Law - Ansatte

Publication-list
Sivilrettslige problemer i forbindelse med tenåringer

Foredrag på Det 35. nordiske juristmøte i Oslo 18. – 20. august 1999

Førsteamanuensis dr juris Trude Haugli, Det juridiske fakultet, Universitetet i Tromsø

Innledning

Jeg har blitt bedt om å snakke om sivilrettslige problemer i forbindelse med tenåringer.

Den umiddelbare assosiasjon med ordet tenåringer er personer som spiller høy musikk, tømmer kjøleskapet, sitter framfor tv eller surfer på Internett mens de snakker i mobiltelefon, hvis de ikke er på skolen eller henger rundt på kjøpesentrene.

I en rettslig sammenheng er det viktig å få avklart begrepene noe nærmere.

Tenåringer er ingen egen rettslig kategori innenfor norsk rett. Språklig sett er tenåringer de som er i ten årene, dvs unge mennesker i aldersgruppen fra 13 til og med 19 år. Myndighetsalderen har siden 1979 vært 18 år i Norge, og vi har dermed både myndige og umyndige tenåringer.

Når det gjelder de myndige tenåringene oppstår det i liten grad spesielle rettslige problemer utover de som oppstår for andre myndige personer. Tenåringer som er 18 og 19 år er myndige, men i Norge har vi likevel en 20 års aldersgrense for de privatrettslige disposisjoner det innebærer å kjøpe og selge brennevin – men å si at dette er et sivilrettslig problem, er vel å ta litt sterkt i. Etter barneloven har foreldrene også en viss forsørgelesesplikt utover myndighetsalderen, dersom den unge fortsetter med vanlig videregående opplæring.

Her er det den gruppen som er under 18 år, som er mindreårig og dermed umyndige, vi skal konsentrere oss om.

En annen diskusjon er spørsmålet om når man bør regnes som voksen, når bortfaller behovet for det særskilte vernet - f eks ved konfirmasjonsalderen, ved 18 års dagen, når man er ferdig utdannet og flytter hjemmefra som 27-åring?

Denne diskusjonen vil være samfunnsrelativ; hvilken verdi ser samfunnet i barndommen som et eget fenomen, når trenger samfunnet at en person er voksen, hvor mye tid har samfunnet råd til å bruke på å produsere en voksen og hvor komplisert er samfunnet, hvor lenge varer det ekstra behovet for beskyttelse. Myndighetsalderen vil variere fra samfunn til samfunn og fra tid til annen. I den riktig gamle romerrretten var myndighehetsalderen eller pubertas 14 år for gutter og 12 år for jenter. I tidlig middelalder var myndighetsgrensen i Norge 15 vintre, og ifølge Christina IV`s Norske Lov fra 1687, var man myndig ved 18 år, men fullmyndig først ved 25 år. Det var også kjønnsmessige forskjeller. Ugifte kvinner ble alltid regnet som umyndig fram til 1863 og gifte kvinner fram til 1888.

Det er vergemålsloven som danner utgangspunktet for mindreåriges sivilrettslige stilling. Denne loven ble vedtatt i Norge i 1927 etter et nordisk samarbeide. I det vi nærmer oss et tusenårsskifte ser verden noe annerledes ut enn den gjorde i 1927. De unges verden er i hvert fall radikalt forandret. Hvem hadde i 1927 hørt om en PC, for ikke å snakke om å handle over Internett, bruke mobiltelefoner og bankkort? P g a den generelle økningen i levestandard, har ungdom også gjennomgående mer penger til disposisjon i dag enn for 70 år siden.

Problemet er om den tekniske utviklingen har skjedd parallelt med at de unge er blitt mer modne og har mindre behov for beskyttelse enn tidligere generasjoner, eller tvert i mot – er dagens ungdom så godt beskyttet innenfor familiene og skolesystemet, får de prøvd seg så lite i det praktiske arbeidsliv at de er mindre ansvarlige og modne enn tidligere generasjoner var ved tilsvarende alder? Og er verden nå blitt så komplisert og uoversiktlig at de unge som følge av det har et ekstra behov for beskyttelse - beskyttelse mot hva?

Det spørres etter sivilrettslige dvs privatrettslige problemer. Når det gjelder tenåringer er det særlig de strafferettslige og de forvaltningsrettslige problemer som blir fokusert f eks i media. De sivilrettslige problemene består i hovedsak i at tenåringer har en manglende eller begrenset rettslig handleevne. Men hvem er dette et problemer for – for samfunnet, foreldrene, for eventuelle skadelidte, motparter i avtaleforhold eller for tenåringene selv?

De sivilrettslige reglene, som i hovedsak har til formål å beskytte den umyndige, begrenser også det private rommet for tenåringene, og innskrenker deres handlefrihet. For tenåringene selv vil dette kunne representere et problem.

For motparter i et avtaleforhold, vil det at man kontraherer med tenåringer kunne representere en usikkerhet og en risiko for tap.

Hva problemene består i sett fra samfunnets side, vil avhenge av hvilket politisk ståsted man har – ønsker man størst mulig frihet for den enkelte, eller best mulig beskyttelse for antatt svake grupper?

Sivilretten omfatter mange ulike rettsområder. I dette foredraget vil jeg sette hovedfokus på tenåringen som forbruker, og foreta et streiftog gjennom de sivilrettslige problemer dette medfører. En diplomoppgave utført ved Norges Markedshøyskole viser at 74 pst av norske tenåringsjenter oppgir shopping som sin viktigste hobby. Jeg vil gjette at guttene ikke ligger så veldig langt etter.

