Sammensattoppgave

Del I

Generelt om del I

I a)
Gi en kort beskrivelse av grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner. Hvorfor trekker vi en slik grense, og hvilken betydning får det om en disposisjon regnes som det ene eller det andre?
Livsdisposisjoner er gjennomført og har sin vesentligste realitet i arvelaters levetid. Dødsdisposisjoner går i realiteten ut på å fordele det man etterlater seg ved sin død. De er derfor motivert i den kommende død, og får først realitet etter arvelaters død. Er en disposisjon tilstrekkelig gjennomført, har det ingen betydning at formålet er å fordele arven. Er det derimot tvil om realiteten, kan formålet få avgjørende betydning.
Betydningen av grensen er i korte trekk at de arverettslige regler (dvs de testamentsrettslige regler) i utgangspunktet bare får anvendelse på dødsdisposisjoner. Det er særlig reglene om formkrav og forholdet til livsarvingenes pliktdelsrett (samt andre regler om testamenters gyldighet) som kan skape problemer dersom en disposisjon anses som dødsdisposisjon.
Når det gjelder begrunnelsen for skillet kan dette ses på flere måter. Kandidatene kan generelt si noe om hvorfor vi har arverettsregler, og/eller dele opp å gi en begrunnelse for formkravene og en for pliktdelsreglene.
De aller fleste viser akseptabel forståelse for de spørsmål som reises. En generell svakhet som går igjen er at besvarelsen ikke disponeres som et svar på de konkrete spørsmål som reises i oppgaveteksten, men blir i stedet mer ”alt jeg vet om livs- og dødsdisposisjoner”. I undervisningen bør det innskjerpes at når oppgaven gis i form av konkrete spørsmål, skal disse besvares.
En annen svakhet som går igjen er at mange kandidater aldri klarer å formulere kjernen i livsdisposisjonene, dvs noe som har realitet i arvelaters levetid. Det blir også ofte svakt om formålets betydning.
Ikke alle kandidater tar opp de særlige spørsmål som knytter seg til disposisjoner på dødsleiet. Slik oppgaveteksten er formulert kan det ikke gis noe trekk for det. På den annen side bør det gis et pluss til de som kortfattet sier noe fornuftig om disse spørsmål.

I b)
Liten praktisk oppgave: Er dette en livs- eller dødsdisposisjon?
Kandidatene bør få med seg at det som initierte avtalen var et hjerteinfarkt som gjorde at Peder fant ut at han burde opprette testament. Det er følgelig forholdene etter hans død Peder ønsker å regulere.
På den annen side fremgår det at ”selskapsavtalen” er begrunnet i hensynet til firmaet, slik at formålet med den ikke er å sikre arv til Kari. Dette kunne jo Peder helt enkelt gjort i et testament, uhindret av pliktdelsreglene, jf al § 29 første ledd annet punktum (beløpsbegrensningsreglene).
Sett fra Peders side gir jo avtalen også ham en sikkerhet for det tilfellet at Kari dør først. På den annen side kan det tenkes at mange ser dette som et gjensidig testament?
Utformingen av generelle vedtekter som i utgangspunktet også vil gjelde for eventuelt andre aksjonærer styrker også inntrykket av livsdisposisjon.
Til sammenligning viser jeg til Rt 1956 866 hvor to ugifte kvinner som hadde bygget opp et rederi sammen, hadde opprettet likelydende testamenter hvor de gjensidig innsatte hverandre som enearving. Testamentene ble likevel ikke regnet som ordinære dødsdisposisjoner fordi formålet var å sikre rederiets fortsatte drift, ikke den andres økonomiske stilling. Fra dommen gjengis følgende:
”Jeg mener også at den forståelse av testamentet som jeg har gjort gjeldende sterkt støttes av det som jeg må gå ut fra var formålet med Hanna Brummenæs' og Bertha Torgersens gjensidige og likelydende testamenter. De hadde begge en meget betydelig formue, og den annens personlige behov kan derfor ikke antas å ha spillet noen rolle for noen av dem. Det dominerende formål ved opprettelsen av testamentene har for begge åpenbart vært at den betydelige rederibedrift som de sammen hadde opparbeidet fra grunnen av, skulle kunne holdes samlet og intakt - uten økonomiske vanskeligheter - så lenge noen av dem levet.”
Som alltid vil det være kandidatenes skjønn og argumentasjon som er avgjørende, ikke det konkrete resultat man kommer til.
De fleste kommer til at avtalen (vedtekten) er en dødsdisposisjon fordi den var motivert i Peders snarlig forventede død. På den annen side kommer ganske mange kandidater til at hensynet til firmaet er det sentrale, slik at avtalen alt i alt må betraktes som en livsdisposisjon.

