Høst 2003 Teori nr 2

" Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 10"

INNLEDNING
Oppgaven er en heldagsoppgave fra faget Nasjonale og internasjonale menneskerettigheter. EMK art. 10 omhandler retten til ytringsfrihet og lyder (norsk oversettelse):

Art 10. Ytringsfrihet
1. Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. Denne artikkel skal ikke hindre stater fra å kreve lisensiering av kringkasting, fjernsyn eller kinoforetak.
2. Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet.


Pensummessig er dette grundig dekket i Møse, Menneskerettigheter, i kapittel 17. Undertegnede vet ikke hvordan dette temaet er dekket på forelesningene.

Oppgaven må regnes som sentral, da det er tale om en av de grunnleggende menneskerettighetene. Det skal derfor være godt mulig for alle å besvare denne oversiktsoppgaven. I dette faget må en imidlertid forvente en del sprik blant besvarelsene, fra de helt suverene, til de svake. Man kan imidlertid forvente få/ingen stryk. Sensorveiledningen er skrevet før jeg har lest noen besvarelser.

DISPONERING/TOLKNING AV OPPGAVEN
Oppgaven er vidt formulert, og vil nok løses på ulike måter. Disponeringen av oppgaven vil være av stor betydning for hvordan man kommer fra presentasjonen. En god disposisjon vil gjøre fremstillingen mer nyansert enn om man slavisk skal følge kronologien i bestemmelsen. Det viktigste må uansett være at kandidatene klarer å presentere EMK art. 10 på en måte som viser forståelse. Det sentrale blir å presentere hvilke inngrep i ytringsfriheten som tillates og hvilke som vil krenke EMK art. 10.

Etter min oppfatning er dette mer enn en vanlig lovtolkningsoppgave. Det må etter min mening kreves en viss behandling av rettskildespørsmål knyttet til EMK. Besvarelsene bør vise kandidatenes evne til å resonnere juridisk i tråd med relevant rettskildelære på området, herunder å vise kjennskap til sentral rettspraksis (både nasjonal og overnasjonal) om ytringsfriheten. Da dette er avsluttende eksamen må det etter min mening stilles krav til metodebruk, evne til presisjon og selvstendig analyse.


INNLEDNING/GENERELL TILNÆRMING TIL OPPGAVEN
Hva regulerer EMK art. 10?
EMK art. 10 knesetter et vern om en rettighet som anses for å være fundamental i vår rettsorden. Ytringsfriheten er en av de grunnleggende menneskerettigheter og regnes som en hjørnesten i demokratiet og en forutsetning for rettsstaten. Ytringsfriheten gjelder i utgangspunktet uavhengig av hvilken form og hvilket innhold ytringen har. Både muntlige og skriftlige utsagn er vernet, altså gjelder vernet både for talefriheten og trykkefriheten.

Bakgrunn
Ytringsfriheten er en av de klassiske sivile og politiske rettighetene. Den kom tidlig inn i nasjonale konstitusjoner, slik som den britiske Bill of Rights (1688) og den franske rettighetserklæringen (1789). I 1814 kom vår grunnlov med § 100 som verner ytringsfriheten. EMK art. 10 ble utformet i 1950, delvis som et resultat av den andre verdenskrig, og delvis som en reaksjon på den kommunistiske trussel fra øst.

Rettslig plassering/avgrensning
Begrepet menneskerettigheter benyttes i to henseender: Det er dels tale om moralske krav til rettssystemets innhold og dels rettsregler som gir en særlig beskyttelse mot visse begrensende eller inngripende tiltak fra myndighetenes side og/eller en privilegert beskyttelse av visse aktiviteter/handlinger.

