Vår 2004

Praktikum

DEL I

Den profilerte advokaten Lars Holm hadde mange jern i ilden. Arbeidet var til tider hektisk, og i slutten av juni 2003 reiste han alene på en velfortjent ferie til Australia. Planen var å returnere til Norge ca. 10. august 2003.

En av Holms trofaste klienter var Peder Ås som i januar 2003 hadde kjøpt en mangelfull eiendom. Rettssaken mot selgeren med krav om prisavslag skulle opp i tingretten 18. og 19. august 2003. Advokat Holm skulle føre saken for Peder Ås.

Den 4. august 2003 ringte advokat Holm til Peder Ås og fortalte at han ikke rakk hjem i tide til rettssaken. Grunnen til dette var at advokat Holm hadde møtt sitt livs kjærlighet i Wooloomooloo og skulle gifte seg i Sydney søndag 17. august 2003.

Peder Ås ble fortvilet. Det ville koste ca. kr. 30.000,- å få en ny advokat til å sette seg inn i saken. Dette kom i tillegg til de kr. 30.000,- det ville koste å få advokaten til å føre saken i tingretten.

Peder Ås krevde at advokat Lars Holm kom hjem og førte rettssaken i august, slik de hadde avtalt. Peder Ås viste til prinsippet om at avtaler skal holdes. Advokat Holm mente at han ikke hadde plikt til å føre rettssaken – selv om han var bundet av avtalen. Advokat Holm mente for det første at det var umulig å rekke hjem i tide. For det andre kunne ikke Holm pålegges å føre rettssaken for Ås mot sin egen vilje.

For det tilfellet at advokat Holm hadde plikt til å oppfylle avtalen, holdt Holm subsidiært fram at han kunne heve avtalen på grunn av betalingsmislighold fra Peder Ås’ side. Bakgrunnen for dette var følgende:

Stevningen i rettssaken var utarbeidet av advokat Lars Holm i mai 2003. Peder Ås skulle ha betalt kr. 30.000,- for dette arbeidet. Forfall var 1. juni 2003, men kravet var ikke betalt. Videre hadde partene avtalt at Peder Ås skulle betale ytterligere kr. 30.000,- i salær for hovedforhandlingen etter at denne var gjennomført.

Advokat Holm mente altså at han hadde hevingsrett som følge av betalingsmisligholdet. Holm presiserte at hevingen gjaldt med virkning fremover i tid fra 4. august 2003. Holm mente derfor fremdeles å ha krav på kr. 30.000,- som forfalt 1. juni 2003.

Peder Ås mente at advokat Holm ikke hadde hevingsrett. Peder Ås viste til at det ikke var Ås’ betalingsevne det stod på, men betalingsviljen. Peder Ås var ikke villig til å betale noen av kravene før han så om han vant rettssaken eller ikke. Subsidiært mente Peder Ås at det ikke var anledning til delvis heving. Peder Ås hevdet dessuten at Holm ikke kunne ha rett til å heve da det ved oppgjøret ikke var mulig å tilbakeføre advokat Holms ytelse. Peder Ås hevdet endelig at han i alle fall ikke hadde plikt til å betale de forfalte kr. 30.000,- dersom Holm hadde rett til å heve.


DEL II

Kjell Inge Rikerud hadde en litt vanskelig økonomi. Leiligheten på Aker Brygge og hytta på Hafjell var pantsatte over pipa. Også lånet på det private jetflyet var faretruende høyt. Jetflyet var pantsatt for kr. 275.000.000,- i Mørebanken. Pantobligasjonen var registrert i luftfartøyregisteret i 2002. Lyspunktet var at gjelden som var sikret med pant i flyet var nedbetalt til kr. 175.000.000,- pr. 1. mars 2004.

