|
Haugli, pensjonsrettigheter
Publication-list
Om hvilken betydning opparbeidede pensjonsrettigheter har og bør ha ved gjennomføringen av skifte mellom ektefeller.
Trude Haugli
Prøveforelesning for den juridiske doktorgrad, 5. juni 1998, oppgitt tema.
La oss begynne med en historie. De første årene av ekteskapet arbeidet hun, slik at han kunne fullføre sin utdannelse. Da barna kom, valgte familien at moren skulle være hjemme, fordi det var den naturlige tenkning på den tiden. Dessuten hadde jo faren høyest utdannelse og høyest lønn, slik at den valgte løsning var best for familien som helhet. Faren opparbeidet seg pensjonspoeng og rett til tilleggspensjon etter folketrygdloven, i tillegg var han medlem av Statens pensjonskasse, og for å sikre familien skattemessige fordeler og en god alderdom tegnet han også en individuell pensjonsforsikring. Ved siden av barneomsorgen og etter hvert ansvaret for syke svigerforeldre, arbeidet moren i lange perioder deltid for å spe på økonomien. Etter 25 års ekteskap var skilsmissen et faktum, og ektefellene solgte huset de hadde ervervet i fellesskap, hun gjennom sin innsats i hjemmet, han gjennom lønnsarbeid. De delte nettoen, innbo og løsøre. Pensjonsrettighetene ble imidlertid i samsvar med lovens bokstav holdt utenfor skifte.
Da pensjonsalderen inntrådte satt hun som hadde satset sitt liv på familien, igjen som minstepensjonist, mens han hadde i behold alle sine pensjonsrettigheter, også de som ble opparbeidet under ekteskapet.
Fire av fem minstepensjonister er kvinner, og dette skyldes i all hovedsak fordelingen og omfanget av ulønnet omsorgsarbeid, og det faktum at slik arbeid uført før 1992 ikke ga egne pensjonspoeng. Minstepensjonen er den minste pensjonsytelse etter folketrygdloven for en pensjonist som har full trygdetid og mottar ugradert ytelse. §3-4. I dag utgjør minstepensjonen for en enslig pensjonist kr. 69.348 pr år.
I 1995 var bare 16 % av de mannlige alderspensjonistene var minstepensjonister, mens 59 % av kvinnene var minstepensjonister.
Temaet er altså hvilken betydning opparbeidede pensjonsrettigheter har og bør ha ved gjennomføringen av skifte mellom ektefeller.
Dette henger for så vidt sammen med det som var tema i forrige time. Hvordan loven formelt sett gir like rettigheter til menn og kvinner, men hvordan en skilsmisse får helt ulike konsekvenser pga faktisk ulike livssituasjoner, i klartekst fordi kvinnene har hatt og har hovedansvaret for hjemmet, med omsorgen for barna, syke og eldre.
Temaet er todelt. Det første spørsmålet, hvilken betydning opparbeidede pensjonsrettigheter har, er ikke så vanskelig å besvare. Men vi får først plassere spørsmålet inn i en større sammenheng. Jeg definerer oppgaven slik at det ikke er nødvendig å gå detaljert inn i alle ekteskapslovens regler om skifte mellom ektefeller, men at det er de mer prinsipielle spørsmålene som er av interesse.
Utgangspunkt, hver eier og råder over sitt
Utgangspunktet når det gjelder ektefellers formuesforhold er at hver ektefelle er eneeier av sin formue og råder over sitt - så lenge ekteskapet består, jf E § 31. Eiendeler som erverves i fellesskap blir sameie mellom ektefellene. Når man skal ta stilling til hvem som har anskaffet eiendeler som har tjent til felles bruk, som felles bolig og innbo, skal det også legges vekt på den ene ektefelles arbeide i hjemmet. Det vil si at en ektefelle gjennom sitt arbeid i hjemmet, opparbeider medeiendomsrett i eiendeler av denne art, som anskaffes i løpet av ekteskapet.
Likedelingsregelen
Når ektefeller skiller lag, er ekteskapslovens hovedregel at E § 58 ektefellenes samlede formuer som utgangspunkt skal deles likt etter at det er gjort fradrag for gjeld. Dvs at hver av ektefellene har krav på halvparten av den andres netto formue. Tankegangen bak dette er at ekteskapet anses som et fellesskap, og at verdien av det som er skapt under ekteskapet, bør komme begge to til gode ved en skilsmisse.