Del II

II-1. Gi en kort beskrivelse av mothevd og frihevd, og redegjør deretter kort for vilkårene for mothevd og frihevd.
Kandidatene bør besvare de to spørsmål oppgaven stiller, ved først å gi en kort beskrivelse og deretter redegjøre kort for vilkårene.
Oppgaven er fullt mulig å besvare ved å finne frem til de aktuelle lovbestemmelser, dvs hevdsl § 9 og § 10, jf § 11 som gir de generelle hevdsvilkår i §§ 2-6 tilsvarende anvendelse på mothevd og frihevd. Kandidater som har oversikt, kunnskaper og forståelse kan imidlertid få mye ut av oppgaven. Oppgaven kan være egnet til å skille.
De oppgavetekniske utfordringer går først og fremst ut på å finne en god systematikk, og å foreta en fornuftig avgrensning. De svake kandidater vil kanskje relativt kritikkløst referere ordlyden i de relevante lovbestemmelser. De sterkere vil foreta en vurdering av hvor mye som skal gjengis av de generelle vilkår i §§ 2-6, og herunder få frem hvordan disse generelle vilkår skal gjengis når de gjelder tilsvarende for mothevd og frihevd. Det vil selvfølgelig også være et pluss om kandidaten sier noe om reglenes begrunnelse og om forholdet til de øvrige hevdsreglene.
Stoffet er behandlet i Falkanger, Fast eiendoms rettsforhold, side 129-130.
Mothevd går i korte trekk ut på at en rettighet faller bort ved at noen andre i hevdstid har brukt tingen i strid med rettigheten. De tradisjonelle eksempler er veiretter som (i dobbelt forstand) pløyes vekk eller en villaklausul som ”bygges vekk”. Mothevderen – dvs den som sørger for at rettigheten faller bort, kan enten være en som selv erverver eiendoms- eller bruksrett ved hevd, eller som har eiendomsrett eller en er omfattende bruksrett (eksempelvis at forpakteren av jordet pløyer opp veien).
Når mothevden skjer ved at mothevderen selv hevder eiendomsrett eller en mer omfattende rett enn den særlige rettigheten som mothevden gjelder, kalles det aksessorisk mothevd. Dersom det er den som allerede har eiendomsretten eller en mer omfattende rettighet som mothevder, kalles det selvstendig mothevd.
De rettigheter som kan falle bort ved mothevd er positive eller negative servitutter og totale bruksrettigheter.
I hevdsl § 11 vises det som nevnt til §§ 2-6. Et særlig spørsmål er om det for ikke synbar ”motbruk” kan innfortolkes et krav om 50 års mothevdstid, jf § 8 – eventuelt som en ulovfestet regel. Spørsmålet er ikke behandlet i pensum.
Kjernen i reglene om frihevd er at en bruksretthaver taper sin rett utelukkende på grunnlag av passivitet eller ikke-bruk, uten at det kreves noen aktiv bruk fra frihevderen. Vilkåret må antakelig tolkes strengt. Selv sporadisk eller enkeltstående bruk avskjærer frihevd. Det er i utgangspunktet bare faktisk bruk som utelukker frihevd. Rettslige disposisjoner hindrer ikke frihevd, men kan få betydning for frihevderens gode tro, se § 4 jf § 11.
I læreboka brukes som eksempel at bruksrettshaver unnlater i hevdstid å benytte en fiskerett, og hvor vannets eier verken kjente eller burde kjenne til fiskeretten. Det fremgår av ordlyden i hevdsl § 10 at frihevder kan være enten en som oppfyller vilkårene for eiendomshevd eller rette eier (”fell bort med eigedomshevd eller når eigaren har site med tingen i hevdstid”).
De rettigheter som kan falle bort ved frihevd er positive servitutter og totale bruksrettigheter, dvs ”rett til varige ytingar i pengar, varer, arbeid eller anna frå ein eigedom”, se Rådsegn 6 side 23. Negative servitutter kan ikke frihevdes.
På samme måte som ved mothevd kalles det aksessorisk frihevd når frihevderen er en som selv hevder eiendomsrett, og selvstendig frihevd når det er eieren som frihevder.
I Norsk Lovkommentar 2002 note 54 og 55 til hevdsloven hevder Aage Thor Falkanger at rettspolitiske hensyn tilsier at det også kan frihevdes i forbindelse med hevd av en total bruksrett, selv om ordlyden bare omhandler ” eigedomshevd”.
