|
Praktikum
Del I
Pensum: Karsten Gaarder: Innføring i internasjonal privatrett ved Hans Petter Lundgård, (3. utgave 2000) kapitlene 1 – 9 med unntak av kap 3 B, samt kap 12 og 14
Innledningsvis bør kand. si noen ord om det er anledning til å la kjøpsforholdet reguleres av estlandsk kjøpsrett. Spørsmål om lovvalg reguleres av lov 3 april 1964 nr. 1 om mellomfolkelegprivatrettslege reglar for lausøyrekjøp. Etter ovennevnte lovs § 3 følger det at kjøpet ”står under rettsreglane i det landet som kjøpar og seljar har avtala med reine ord eller som på annan måte går klårt fram av avtalen”. Partene har uttrykkelig avtalt at estlandsk kjøpsrett kommer til anvendelse, og denne lov skal derfor som utgangspunkt legges til grunn.
(Dersom norsk rett anvendes er det den alminnelige løsøre kjøpslov av 1988 som kommer til anvendelse, og ikke forbrukerkjøpsloven av 2002 i det denne lov ikke kommer til anvendelse på avtaler som er inngått før 1. juli 2002).
1) Estonia House krever oppgjør for siste avdrag med 25000 €. Peder Ås bestrider kravet.
Peders Ås innsigelse er at levering ikke har funnet sted, og at han dermed har rett til å holde ytelsen tilbake.
Norske leveringsregler i kjøpsloven av 1988 er ikke aktuelle. (I mangel på annen avtale er regelen i kjøpsloven at dersom selgeren utfører transporten selv ”skjer levering først når tingen mottas av kjøperen”, jfr kjl § 7 annet ledd, siste punktum.)
Spørsmålet om levering har funnet sted må løses ut fra alminnelig avtaletolkning. Av avtalen mellom partene følger det at levering skal finne sted ”i Norge 4. mai 2002”. Videre at betaling av avdrag to skal finne sted ”4th May”.
Av faktum følger det at byggesettet til hytta er i Norge ettersom bilen har vært gjenstand for kontroll av norske politimyndigheter. Peder Ås synes mene at passusen ”i Norge” betyr på ”tomten i Lillevik ”som lå 30 km fra grensestasjonen, men denne forståelse har altså liten støtte i avtalens ordlyd.
På den annen side må selger være kjent med at kjøper ikke har meddelt at han tenker føre opp hytta på grensestasjonen, og at et byggesett naturlig leveres på det sted kjøper særskilt angir.
I tillegg synes ikke avstanden fra grensestasjonen til tomten være avskrekkende stor.
Konklusjonen er etter mitt skjønn noe underordnet, og det sentrale er at kand. viser evne til avtaletolkning. Kommer kand. frem til at levering har funnet sted til avtalt sted, og betalingstiden etter avtalen er kommet har Peder Ås intet grunnlag for sin tilbakeholdsrett.
Kommer kand. frem til at levering ikke har funnet sted reises spørsmål om tilbakeholdsretten seg på nytt. Det følger av faktum at estlandsk kjøpsrett ikke har regler om tilbakeholdsrett.
2) Kandidatene må da ta stilling Peder Ås` anførsler om at regler i internasjonal privatrett medfører at avtalelovens § 36 kunne anvendes.
Anførselen reiser to spørsmål:
a) Om manglende regler i estlandsk rett om tilbakeholdsrett for kjøper strider med regelen i internasjonal privatrett? (Fra pensum se særlig s. 99-118 og 257-258)
Kandidatene skal vise at de kjenner til den grunnleggende lære i internasjonal privatrett om . Det sentrale er at kand. får frem at det er tale om en unntaksregel og at det ikke er kurant å tilsidesette en utenlandsk lovregel etter denne lære.
Fra Karnov kommentar til 1964-loven hitsettes:
En grense for å akseptere partenes lovvalg har en også ved ordre public-bestemmelsen i § 6. En fremmed rettsregel blir ikke anvendt dersom anvendelsen vil virke støtende på norsk rettsorden. Det er her ikke nok at det valgte lands rett strider mot preseptoriske bestemmelser i det lands lov som uten partenes avtale ville vært anvendt. (sitat slutt).
Som det fremgår av ovennevnte fra Karnov er det anvendelsen av lovregelen som må virke støtende mot vår rettsorden, og ikke bestemmelsen som sådan.