Denne hovedregelen om likedeling er vesentlig uthulet gjennom den nye ekteskapsloven av 1991. Likedelingsregelen gjelder nå som utgangspunkt bare for det ektefellene har opparbeidet under ekteskapet i fellesskap, enten gjennom innsats i hjemmet, gjennom lønnet arbeid, eller på annen måte. Verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv, eller ved gave fra andre enn ektefellen, kan kreves holdt utenfor delingen, jf § 59.
(E § 58 3. ledd bokstav b. henviser til § 61 b – fradrag for gjeld))
Hva så med pensjonsrettigheter som er opparbeidet under ekteskapet?
Ektefelleloven av 1927 hadde ingen lovbestemmelser om disse rettighetene, og spørsmål om de kunne unntas fra deling måtte løses etter en reglen om at om rettigheter som var av personlig art eller ikke kunne overdras, kunne uttas forlodds. Dvs at slike rettigheter ikke skulle inngå i delingen.
Det følger nå uttrykkelig av den nye ekteskapsloven § 61 b at en ektefelle kan holde utenfor delingen:
"Rettigheter i offentlige trygdeordninger, offentlige eller private pensjonsordninger og krav etter en livrente eller livsforsikring som ikke har gjenkjøpsverdi som ektefellen eller ektefellene i fellesskap kan realiserer."
Hvilke rettigheter er det dette dreier seg om?
Rettigheter i offentlige trydeordninger er i første rekke rettigheter etter folketrygdloven. Rettigheter etter en løpende pensjon skal ikke deles, og heller ikke krav på fremtidige trygdeytelser fra folketrygden. Dette gjelder også kravet på framtidig tilleggspensjon til alderspensjonen.
Offentlige pensjonsordninger er først og fremst Statens pensjonskasse, fylkeskommunale og kommunale pensjonsordninger.
Private pensjonsordninger omfatter pensjoner opptjent i arbeidsforhold, tjenestepensjoner, uansett om pensjonene utredes at et forsikringsselskap eller en bedriftspensjonskasse.
Helt frivillige, individuelt tegnede pensjonsforsikringer er også underkastet retten til forlodds uttak. Dette vil normalt være såkalte egen pensjonsforsikring etter skatteloven.
Har en ektefelle forbeholdt seg pensjon fra en bedrift han eller hun har avhendet, faller også rettighetene etter en slik avtale inn under bestemmelsen.
Sparing i form av premiefond er også rettigheter i private pensjonsordninger, og er følgelig ikke gjenstand for deling. Premiefondet har ingen gjenkjøpsverdi, og det kan bare brukes til å betale fremtidige premier eller øke pensjonen. .
Det som er felles for alle disse rettighetene er at de ikke har noen gjenkjøpsverdi, og de kan ikke realiseres på skifte og omgjøres til pengebeløp.
En livrente (som kan betegnes som en pensjonsforsikring uten skattefradrag for premiene) eller livsforsikring vil normalt ha en gjenkjøpsverdi, og kan således ikke holdes utenfor delingen. Gjenkjøpsverdien representerer en kontantverdi som på vanlig måte skal inn i delingsgrunnlaget. Et unntak gjelder hvis det er oppnevnt en endelig begunstiget etter polisen og dette er en annen enn ektefellen. Da har forsikringstakeren mistet rådigheten over den verdi polisen representerer jf Fal § 15-2. Verdien inngår da ikke i det som skal deles.
Men altså de pensjonsrettighetene som har gjenkjøpsverdi som kan realiseres av ektefellen eller ektefellene i fellesskap skal inngå i delingen, i likhet med andre oppsparte midler. At slike rettigheter skal deles ved gjennomføringen av skifte, er prinsipielt sett ikke noe avvik fra det som ellers er regelen. Midler som er anskaffet under ekteskapet skal deles.
Jeg vil derfor heretter konsentrere meg om de pensjonsrettighetene som er de praktisk viktigste, og som er unntatt fra deling. Hovedvekten vil nok bli lagt på de rettigheter man har etter folketrygden.
Hva er problemet med at pensjonsrettighetene ikke deles?
Hovedproblemet er at kvinner som den store hovedregel har opparbeidet og opparbeider langt lavere pensjonsrettigheter enn sine menn, både etter folketrygden og andre pensjonsordninger. Statens pensjonskasse, § 23, krever 30 års tjenestetid for å få full alderspensjon., og dette er også det vanlige kravet etter andre tjenestepensjonsordninger. Både disse reglene og folketrygdlovens regler om rett til tilleggspensjon, baserer seg på det som er et normalt livsløp for en mann, nemlig at han er yrkesaktiv i full tid hele sitt voksne liv, uten særlig avbrudd. For å få full tilleggspensjon etter folketrygdloven, må man ha opptjent pensjonspoeng i 40 år, jf ftrl § 3-8. For å få pensjonspoeng, må man ha en inntekt pr år, som er høyere enn folketrygdens grunnbeløp, som i dag er kr. 42.500 .
