Høst 2003 teori nr2

ADGANGEN TIL Å KREVE RENTER OG RENTESRENTER


Pensum:

Oppgitt pensumlitteratur er Trygve Bergsåker: Lærebok i pengekravsrett 2.utg. (2001?).
Tilleggslitteratur er Krüger: Pengekrav 2.utg. (1984) og Per Augdal: Den norske obligasjonsretts alminnelige del 5.utg. (1978), Negotibale dokumenter, 5.utg. (1978) samt Bergsåker: Pengekravsrett Doms- og materialsamling, 3.utg. (1996).

I pensumlitteraturen er oppgavens tema først og fremst behandlet i kap. III og kap. VIII.

Etter siste utgave av læreboken er det kommet til en del nyere rettspraksis, hvor særlig avgjørelsen i Rt.2002.71 er sentral. Jeg går ut i fra at kandidatene er gjort kjent med dommen gjennom undervisningen. I tillegg er finansavtaleloven kommet til etter siste utgave av læreboken. Jeg går ut i fra at kandidatene har fått en viss kjennskap til loven gjennom undervisning.

Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrettens alminnelige del (2003) særlig pkt. 7.3 og kap. 21 inneholder en mer oppdatert fremstilling av temaet.


Avgrensningsspørsmål:

Oppgavetekstens ordlyd spør etter renter og rentesrenter i sin alminnelighet og avgrenser ikke til renter for uforfalte krav. Slik jeg forstår oppgaveteksten skal man behandle renter og rentesrenter for både uforfalte og forfalte krav (forsinkelsesrenter). Dette medfører at oppgaven favner vidt, og tilsier at oversikt til en viss grad må prioriteres på bekostning av dybdebehandling av enkeltspørsmål. Noen kandidater vil kanskje uttrykkelig eller indirekte avgrense mot å behandle forsinkelsesrenter. En uttrykkelig, velbegrunnet avgrensning må etter min mening aksepteres. Det viser seg at relativt mange enten avgrenser til forsinkelsesrenter, eller i all hovedsak skriver om forsinkelsesrente. En slik forståelse er etter min mening mindre skjønnsom, både ut fra oppgavens ordlyd og pensumfremstillingen.

Ut fra oppgavens ordlyd er spørsmålet om det kan kreves rente, mer sentralt enn hvilken rente som kan kreves. Det er likevel e.m.m. ikke utenfor oppgaven å si noe om rentens størrelse, for eksempel i forbindelse med såkalt avsavnsrente.

Nærmere om oppgaven:

Oppgavens tema er grundig behandlet i pensumlitteraturen og er for så vidt en ”kapitteloppgave”. Dette tilsier i utgangspunktet at man bør kunne stille relativt høye forventninger til kandidatenes prestasjoner. På den annen side vil det være vanskelig å skrive en god besvarelse bare ut fra memorering av læreboken. For en god besvarelse er det nødvendig med selvstendig forståelse og evne til å trekke frem de sentrale problemstillingene. Hertil kommer at dommen i Rt.2002.71 gir en viss avklaring av spørsmålet om det kreves særskilt hjemmel og dommen medfører en ganske klar endring av rettskildebildet i forhold til når læreboken ble skrevet.

Noen kandidater disponerer med en hovedinndeling i kredittrenter (i vid forstand) og forsinkelsesrenter, mens andre foretar en samlet behandling. Begge deler kan nok fungere greitt, men for de som foretar en samlet behandling er det viktig at man får frem at det er en forskjell mellom de ulike typene renter.

Begrepene rente og rentesrente bør forklares og kandidatene bør få fram hvilken funksjon renter har. Det viser seg at svært mange har problemer med å forklare hva rentesrenter er.

Det er positivt om det allerede innledningsvis gis en presentasjon av sondringen mellom kredittrenter, forsinkelsesrenter og mellomformer. Kandidatene bør få fram at forsinkelsesrenten dels varetar andre hensyn enn kredittrenten. Det viser seg her at mange gir en generell fremstilling av hensyn, uten noen som helst sondring mellom kredittrenter og forsinkelsesrenter.