I motsetning til ved mothevd oppstilles det ikke noe krav om at frihevderen har brukt tingen i strid med bruksretten.
Kandidatene bør også kort kommentere unntaket for rettslig hindring i hevdsl. § 10 annet ledd. Eksempler kan være midlertidig forbud mot jakt eller fiske. Det bør i tilfelle presiseres at det oppstilles et krav om årsakssammenheng, dvs at det er den rettslige hindringen som er grunnen til at bruksretten ikke blir utnyttet.
For denne del av besvarelsen var det relativt enkelt å avgjøre hvem som kunne noe om dette, og for hvem temaet var relativt ukjent. Særlig definisjonene av mothevd og frihevd viste hvem som hadde forståelse for hva dette handler om. For den siste gruppen besto definisjonen – og besvarelsen for øvrig – stort sett av lovavskrift, uten at kandidaten viste selvstendig forståelse.
En gjennomgående misforståelse – også for kandidater som ellers viste en viss forståelse – var at frihevd besto i at den berettigede utøvde en bruk i strid med stiftelsesgrunnlaget, eksempelvis at innehaveren av en veirett selv pløyde opp jordet.
II-2. Redegjør kort for en sameiers faktiske og rettslige rådighet over sin sameiepart, og for hvilke rettigheter de øvrige sameiere har til beskyttelse overfor uønskede disposisjoner fra den enkelte sameier.
Oppgaveteksten gir anvisning på systematikk som for det første går ut på en oppdeling i faktisk og rettslig rådighet, og for det andre på en sameiers rådighet og de øvrige sameieres ”mottrekk”. Hva som gjøres til den primære inndeling kan ikke ha betydning.
Sentralt i besvarelsen er saml § 3 jf § 13 og § 10 jf § 11 (jf løl § 8).
Den enkelte sameiers eiendomsrett er begrenset til en ideell andel av hele sameiegjenstanden. Derimot kan den enkeltes faktiske rådighet være avgrenset på ulike måter, ut i fra hva som er praktisk. Bruken kan enten være begrenset til et fysisk avgrenset område (eksempelvis en gammeldags tomannsbolig) eller bruken kan være tidsmessig avgrenset (eksempelvis familiens feriested).
Med mindre noe annet er bestemt eller avtalt, har hver av sameierne generelt rett til en så stor bruk av sameiegjenstanden som står i forhold til deres eierandeler, dog slik at det ikke må være til urimelig eller unødig sjenanse for de andre sameierne, se saml § 3 annet ledd. Sameielovens generelle retningslinjer går ellers ut på at hver av sameierne har rett til å bruke sameiegjenstanden til det den er ment til eller vanligvis brukt til, og som er i samsvar med tiden og forholdene, se saml § 3 første ledd.
Som mottiltak overfor misbruk av den faktiske rådighet kan de øvrige sameiere kreve utløsning av misbrukerens sameiepart, se saml § 13 første ledd. Dette må gjøres gjennom sivilt søksmål, og forutsetter at misbruket er ”varig” til tross for advarsler fra de øvrige sameiere, eventuelt gjennom styrende organer for sameiet.
Med varig menes ikke konstant. Misbruk i kortere perioder er tilstrekkelig dersom misbruket er stadig tilbakevendende, eksempelvis at en sameier i et hyttesameie hver sommer bruker fellesarealer på en ekskluderende måte. Dersom misbruket er ment å være permanent, kan det regnes som varig også før det har pågått i lengre tid.
Etter ordlyden kreves ”åtvaringar”, dvs flere advarsler. I Rt 1980 215 godtok Høyesterett likevel at det bare var gitt en advarsel, fordi det ikke var tvil om at ”misbrukeren” kjente til at den andre sameieren anså bruken som lovstridig og at misbrukeren reaksjon på den første advarselen var slik at ytterligere advarsler fremsto som hensiktsløst.
Det er ikke tilstrekkelig at en sameier utøver en større faktisk rådighet enn hans sameiepart tilsier. Skal det foreligge ”misbruk” må utøvelsen skje ”til ugagn eller uhugnad for medeigar”, dvs innebære en fysisk skade eller psykisk ulempe for en annen sameier. Her bør kandidatene trekke en parallell til saml § 3. Dersom bruken ”uturvande eller urimeleg er til meins for nokon medeigar” (jf § 3 annet ledd) vil den også være til ”ugagn eller uhugnad”.