For de fleste kvinner har det normale livsløp vært et helt annet enn det som har vært det normale for menn. Mange kvinner har hatt avbrudd i yrkeskarrieren pga omsorg for barn og familie, de har vært hjemmearbeidende i perioder og har arbeidet deltid. Systemet er slik at man må ha en ganske høy lønn for å opparbeide rett til tilleggspensjon ut over minstepensjonen. Kvinner som har jobbet deltid og hatt lønnsinntekt i typiske kvinneyrker, vil selv etter 40 års slit risikere å ende opp som minstepensjonister. Det samme gjelder for kvinner som har arbeidet i landbruket eller i familiebedrifter hvor omtrent hele inntekten har blitt skrevet på mannen.
De som veksler mellom heltids og deltidsjobb, vil komme i en bedre stilling pga den såkalte besteårsregelen, jf 3-11. Pensjonens størrelse beregnes ut fra inntektsnivået de 20 beste årene man har opptjent pensjonspeong. Denne besteårsregelen er til fordel for kvinner som har varierende inntekt gjennom yrkeslivet. men besteårsregelen er samtidig, som vi skal komme tilbake til, det vesentligste hinder for å innføre en rettferdig ordning når det gjelder deling av folketrygdens pensjonsrettigheter etter langvarig ekteskap.
Siden 1992 har vi hatt en regel om at man opptjener tre pensjonspoeng hvert år for å ha omsorg for barn under 7 år, syke og eldre, § 3-16. For å opparbeide tilsvarende pensjonspoeng i lønnet arbeid, måtte man i dag hatt en årlig inntekt på kr 160 000. Men det er bare de som har hatt omsorgen for små barn etter 1992 som nyter godt av denne regelen. Kvinner som går av med pensjon de neste 30 årene, vil ikke merke noe til denne reformen. For dem vil det fortsatt gjelde et krav om at de må ha vært 40 år i lønnet arbeid.
Nå er det ikke slik at man enten får full tilleggspensjon, eller minstepensjon. Det finnes også mellomløsninger. De som ikke har opptjent rett til full tilleggspensjon, kan likevel ha opptjent rett til noe tilleggspensjon.
Minstepensjonene er ikke så mye å leve av, men hvis man har en ektefelle med høyere pensjon vil man likevel sammen kunne opprettholde noe i nærheten av tidligere levestandard, pga den gjensidige forsørgelsesplikten som gjelder mellom ektefeller. Problemet er at det økende antall skilsmisser gjør at mange kvinner mister denne private forsørgelsen, og sitter igjen med minstepensjonen hvis de ikke har opparbeidet egne pensjonsrettigheter utover dette.
Begrunnelsen for unntak fra deling
Begrunnelsen for at slike opparbeidene pensjonsrettigheter skal holdes utenfor skifte, er at en annen løsning vil kunne lede til uheldige resultater. Verdien av pensjonsrettighetene kan verken nyttiggjøres eller realiseres på skifte. Hvis en av ektefelle skulle bli belastet med verdien av disse rettighetene ved oppgjøret, ville dette kunne føre til store likviditetsproblemer for vedkommende. Dessuten ville en annen regel gi ganske store beregningstekniske problemer, i hvert fall innenfor dagens system etter folketrygdloven. . Pga kravet om 40 års tjenestetid og beregning av pensjonens størrelse ut fra de 20 beste år, er det ikke mulig å fastsette verdien på de opparbeidede rettigheter for ett eller flere år, før ved selve pensjoneringen. Da først vet man hvor lenge den enkelte har jobbet og hvilke av årene som skal danne grunnlag for beregning av pensjonens størrelse.
På den annen side: gjennom folketrygdloven er alle sikret et minste livsgrunnlag, og opparbeidende pensjonsrettigheter utover dette, har klart karakter av oppsparing. Det kan være noe tilfeldig om oppsparing skjer i form av huskjøp, investeringer i aksjer, bankinnskudd, eller kapitalforsikring med gjenkjøpsverdi, eller om det plasseres i pensjonsforsikring som er unntatt fra deling. Selv om regelen om unntak fra deling kan ha gode grunner for seg, blir resultatet at man kommer skjevt ut, og det ser ut til å være stor politisk enighet om at dette er en skjevhet det bør gjøres noe med.