EMK art. 10 må plasseres i forhold til øvrige bestemmelser som verner ytringsfriheten i Norge. Her har kandidatene mulighet til å vise forståelse og selvstendighet, og denne delen vil nok skille veldig mellom de sterke og de svakere kandidatene. Grunnlovens § 100 kom lenge før EMK art. 10, og skulle virke i et helt annet rom og i en annen tid. Likevel er EMK art. 10 i dag viktig ved anvendelsen av Grl. § 100. Forslaget til endring av § 100 bør nevnes. EMK art. 10 og EMDs praksis er retningsgivende i revisjonsarbeidet. SP artikkel 19 kan også nevnes men dekker neppe mer enn EMK art. 10.

En innledning der kandidatens forståelse av oppgaven presenteres, samt hvilken retning man velger, er viktig. Som alltid ved presisering/avgrensning av oppgaver vil denne vise kandidatens bevissthet i forhold til stoffet.

Presentasjon av den videre fremstilling hører også naturlig med i en innledning.


LEGISLATIVE HENSYN
Hvorfor ytringsfrihet?
Kandidatene må si noe om begrunnelsen for ytringsfriheten. Ytringsfrihet er for det første viktig for et fungerende demokrati og en fungerende rettsstat. Uten utveksling av opplysninger meninger og idéer hindres samfunnsdebatten. For det andre kan ytringsfriheten avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet og derigjennom føre til forbedringer. Ytringsfriheten er altså en viktig forutsetning for en rekke andre rettigheter, idet den gjør det mulig å ta opp krenkelser av andre rettigheter. For det tredje er ytringsfriheten viktig for den alminnelige selvutfoldelse for enkeltindivider. Ønsket om og behovet for å kunne ytre seg fritt tør være iboende i mennesket.

Betenkeligheter
En for omfattende beskyttelse av ytringsfriheten kan for det første undergrave offentlige myndigheters legitime behov for en viss kontroll på og over sitt territorium. Derfor kan det i visse tilfeller være behov for hemmelighold av informasjon og taushetsplikt for opplysninger. For det andre kan en for omfattende beskyttelse av ytringsfriheten medføre at andre grunnleggende interesser og rettigheter blir krenket eller begrenset. Den mest sentrale problemstillingen her er forholdet mellom retten til ytringsfrihet og hensynet til enkeltmenneskers rett til respekt for sitt privatliv, (EMK art. 8). Det er dette problemet som oftest kommer opp i praksis gjennom ærekrenkelsessaker.

Det er imidlertid grenser for hvor store skranker som kan tillates i ytringsfriheten pga. dens fundamentale betydning for samfunn og individ. I Handyside vs. Storbritannia uttalte EMD at ytringsfriheten i EMK art. 10 må underlegges en vid definisjon i praksis. Både ufarlige og positive, så vel som krenkende, sjokkerende og forstyrrende ytringer har som utgangspunkt krav på beskyttelse.


RETTSKILDESPØRSMÅL
Kandidatene bør som nevnt innledningsvis kort behandle de særskilte rettskildemessige problemstillinger som reiser seg ved anvendelsen av en konvensjonsbestemmelse.

Norsk rett bygger som utgangspunkt på det dualistiske prinsipp. Dette betyr at folkerettslige regler ikke anses som gjeldende norsk rett uten at de er inkorporert i eller transformert til norsk rett ved lov eller vedtak av kompetent myndighet. Nasjonal gjennomføring av konvensjonene forutsetter med andre ord et særskilt internt rettsgrunnlag. Dette følger forutsetningsvis av Grunnloven § 26, annet ledd.

Blant folkerettslige regler står internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter i en særstilling. I 1994 fikk vi en egen grunnlovsbestemmelse, § 110c, om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett.

Den Europeiske Menneskerettskonvensjon er inkorporert til norsk rett ved lov av 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven), § 2 nr. 3. Inkorporasjonen innebærer at de folkerettslige regler i EMK formelt sett blir en del av den norske retten. Dette blir omtalt som delmonisme eller begrenset monisme, da en bestemt del av folkeretten gjøres til norsk rett og gjøres gjeldende på alle rettsområder. Poenget er at norsk rett tar opp i seg en del av folkeretten og på en måte blir sammenfallende med denne.