Særlig i forhold til spørsmålet om renter for uforfalte krav, må forventes at kandidatene ser at hjemmelsspørsmålet kan stille seg ulikt for tilsiktet og utilsiktet kreditt. Dessverre er det relativt få som klarer å få frem dette.

Renter på uforfalte krav

Et sentralt spørsmål i oppgaven er hjemmelen for å kreve renter. Det er utvilsomt at både avtale, lov og sedvane kan danne hjemmel for rentekrav. Kandidatene bør kunne si noe nærmere om disse hjemmelsgrunnlagene.

Avtale

Hvorvidt avtalen gir hjemmel for å kreve renter er et tolkningsspørsmål. Det er ikke grunn for kandidatene til å gi en mer generell fremstilling av tolkningslæren. De flinke kandidatene kan imidlertid problematisere om det må kreves særlig klar hjemmel. Den rettspraksis som foreligger tyder vel på at man i enkelte tilfeller har gått relativt langt i å innfortolke renter ut fra avtalerettslige betraktninger, jf. for eksempel Rt.1980.1524.

I forbindelse med avtale er det nærliggende å si noe om relevante bestemmelser i finansavtaleloven. Noen kandidater har lagt svært stor vekt på finansavtaleloven, men egentlig uten å få særlig mye ut av den nærmere behandlingen. Det beste her er nok om man kortfattet klarer å få fram kjernen i de mest relevante bestemmelsene. Siden finansavtalelovens bestemmelser praktisk sett helst vil ha betydning for rentebetingelsene, og ikke om rente i det hele tatt kan kreves, tilsier heller ikke oppgavens ordlyd at det skal foretas noen dybdebehandling.

Avtaleloven § 36 kan nevnes, både som mulig hjemmel for å lempe en avtalebestemmelse om renter og for å fastsette renter i en avtale hvor hjemmel for renter savnes. En god del kandidater nevner avtl. § 36. Faren her er at knappe kommentarer om avtl. § 36 kan etterlate inntrykk av et unyansert syn på bestemmelsen, som en bestemmelse det er ”kurant å påberope seg.”


Lov

Her kan det gis noen eksempler på rentebestemmelser i lov. Det er positivt om kandidatene får fram at mange lovbestemmelser, som for eksempel kjl. § 65 (2) er en mellomform mellom kredittrenter og forsinkelsesrenter. For øvrig er det ikke noe poeng i seg selv å få med flest mulig lovbestemmelser.

Sedvane

Læreboken nevner kontokurrantforhold som eksempel på rettsforhold hvor renter kan tilkjennes etter sedvane.

Andre hjemmelsgrunnlag

Et spørsmål som Bergsåker vier stor plass er spørsmålet om det kreves særskilt hjemmel for å kreve renter. I juridisk teori, dels med støtte i rettspraksis har det tradisjonelt vært lagt til grunn at renter krever særskilt hjemmel. Bergsåker stiller seg kritisk til dette både de lege ferenda og de lege lata. Han foretar en grundig gjennomgang av både reelle hensyn og relevant rettspraksis.

De flinke kandidater bør som nevnt skille mellom frivillig og ufrivillig kreditt.
Kandidater som i forhold til hjemmelsspørsmålet får fram de kryssende reelle hensyn og foretar en selvstendig og nyansert drøftelse av spørsmålet bør gis god uttelling.

Dommen i Rt.2001.71 gir en viss avklaring av spørsmålet om hjemmelsekravet ved såkalt avsavnsrente. Relativt mange kjenner til dommen. Kandidater som gir en poengtert presentasjon av denne avgjørelsen bør gis god uttelling for det.

Rekkevidden av dommen kan problematiseres, for eksempel i forhold til om den får betydning også for andre tilbakebetalingskrav enn erstatningskrav. Tilløp til slik problematisering bør honoreres.