Måter loven forsøker å kompensere problemet på ?
NOU 1994:6 s 74 Før 1970 var regelen slik at når en ektefelle beholdt pensjons- og forsikringsrettighetene udelt ved skilsmisse, hadde den annen ektefelle ubetinget rett til fullt vederlag, dvs et bestemt pengebeløp ved skifteoppgjøret. Fra 1970 ble denne regelen strammet inn slik at vederlag skulle gis etter skjønnsmessig vurdering.
Underholdsbidraget skulle være den normale oppgjørsmåte for å rette opp skjevheter i ektefellenes opptjening av pensjonsrettigheter. I dag tilkjennes det imidlertid sjelden underholdsbidrag, den fraskilte ektefelle går ut i jobb, tjener egne penger og mottar ikke bidrag. Situasjonen er derfor en annen enn da vederlagsregelen ble strammet inn i 1970.
Etter den nye ekteskapslovens regler kan vederlag kreves hvis ektefellen - utover det som må anses som rimelig - har brukt felleseiemidler på en slik måte at disse er omplassert til pensjonsrettigheter som kan holdes utenfor deling ved skilsmisseoppgjør.. Poenget med vederlagskrav er at det endelige resultatet skal bli en reell likedeling. Poenget er også å ha regler som motviker at noen tapper felleseiet på en illojal måte når det nærmere seg en skilsmisse. Ved å overføre verdier fra felleseiet til poster som er unntatt fra deling.
Rettigheter i offentlige trygdeordninger og kollektive pensjonsordninger går- i motsetning til individuelle pensjonsordninger- ikke inn under § 63. Det kan vanskelig anses som urimelig at man betaler tvungen avgift til folketrygden, eller tvunget avgift til tjenestepensjonsordninger. Når det er arbeidsgiver som har betalt premien for en individuell pensjonsforsikring, vil det ikke være grunnlag for vederlagskrav, selv om pensjonsforsikring kan ses som et alternativ til høyere lønn.
For at individuelle pensjons- og livrenteforsikringer skal utløse vederlagskrav – må utgiftene til disse premiene ha oversteget det som må anses som rimelig. Tankegangen er at når hver av ektefellene under ekteskapet råder over sitt, må man også ha adgang til å investere i rettigheter som vil sikre alderdommen.
Det finnes begrenset rettspraksis her, men i de to dommene som er publisert i RG (RG 1985 s 774 og RG 1992 s 704) er det ikke stilt særlig strenge krav for å gi vederlag. (kritiseres av Lødrup. )
Et ytterligere problem med vederlagskrav er at hvis kravet ikke kan dekkes på oppgjøret, ved gjennomføringen av skife, så faller det bort. Det består ikke som en gjeldspost.
Lovendringer våren 98.
I erkjennelse av at slike vederlagskrav i liten grad vil være til noe hjelp for kvinnene, har Stortinget nå vedtatt endring av to lovbestemmelser. Siktemålet er i sterkere grad å ivareta hensynet til de kvinner som skilles etter et langvarig ekteskap i godt voksen alder, og som har dårlig poengopptjening i folketrygden. De endringer Stortinget har vedtatt ligger i dag, 5. juni 1998, på kongens bord og for å bli sanksjonert.
Etter den tidligere ektefelleloven kunne det ved skifte gis kompensasjon for rettigheter som etter sin art var unntatt fra deling. I den nye loven ble denne kompensasjonsbestemmelsen fjernet uten at det ble gitt noen begrunnelse for dette.
I St meld nr 35, 1994-95 Velferdsmeldingen, gikk regjeringen inn for at denne kompensasjonsbestemmelsen gjeninnføres. Og dette fikk tilslutning i Stortinget da meldingen ble behandlet der, Innst S nr 180 1995/96, og det ble etter hvert fremmet forslag om de lovendringene som nå er under vedtakelse. .
(Ot prp nr 4 1997-98)
Den ene endringen går ut på at en ektefelle etter en konkret rimelighetsvurdering kan få kompensasjon for at den andre forlodds får ta ut sine pensjonsrettigheter. Lovendringen lyder slik.
"Hvis en ektefelles uttak fører til at den andre ektefellen blir urimelig dårlig stilt, kan han eller hun tilkjennes et beløp for å hindre dette. Ved vurderingen av om det skal tilkjennes kompensasjon, skal det blant annet legges vekt på om ekteskapet har vært langvarig. Det kan bestemmes at beløpet skal betales i avdrag."