Regler om tilbakeholdsrett for kjøper finnes i både lovfestet og ulovfestet rettsgrunnlag i intern norsk rett. Dette innebærer dog ikke at tilbakeholdsretten er så grunnleggende forankret i den norske obligasjonsretten at en utenlandsk regel som tilsidesetter denne må vike etter .
Kand. bør komme inn på relevante momenter pro et contra og konklusjonen er også her noe underordnet.
b) Om avtalelovens § 36 er en internasjonal preseptorisk rettsregel som uansett kan komme til anvendelse? (Fra pensum se særlig s. 105-113, 278. )
Videre må kand. komme inn på spørsmålet om bestemmelsen i avtl § 36 er å regne som en internasjonal preseptorisk rettsregel. Dette innebærer at regler i intern norsk rett uansett kan komme til anvendelse selv om partene har avtalt f. eks. estlandsk rett. Ved vedtakelsen av lov om lovvalg ved forsikringsavtaler av 27.11.1992 ble det i lovens forarbeider (Ot. prp. nr. 72, 1991-1992) antydet at avtl § 36 kunne være regel som hadde internasjonal preseptorisk karakter.
Fra Karnov hitsettes:
Bestemmelsen gir en generell hjemmel for norske domstoler til å anvende regler i norsk lov som er tvingende uansett hvilket lands lov som ellers skal anvendes, såkalte internasjonalt preseptoriske regler. Hvilke regler som går inn under denne kategorien, beror helt ut på norsk rett. Det kan følge av uttrykkelig lovbestemmelse, men kan også fastslås gjennom en tolkning. Ot.prp. nr. 72 (1991-92) s. 66 angir at det kan være vanskelig å fastslå i forkant hvilke norske regler som skal anses som internasjonalt preseptoriske, og at dette er et spørsmål som må overlates til domstolenes vurdering.
Som eksempel på en bestemmelse som «antagelig» er en internasjonalt preseptorisk bestemmelse viser proposisjonen til lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer § 36 (avtaleloven eller avtl.). Mye taler også for, ifølge proposisjonen, at lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler § 7-8 (forsikringsavtaleloven eller fal.) er en slik bestemmelse. Bull s. 44-45 angir at man bør være «meget tilbakeholden med å tolke preseptoriske regler slik at de også skal være internasjonalt preseptoriske». Spørsmålet om fal. § 7-8 er å anse som en internasjonalt preseptorisk bestemmelse er reist, men ikke avgjort i Rt. 2002 s. 180. (sitat slutt).
Oppgaven legger ikke opp til noen bred drøftelse av avtl § 36, og dersom man kommer frem til at regelen kommer til anvendelse bør den videre behandling ikke gis særlig spalteplass.
Det er etter mitt skjønn rimelig klart at anførselen til Peder Ås neppe kan føre frem. Terskelen for ”urimelig avtalevilkår” synes ikke være passert i dette tilfelle. Tvisten om leveringssted er ikke egnet til å statuere urimelig innhold i avtaleforholdet.
Spørsmålet om internasjonal preseptorisk status for avtl § 36 er vanskelig og kand. som evner å komme inn på relevante problemstillinger som behandles i pensum bør gis solid uttelling.
Del II
Pensumlitteratur: Kåre Lilleholt: Godtruerverv og kreditorvern , 3. utg (1999)
Tilleggslitteratur: Mads Henry Andenæs: Konkurs (1999) kap. 13, 14, 18 og 19. Sjur Brækhus: Omsetningen som rettsteknisk problem. Tinglysning, Institutt for privatretts stensilserie nr. 90, 2. utg (1983).
Hovedproblemstilling i del II er hvem av flere rettighetshavere som har rett til hytta.
Konkursboet til Lillevik Eiendom AS:
- hevder beslagsrett etter dl § 2-2
- kravet kan klart nok ikke føre frem i det beslagsretten ikke omfatter ting som eies av tredjemann.
- anførsel om ”god tro” uten betydning da kreditor ikke kan bygge på godtroerverv
Kredittbanken:
- hevder panterett i grunnen og i bygninger som er ført opp der eller senere blir oppført
- spørsmålet reguleres av pantelovens § 2-2 litra b) hvor det fremkommer at når
ikke annet er avtalt, omfatter pantsettelse av fast eiendom ”hus og andre byggverk og anlegg på grunnen som pantsetteren eier eller som han selv eller senere eier lar oppføre der”.
Fra Karnov hitsettes:
Blir det etter at pantsettelsen har funnet sted, oppført hus, byggverk mv. av andre enn pantsetteren eller senere eiere av eiendommen, vil disse ikke omfattes av panteretten.