Dersom vilkårene for utløsning er tilstede fastsetter domstolen en engangssum til kompensasjon for utløsningen, og dessuten en frist for gjennomføringen av utløsningen.
Gjennom henvisningen til saml § 11 annet ledd fremgår det at den utløste sameieparten fordeles mellom de sameiere som ønsker å overta (deler av) den.
Kandidatene bør få frem at reglene om utløsning i saml § 13 ikke gjelder for sameiepart som ligger til fast eiendom (realsameie), se saml § 13 annet ledd. Det må gis et pluss til de som kort kan si noe om begrunnelsen for unntaket.
Det følger videre av saml § 13 tredje ledd at misbrukeren også kan dømmes til å betale ”ei høveleg skadebot”. For annenavdelingsstudenter kan det være et poeng å bemerke at erstatningsansvar kan idømmes selv om de øvrige sameiere ikke er påført et økonomisk tap. Grunnlaget for erstatningen vil derfor i mange tilfeller være betraktninger om såkalt kvasikontrakt, dvs at misbrukeren i erstatning må betale det han måtte ha betalt dersom han hadde avtalt bruk i strid med de øvrige sameieres rett. Sammenlign den såkalt Trollheimdommen.
Når det gjelder den rettslige (eller juridiske) råderett over sameieandelen er utgangspunktet at den enkelte sameier har fri rådighet. I følge saml § 10 kan en sameier fritt overdra sin ideelle andel. Kan han overdra må han også kunne gjøre det mindre, nemlig å leie bort, pantsette osv. Begrensninger kan imidlertid være fastsatt i vedtekter eller avtale, følge av det særlige rettsforholdet mellom partene, se saml § 1 annet ledd.
Utgangspunktet om fri adgang til overdragelser mv har sitt motstykke i reglene om de øvrige sameieres forkjøpsrett. Hvor ikke annet er avtalt eller følger av særlige rettsforhold, har de øvrige sameiere forkjøpsrett når en sameieandel skifter eier, se saml § 11. Dette gjelder både frivillig salg og tvangssalg. Forkjøpsretten gjelder antagelig også når en sameieandel skifter eier i forbindelse med arveoppgjør. Med mindre noe annet er bestemt eller avtalt, kan ikke forkjøpsrett gjøres gjeldende ved overdragelse til nærstående (ektefelle, livsarvinger, fosterbarn og husstandsmedlemmer), se saml § 11 jf løl § 8. Denne regelen vil omfatte de fleste eierskifter etter dødsfall.
De nærmere regler om hvordan og på hvilke vilkår forkjøpsretten kan gjøres gjeldende, ligger antakelig utenfor hva det kan forventes at kandidatene tar med i denne oppgaven.
Det som imidlertid bør nevnes er at forkjøpsretten – på samme måte som utløsningsretten etter § 13 – ikke gjelder ”part som ligg til fast eigedom og skiftar eigar saman med den”, se saml § 11 tredje ledd.
I forhold til utleie mv kan det også nevnes at reglene om forkjøpsrett i saml § 11 gjelder tilsvarende dersom en sameier leier bort eller på annen måte overlater hele eller deler av sin ”utnyttingsrett” til andre for mer enn ett år, se saml § 12. Med tilsvarende anvendelse forstås at de øvrige sameiere kan kreve å tre inn i leieretten mv. De kan imidlertid ikke på dette grunner kreve overtakelse av sameieparten som følge av at den er leid bort.
Selv om variasjonene var noe større, kunne man også for denne del av besvarelsen raskt skille mellom kandidater som utviste forståelse og oversikt, og de som – i mer eller mindre tilfeldig rekkefølge – skrev av sameielovens bestemmelser.
De beste besvarelser var de som ut fra oppgavens spørsmål klarte å vise en plan for fremstillingen, og ikke bare en oppramsing av reglene. Oppgaveteksten ba om en fremstilling av ”en sameiers faktiske og rettslige rådighet over sin sameiepart, og for hvilke rettigheter de øvrige sameiere har til beskyttelse overfor uønskede disposisjoner fra den enkelte sameier”. De kandidater som disponerte stoffet slik at den faktiske rådighet med begrensninger ble behandlet under ett, og deretter tilsvarende for de rettslige disposisjoner, bør få et pluss for selvstendighet.
Del III
I hvilke tilfeller vil Peder Ås fra Kristiansand være yrkesskadedekket?