Da denne bestemmelsen var på forslagsstadiet, skrev Tone Sverdrup, som er en kvinne med innsikt i disse problemene:
"Dette er en snever og skjønnsmessig unntaksregel som knapt ble benyttet i praksis. Dersom den vedtas, kan vi igjen konstatere at intet av betydning er gjort for å rette opp skjevhetene."
Fra debatten i Odelstinget ser det imidlertid ut som om alle partiene unntatt –SV tror at dette er en viktig reform, selv om det også ser ut til å være politisk enighet om at dette bare kan være et første skritt og ikke en endelig løsning på alle problemene.
Den andre lovendringen dreier seg om bidrag, og innebærer bare en presisering av gjeldende rett. Hovedregelen i ekteskapslovens § 81, første ledd om varigheten av bidrag, er at bidrag skal fastsettes for en begrenset tid på inntil 3 år. Hvis ekteskapet har vært langvarig , eller det foreligger særlige grunner ellers, kan bidrag fastsettes for lengre tid eller uten tidsbegrensning.
Denne regelen har Stortinget nå endret slik at Dersom ekteskapet har vært langvarig, skal bidrag som hovedregel fastsettes for lengre tid eller uten tidsbegrensning"
Dette innebærer bare en presisering av det som allerede må anses å være gjeldende rett. Men det kan være en fordel at det kommer klart til uttrykk i loven.
Men det vanlige er at kvinnene da går ut i lønnet arbeid, og dermed ikke skal ha noe bidrag. De som går ut i lønnet arbeid, kan imidlertid fremsette krav om bidrag når pensjonsalderen kommer, og ulikheten i pensjonene kommer til uttrykk. Problemet er at de færreste som har vært skilt i en 10-20 år, vil oppsøke sin tidligere ektemake og krev bidrag når de blir pensjonister.
Ektefellebidraget er dessuten avhengig av at mannen har inntekt og er i livet.
For helhetens skyld skal jeg her ta med et siste punkt. Den enes opptjente pensjonsrettigheter kan få betydning for en fraskilt ektefelle, ikke ved gjennomføringen av skifte mellom ektefellene, men i form av krav på etterlattepensjon dersom den andre dør. Etter ftrl § 17-10 har en gjenlevende skilt ektefelle rett til etterlattepensjon dersom vedkommende ikke har giftet seg igjen, den tidligere ektefellen døde innen 5 år etter skilsmissen og ekteskapet varte i minst 25 år eller minst 15 år hvis ektefellene hadde barn sammen.
Også i ekteskapslovens §§ 86 og 87 har vi regler etterlattepensjon. Før 1991 var vilkårene for å få rett til etterlattepensjon at (. E 1918 §§ 58,58a og 59) man hadde vært gift i 5 år og at fraskilte var minst 35 ved skilsmissen. Dersom ektefellene hadde barn sammen, eller gjenlevende hadde hatt varig omsorg for avdødes barn, gjaldt retten til etterlattepensjon uavhengig av hvor langvarig ekteskapet hadde vært og uavhengig av gjenlevendes alder ved skilsmissen
Retten til etterlattepensjon ble kraftig innskrenket i forhold til tidligere lov. Nå er regelen slik at en fraskilt ektefelle beholder retten til ektefellepensjon fra annen pensjonsordning enn folketrygden, dersom ekteskapet varet i minst ti år, og den fraskilte var minst 45 år ved skilsmissen.
Det nytter imidlertid ikke å ta livet av sin tidligere ektefelle, for da bortfaller rettighetene etter disse reglene. Konklusjonen på den første problemstillingen er altså:
Opparbeidede pensjonsrettigheter kan som den store hovedregel unntas fra deling ved gjennomføring av skifte mellom ektefeller. Unntak gjelder for de rettigheter som har gjenkjøpsverdi.
De lege ferenda.
Så kommer vi til den andre problemstillingen, som er mye vanskeligere:
Hvilken betydning opparbeidede pensjonsrettigheter bør ha ved gjennomføringen av skifte mellom ektefeller?
At reglene slik de er i dag ofte gir høyst urimelige utslag, kan det ikke være tvil om. De endringene i ekteskapsloven som Stortinget nå har vedtatt, har etter min vurdering sannsynligvis liten reell betydning for det store flertall av kvinner.
. Vi kan her reise to spørsmål:
Kan man forsvare at reglene er slik fordi skilte kvinner ikke har behov for mer enn minstepensjonen?