Blir panteretten overdratt, kan det imidlertid bli spørsmål om godtroerverv, jf. gbl. § 15 ff., sml. prp. 1980 s. 103. (sitat slutt).
Konklusjonen er dermed at panteretten til banken ikke omfatter hytta.
Estonia House:
- hevder salgspant i byggesettet til hytta
- partene er enige at salgspantet var gyldig avtalt og hadde rettsvern
- spørsmålet blir da om salgspantet er bortfalt etter reglene om sammenføyning.
§ 3-19. Sammenføyning.
Salgspant faller bort dersom salgstingen blir sammenføye med en fast eiendom eller en annen hovedting på slik måte at utskilling ville medføre uforholdsmessige omkostninger eller urimelige verditap.
Momenter fra faktum:
- hytta ført opp på mursåle og etterisolert innvendig
- byggesett som må demonteres
Fra Karnov hitsettes:
Ved vurderingen av om utskillelse vil medføre «uforholdsmessige omkostninger», må det sees bort fra omkostninger som også ville påløpe om salgspantet var gjort gjeldende før sammenføyningen fant sted, f.eks. transportomkostninger, se Rt. 1991 s. 909. De omkostninger som er relevante, er først og fremst omkostninger med demontering og omkostninger med å inkorporere ny del i hovedtingen i stedet for salgspanteobjektet. Som demonteringsomkostning må i denne forbindelse bl.a. anses verdien av komponenter som ikke lett lar seg fjerne, og som vil være uten verdi for kjøperen eller i alle fall av høyst usikker verdi, jf. Brækhus 1994 s. 86.
Ved avgjørelsen av om omkostningene ved utskillelse vil være «uforholdsmessige», må det bl.a. legges vekt på verdien av de gjenstander som skal skilles ut.
I Rt. 1991 s. 909 er det lagt til grunn at det «fyrst og fremst [er] fysisk skade og tap som kjem inn under omgrepet «verditap», og ikkje det at verdet av hovedtingen og delen kvar for seg til saman kan vera mindre enn verdet av båe under eitt». Dette er i samsvar med det som i teorien har vært lagt til grunn som gjeldende rett, se Brækhus 1994 s. 87-88. I teorien har det imidlertid de lege ferenda vært argumentert for at salgspant ikke bare bør falle bort ved fysisk samhørighet mellom hovedting og tilbehør, men også ved såkalt økonomisk samhørighet, se Brækhus, Eiendomsforbehold i tilbehør, særlig i tilbehør til fast eiendom eller skib, LoR 1966, s. 249 ff., jf. Brækhus 1994 s. 178-180.
På samme måte som når det er spørsmål om omkostningene ved utskillelse vil være «uforholdsmessige», vil det også ved vurderingen av om utskillelse vil føre til «urimelig» verditap, bl.a. måtte legges vekt på verdien av de gjenstander som skal skilles ut, jf. note 439.
Avgjørelsen av om salgspantet skal falle bort eller ikke, må bero på en samlet vurdering av utskillelsesomkostninger og verditap, jf. Brækhus 1994 s. 86 og Skoghøy 1995 s. 349.
(sitat slutt).
Konklusjon av mindre betydning. Det sentrale er at kand. finner frem til relevant grunnlag og foretar en forsvarlig behandling. Etter mitt skjønn skal det nok en del til at et salgspant i et byggesett kan bortfalle på dette grunnlag.
Marte Kirkerud:
- hevder eiendomsrett til hytta og ekstinksjon av eventuelle panteretter
- eiendomsretten bortfaller ikke selv om hytta settes opp på naboeiendom (”hus på fremmed grunn”)
- Kirkerud kan ekstingvere salgspantet og hjemmel for dette er lov om godtroerverv § 1 nr 3 samt pantelovens § 3-17 tredje ledd
- det følger av faktum at hun var ”ukjent med tvisten mellom Peder Ås og selger i Estland”
- kand. bør med dette utgangspunkt dra kort og greit gjennom vilkårene i godtrol § 1.
Konklusjon synes være at Marte Kirkerud vinner rett til hytta, og at dersom hun ikke kommer frem til en avtale med eier av grunnen må hun selv fjerne bygningen fra eiendommen.
Del III
Partene enige om at rentespørsmålene skal avgjøres etter norsk rett.
Estonia House krever at Peder Ås betaler 25 % morarente.
- tvisten forutsetter at Peder Ås er i mislighold.
- lov om renter ved forsinket betaling kommer til anvendelse da krav på restkjøpesum er et pengekrav ”på formuerettens område”, jfr § 1.