Hovedpunktene i foredraget vil dreie seg om tenåringers rettslige handleevne, herunder adgangen til å opptre på egen hånd som forbruker, inngå avtaler ved direkte kontakt med selger og ved fjernhandel, som handel over Internett, og rettslige spørsmål i forbindelse med tenåringers tilgang til og disposisjonsrett over egne midler, herunder midler på bankkonto.

Jeg vil også snakke litt om markedsføring rettet mot barn og unge, men først vil jeg si noe om tenåringers selvbestemmelsesrett på det personlige planet.

Det har slått meg at det finnes lite rettspraksis når det gjelder tenåringer på de områdene som jeg har gått igjennom. Dette kan skyldes at det i praksis ikke oppstår de helt store juridiske problemene, eller at vårt domstolssystem er lite egnet til å behandle konflikter som til dels dreier seg om små beløp, og hvor i hvert fall én av partene er lite betalingsdyktig. Vi har imidlertid en del avgjørelser fra institusjoner som Bankklagenemnda og Markedsrådet som angår mindreårige tenåringer.

Barneloven – tenåringens selvbestemmelsesrett på det personlige plan

Det er barneloven som i hovedsak regulerer det privatrettslige forhold mellom barn og foreldre. Problemet når det gjelder tenåringer, er vel i første rekke knyttet til bestemmelsesretten. Hvem har det avgjørende ord ved konflikt på ulike områder, den unge eller foreldrene? For foreldrene dreier dette seg om hvor langt deres ansvar rekker.

For tenåringen dreier dette seg om hvor stor frihet de har krav på og hvor mye ansvar de kan pålegges for egen atferd.

I følge loven skal foreldrene gi barnet stadig større selvbestemmelsesrett med alderen og fram til det er myndig. Det er altså opp til foreldrene å avgjøre hva tenåringene selv skal få bestemme, det føres ingen kontroll med foreldrenes avgjørelser her, og det finnes ingen konfliktinstans utover de ordinære domstolene som kan ta stilling til slike spørsmål. Men bestemmelsesretten er gitt til foreldrene ut fra hensynet til barnet, og man må kunne legge til grunn at den ikke rekker lengre enn dette hensyn tilsier. Det er ikke overraskende at det ikke foreligger noen høyesterettsdommer som tar stilling til konflikter mellom barn og foreldre om hvor langt selvbestemmelsesretten rekker.

I England opererer man med noe som kalles Gillick – competence, etter en dom i en sak fra 1986 som gjaldt familien Gillick. Saken dreide seg om hvem som hadde rett til å treffe avgjørelse i spørsmålet om prevensjon, men avgjørelsen kan generaliseres og har til dels influert på den engelske barnelovgivning. Prinsippet er at når et barn har tilstrekkelig intelligens, modenhet og forståelse og selv er i stand til å avveie fordeler og ulemper gjennom en beslutningsprosess, har barnet selv rett til å treffe beslutning. Også etter norsk rett bør vi legge til grunn et tilsvarende prinsipp.

Tenåringene er på vei til å bli voksne, og det er viktig at de underveis får prøve seg i å treffe avgjørelser og å ta konsekvensene av sine valg. Hvis vi først fastslår at vi er på et område hvor den unge har rett til å bestemme selv, må dette også innebære en rett til å treffe avgjørelser som foreldrene er uenige i, og som foreldrene vurderer som uheldige eller skadelige for barnet.

I praksis er det vel fortsatt slik at det faktiske maktforholdet i familien er mye mer avgjørende enn rettsreglene, og det er stor forskjell på hvor stramme tøyler de unge holdes i. Foreldrene har ofte flere maktmidler til disposisjon. Selv om man kommer til at det er tenåringen selv som har rett til å bestemme på et bestemt område, vil i hvert fall de yngste ofte være avhengig av å få penger fra foreldrene for å kunne gjennomføre det de har bestemt.

Når det gjelder inn og utmelding av foreninger og valg av utdanning har tenåringer fra fyllte 15 år selv bestemmelsesretten. Om de også har rett til å velge å ikke ta utdanning, er et noe omdiskutert spørsmål. Det kan være vanskelig for en 15 åring å overskue konsekvensene av å avslutte eller ta et avbrudd i utdanningen i så ung alder. Hvis en som er 15 år eller eldre absolutt ikke vil gå på skole, spiller det uansett i praksis liten rolle hva foreldrene vil.

Når man skal ta stilling til hvor langt foreldrenes ansvar og bestemmelsesrett rekker, kan det være grunn til å se barneloven i sammenheng med skadeserstatningsloven. Hvis barn volder skade, kan foreldrene bli ansvarlig dersom skadevoldelsen kan føres til bak til foreldrenes forhold, men også på objektivt grunnlag.

I følge erstatningsloven kan foreldrene pådra seg økonomisk ansvar for skade voldt av barn og ungdom under 18 år, såfremt de har latt det mangle på tilbørlig tilsyn eller på annen måte ikke har gjort det som etter forholdene er rimelig å kreve av dem for å hindre skadeforvoldelse, jf erstl § 1-2, pkt 1. Når kan man si at foreldrene har latt det mangle på tilbørlig tilsyn eller på annen måte ikke har gjort det som etter forholdene er rimelig å kreve av dem for å hindre skadeforvoldelse? Det skal nok foreligge en ganske klar forsømmelse før foreldrene blir ansvarlig på dette grunnlag. Men hvis det først kan konstateres ansvar, er det ingen øvre beløpsgrense for hva ansvaret omfatter, utgangspunktet er da at det skal betales full erstatning.