Rikerud fikk i mars 2004 behov for ytterligere kreditt. Men Mørebanken ville ikke gi ytterligere kreditt sikret i flyet. Rikerud tok derfor den 15. mars 2004 kontakt med B-Banken. Rikerud informerte B-Banken om Mørebankens pantobligasjon og størrelsen på restgjelden. B-Banken var villig til å låne ut kr. 25.000.000,- mot andreprioritets pant i jetflyet. En forutsetning for lånet var at Mørebanken ikke økte det eksisterende låneforholdet sikret med pant i flyet. Rikerud mente at dette sikkert ville gå greit – for Mørebanken ville jo ikke gi ham mer lån. B-Banken sendte den 18. mars 2004 en telefaks til Mørebanken der det stod følgende:

"B-Banken vurderer å yte Kjell Inge Rikerud kreditt med pant i luftfartøy Lear Jet 400, kjennemerke LN-SYK, tilhørende Rikerud. Mørebanken har etter det vi kan se registrert en pantobligasjon stor kr. 275.000.000,- i luftfartøyet. Vi ber om at Mørebanken utferdiger en restgjeldserklæring der det fremgår hvor stort lånet er pr. i dag, og samtidig stadfester at bankens engasjement under pantobligasjonen ikke vil bli utvidet."

B-Banken fikk ikke svar på telefaksen, og fulgte derfor opp med en e-post med det samme innholdet den 25. mars 2004. Den samme dagen kom det svar fra Mørebanken pr. e-post der det stod at Mørebanken hadde en generell policy om ikke å svare på slike forespørsler. Den 26. mars 2004 registrerte B-Banken en pantobligasjon på kr. 25.000.000,- i flyet, og utbetalte samtidig kr. 25.000.000,- til Rikerud.

Den 1. april 2004 var Rikerud på nytt i kontakt med Mørebanken. Denne gangen var forhandlingsklimaet bedre. Rikerud og Mørebanken ble raskt enige om at banken etter påske skulle yte et lån på kr. 100.000.000,-, sikret i den opprinnelige pantobligasjonen.

Ålesund-Invest AS var en av de største kreditorene til Kjell Inge Rikerud, med et usikret krav på ca. kr. 30.000.000,-. Da Ålesund-Invest AS gjennom en journalist fikk kjennskap til de to nye lånene, tok selskapet med hjelp av namsmannen utlegg i flyet. Utlegget ble registrert 8. april 2004. Den samme dagen informerte Ålesund-Invest AS pr. e-post både Mørebanken, B-Banken og Kjell Inge Rikerud om utlegget.

20. april 2004 utbetalte Mørebanken lånet på kr. 100.000.000,- til Rikerud.

Kort tid senere viste det seg at Rikerud var insolvent. Mørebanken krevde derfor at jetflyet ble solgt på tvangsauksjon. Flyet ble solgt på første forsøk for kr. 205.000.000,-.

Det kom til tvist mellom Mørebanken, B-Banken og Ålesund-Invest AS om fordelingen av auksjonssummen. Mørebanken viste til luftfartsloven § 3-30 og mente den hadde rett til hele salgssummen ettersom pantobligasjonen var på kr. 275.000.000,-. B-Banken mente på sin side at den hadde blitt ført bak lyset av Kjell Inge Rikerud og Mørebanken og derfor likevel hadde krav på kr. 25.000.000,-. Ålesund-Invest AS erkjente at det hadde kunnskap om begge de nye lånene da utlegget ble tatt, men viste til luftfartsloven § 3-30 og mente likevel å ha krav på deler av salgssummen.


DEL III

Nils-Ove lånte kr. 50.000,- av Morten i 2002. Som sikkerhet for lånet fikk Morten pant i Nils-Oves faste eiendom. Panteretten ble ikke tinglyst.

Nils-Ove solgte eiendommen til Håvard i 2003. Håvard fikk før kjøpet kunnskap om Mortens panterett, ettersom Nils-Ove hadde forklart om forholdet i minste detalj. Håvard tinglyste skjøtet og fikk grunnbokshjemmel samme året.

Håvard gikk konkurs i 2004. Det ble straks tvist om mellom Morten og Håvards konkursbo. Konkursboet mente at det ikke trengte å respektere panteretten da den ikke var tinglyst. Morten mente at boet måtte respektere den eldre panteretten.