Direkte anvendelse av inkorporerte bestemmelser forutsetter at bestemmelsen er utformet slik at den er egnet til å bli anvendt umiddelbart av de nasjonale myndigheter, jf Bøhlerdommen (Rt 2000 s. 996) og KRL-dommen (Rt 2001 s. 1106).

Dersom noen viser at de ser forskjellen mellom dualistiske systemer og monistiske systemer, er dette positivt, så lenge dette gjøres kort. Mange vil også nevne sektormonismebestemmelser, som kan få internrettslige virkninger ved at norske lovbestemmelser uttrykkelig fastslår at lovens regler gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmed stat, for eksempel tvistemålsloven § 36a og straffeprosessloven § 4.

Noen vil sikkert også trekke inn betydningen av presumsjonsprinsippet, som modererer vårt dualistiske utgangspunkt, jf Rt 1997 s. 580 (”OFS-saken”), Rt 1997 s. 1019 (”Advokatkjennelsen”) og Rt 2000 s. 1811 (”Finanger-saken”). Her vil det imidlertid vise seg om kandidatene har forstått forskjellen på den rettskildemessige betydningen for inkorporerte konvensjoner, og konvensjoner som ikke er inkorporerte. For sistnevnte blir presumsjonsprinsippet av betydning ved vurdering av disses rettskildemessige betydning, de førstnevnte er allerede en del av norsk rett. Kandidater som viser kunnskap og forståelse her, havner fort på toppkarakterer.

Kandidater som kort sier noe om folkerettslig metode bør belønnes. Utgangspunktet for tolkningen er de tolkningsprinsipper som er nedfelt i Wien-konvensjonen om traktatretten av 23. mai 1969 artikkel 31-33. Norge har riktignok ikke ratifisert denne konvensjonen, men det er antatt at prinsippene i det vesentlige kodifiserer gjeldende uskreven folkerett, at de med andre ord gir uttrykk for folkerettslig sedvanerett som alle stater er bundet av.

Jeg kan nevne noe stikkord:
- Original konvensjonstekst vil ved motstrid gå foran norsk oversettelse.
- EMKs forarbeider (travaux préparatoires) av mindre betydning
- EMDs avgjørelser/tolkninger av stor betydning også for norske domstoler

Kandidatene bør imidlertid ikke fortape seg i denne delen av oppgaven. De som gjør dette kort, men viser forståelse, evt. avgrenser oppgaven mot dette på en fornuftig måte bør honoreres fremfor de som ikke behandler spørsmålet i det hele tatt, eller de som bruker altfor mye energi og spalteplass her.


HVILKE ”YTRINGER” NYTER VERN ETTER EMK ARTIKKEL 10?
Ordlyden i EMK artikkel 10 er svært generell. Det heter her at enhver har rett til ytringsfrihet. I andre setning oppstilles det en viss eksemplifisering av former for ytringer som er beskyttet. Oppregningen kan ikke anses som uttømmende. Kandidatene må få frem at det er utvilsomt at både skriftlige og muntlige ytringer i utgangspunktet er beskyttet. Alle former for informasjon, idéer og meninger omfattes. Kandidatene må få frem at alle ytringer uansett form og innhold i utgangspunktet er vernet av bestemmelsen. Lett musikk og varietéprogrammer omfattes også (Groppera Radio vs. Sveits (1990)).


Kandidatene bør her nevne Handyside vs. Storbritannia (1976) som gjaldt beslag av boken Den lille røde for skoleelever, som av britiske myndigheter ble ansett usedelig. I denne saken uttalte EMD at ytringsfriheten i EMK art. 10 er et av de viktigste grunnlag for demokratiet og en av de grunnleggende betingelser for dets fremgang og for enkeltindividenes utvikling. Bestemmelsen må derfor underlegges en vid definisjon i praksis. Både ufarlige og positive, så vel som krenkende, sjokkerende og forstyrrende ytringer har som utgangspunkt krav på beskyttelse.