Gjennom folketrygden er alle sikret et visst minimumsnivå for inntekter i alderdommen. Hensikten med tilleggspensjonen er at den skal bidra til å opprettholde tilvant levestandard. Kvinner som delvis har arbeidet hjemme og blitt privat forsørget, vil ofte oppleve et stup i levestandard når de blir pensjonister. Etter skilsmissen går de kanskje ut i jobb og får rimelig bra lønn noen år, men når alderdommen kommer, får de likevel bare minstepensjon. Jeg klarer ikke å finne noen argumenter for at kvinner skulle ha mindre behov for penger i alderdommen enn det menn har.
Det neste spørsmål blir så
Kan vi forsvare de urimelige utslagene reglene gir ut fra et syn om at skilte kvinner ikke har fortjent mer?
Retten til høy pensjon er avhengig av at man har gjort en innsats, en ganske stor innsats over lang tid, - man må ha fortjent pensjonen. Har de kvinnene som kommer dårligst ut, gjort for dårlig innsats? Det er allment akseptert at den naturalytelse kvinnes ulønnede omsorgsarbeid representerer, sparer staten for enorme beløp hvert år. I andre sammenhenger betraktes ekteskapet som et økonomisk fellesskap, og hvis den ene gjør en større andel av innsatsen hjemme, anser man dette som et bidrag som muliggjør den andres inntjening ute.
Konklusjonen også her må være at kvinner gjør en viktig jobb, og de fortjener ikke å tape på dette.
Hva kan så gjøres?
Det er kanskje litt kort tid for meg i løpet av en 14 dagers tid å finne en løsning på dette omfattende problemet som har vært diskutert i ca 30 år. Man står her helt klart overfor en del tekniske problemer i hvert fall når det gjelder rettigheter opparbeidet i folketrygden, og man står overfor mer prinsipielle spørsmål.
Begrunnelsen for lovens hovedregel om likedeling . Gjelder ikke denne begrunnelsen også i forhold til pensjonsrettigheter? jo, det gjør den.
Rimeligheten av lovens løsning kan selvfølgelig avhenge noe av ektefellenes livssituasjon.
La oss se på noen typetilfeller utover det jeg nevnte innledningsvis:
Hvis begge har vært i full jobb, tjent omtrent like mye og hatt de samme muligheter til å opparbeide pensjonsrettigheter. Da skulle det være greit nok at hver beholder sine poeng,
Men også her kan forloddsregelen gi seg urimelige utslag.
Den ene kan ha spart sine penger i bank, mens den andre har tegnet individuell pensjonsforsikring. Ved en skilsmisse vil bankinnskuddet inngå i delingsgrunnlaget, mens pensjonsrettighetene holdes utenfor. Er det rimelig?
Den ene har brukt opp alle sine penger til felles forbruk, mens den andre har tegnet en dyr pensjonsforsikring, fordi han ønsket en sikkerhet for alderdommen. Rimelig at den skal unntas fra deling?
En kan ha jobbet veldig mye og tjent opp store pensjonsrettigheter, mens ektefellen har vært hjemme og levd det gode liv i en lettstelt leilighet uten barn. Er det da rimelig at hun skal nye godt av hans opptjente rettigheter etter skilsmissen?
Prinsipielt er dette ikke et annet spørsmål enn om det er rimelig at de i en slik situasjon skal dele bankinnskudd og andre verdier. Ekteskapet anses som et fellesskap og begrunnelsen for hovedreglene om likedeling må gjelde også for pensjonsrettigheter.
Det er nok ikke bare ekteskapslovens regler om skifte som må forandres, for at skjevheten skal rettes opp, men også pensjonsreglene. Sosial- og helsedepartementet arbeider nå med å lage en rapport om disse spørsmålene, som så skal sendes ut på høring. Hva forslagene i denne rapporten vil gå ut på, er foreløpig ikke kjent.
Hvis det er på tale å foreta omfattende endringer i et system, er det ofte lurt å skue hen til hvilke løsninger man har kommet fram til i andre land , og vurdere hvilke fordeler og ulemper andre systemer kan medføre.
De svenske forslagene
Når det gjelder fordelingen av pensjonsrettigheter etter skilsmisse, har svensken, her som på andre områder, gått foran. Den svenske riksdagen skal i følge de opplysninger jeg har funnet, i disse dager fatte beslutninger om en omfattende endring av pensjonssystemet.
Når det gjelder det som er tema her, fordelingen av rettigheter mellom ektefeller, har også svenskene diskutert problemet i lang tid, og også i Sverige har hindringene vært den såkalte besteårsregelen, som i Sverige har vært på 15 år.