Ved siden av dette uaktsomhetsansvaret, har også foreldrene et avgrenset objektivt ansvar, jf erstl § 1-2, 2. pkt. Foreldrene svarer uansett egen skyld, for skade voldt forsettlig eller uaktsomt av deres barn under 18 år som de bor sammen med og har omsorgen for, med inntil 5 000 kroner for hver enkelt skadevoldelse.

Det objektive ansvaret er altså begrenset til 5 000 kroner per skadevoldelse. Her kan det oppstå problemer om hva som skal regnes for en og samme skadevoldelse. Hva hvis det er flere skadelidte, f eks hvis en tenåring i et raseriutbrudd knuser vinduer i fem forskjellige foretningsgårder, blir foreldrene ansvarlig for 5 000 kroner i forhold til hver enkelt skadelidt? Eller hva regnes som en skadevoldelse hvis det dreier seg om gjentatte handlinger over tid i forhold til samme skadelidte, som for eksempel gjentatte overtrekk av bankkont med beløp som til sammen overstiger 5000 kroner? Slike spørsmål må nok løses etter en konkret vurdering.

Rettslig handleevne

Hovedregel

Hovedregelen om den mindreåriges rettslige handleevne står i vergemålsloven § 2.

"Den som er umyndig kan ikke selv råde over sine midler eller binde sig ved rettshandel, med mindre annet særlig er bestemt."

Dette betyr altså at umyndige tenåringer som utgangspunkt ikke kan disponere rettslig over det de eier. Utgangspunktet er at vergen eller overformynderiet må opptre på vegne av den umyndige ved avtaleinngåelser. For mindreårige er den eller de som har foreldreansvaret også verge, jf vgml § 3. Som utgangspunkt er det foreldrene som i fellesskap har vergemålet, og som i prinsippet må opptre sammen for å forplikte den umyndige. For å unngå praktiske komplikasjoner kan foreldrene i henhold til vergemålsloven, gi hverandre fullmakt til å opptre alene, jf § 4.

Overformynderiet, som er en kommunal instans, fører tilsyn med vergens forvaltning av de unges midler. Hvis den unge har formue over en viss grense fastsatt av Justisdepartementet, for tiden 30 000, skal overformynderiet selv forvalte formuen. I praksis er det nok atskillige tenåringer som har betydelig større beløp enn 30 000 på egen konto, uten at overformynderiet er koblet inn. Vanlige familier tenker nok ikke på å melde fra til overformynderiet hvis den unges sparekonto øker til over 30 000. Dessuten kan det være situasjoner hvor kontoen riktignok står i den mindreåriges navn, men hvor pengene tilhører vergen, oppgis til beskatning av vergen, og hvor intensjonen er å gi kontoen som en gave først når den unge blir myndig eller etablere seg på egen hånd.

Når vergen skal opptre for den umyndige tenåringen, må dette skje i den unges interesse. Hvis den umyndige er over 14 år, plikter vergen å rådføre seg med vedkommende før avgjørelse treffes om den umyndiges økonomiske forhold. Vergen har ikke plikt til å bøye seg for den umyndiges oppfatning, og kan handle i strid med den umyndiges ønske uten at avtalen av den grunn blir ugyldig.

Formålet med regelen om det de unge ikke selv kan forplikte seg, er selvsagt å beskytte dem mot å bli utnyttet og mot å inngå avtaler som man ikke kan overskue konsekvensene av. Men det moderne samfunn ville være temmelig vanskelig å få til å fungere, dersom man skulle ha en unntaksfri regel om at tenåringer ikke kan inngå avtaler og råde over midler på egen hånd. Det ville også innebære en uforholdsmessig sterk begrensning i de unges handlefrihet dersom de overhodet ikke skulle kunne inngå avtaler av noe slag. Mange avtaler er så vidt ukompliserte at det ikke byr på betenkeligheter å la tenåringene selv inngå dem. Det vil være praktisk umulig å gjennomføre et krav om at vergen skal opptre i alle sammenhenger. Dessuten trenger de unge en viss trening i å ta eget ansvar på veien fram mot myndighetsalderen.

Tenåringens selvråderett

En svært sentral bestemmelse er derfor vergemålsloven § 33, hvor det er bestemt at

"En mindreårig rår selv over midler som han har tjent ved egen virksomhet efter det fylte 15de år, eller som vergen eller nogen annen har latt ham få til egen rådighet.

Vergen kan ta fra ham rådigheten dersom hensynet til den mindreåriges tarv krever det. Er den mindreårige over 15 år og sørger for seg selv, treng samtykke fra overformynderiet."

At tenåringen selv råder over midlene innebærer at han kan bestemme hvordan pengene skal disponeres – han kan spare, kjøpe noe for pengene, låne eller gi dem bort. Tilsvarende må gjelde for de verdier pengene omsettes i. Hvis en tenåring har kjøpt seg Nintendo, sykkel eller stereoanlegg for penger han har disposisjonsrett over, må han også kunne selge dette på egen hånd.

Men - selv om en tenåring har egne midler til rådighet, medfører dette ikke at han får utvidet sin kompetanse etter barnelovens regler. Hvis vi befinner oss på et område hvor foreldrene har bestemmelsesretten, hjelper det ikke tenåringen at han har egne midler til rådighet. F eks selv om en 13-åring har egne penger, betyr ikke det at vedkommende kan bestemme at disse pengene skal brukes til å dra på haiketur til Italia, som foreldrene har sagt nei til.