Dersom ytringen har form av korrespondanse eller demonstrasjon, kan art. 8 eller 11 komme inn. Et eksempel på at art. 10 ble anvendt ved demonstrasjon og utdeling av løpesedler er Chorherr v. Østerrike, A 266-B (1993), hvor det ikke forelå krenkelse. Inngrepet var nødvendig for å forebygge uorden.

Ikke alle forhold som har forbindelseslinjer til ytringsfriheten faller inn under art. 10 (1). Dette illustreres av to saker om yrkesforbud i Tyskland: Glasenapp og Kosiek, begge fra 1986. Klagerne hadde tilknytning til henholdsvis kommunistpartiet og høyreekstremistiske kretser og måtte forlate sine stillinger i det offentlige. Dette ble først og fremst ansett som et spørsmål om adgang til offentlig tjeneste ("access to civil service") og falt utenfor begrepet ytringsfrihet.

Det kan skilles mellom formell ytringsfrihet, hvor det gjøres inngrep i ytringsfriheten før den fremsettes (sensur), og materiell ytringsfrihet, hvor det er tale om etterfølgende sanksjoner mot fremsatte ytringer.

Her kan kandidatene nevne forholdet til tilgrensende rettigheter slik som forsamlingsfriheten/ demonstrasjonsfriheten, religionsfriheten, møtefriheten, og organisasjonsfriheten. De kandidatene som problematiserer dette bør få god uttelling, men man bør ikke trekke så mye for de som utelater dette.

Siden EMD har gitt ytringsfriheten et svært vidt virkefelt, er det sjelden tvil om det foreligger inngrep i en rettighet som er beskyttet etter art. 10 (1). Spørsmålet er som regel om inngrep i ytringsfriheten var nødvendig i et demokratisk samfunn etter art. 10 (2) jf. pkt. 9.

RETTEN TIL Å MOTTA INFORMASJON
EMD har tolket retten til å motta informasjon slik at myndigheten ikke kan hindre personer i å få opplysninger som andre ønsker å gi dem. Kandidatene kan her problematisere hvorvidt dette gir den enkelte krav på opplysninger fra offentlige registre som inneholder informasjon om ham (Leander vs. Sverige (1987) kan nevnes her).

Rekkevidden av retten til å motta informasjon er drøftet i Guerra vs. Italia (1998). EMD konkluderte med at retten til å motta opplysninger forbyr en stat å forhindre en person i å motta informasjon som andre ønsker eller kan være villige til å formidle.

RETTEN TIL Å MEDDELE INFORMASJON
Denne retten har vært behandlet en rekke ganger av EMD. Det kan nå nevnes at det er fast praksis at reklame og kommersielle ytringer faller inn under art. 10 nr. 1. Den prinsipielle avklaring på dette kom i Markt intern Verlag GmbH og Klaus Beermann vs. Tyskland (1989), hvor kritiske artikler om skjønnhetsmidler i et bransjetidsskrift var blitt ansett for å stride mot god forretningsskikk. Her fastslo EMD at informasjon av kommersiell art ikke kan utelukkes fra art. 10 nr. 1, som ikke bare gjelder visse former for informasjon, ideer og ytringsformer. Videre ble fremhevet statenes behov for skjønnsmessig spillerom på det kommersielle område, særlig på et felt som er så vanskelig og skiftende som konkurranselovgivningen ("unfair competition"). Domstolen må her begrense sin kontroll til å vurdere om de tiltak som er truffet på det nasjonale plan i prinsippet kan forsvares ("are justifiable in principle") og forholdsmessige ("proportionate").


BEGRENSNINGER I YTRINGSFRIHETEN
Innledning
Begrensninger i ytringsfriheten kan komme på tale både av hensyn til det offentlige/samfunnet og av hensyn til andre privatpersoner. Innledningsvis kan det her bemerkes at en stat kan ta visse reservasjoner fra en internasjonal traktat som EMK. Norske myndigheter har ikke tatt slike reservasjoner hva angår ytringsfriheten. Det kan også bemerkes at ytringsfriheten kan begrenses i krigs- og krisetilfeller, jf. EMK art. 15.