I og med at hele trygdesystemet nå leggest om, har man også forsøkt å finne en løsning på spørsmål om en mer rettferdig fordeling av pensjonsrettigheter ved skilsmisse. I Sverige er det i hvert fall utredet to modeller.
Det første forslaget gikk så vidt jeg kan skjønne kort fortalt ut på at alle pensjonsrettigheter som ektefeller opptjente i løpet av ett aktuelt år, skulle inngå i en deling mellom ektefellene. De opptjente rettighetene skulle legges sammen og deles på to. En forutsetning for deling skulle være at ektefellene i fellesskap hadde gitt melding om at de ville ha delt pensjonsrett. Man kom imidlertid til at en slik modell ville medføre uheldige konsekvenser. Ett av problemene var at en overført pensjonsrettighet kunne komme til å gi mindre utbytte på mottakers hånd enn den ville ha gjort på givers hånd. Men resultatet kunne også bli det omvendte . Mulighetene for å forutse konsekvensene av en deling av pensjonspoengene ville være begrenset. Og en deling av pensjonsrettighetene ville i noen typer tilfeller medføre at den samlede pensjonen ble lavere enn den ville ha vært uten deling.
Man har derfor forsøkt å komme fram til en annen løsning, som i hovedsak kan fylle formålet med delingen, og som samtidig gjør det mulig å unngå de ulempene det første delingsforslaget innebar.
Det forslaget som nå ventelig blir vedtatt er at alle skal ha rett til en garantipensjon, og denne skal ikke berøres av overføring av pensjonsrettigheter mellom ektefeller. En ektefelle skal imidlertid kunne overføre til den andre pensjonsrett som opptjenes innenfor premiepensjonssystemet, som utgjør en liten andel av pensjonssystemet. Bare pensjonsrett for premiepensjon som opptjenes under ekteskapet skal kunne overføres. Overføringene skal være frivillige og skje fortløpende år for år, begge ektefellene må slutte seg til ordningen med overføring av pensjonsrett.
Problemet med det svenske systemet ut fra en helt overflatisk betraktning, er at det ikke gir selvstendige rettigheter, men er avhengig av enighet mellom ektefellene, at den ene, les mannen, er villig til å overføre deler av sine rettigheter til hustruen. Fordelen med forslaget er at denne overføringen skal gjøres mens man er gift og fortrinnsvis glad i hverandre. Når skilsmissen er et faktum, er de overførte rettighetene i behold, og fordeling av rettighetene vil dermed ikke blir gjenstand for diskusjon, private forhandlinger eller rettssaker ved gjennomføringen av skifte.
Tilbake til norske forhold.
Prinsipielt mener jeg at vi bør ha et samfunn som gir frihet for den enkelte til å organisere livet sitt som man måtte ønske – men ikke for enhver pris. Vi bør ha et system som gjør det mulig og attraktivt, både for menn og kvinner å bruke tid til å ta omsorgen for barna, uten at man straffes for strengt økonomisk for dette. Innføring av pensjonspoeng for barneomsorg er et skritt i riktig retning her. Det akutte problemet er imidlertid alle de skilte kvinnene som ikke nyter godt av disse reglene, og som i løpet av de kommende årene blir minstepensjonister, og som har en eksmann med en solid pensjon.
Hvis folketrygdlovens regler skal endres, for å oppnå en mer rettferdig fordeling av pensjonen, må nok en av premissene være at det nye systemet ikke skal bli dyrere for folketrygden. Dette betyr at det må skje overføring av pensjonspoeng ektefellene imellom. Det er klart at noen vil tape på en slik omlegging. De som vil tape, er de som i dag er vinnerne, nemlig alle de menn som har hatt fordelen av å ha koner som har vært hjemme med barn, eller jobbet deltid og dermed opparbeidet seg få egne pensjonspoeng.
Under Odelstingets behandling av forslaget til endringer i ekteskapsloven nå i vår, fremmet SV et forslag om at Stortinget skulle be Regjeringen utarbeide nye forslag til regler i ekteskapsloven for deling av opptjente pensjonsrettigheter. Disse reglene skulle bygge på følgende prinsipper .
En delingsregel som gir en reell likedeling. Ikke vanskelig å slutte meg til dette. Problemet er hvordan få det til i praksis. .
Et utsatt skifteoppgjør for pensjonsrettigheter. Dette betyr at man erkjenner at mange ektefeller ikke kan betale noe før de får noe selv. Behovet oppstår først ved oppnådd pensjonsalder. En ytterligere fordel ved utsatt oppgjør er at man når pensjonsalderen kommer, får sikrere kunnskap om hvor stor pensjon den enkelte ektefelle får, og konsekvensene av arbeidsfordelingen under ekteskapet viser seg. Jeg er enig i at dette kunne være en fornuftig vei å gå.