III-1: Peder Ås avtjener militærtjenesten i Indre Troms, og ble slått ned på Lyngskroa under helgepermisjon.
Kandidatene må finne ftrl § 13-8 annet ledd jf første ledd

a) hvor det fremgår at vernepliktige er ”yrkesskadedekket ved enhver skade og sykdom som er påført eller oppstått i tidsrommet fra de møter til tjeneste til de blir dimittert”.
For de som er kjent i folketrygdloven, er dette et ganske lett spørsmål. Det er et pluss om kandidatene kan begrunne regelen – eksempelvis med at militærtjenesten innebærer at de vernepliktige må utføre tjeneste de ikke nødvendigvis ønsker selv, og som regel heller ikke på et sted de velger selv.

III-2: Peder Ås er nettopp dimittert og er på vei hjem til Kristiansand. Han må derfor bytte fly på Gardermoen. Peder har fått ordnet reiseruten slik at han ved å ta siste fly fra Tromsø må overnatte og reise videre fra Gardermoen neste morgen. På vei inn til Oslo – for å ta første etappe av dimmefesten – sporer Flytoget av, og Peder blir alvorlig skadet.
Denne oppgaven reiser to spørsmål. Omfattes hjemreise etter dimittering, og hvilken betydning har i så fall Peders planlagte stopp for dimmefest? Overraskende mange kandidater overser det siste spørsmålet.
Kandidatene må ta utgangspunkt i lovteksten og foreta en tolking av uttrykket ”blir dimittert”. Spørsmålet er ikke omhandlet i læreboka, men det fremgår av forarbeidene at også hjemreise etter dimittering omfattes. Det kan ikke forventes at kandidatene skal kjenne forarbeidene, slik at det avgjørende blir hvordan kandidatene argumenterer.
Det neste spørsmål blir betydningen av det planlagte oppholdet. Argumentene er på den ene side at overnatting var nødvendig pga flybytte. På den annen side fremgår det at Peder hadde fått ordnet reiseruten slik at han måtte overnatte. Oppgaveteksten må kunne forstås slik at dette var med den hensikt å avholde dimmefest i Oslo.
Min generelle og umiddelbare oppfatning er at Peder ikke lenger er yrkesskadedekket etter § 13-8 når han har nådd sitt umiddelbare bestemmelsessted for hjemreisen. I dette tilfelle vil han antakelig likevel anses yrkesskadedekket fordi han verken har nådd frem til Kristiansand eller Oslo når skaden inntrer.