For det tredje og mest sentralt i denne oppgaven er imidlertid at det i EMK art. 10 nr. 2 er oppstilt en nokså omfattende adgang for offentlige myndigheter til å begrense utgangspunktet om ytringsfrihet. Begrensningene i ytringsfriheten etter art. 10 nr. 2 kan bare foretas i den grad tre kumulative vilkår foreligger på statens hånd. Dette er grundig behandlet i pensumlitteraturen, og for rettspraksis og nærmere innhold i disse vilkårene vises til dette (Møse, Menneskerettigheter kap. 17).

Det må forventes at laudable kandidater viser forståelse for vilkårene og deres innhold, samt at de klarer å få frem forholdet mellom utgangspunktet om ytringsfrihet i første ledd, og begrensningene i denne i annet ledd. Særlig er det viktig å fokusere på nødvendighetskravet, som er det vilkåret som oftest volder problemer i praksis både her hjemme og i Strasbourg.

Lovskravet
For det første må et inngrep/en begrensning i ytringsfriheten ha hjemmel i et nasjonalt rettsgrunnlag (lovskravet) EMD har utdypet innholdet i EMKs lovskrav i Sunday Times vs. Storbritannia. Følgende oppsummering illustrerer kravet om at inngrep må være "i samsvar med loven":
- Begrepet "lov" dekker både skrevne og uskrevne rettsregler.
- Inngrepet må ha grunnlag i nasjonal rett ("the interference in question must have some basis in domestic law").
- I tillegg kommer to krav som står over nasjonal rett: For det første må regelen være tilgjengelig ("adequately accessible"). Dette innebærer at individet må få en tilfredsstillende angivelse av hvilke regler som gjelder i den konkrete sak. For det annet kan ikke en regel anses som "lov" med mindre den er formulert tilstrekkelig presist til at individet kan avpasse sin adferd etter den: Han må – hvis nødvendig ved hjelp av egnet rådgivning ("appropriate advice") – kunne forutse i rimelig grad hvilke konsekvenser en gitt handling vil få. Erfaring viser likevel at absolutt presisjon er uoppnåelig. Mange lover må nødvendigvis formuleres mer eller mindre vagt.
- Uttrykket "i samsvar med loven" viser ikke bare til nasjonal lovgivning, men gjelder lovens kvalitet ("the quality of the law"), idet regelen må være i samsvar med kravet om rettssikkerhet ("the rule of law"). Nasjonal rett må gi rettslig beskyttelse mot vilkårlige inngrep fra myndighetenes side i rettighetene.
- En skjønnsmessig nasjonal regel er ikke i seg selv i strid med kravet om forutberegnelighet ("foreseeability"), forutsatt at rammen for skjønnet og måten det skal utøves på er angitt med tilstrekkelig klarhet til å beskytte mot vilkårlige inngrep, hensett til det legitime formål som skal ivaretas.

Formålskravet
For det andre må inngrepet oppfylle ett eller flere gode formål som er oppregnet i bestemmelsen (formålskravet). Kandidatene må her få frem at EMDs prøvingsintensitet er relativ og avhenger av hvilket formål som er anvendelig. Tilsynet er særlig strengt i forhold til politikere som deltar i offentlig debatt, særlig nå det dreier seg om kritikk av regjeringen. Også ved offentlig debatt av samfunnsspørsmål tolkes unntakene strengt. Det har sammenheng med ytringsfrihetens grunnleggende betydning for demokratiet. Prøvingsintensiteten på det kommersielle felt er mindre strengt, og ved moralske og religiøse spørsmål er tilsynet begrenset. Kandidater som viser innsikt og oversikt over praksis bør belønnes godt.