- partene har avtalt forfall (04.05.2002), og kreditor kan da kreve morarente dagen etter forfall uten ytterligere varsel, jfr § 2.
- kand. bør videre slå fast at det er tale om renter i et forbrukerforhold
- dette innebærer begrensninger i avtalefriheten, jfr § 4 litra c).
- ettersom det ikke løp ”kredittrenter” i hovedavtaleforholdet, men kun var avtalt høyere morarente ved forsinkelse kan ikke selger påberope seg regelen i § 3 annet ledd.
Konklusjon blir at Estonia House kun kan kreve 12 % morarenter.
Estonia House krever renter av kurs pr. forfall i mai 2002
- 25 000 € pr. mai 2002 utgjør NOK 212 500
- 25 000 € pr. august 2002 utgjør NOK 200 000
- det er således tale om å beregne renter av lavere hovedstol som kommer Peder Ås til gode
Forsinkelsesrenteloven omfatter fordringer i norsk, fremmed og «internasjonal» valuta, såfremt rentespørsmålet reguleres av norsk rett. Av faktum følger det at partene er enige om sistnevnte forhold.
Spørsmålet om hvilken kurs som skal betales reguleres derimot av gbl § 7 som må anses for å gi uttrykk for en alminnelig pengekravsrettslig regel, jfr. ”Sirkustelt-dommen”. Hovedregelen er at betalingsdagens kurs skal benyttes uten hensyn til om betaling skjer rettidig eller først etter forfall.
Denne regelen må ses i sammenheng med reglene om kreditors rett til erstatning for kurstap ved forsinket betaling fra debitors side, jf. § 7 annet ledd. Erstatningsreglene gjelder enten debitor betaler for sent i pålydende mynt eller i betalingsstedets mynt. I begge tilfelle gis kreditor erstatning for tap han påføres som følge av at pålydende mynt har falt i verdi fra forfallsdagen til betalingsdagen, dvs. pålydende mynt har en lavere kurs i betalingsstedets mynt på betalingsdagen enn på forfallsdagen.
Konklusjon blir dermed at renter skal beregnes etter kurs pr. betalingstidspunkt, men at kreditor i tillegg kan kreve kurstapet dekket.
Del IV
Pensumlitteratur: Trygve Bergsåker: Lærebok i pengekravsrett 2. utg (2001)
Tilleggslitteratur: Kai Krüger: Pengekrav, 2. utg (1984). Per Augdahl: Den norske obligasjonsretts almindelige del, 5. utg (1978)
Peder Ås krever NOK 100 000 tilbakebetalt fra kemneren i Lillevik kommune.
- spørsmålet må løses ut fra reglene i læren om ”condictio indebiti”.
Hovedregelen er at det må foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle, Rt 1985 ”Birgo-dommen”. To hensyn står mot hverandre: korreksjon vs. oppgjørshensynet.
Sentrale momenter kan være:
- om betalingsmottaker var i god tro
- tidsmomentet
- beløpets størrelse
- om betaler kan klandres
- om betaler kommer i andre betalingsvansker
Igjen er det kvaliteten på drøftelsen og ikke konklusjonen som er det sentrale. Kandidater som med bred penn hevder at tilbakebetaling ”alltid skal skje” viser manglende forståelse.
Subsidiært dersom kemneren kan beholde pengene:
Peder Ås krever å bestemme hvilken del av kravet som skal dekkes først.
Reglene om dette er i stor grad ulovfestet og er hjemlet i alminnelige pengekravsrettslige regler, jfr Bergsåker s. 240 flg. Hovedregelen er at kreditor må ha saklig grunn for å nekte å ta i mot deloppgjør. I dette tilfellet aksepterer kemneren å ta imot deloppgjør. Utgangspunktet videre er at debitor har uinnskrenket valgrett mht. hvilken del av kravet som først skal dekkes. Debitor kan altså velge å la hovedstol dekkes før misligholdte renter innfris. Støtte for en slik løsning finnes i Rt. 1998 s. 198 hvor debitors valgrett ble fremhevet. Konklusjon blir at kemneren ikke kan velge hvilken del av kravet som skal dekkes først.
II. Bedømmelsen
Undertegnede er ikke gjennomgående sensor, men erfaringsmessig bør vurderingen ta utgangspunkt i kand. evne til å finne problemstillinger og relevante rettslige grunnlag. Kandidater som viser godt juridisk skjønn bør honoreres. Ellers anser jeg oppgaven være av middels vanskelighetsgrad, og uten de store ”fallgruver”.