III-3: Peder Ås er student ved UiTø og snubler i trappa fra lesesalen på vei ned til UB-kantina hvor han skal spise lunsj.
Kandidatene må finne ftrl § 13-10 tredje ledd jf første ledd c) hvor det fremgår at studenter ”er yrkesskadedekket for yrkesskader som de blir påført på undervisningsstedet i undervisningstiden”.
Kandidatene bør få frem begrensningene sammenlignet med militærpersoner.
For det første dekkes ikke en hver skade, bare yrkesskader. Yrkesskader defineres i ftrl § 13-3 første ledd som ”en personskade, en sykdom eller et dødsfall som skyldes en arbeidsulykke som skjer mens medlemmet er yrkesskadedekket”. Arbeidsulykke defineres videre i annet ledd som ”en plutselig eller uventet ytre hending som medlemmet har vært utsatt for i arbeidet”. Fall i trappa må følgelig omfattes yrkesskade.
For det annet omfattes bare yrkesskader som studenten blir påført på undervisningsstedet og i undervisningstiden. Lesesal og kantine omfattes av undervisningsstedet. Spørsmålet blir derfor hvordan vilkåret ”i undervisningstiden” skal forstås.
I den foreløpige utgave av sensorveiledningen ga jeg relativt bombastisk uttrykk for at opphold på lesesalen og i kantina falt utenfor ”undervisningstiden”. Dette var bygget på Norsk Lovkommentar note 734 hvor det heter: ”Hjemmearbeid og selvstudier faller utenfor.” Spørsmålet er ikke behandlet i læreboka. Senere er jeg gjort oppmerksom på at forarbeidene kan peke i en annen retning.
I NOU 1990: 20 Forenklet trygdelov, merknadene til utkastets § 17-7 Elever, studenter o.a. sies det følgende:
”Ved undervisningsinstitusjoner som ikke har en klar avgrenset undervisningstid, men hvor utdannelsen i stor utstrekning baserer seg på selvstudium, vil begrepet "undervisningstiden" gi liten veiledning for avgrensningen. Studenter ved universiteter og høyskoler vil ofte oppholde seg på undervisningsstedet også i tidsrom undervisning ikke foregår. De kan for eksempel drive med selvstudium i institusjonens spesialrom som lesesaler og laboratorier. Som utgangspunkt anses disse studentene å være yrkesskadedekket når det gjelder ulykkeshendinger som inntreffer mens de oppholder seg på undervisningsstedet og deltar i ordinære forelesninger eller driver foreskrevne øvelser i institusjonens spesialrom, for eksempel laboratorieforsøk.”
Standpunktet får generell tilslutning i Ot prp nr 29 (1995-96), merknadene til § 13-10.
Det kan på denne bakgrunn heller ikke konstateres at studenter under selvstudium på lesesalen generelt er å anse som i undervisningstiden – og heller ikke mens de går til og fra. Forarbeidene gir imidlertid grunn for et mer åpent standpunkt.

III-4: Peder Ås er jusstudent ved UiTø og sklir på isen på vei inn til neste forelesningstime etter å ha vært ute og røkt.
Derimot vil pausen mellom to forelesninger anses å være i undervisningstiden.

III-5: Peder Ås er jusstudent ved UiTø og er utplassert i praksis ved et advokatkontor på Sortland. Under befaring på Andøya sammen med advokaten han er i praksis hos, snubler han og faller ned i en dyp grøft.
Utplassering i praksis skjer i universitetets regi og har et klart undervisningsformål. Det oppstilles generelt et vilkår om at arrangementet skjer under skolens tilsyn, men dette har antakelig størst betydning i forhold til yngre elever. Så lenge befaringen skjer sammen med advokaten som er betalt av universitetet for å ha studenten i praksis, må antakelig dette vilkåret uansett anses oppfylt.

Karakterfastsettelse

Ovenfor har jeg under gjennomgangen av de enkelte spørsmål gitt uttrykk for mange synspunkter av betydning for karaktersettingen.
For å bestå må kandidaten ha foretatt noenlunde brukbare drøftelser av de fleste spørsmål i oppgaven. At enkelte spørsmål er utelatt eller bommet på, bør ikke i seg selv lede til stryk.
For å oppnå laud bør kandidaten ha vist kunnskaper og en viss forståelse, samtidig som de grove feilskjær er unngått. Der hvor besvarelsene varierer fra spørsmål til spørsmål, bør det kunne gis laud samlet selv om enkelte spørsmål er svakt besvart – forutsatt at feilene ikke er for grove.
Oppgaven gir ingen veiledning om vekting av deloppgavene, hvilket stiller kandidatene ganske fritt. En tredeling kan være et utgangspunkt, men for mange fremstår oppgavene å være av ulik vanskelighetsgrad. Det må da være på sin plass å legge mest vekt på den mest krevende – som for de aller fleste synes å være oppgave II. Oppgave III kan synes enkel, og rask å besvare. Enkelte spørsmål er også her uavklarte, og må gi rom for drøftelser.


Tromsø, 7. juli 2003