Nødvendighetskravet
For det tredje må inngrepet/ begrensningen i ytringsfriheten være nødvendig i et demokratisk samfunn (nødvendighetskravet).

Vilkåret om at inngrep må være "nødvendig i et demokratisk samfunn" har ifølge praksis følgende elementer:
- Nødvendighetskriteriet innebærer at inngrepet må svare til et tvingende samfunnsmessig behov ("a pressing social need").
- Det er i første rekke statene som har ansvaret for å sikre konvensjonsrettighetene. De har dermed et skjønnsmessig spillerom ("margin of appreciation"). Det er imidlertid ikke ubegrenset, idet konvensjonsorganet må avgjøre om et inngrep er for vidtgående. Dette europeiske tilsyn er ikke begrenset til å undersøke om staten har utøvet sitt skjønn rimelig, forsiktig og i god tro ("reasonably, carefully and in good faith"). For så vidt gjelder inngrep i rettighetene etter art. 10, må kontrollen være streng ("supervision must be strict"). Behovet for å begrense dem må være overbevisende ("must be convincingly established"). Merk her at prøvningsintensiteten ikke nødvendigvis er så streng ved f.eks. art. 8 (2).
- Avgjørende blir etter dette om staten kan påvise at inngrepet tilsvarte et tvingende samfunnsmessig behov, om det stod i forhold til det legitime formål som skal ivaretas, og om de grunner som anføres av de nasjonale myndigheter er relevante og tilstrekkelige ("relevant and sufficient"). For å ta standpunkt til om grunnene er tilstrekkelige, må man ta i betraktning offentlige interesser som er aktuelle i saken.
- Graden av skjønnsmessig spillerom er ikke identisk i forhold til de ulike legitime formål. Innen området for art. 10 er statene bedre i stand til å vurdere om inngrep er nødvendig for å beskytte moralen (et formål som er subjektivt og vekslende) enn i forhold til formål som er mer objektive (slik som domstolenes autoritet).
Selv om det er enighet om disse prinsippene, viser erfaring at det ofte oppstår uenighet om hvilket resultat de fører til i enkeltsaker.

En viktig side ved ytringsfriheten er pressefriheten, og flere klagesaker er brakt inn av aviser. I Sunday Times vs Storbritannia (1979) fant EMD at artikkel 10 var overtrådt fordi avisen var nektet å trykke artikler om Thalidomide-tragedien siden saken verserte for engelske domstoler. Prinsippene var fastsatt ved lov, og oppfylte et legitimt formål (bevare domstolenes autoritet), men var ikke nødvendig i et demokratisk samfunn, siden de påberopte grunnene ikke ble ansett å være tilstrekkelige.

Norge har hatt tre ærekrenkelsessaker for Domstolen. I alle ble resultatet krenkelse. I Bladet Tromsø og Stensaas vs. Norge (1999), var en selfangstinspektørs rapport med kritiske uttalelser mot mannskapet på en båt blitt trykket i avisen. Det ble avsagt dom for mortifikasjon. Dette var i strid med art. 10, bl.a. pga. den offentlige interesse selfangsten hadde. Nilsen og Johnsen v. Norge (1999) gjaldt ærekrenkelsesdom til fordel for Anders Bratholm mot to representanter for politiorganisasjonene (Rt. 1993 s. 537). Domstolen fant at fire utsagn kunne sammenlignes med verdivurderinger, som det ikke kunne kreves sannhetsbevis for. Bratholm hadde selv brukt sterke ord i debatten. Bergens Tidende v. Norge (2000) dreide seg om avisartikkel med kritikk av en plastisk kirurg. Ærekrenkelsesdommen (Rt. 1994 s. 348) var i strid med art. 10. De kritiske utsagnene som var gjengitt var i det vesentlige korrekte, og artikkelen manglet ikke den nødvendige balanse.
Fra norsk rettspraksis om ærekrenkelser og art. 10 kan nevnes Rt. 1985 s. 1421, Rt. 1990 s. 257, Rt. 1993 s. 537 og Rt. 1999 s. 1762. Rt. 2000 s. 279 inneholder prinsipielle uttalelser om betydningen av EMDs praksis og norske saker om ærekrenkelse.
Om forholdet mellom forbudet mot rasediskriminering og retten til ytringsfrihet, se Rt. 1977 s. 114 (lektor), Rt. 1978 s. 1072 (Morgenavis), Rt. 1981 s. 1305 (løpesedler) og Rt. 1997 s. 1821 (Kjuus). En viktig prinsippavgjørelse om forholdet mellom disse to menneskerettighetene var Jersild v. Danmark, A 298 (1994).