Del I regnes som mest krevende og kand. som viser oversikt bør gis god uttelling. Undertegnede minner om bestemmelsen i eksamensreglementet pkt 21 om bedømmelsen av eksamen når det foreligger grunnlag å anta at deler av pensum ikke er lest. Jeg har en viss mistanke om at dette spørsmål kan melde seg for oppgavens del I.
Del II reiser mange helt sentrale spørsmål som faller inn under kjerneområdet på 3. avdeling. Del III kan ved første øyekast virke noe vanskelig, men også her bør kand. ha rimelig god oversikt. Del IV er kjent stoff og temaet om tilbakebetaling er godt dekket i pensum, og har også vært gjenstand som teorioppgave mange ganger.
***
Tromsø, 07.05.2003
Jeg holder nå på med sensureringen av praktikumsbesvarelsene i min kommisjon. Jeg har noen synspunkter i anledning oppgaven og sensorveiledningen som jeg ønsker å dele med deg og eksamensleder.
Del III, spørsmålet om renter av kurs pr. forfall:
Jeg er enig med deg i konklusjonen. Etter mitt syn kan imidlertid kandidatene nøye seg med å drøfte spørsmålet om BEREGNING av rente; det er ikke nødvendig å trekke inn gbl. § 7, i alle fall ikke på annen måte enn i en bemerkning om plikt til å erstatte kurstap. Når pengekravet er på fremmed valuta, må vel rentel. nærmest uten videre kunne forstås slik at renten også beregnes i fremmed valuta. Det er først når kravets størrelse, inkl. renter, er fastlagt, at det blir spørsmål om OPPGJØR av kravet. Men det sistnevnte spørsmålet er ikke omtvistet.
Del IV, spørsmålet om tilbakesøkning:
Her er det ikke spørsmål om condictio indebiti. Selv om denne regelens anvendelsesområde ikke er helt avklart i alle detaljer, se f.eks. Rt 1998.989, må i alle fall tilbakesøkning etter condictio indebiti anses å være betinget av at betaler har betalt et beløp han helt eller delvis ikke var forpliktet til å betale ("indebiti"). Men etter oppgaven er det på det rene at Peder skyldte kemneren penger. Etter mitt syn blir det her spørsmål om direkte eller analogisk anvendelse av alminnelige, avtalerettslige ugyldighetsregler, herunder avtl. § 32. Løsningen bør være at Peder ikke gis medhold.
Del IV, spørsmålet om valgrett ved delbetaling:
Jeg tror du har rett i at debitor kan velge å betale hovedstol før renter, og at Rt 1998.198 gir støtte for løsningen. Løsningen er imidlertid ikke opplagt; det er mulig at Rt 1998.198 bygger på en forutsetning om at hovestolen ER innfridd, altså at kreditor har godtatt at delbetalingen har gått til nedbetaling av hovedstolen. Det får etter mitt syn godtas at kandidatene etter en drøftelse hvor de ser problemet og argumenter for/mot, konkluderer med at debitor ikke kan velge å avskrive delbetaling på hovedstolen før forfalte renter er innfridd, kanskje etter å ha lest Hagstrøm, Obligasjonsrett s. 195.
VEDLEGG TIL SENSORVEILEDNING VÅR 2003
Kun et innspill vedrørende "condictio indebiti".
Selv om det etter det tradisjonelle synspunktet på "condiction indebiti" ikke foreligger et "indebitum" i dette tilfelle, er jeg ikke sikker på om den tradisjonelle lære fullt ut kan legges til grunn i dag etter Fearnley & Eger og Slåtto Husbygg-dommene i Høyesterett.
I Fearnley & Eger innfridde vel banken gjelden bevisst og med egne penger. Likevel benyttet Høyesterett condiction indebiti, og det selv om retten vel påpekte at det ikke forelå et tradisjonelt "indebitum". Helt parallell er likevel ikke dommen, og den kan ikke anses å løse spørsmålet.
Slåtto Husbygg er vel neppe relevant i seg selv (angår vel spørsmålet om situasjonen var en tredjemannskonflikt eller kun "inter partes" konflikt). Likevel underbygger Slåtto Husbygg Høyesteretts tendens til å legge conditio indebiti på strekk. [En digresjon - jeg hadde selv en helt parallell sak om "tilbakebetaling" av penger noen år tilbake, og et viktig tvistepunkt var nettopp om condictio indebiti gjaldt eller om det var alminnelige regler om godtroerverv av penger som regulerte konflikten. Saken ble forlikt før spørsmålet hovedforhandlingen tok til.]