Det bør skje en deling, men ikke en nøyaktig likedeling. Man burde operere med enkle kriterier som forskjellen i pensjon og ekteskapets varighet. Utfordringen er altså å finne gode modeller for deling.
SV mener også at delingen burde skje i regi av det offentlige. Det skal jeg straks komme tilbake til.
Forslagene fra SV baserer seg på synspunkter framsatt av Tone Sverdrup i en artikkel i Kritisk juss i -97, og er mye i samsvar med hennes synspunkter.
SVs forslag ble oversendt Stortinget – og debatten er nok på langt nær avsluttet. .
Hvis det skal skje en fordeling, bør vi da avgrense til rettigheter opparbeidet under ekteskapet? Hva med rettigheter opparbeidet etter skilsmissen?
La oss ta et langvarig ekteskap med tradisjonell fordeling av oppgavene. I løpet av dette ekteskapet vil ektefellene ha lagt grunnlaget for den framtidige opparbeidelse av pensjonsrettigheter, og mannen vil kanskje få alle sine beste år etter skilsmissen. Også hustruen vil kunne få alle sine beste år (lønnsmessig sett ) etter skilsmissen, men på et betydelig lavere lønnsnivå, med tilsvarende betydning for pensjonsrettighetene. Det er kanskje ikke helt urimelig at det skjer en rettferdig fordeling også når disse fruktene av ekteskapet skal høstes. Jeg må vel likevel innse at en slik tanke er langt utenfor det som kan forventes å vinne gehør. Hovedregelen etter ekteskapsloven er også ellers at avkastning av midler som en ektefelle var eier av, og som blir opptjent etter separasjons – eller skilsmissebegjæringen ble fremsatt, ikke skal deles. Pensjonspoeng opptjent etter dette tidspunkt bør vel følge disse samme reglene.
Et sentralt argument mot deling er at det er vanskelig å få til en deling av pensjonspoeng innenfor det systemet vi har i dag. Det vil det være store problemer forbundet med å dele pensjonspoengene før mannen faktisk går av med pensjon. Og en deling kan i verste fall kan føre til at begge blir minstepensjonister, og at de samlet får mindre utbetalt enn de ville ha fått uten deling. Skal det være mulig med en fordeling mellom ektefellene innefor en null sum spill, må man oppheve denne 20 beste års regelen, som for så vidt er viktigst for kvinner som har en skiftende yrkeskarriere.
Til dette kan man si at det er jo ingen absolutt nødvendighet at trygdesystemet må være slik det er i dag. Selv om det vil medføre et betydelig arbeid, er det ikke noe forbud mot å foreta helt grunnleggende forandringer, dersom gode argumenter taler for dette.
Avslutning.
En endring av dagens system ville sannsynligvis gjøre det mindre gunstig for menn å gifte seg. Dette ville imidlertid ikke bety noe for den gruppen kvinner som regelendingene i første rekke ville være til fordel for, de som giftet seg for lenge siden. Hvis man frykter en ytterligere nedgang i ekteskapet som samlivsform, ville det være mulig å møte dette med å la reglene om deling også gjelde for samboere med felles barn.
Hvorvidt oppbyggingen av formue i et ekteskap skjer i form av bolig, innbo, bankinnskudd som skal deles, eller i form av pensjon eller livrente som ikke deles, beror ofte på tilfeldigheter.
Veien å gå for å styrke skilte kvinners stilling, er ikke å gi dem skjønnsmessige rettigheter, hvor det må forhandles med utgangspunkt i en helt uklar urimelighetsnorm. Eller hvor de må gå til sak på et helt usikkert grunnlag for å forsøke å oppnå en bedre økonomi. Rett til andel i opparbeidede pensjonsrettigheter bør bli en selvstendig rettighet, som er løftet ut av den private sfære. Også forsikringsbransjen burde vurdere muligheten for å dele poliser ved skilsmisse.
Både tilleggspensjonen til folketrygden og andre tjenestepensjonsordninger representerer en form for tvunget sparing. Staten oppfordrer til å tegne pensjonsforsikring gjennom skattelovgivningen. Og det er staten som styrer en del av det ekteskapelige fellesskapets kapital inn i tvungne spareformer som favoriserer og har favorisert menn. Det må være opp til staten å rette opp de skjevhetene dette har medført.
|
