes at kandidatene skriver særlig mye om disse tvilsomme situasjonene, men de som gjør det på en fornuftig måte bør til gjengjeld få god uttelling. Jeg tenker her på de eksempler Andenæs trekker frem om innholdet av en judisiell eller administrativ avgjørelse i enkelttilfeller og om skillet mellom situasjonsvillfarelse og normvillfarelse, herunder villfarelse om prejudisielle rettsforhold. De kandidater som nøyer seg med å si at man i enkelte tilfeller må trekke en skjønnsmessig grense, hvor fasit ikke er gitt, har likevel forstått en del.

VI Vurdering
Som nevnt innledningsvis er dette en oversiktsoppgave hvor det også må stilles krav til grunnleggende og utfyllende kunnskap hos en avgangskandidat. Alle klarer nok å skrive noe om temaet, men et minimumskrav for å få bestått må etter min mening være at kandidaten viser forståelse for grunnprinsippene i strafferetten og kan sette oppgaven inn i en rettslig ramme, vet at de sentrale bestemmelsene er straffeloven §§ 42 og 57, behandler disse utover bare å gjengi lovteksten, samt sier noe fornuftig om unnskyldelig rettsvillfarelse. De flinke kandidatene vil blant annet utmerke seg ved i tillegg løfte blikket utover de aktuelle paragrafene, vise forståelse for virkningen av om straffebudet krever forsett eller uaktsomhet og gå i dybden på grensen mellom faktisk og rettslig villfarelse. Hvorvidt kandidaten evner å benytte eksempler for å illustrere rettstilstanden vil formentlig også være egnet til å skille. For øvrig må karakterfastsettelsen bero på en helhetsvurdering av kandidatens forståelse for emnet og aktuelle strafferettslige prinsipper.

Sensorveiledningen er skrevet før jeg har lest noen besvarelser.

Tromsø, 6. november 2003