Bergsåker argumenterer for dette i Nytt fra privatretten 2002 nr. 1, mens Hagstrøm er mer tilbakeholden, jf. Obligasjonsretten s. 585-586.

Noen kandidater er kjent med dommen, men trekker alt for vidtrekkende konsekvenser ved at det legges til grunn at det etter dommen overhodet ikke gjelder noe hjemmelskrav, heller ikke ved avtalt kreditt. Slike forenklede slutninger bør trekke klart ned.

I utgangspunktet må kandidater som er ukjent med dommen trekkes noe. Dersom kandidatene likevel klarer å gi en selvstendig og skjønnsom drøftelse av hjemmelsspørsmålet, bør det etter min mening ikke være fatalt om dommen ikke er kjent.


Renter på forfalte krav

Renter på forfalte krav reguleres av rentel. 1976. Lovens alminnelige virkeområde er ”formuesretten”, jf. § 1. Utenfor dette faller de offentligrettslige-, familierettslige, arverettslige og personrettslige krav. Utover den rente som på nærmere vilkår kan kreves etter § 5, må forsinkelsesrente for slike krav kreves på annet grunnlag. Mulige rettsgrunnlag vil først og fremst være eventuell lov eller ulovfestet erstatningsrettslig grunnlag.

Fremstillingen av forsinkelsesrenter viser seg for mange å bli et lovreferat, enten som en slavisk gjennomgang av bestemmelsen i loven, eller en mer ustrukturert og tilfeldig gjennomgang. Et slikt ”referat” av loven, uten særlige selvstendige bidrag og uten blikk for hva som er interessant å ta opp, kan ikke gi særlig uttelling. Målet bør være å gi en poengtert fremstilling, først og fremst av vilkårene i rentel. § 2.

Rentesrenter

Det viser seg at svært få får noe særlig ut av spørsmålet, bl.a. fordi mange har en upresis oppfatning av hva rentesrenter er. Spørsmålet om hjemmel for rentesrenter på uforfalte krav er dels sammenfallende med spørsmålet om hjemmel for alminnelige renter, men reiser også noen særlige problemstillinger. Det kan argumenteres for at dommen i Rt.2002.71 må få konsekvenser også for spørsmålet om adgangen til å tilkjenne rentesrenter, jf. Bergsåker i Nytt fra Privatretten 2002 nr.1.

I rettspraksis er det slått fast at rentel. ikke gir hjemmel for å ilegge rentesrenter på forsinkelsesrenter, men rentesrenter kan tilkjennes i tilfeller hvor det er sedvanemessig grunnlag for det, jf. bl.a. Rt.1994.25, jf. Rt.1993.73 og Rt.1995.681.

Nærmere om bedømmelsen

Kandidater som ikke evner å trekke noen sondring mellom renter på forfalte og uforfalte krav, og som i hovedsak skriver et referat av rentel., vil etter mitt syn fort nærme seg strykgrensen. Kandidater som i alle fall trekker et klart skille mellom kredittrenter og forsinkelsesrenter, vil etter mitt syn lettere bestå, selv om hovedvekten av fremstillingen gjelder forsinkelsesrenter.
Ellers må man selvsagt også se hen til om kandidatene avdekker kvalifiserte misforståelser og/eller behandler mye perifert eller utenforliggende stoff.

For å få B eller bedre må det etter mitt syn forventes at kandidatene sondrer både mellom forfalte og uforfalte krav, og mellom frivillig og ufrivillig kreditt ved drøftelse av hjemmelskravet. Ellers må forventes en ryddig disposisjon, relevante problemstillinger og drøftelser med bra rettskildebruk. For B eller bedre bør i utgangspunktet forventes at kandidatene får fram noe fornuftig om rentesrenter.

Min gjennomgang viser at svært mange kandidater havner i det helt nedre sjikt. Grunnen er som alt antydet at mange i hovedsak skriver, dels upresise referat av forsinkelsesrenteloven.
I det øvre sjikt er det et par besvarelser som klart utmerker seg, men for øvrig er det relativt få (ca. 6 av 34) som har fått B eller bedre.