Tenåringen kan også eie andre midler som han ikke har rett til å råde over, for eksempel penger han har tjent ved eget arbeid før fylte 15 år og arv eller gaver som det hefter klausuler ved om at de ikke kan disponeres før den unge f eks fyller 18 år.

Tilgang til penger

En viktig forutsetning for å kunne ta del i svært mange av de tilbud som omgir oss, er at man har tilgang til penger. For voksne representerer eget arbeide den viktigste inntektskilden, men vi har også offentlige trygde- og sosiale ytelser og privat forsørgelse. For tenåringene vil den viktigste inntektskilden variere med alderen. De yngste vil få det meste av sine midler fra foreldrene, som har en underholdsplikt, eller via gaver fra andre, mens jo eldre man blir, jo viktigere blir egen inntekt og etter hvert også utdanningslån.

Arbeidsavtaler

Muligheten for barn og unge til å skaffe seg inntekt ved eget arbeide er begrenset av internasjonale konvensjoner, EU direktiver (EUs rådsdirektiv 94/33/Ef) og nasjonal lovgivning, som har til formål å beskytte mindreårige mot å bli utnyttet økonomisk, og beskytte mindreårige mot arbeide som kan skader deres sikkerhet, helse og fysiske, mentale, moralske eller sosial utvikling, eller gripe forstyrrende inn i deres utdanning. I Norge er det især Arbeidsmiljøloven kap IX som regulerer arbeid av barn og unge.

(Arbeidsmijølovens kap IX om arbeide av barn og unge ble endret ved lov av 30. april 1998 nr 4. Se også Forskrift om arbeid av barn og ungdom, gitt av Direktoratet for arbeidstilsynet 30. april 1998)

Heller ikke arbeidsmiljøloven opererer med "tenåringer" som en egen rettslig kategori. Loven skiller mellom barn og unge. Som barn regnes personer som er under 15 år, eller er i skolepliktig alder. Som ungdom regnes personer mellom 15 og 18 år, som ikke er skolepliktige.

Det strengeste reglene gjelder for de yngste. Hovedregelen er at barn ikke kan nyttes til arbeide som går inn under arbeidsmiljøloven, jf § 34, 1. ledd.

Men her gjelder unntak. Barn som har fylt 13 år, kan nyttes til lett arbeid som ikke kan være til skade for deres helse, utvikling eller skolegang, jf arbeidsmiljøloven § 35,1. ledd, bokstav a. Som lett arbeide regnes bl a lett kontorarbeid, lett budtjeneste, lett rydde- og pakkearbeide, ombæring og salg av aviser, bibliotekarbeid, arbeid på serveringssteder, opprydnings- og vedlikeholdsarbeid i parker og lignende og lett arbeid med tørrfisk. Arbeidet må ikke påvirke barnets sikkerhet eller helse, eller gå ut over utdanning og opplæring.

Når man fyller 14 år, men fortsatt er skolepliktig, kan barnet nyttes til lettere arbeid og arbeid som ledd i barnets skolegang eller i praktisk yrkesorientering. Også her er vilkåret at arbeidet ikke kan være skadelig for barnets helse eller utvikling. § 35, 1. led bokstav b.

Barn som er under 15 år kan nyttes til kulturell eller lignende virksomhet, jf § 35, 1. ledd bokstav c. For eksempel være med i teaterstykker, fjernsynsoppsetning og lignende. Her gjelder ingen nedre aldersgrense, men fortsatt krav knyttet til at arbeidet ikke skal påvirke sikkerhet, helse og utdanning.

Det følger av loven at ungdom som er under 18 år ikke må nyttes til arbeid som kan være til skade for deres sikkerhet, helse eller utvikling. En arbeidsgiver som vil nytte barn eller ungdom i arbeid, plikter å foreta en nærmere bestemt vurdering av den risiko de utsettes for gjennom jobben.

Det gjelder ikke bare begrensninger når det gjelder hvilken type arbeide tenåringene kan ta, men også for når på døgnet arbeidet kan utføres, og for antall timer per dag og per uke.

Barn under 15 år kan ikke settes i arbeid uten at vergen samtykker. Tenåring mellom 15 og 18 år som med vergen samtykke har tatt arbeide som han kan forsørge seg med, kan selv si opp avtalen og ta tilsvarende arbeide på egen hånd, jf vgml § 32.

Tenåringer og disposisjonsrett over bankkonto

Når man har egen inntekt eller egne midler har man ofte behov for å etablere en bankforbindelse. Rettslig sett er det ikke noe i veien for at en tenåringer kan opprette egne bankkonti og foreta innskudd selv og ta ut de pengene han har disposisjonsrett til. Så vidt jeg vet krever noen av bankene verges samtykke til opprettelse av konto, andre ikke.

Et spesielt problem i forhold til mindreårige er at det på den enkeltes konto kan komme inn en blanding av midler som den mindreårige har disposisjonsretten over, og andre midler. Ved uttak kan det dermed være problem for banken å vite om den mindreårige har rett til å disponere over midlene eller ikke.

Tenåringer og bankkort

Mange av oss vet i dag ikke hvordan vi skal forholde oss hvis vi kommer et sted hvor vi ikke kan bruke kredittkort, eller hvis kortet ikke fungerer av en eller annen grunn. Det er i tiden at også tenåringer har fått tilgang til bankkort for å kunne disponere egne penger.