Etter min mening vil det vel være usikkert om Høyesterett vil benytte condition indebiti eller tradisjonelle avtalerettslige regler i den tvisten som forelå i oppgaven. De to nevnte dommene kan tyde på at Høyesterett er mer velvillige til å benytte seg at den rimelighetsbaserte conditio indebiti læren, enn "firskårne" feilskriftregler (hvor det avgjørende er god tro), særlig når konflikten bare står "inter partes". (Forutsatt selvsagt at det bevises at tilbakesøker faktisk gjorde en feil ved utbetalingen, og ikke nå bare angrer på den av andre grunner.)
VEDLEGG TIL SENSORVEILEDNING PRAKTIKUM VÅR 2003
FRA GJENNOMGÅENDE SENSOR:
Bedømmelsen i sensorveiledningen er dekkende, og det ikke er veldig mye mere å si på det
generelle plan. Du kan se om du vil ta inn noen av de bemerkninger jeg kommer med i denne mailen.
1. Svært mange forstår ikke de interlegale spørsmål i del 1. Et flertall benytter norsk rett direkte, særlig forbrukerkjøpsloven og kjøpsloven. Mange spør også om det er urimelig etter A § 36 å anvende estisk rett. Dette vitner om grunnleggende svikt i forståelsen av de spørsmålene del 1 reiser. Etter min mening er det liten grunn til å gi disse kandidatene noen særlig uttelling for del 1 selv om drøftelsen av f.eks. A § 36 er fornuftig isolert sett.
2. Noen kandidater benytter seg av Lugano/Brussel-konvensjonen i stedet for lovvalgsloven av 1964 for å fastslå at den avtalte lov gjelder. Det er etter min mening ikke grunn til å se strengt på slike kandidater. Hvis drøftelsen ellers er bra, har jeg gitt full uttelling.
3. Noen kandidater drøfter A § 37 (2) i forhold til spørsmålet om A § 36 kommer til anvendelse. Etter min mening er dette ikke galt, men disse kandidatenes drøftelser er ofte unyanserte og enkle, og preg av at de ellers ikke har kunnskaper om interlegal rett. Det vil nok vært en fordel om du kommenterer forholdet til A § 37 (2) noe nærmere under del I 2
b) i sensorveiledningen din.
4. Konflikten mellom Marte og Estonia House i del 2 kan løses både etter pl. § 3-19 og godtroloven. Mange kandidater drøfter begge grunnlag, og vises det god forståelse, synes jeg dette bør tillegges adskillig vekt ved karaktersettingen ettersom dette spørsmålet er relativt omfattende. Mange kandidater konkluderer med at salgspantet klart er bortfalt enten etter pl. § 3-19 eller som følge av godtroekstinksjon, og drøfter ikke det alternative grunnlag. Etter min mening er det grunn til å være overbærende med disse kandidatene. Disse har jeg i utgangspunktet ikke gitt trekk.
5. Mange kandidater drøfter også bortfall av salgspantet i del 2 etter pl. § 3-20. Etter min mening er det ikke galt å drøfte § 3-20, men kandidatene bør også drøfte pl. § 3-19 (og eventuelt også godtroloven dersom disse grunnlagene ikke fører frem) for å få full uttelling. Du kunne kanskje nevnt noe om forholdet til pl. § 3-20 i sensorveiledningen ettersom såvidt mange kandidater drøfter dette.
6. Ellers viser det seg at spørsmålet om valutakurs i del 3 har falt de aller fleste tungt for brystet. Det er få kandidater som i det hele tatt ser gjeldsbrevloven § 7 og enda færre som skjønner bestemmelsen. Spørsmålet om debitors valgrett i del 4 viser seg også å være et
vanskelig spørsmål.
7. Selv om oppgaven ikke kan regnes som vanskelig, skiller den etter min mening bra. Kandidatene har særlig anledning til å vise forståelse i del 1 og del 3. Min erfaring er at de fleste får til del 2 godt. De som svikter også i del 2 er oftest de aller svakeste kandidatene.
Ellers synes jeg at alle delene i utgangspunktet bør tillegges like stor vekt, kanskje med unntak for del 2 som kanskje bør tillegges noe mere vekt enn de øvrige deloppgavene fordi del 2 i praksis viser seg å bli noe mere omfattende.
Med vennlig hilsen
Kvale & Co Advokatfirma ANS
|