Man illustrerer forståelse på dette området best gjennom rettspraksis. Kandidater som får frem dette og begrunnelsen for at det er, illustrert ved EMD praksis slik bør belønnes godt.


RETTIGHETSSUBJEKT
Kandidatene bør komme inn på spørsmålet om hvem som vernes av EMK artikkel 10. Ordlyden i artikkel 10 definerer rettighetssubjektet som ”enhver”. Bestemmelsen beskytter etter sikker tolkningspraksis både fysiske personer (se for eksempel Handyside vs Storbritannia) og juridiske personer (se for eksempel Sunday Times vs Storbritannia). Ytringsfriheten for juridiske personer vil være særlig aktuell i forbindelse med pressefrihet for aviser og i relasjon til den kommersielle ytringsfriheten. Når det gjelder fysiske personer gjelder vernet både for enkeltpersoner og for grupper (kollektiv rettighet). Kollektiv ytringsfrihet må videre ses i sammenheng med forsamlings- og foreningsfrihet (EMK art. 11) organisasjonsfrihet, og demonstrasjonsfrihet.

PLIKTSUBJEKT
EMK uttrykker nokså klart at vernet om ytringsfriheten er et vern mot offentlig myndighetsutøvelse som begrenser ytringsfriheten. Statene plikter å forhindre at det skjer inngrep i ytringsfriheten. Et annet spørsmål er om statene pålegges en aktivitetsplikt eller tilretteleggingsplikt etter bestemmelsen. Dette er ikke avklart i Domstolenes praksis. Kjerneområdet i art. 10 er å beskytte mot at myndighetene griper inn i ytringsfriheten. Noen prinsipputtalelser om dette finnes i Özgür Gündem vs. Tyrika (2000), slik at man i dag har holdepunkter for å hevde at statene kan ha en viss plikt til å ta positive skritt for å sikre ytringsfriheten.


AVSLUTNING/VURDERING
Som nevnt innledningsvis, er dette en oversiktsoppgave, og det kan derfor ikke kreves at kandidatene fordyper seg i detaljer. I denne sensorveiledningen har jeg skissert hvilke problemstillinger det er naturlig for kandidatene å behandle. Selv om jeg har behandlet hvert enkelt punkt forholdsvis grundig, er det vanskelig å angi hvor grundig kandidatene må være.

Jeg har forsøkt underveis å si litt om vurderingen av de ulike punktene. Å angi hva som må være med for å få bestått, og hva som kreves for å få laud mv., synes jeg er vanskelig. Dette må bero på en helhetsvurdering av kandidatenes forståelse for emnet. Grunnleggende er det i alle fall at kandidatene klarer å skissere hovedtrekkene i EMK art. 10 og illustrere EMDs praksis på en fornuftig måte. Etter min mening er det også viktig i en oppgave som denne å si noe om rettskildesituasjonen. De som ikke nevner dette bør trekkes for det.

De laudable kandidatene vil nok skille seg ut allerede ved valg av disposisjon og i måten å strukturere stoffet på. Kandidater som viser selvstendighet og god metodebruk, foretar fornuftige avgrensninger samt kommer med rettspolitiske drøftelser og sammenligninger med Grl. § 100 havner fort i toppskiktet.


Oslo, 5. november 2003