Fordel med dette er at de unge, hvis de skal handle klær eller andre ting, slipper å gå rundt med mye kontanter på seg på steder og i situasjoner hvor dette kan være utrygt. Men med bankkort får man lettere tilgang til penger til alle døgnets tider, og dermed også en økt faktisk frihet til å bruke disse pengene. Sannsynligvis fører dette til et økt forbruk. Med denne økte tilgangen, må den unge lære seg å ha kontroll over større beløp og lære seg å disponere og prioritere på egen hånd, og dette kan jo også innebære en fordel.

For bankene er problemet å få til ordninger som gjør at tenåringen med bankkort bare kan disponere over de midlene han har rett til å disponere over på egne hånd, og ikke over andre midler. Dette kan f eks gjøres ved at man oppretter en korttids brukskonto, sender kopi av innskuddsmeldingen på denne kontoen til foreldrene. Noen familier ordner seg rent praktisk slik at foreldrene legger inn faste trekk fra egen konto, slik at måneds- eller ukepenger overføres til den unges brukskonto.

I den nye Finansavtaleloven som ble vedtatt 25. juni 1999 har vi fått en egen bestemmelse om umyndig kontohaver.

Når denne loven trer i kraft, blir reglene slik at umyndiges midler som bare kan disponeres av verge eller overformynderi, ikke skal settes inn på konto som den umyndige har rett til å disponere på egen hånd.

Når man ikke kan blande midler som den unge har disposisjonsrett over med andre midler, blir situasjonen mer oversiktlig. Bestemmelsen er en ordensbestemmelse, og det kan i praksis være problemer for institusjonene å kontrollere bestemmelsen. Banken må ha noen slags rutiner for å forvisse seg om at de midlene som går inn på kontoen er midler som den mindreårige har til disposisjon i medhold av vergemålsloven. Hvis banken uaktsomt setter midler verge eller overformynderiet skal disponere inn på den mindreåriges konto, kan det også i framtiden skje en sammenblanding av midler. Hvis den mindreårige disponerer ved uttak over midler som uriktig er kommet inn på en konto som vedkommende disponerer, hva da? Da må vi falle tilbake på den samme løsning som i dag, som jeg skal komme tilbake til om et øyeblikk.

Det er sikker rett at den mindreårige ikke kan stifte gjeld på egen hånd, og med visse unntak kan heller ikke vergen stifte gjeld på den umyndiges vegne uten samtykke fra overformynderiet. Og i og med at mindreårige ikke kan stifte gjeld, må bankene sørge for at bankkortet ikke kan fungere som et kredittkort. Vergen kan antakelig heller ikke inngå en avtale om kredittkort på den umyndiges vegne, selv om avtalen om kredittkort ikke i seg selv etablerer noe gjeldsforhold.

I praksis møter man disse reglene ved at den unge blir utrustet med et Bankakseptkort, som er et kontantkort og ikke et kredittkort. For å benytte kortet, må man ha sin egen personlige pin-kode. I dag er det 15, 16 og 17 åringene som i Norge får slike bankkort. Det er et press fra noen av bankene i retning av at også 13 og 14 åringene skal kunne få bankkort. Rettslig sett er det ikke noe i veien for at også yngre barn får bankkort, men om det er lurt er en annen sak. Mange mener at 13 - 14 åringer er i yngste laget for å holde styr på kort og koder, og at så unge tenåringer ikke har behov for å kunne disponere kontoen til alle døgnets tider. Vi har også en alvorlig utpressingsproblematikk å forholde oss til, hvor de unge blir presset, av eldre eller av gjenger til å ta ut penger de disponerer over via bankkortet.

Bankene er i dialog med Forbrukerombudet om dette.

Misbruk av bankkort og bankkonto

Når kortet brukes, skjer det på de fleste brukersteder en dekningskontroll. Jeg har fra bankhold fått oppgitt at dette skjer i 90 % av tilfellene, men det er situasjoner hvor dette ikke skjer. Bankene vil nødig fortelle om når dette er tilfelle. Hvor det ikke er kontroll kan man risikere at det skjer overtrekk. Det samme gjelder hvis det stedet man handler på ikke er on-line av en eller annen grunn, hvis systemet er nede og man må ta i bruk reserveløsning uten dekningskontroll. Det er vil da være opp til det enkelte betalingssted å vurdere om man da vil risikere å la den mindreårige underskrive bilag i stedet for å trykke koden.

Det kan også hende at en tenåring misbruker kontoen sin ved at han får ut penger som han ikke hadde rett til. Det kan f eks hende at banken ikke har kontrollert om de pengene som er på kontoen kan disponeres av tenåringen, eller man har oversett en klausul om at midlene bare kan disponeres av vergen.

Virkningen av overskridelse av kompetansereglene.

Hva blir virkningene dersom en tenåring inngår avtale som han ikke hadde adgang til, f eks kjøper et stereoanlegg på avbetaling, eller en moped og betaler med penger som han ikke hadde rett til å råde over? Hvis han tar ut penger av banken som han ikke har rådighet over eller overtrekker bankkontoen?

Umyndighet er en sterk ugyldighetsgrunn. Den umyndige tenåringen vil være ubundet av en avtale han inngår i strid med vergemålsloven, selv om medkontrahenten skulle være uvitende om umyndigheten. Men det finnes unntak fra denne regelen.

Det kan være umulig for en som arbeider i en butikk å vite om de pengene en tenåring vil betale varene med, er penger som vedkommende har rett til å råde over eller ikke. Dette står ikke i loven, men det anses som sikker rett at den umyndige er legitimert til å disponere over kontante penger. En medkontrahenten som er i god tro, vinner rett selv om den umyndige ikke hadde rett til å disponere over pengene. Ved vurderingen av dette god tro kravet må man ta i betraktning tenåringens alder, beløpets størrelse, hva avtalen dreier seg om og forholdene rundt avtaleslutningen.

Selv om tenåringer som utgangspunkt ikke blir bundet av avtaler inngått i strid med vergemålsloven, bortfaller ikke en hver avtale. Den kan godkjennes uttrykkelig eller stilltiende av vergen. Nå kan man jo risikere at vergen bare godkjenner avtaler som viser seg å utvikle seg i gunstig retning for den umyndige, slik at medkontrahenten blir sittende igjen med de ugunstige avtalene. For å forhindre spekulasjon på denne måten, har vi en regel som til en viss grad skal ivareta medkontrahentens interesse.

Dersom man uvitende om umyndigheten har inngått en avtale som den umyndige ikke bindende kunne gjøre på egen hånd, f eks en avtale om avbetalingskjøp, kan den annen part gå fra avtalen, jf vgml § 36. En forutsetning er at avtalen ikke gyldig er oppfylt. Oppfyllelsen må ha skjedd med vergens samtykke, eller med midler den unge hadde rett til å råde over på egen hånd.

Det kan hende at man vet om umyndigheten, men likevel inngår avtale under forutsetning av at denne skal bli godkjent av vergen. I slike situasjoner kan den myndige ikke gå fra avtalen før fristen til å godkjenne er løpt ut, med mindre vergen før den tid gir beskjed om at avtalen ikke vil bli godkjent.

Dersom en avtale heves som ugyldig pga umyndighet, er utgangspunktet at hver av partene skal levere fra seg det de har mottatt eller hvis det ikke kan skje, må de erstatte den fulle verdien, jf vgml § 37. Dette gjelder fullt ut for den myndige medkontrahenten. Hvis en tenåring har solgt noe han ikke har rett til å råde over til en voksen for en svært gunstig pris, og denne tingen går til grunne, plikter den voksne medkontrahenten å erstatte verdien av gjenstanden, ikke bare kjøpesummen. Også den umyndige plikter å levere tilbake det han har mottatt, men dersom det ikke kan skje, kan han måtte erstatte verdien av det mottatte. Men den umyndiges restitusjonsplikt er begrenset til berikelsen, han behøver etter vergemålsloven § 37, 2 bare å betale erstatning i den grad det han har mottatt har kommet ham til nytte. Hvis tingen ble ødelagt eller stjålet fra den mindreårige, kan man vanskelig si at det foreligger noen berikelse, og dermed foreligger det heller ingen erstatningsplikt etter vergemålsloven. Tilsvarende gjelder ved ugyldige bankuttak. Tenåringen må tilbakeføre beløpet til banken, men bare i den utstrekning det har kommet ham til nytte. Hvis pengene er sløst bort på unyttige ting, vil man heller ikke kunne si at det foreligger en berikelse, og tapet blir bankens. Ikke helt upraktisk er situasjoner hvor tenåringer i strid med vergemålsloven handler med hverandre, kjøper og selger, eller bytter ting. Hvis vergene oppdager dette og vil heve avtalene, gjelder begrensingen i restitusjonsplikten for begge parter. Hvis det den ene tenåringen har mottatt ved et uhell har gått tapt, eller er sløst bort på spill eller lignende, risikere man at den andre som har sin gjenstand i behold, må levere denne tilbake uten å få noe igjen. I praksis vil det vel i slike situasjoner være andre forhold enn vergemålsloven som spiller inn, som forestillinger om rettferdighet, hensyn til vennskap og framtidig rykte i venneflokken.

Men hvis en medkontrahent er påført tap gjennom tenåringens forsettlige eller uaktsomme opptreden, kan et erstatningsansvar sannsynligvis forankres i erstatningslovens regler om ansvar utenfor kontrakt. I følge erstl § 1-1 plikter barn og ungdom under 18 år å erstatte skade som de volder forsettlig eller uaktsomt, for så vidt det finnes rimelig under hensyn til alder, utvikling, utvist adferd, økonomisk evne og forholdene ellers.

Dette ansvaret kan reduseres hvis det finnes rimelig under hensyn til utvist atferd, økonomisk evne og omstendighetene for øvrig, jf erstl § 5-2. Man kan her f eks ta hensyn til om medkontrahenten selv har opptrådt uaktsomt.

Også foreldrene kan bli ansvarlige etter de reglene jeg var inne på innledningsvis.

Når det gjelder tap som oppstår ved bruk av bankkort, er det min oppfatning at dette får være bankens problem dersom den har utstyrt en 13 åring med kort. Tilsvarende hvis en verge ikke har samtykket til at den umyndige skal ha en egen konto, ut fra en kunnskap om at vedkommende er svært umoden, er det for banken neppe særlig poeng i å kreve at vedkommende dekker eventuelle tap som måtte oppstå.

Særlige spørsmål ved handel over Internett

Internett er for tenåringer, som for andre, en viktig informasjonskanal, men har også utviklet seg til å bli en lett tilgjengelig kanal for kjøp av varer og tjenester. Det er særlig to forhold som gjør at folk er noe tilbakeholdende med å handle over Internett. Det ene er at man er i tvil om hvor trygt det er å betale over nettet, og det andre er at man ikke får undersøkt varen før man bestiller den, og derfor kan være i tvil om varen holder kvalitetsmessig. Likevel – aviser som Dagens Næringsliv er stadig full av artikler om at netthandelen antar stadig større dimensjoner. Forbrukernes tillit er nødvendig for at Internett skal bli betraktet som et seriøst medium. Dessuten er forbrukernes tillit en vesentlig forutsetning for at potensiale i den elektronisk handel realiseres, det er derfor også i de næringsdrivendes interesser at også denne handelen kan skje i betryggende former.

Ved fjernhandel, f eks handel over Internett, hvor partene ikke møtes, er det ikke godt for selger å vite at medkontrahenten er umyndig, dersom ikke fødselsnummer må oppgis.

Ved handle innenfor landets grenser spiller ikke dette noen rolle. Hvis noen bestiller varer over Internett stiller det seg prinsipielt ikke på noen annen måte enn om man bestiller via en katalog. Etter norsk rett er det selgers risiko om den han inngår handel med, har rettslig handleevne på området. Vergemålsloven gjelder fullt ut, og det samme gjør for så vidt også angrefristloven ved handle utenfor fast utsalgssted. Hvis man må benytte angrefristloven for å komme ut av avtalen, kan det være et problem at det ved postordresalg i Norge er kjøperen som må dekke returkostnadene, jf angrefristloven § 5, 3. ledd.

Via Internett kan tenåringen sitte hjemme på gutterommet og bestille varer fra hele verden ved noen tastetrykk. Jeg sier gutterommet, fordi det også her ser ut til å være en viss kjønnsmessig skjevhet. Guttene er i flertall som aktører på nettet. Hvis handelen skjer på tvers av landegrensene blir saken straks mer komplisert, både for voksne og for tenåringer. Mange foreldre er bekymret for om tenåringen kan pådra familien store utgifter gjennom sine aktiviteter over nettet. Når det gjelder handle innenfor EØS området vil en gjennomføring av EUs fjernsalgsdirektiv fra 1997 etablere felles angrefristregler innen hele området. Handel utenfor EØS området, forutsetter som regel at man kan betale ved bruk av kredittkort, og det har mindreårige normalt ikke tilgang til på lovlig vis. Men hvis tenåringen klarer å bestille varer uten å oppgi kredittkortnummer, bestiller varene i oppkrav, eller urettmessig oppgir foreldrenes kredittkortnummer, og hvis man skulle oversitte en eventuell angrefrist, binder da den norske vergemålsloven en selger i Tyskland, på Taiwan, i USA eller Japan? I mange tilfeller vet en ikke engang hvor selgeren befinner seg.

Problemstillingen henger sammen med de gjennomgående og til dels uavklarte spørsmål ved handel over nettet:

hvordan skal de handlinger som foretas over nettet rettslig kategoriseres,
hvilket lands lovgivning skal legges til grunn ved handel på tvers av landegrensene,
hvor skal tvistesaker behandles,
hvilke tvisteløsningsorganer som kan benyttes med en viss autoritet og gjennomslagskraft. På dette området er det nødvendig med et fortsatt internasjonalt samarbeid, og både innenfor EU, FN, WTO og OECD arbeides det med disse spørsmålene.
Tenåringer og mobiltelefon

Tenåringer kan ikke pådra seg gjeld. Likevel er det stadig flere unge som har sin egen mobiltelefon. Noen har det så lettvint at foreldrene tegner abonnement og betaler regningene, men også de som ikke har det så greit, har muligheten til å få sin egen telefon.

For å komme klar av reglene om at mindreårige ikke kan stifte gjeld, ordnes dette i praksis i Norge slik at den unge tegner et abonnement som heter Ring Kontant. Det er et forhåndsbetalt abonnement, som gir den unge telefonnummer pluss abonnement. For å ringe må man i tillegg kjøpe selve mobiltelefonen og et ladekort som koster fra 100 kroner. Så kan man ringe så mange tellerskritt som kortet gir dekning for.

Det er en utvikling i retning av at mobiltelefonen kan benyttes på stadig mer avanserte måter. Tenåringer har jo stadig noe de skal formidle til hverandre, og gjennom mobiltelefonen er man alltid tilgjengelig. Man kan sende tekstmelding til hverandre og f eks digitale postkort. Det siste er at man skal kunne bruke mobiltelefonen som lommebok og bestille og betale varer og tjenester med mobiltelefonen. For tenåringer kan f eks kjøp av kinobilletter på denne måten etter hvert bli aktuelt. Når man kan overføre data og bilder over mobilnettet, og Internett blir umiddelbart tilgjengelig over mobiltelefonen, vil de unge forbrukergruppene kunne bli utsatt for enda sterkere forbrukspress og en markedsføring enda mer direkte rettet mot den enkelte.

Problemene med mobiltelefon og tenåringer kan nok likevel være av mer sosial og helsemessig karakter, enn av rettslig karakter. Jeg har sågar hørt en påstand om at det kan skje en sosial eksklusjon av de som ikke er tilgjengelig per mobil, og vi vet fortsatt lite om den helsemessige risikoen en hyppig radiostråling utsetter de unge for.

Markedsføring rettet mot barn og unge

Tenåringer er en kjøpesterk gruppe, de har et betydelig personlig forbruk, og påvirker også familiens forbruksmønster. Dessuten representerer de framtidens voksne forbrukere, og er dermed en interessant gruppe å få kontakt med for den som har noe å selge, jf opplysningen om at 74 pst av norske tenåringsjenter oppgir shopping som sin viktigste hobby.

I Norden er det tradisjon for å skjerme barn mot kommersiell påvirkning. Likevel er de unge også her utsatt for et sterkt kjøppress – og problemet er om det finnes rettslige virkemidler for å begrense dette presset. Det er en økende tendens til bruk av aggressive virkemidler i reklame beregnet på barn og unge og det er en økende fiksering på kropp og sex i markedsføringen. Det er også klare tendenser til sammenblanding av underholdning, redaksjonelt stoff og reklame. Og det utvikles og markedsføres i høy grad produkter i tilknytning til filmer og populære tv program. I forbindelse med høstens nye Star Wars film, regner Lego alene med et butikksalg av leker på over 20 millioner kroner bare i Norge.

Markedsføringsloven har en regel om at det i næringsvirksomhet ikke må foretas handlinger i strid med god markedsføringsskikk. Markedsføringsloven har ingen særlige regler om reklame rettet mot barn og unge. Men loven setter likevel visse skranker for reklame overfor unge ut fra prinsippet om at det skal være lett å skille reklame fra annet stoff, og at en ikke skal utnytte barn og unges påvirkelighet, godtroenhet, tillit og manglende erfaring, i kommersiell hensikt. Fordi man regner med at barn er lettere påvirkelig enn voksne, stilles det i praksis strengere krav til aktsomhet ved markedsføring rettet mot barn, eller som har en utforming som kan påvirke denne gruppen.

Den norske markedsføringsloven gjelder i Norge, for all markedsføring som er rettet mot det norske markedet. Den gjelder for reklame i alle medier, også markedsføring formidlet via kringkasting og Internett. Men loven kan bare i begrenset grad håndheves overfor virksomheter som drives fra utlandet. Så også på dette området er behovet for forpliktende internasjonalt samarbeidet tydelig.

De nordiske forbrukerombudene har i desember 1998 gitt uttrykk for en Felles holdning til handel og markedsføring på Internett og tilsvarende kommunikasjonssystemer. Tanken er at disse synspunktene skal danne grunnlag for en felles nordisk holdning i både nasjonale og internasjonale sammenhenger.

I Norge har vi i Kringkastingsloven § 3-1 med forskrifter, forbud mot fjernsynsreklame umiddelbart før og etter barneprogrammer, og forbud mot reklame som særlig retter seg mot barn. Men det er ikke forbudt med reklame som retter seg mot både barn og voksne, og tenåringer vil også påvirkes av reklame som er ment for voksne. Fjernsynskanaler som sender fra utlandet er ikke bundet av de norske reglene.

Når det gjelder Internett finnes det i Norge i dag ingen særbestemmelser som regulerer markedsføring og reklame rettet mot barn. Vi har ingen særskilte rettslige virkemidler til disposisjon for å verne barn mot markedsføring og reklame over Internett. Et prosjekt under Nordisk Ministerråd har som siktemål et felles nordisk initiativ overfor EU om informasjonsteknologi og markedsføring rettet mot barn og unge.

Avslutning

Globaliseringen, og den økende internasjonale handel byr på sivilrettslige problemer både i forbindelse med tenåringer og andre, som per i dag ikke har funnet sine endelige løsninger.

Etter min oppfatning er det et sterkt behov for å redusere det kommersielle presset mot barn og unge. Tenåringene representerer imidlertid en så interessant forbrukergruppe at vi nok i de kommende år vil se en utvikling i retning av stadig nye tekniske varianter og nye utspill fra sterke krefter om er interessert i kontakt med denne gruppen. Bl a vil nye betalingsformer som er under utvikling for betaling over nettet, sannsynligvis gjøre det enda enklere for tenåringer å handle også på den måten.

Jeg tviler sterkt på at utviklingen lar seg stanse via rettslige virkemidler alene. Problemen omkring tenåringer som forbrukere dreier seg i stor grad også om holdninger og verdier.

Kilder

M Ingstad, Den romerske privatrets almindelige del, ved Carl Platou, Kristiania 1924

Jo Hov, Avtaleslutning og ugyldighet, Oslo 1998

Michael Freeman, The Limits of Children`s rights, i Freeman and Veerman, The ideologies of Children`s rights, International Studies in Human Rights, Martinus Nijhoff Publishers, 1995

Gudrun Holgersen og Marianne Tellefsen, Barnet og Loven, Oslo 1999

Randi Kvalvåg, Mindreåriges disposisjonsrett over midler på bankkonto, Norges forskningsråd, Det nye pengesamfunnet, Research on Banking, Capital and Society, Rapport nr 74, 1995

Forbrukerombudet, Orientering om praksis, Markedsføring – Barn og Unge, Oslo, mars 1999

De nordiske forbrukerombud, Felles holdning til handel og markedsføring på Internett og tilsvarende kommunikasjonssystemer, desember 1998

Samfunsspeilet 3/99, Ungdoms levekår

Erik Mickwitz, Elektronisk handel och konsumentintresset, , Tidskrift utgiven av Juridiska föreningen i Finland 1999

Vidar Sindig, Angrefristloven, Juridisk forlag 1994

Matti Rudanko, Den elektroniska marknaden – konsumentens skydd, i Martin Brinnen, red,

Telekommunikasjon – rettslige aspekter, i Nordisk årbok i rettsinformatikk 1996

St meld nr 40 1998-99 Om forbrukerpolitikk og organisering av forbrukerapparatet

St meld nr 41 1998-99 Elektronisk handel og forretningsdrift

Lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår, av 16. juni 1972 nr 47,

Lov om angrefrist ved visse avtaler om forbrukerkjøp med mer, av 24. mars 1972 nr 11,

Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø av 4. februar 1977 nr 4,

Lov om barn og foreldre av 8. april 1981 nr 7,

Lov om vergemål for umyndige, av 22 april 1927 nr 3

Finansavtaleloven 25. juni 1999 nr 46, ikke i kraft.