|
Teorioppgave
Arbeidsgiveransvaret
1 Innledning
1.1 Om oppgaven
1.2 Pensumlitteratur
Nils Nygaard, Skade og ansvar, 5.utgave 2001, Kapittel 4, II.
Tilleggslitteratur Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 4. utgave 1999, § 10
2 Oversikt over arbeidsgiveransvaret
2.1 Innledning
Arbeidsgiveransvaret omfatter det objektive ansvaret en arbeidsgiver har for de feil og skader hans arbeidstakere på uaktsom måte gjør mens de utfører et arbeid for han. Arbeidsgiveren har således et objektivt ansvar for uaktsomme feil hans arbeidstaker har gjort. Det er imidlertid intet vilkår at arbeidstaker selv kan holdes personlig ansvarlig, idet aktsomhetsnormen knyttes til virksomheten og ikke den enkelte arbeidstaker, se nedenfor. Er både arbeidsgiver og arbeidstaker erstatningsansvarlige, kan skadelidte kreve en eller begge og det finnes regler om etteroppgjør mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Arbeidsgiveransvaret omfatter alle typer arbeidsgivere, fra Staten og Norsk Hydro til yrkesekteparet med ansatt dagmamma.
Før vedtakelsen av skadeserstatningsloven ble bestemmelsen i NL 3-21-2 om husbondansvaret ansett som grunnlag for arbeidsgiveransvaret. Kommunene ble ganske tidlig ansett objektivt ansvarlig for kommunale tjenestemenns feil. Utviklingen av statens objektive arbeidsgiveransvar tok noe lengre tid. Denne praksis dannet grunnlag for skl. kap 2 om arbeidsgiveransvaret. Se Rt 1913 656 Fyrlyktdommen, Rt 1925 526 Konsuldom I, Rt 1952 536 Konsuldom II og Rt 1970 1154* Tirrannadommen.
2.2 Hensynene bak arbeidsgiveransvaret
Arbeidsgiveransvaret kan sies å ha blitt utviklet dels av hensyn til skadelidte, og dels av hensyn til arbeidstakeren.
Prevensjonshensynet gir seg utslag ved at vi spør hvem som har best muligheter til å forhindre skade. Arbeidsgivere kan påvirke skadefrekvensen gjennom sikringstiltak, utvelgelse og instruksjon av ansatte, legge arbeidsforholdene til rette, osv. Dette kan også ses fra et økonomisk preventivt synspunkt; ved å bli pålagt objektivt arbeidsgiveransvar, vil arbeidsgiver finne det mer lønnsomt å investere i sikkerhet enn å betale erstatninger.
Reparasjonshensynet kan tilsi at (også) arbeidsgiver gjøres ansvarlig. I de fleste tilfelle er det arbeidsgiver som har størst mulighet til å betale erstatning.
Pulveriseringshensynet tilsier at arbeidsgiver holdes ansvarlig fordi arbeidsgiver, lettere enn skadelidte eller arbeidstaker, kan pulverisere tapet. Enten gjennom en forsikring eller ved å ta erstatningsbeløpet som en driftsomkostning. I de aller fleste tilfelle er det arbeidsgiver som har den største økonomiske interessen av virksomheten.
En interesseavveining tilsier derfor at han er nærmest til å bære omkostningene ved de skadevoldende sider av virksomheten. Hvis vi trekker inn begrepet rolleforventning, kan vi se spørsmålet som at arbeidsgiver setter arbeidstaker i en rolle hvor det stilles visse forventninger til ham. Forventningene er knyttet til virksomheten som sådan (jfr skl § 2-1 nr 1, 1.pkt if). Indirekte er således rolleforventningene til arbeidstaker skapt av arbeidsgiveren.
2.3 Oversikt over vilkårene
Fordi arbeidsgiver holdes ansvarlig uten direkte å ha forvoldt skaden, må han i alle fall ha tilstrekkelig tilknytning til skaden som ble voldt. Dette sikres gjennom vilkårene om arbeidsgiver-arbeidstakerforhold, og ved at arbeidsgiveransvaret bare omfatter skader forvoldt under utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiver. En ytterligere begrensning ligger i at ansvaret ikke omfatter skader som følge av at arbeidstaker har gått utenfor det arbeidsgiver med rimelighet kunne regne med på bakgrunn av
Arbeidsgiveransvaret omfatter bare skader som er forvoldt uaktsomt av arbeidstaker. Fordi ansvaret retter seg mot arbeidsgiver, knyttes også aktsomhetsnormen til arbeidsgivers virksomhet og ikke til den enkelte arbeidstakers personlige forutsetninger.
2.4 Arbeidstaker-arbeidsgiverforhold
Begrepet arbeidstaker favner vidt, alt fra disponenten til den deltidsansatte ekstrahjelpen. Vilkåret med ses i sammenheng med situasjonsvilkåret om at skaden må være skjedd under utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiver. Det er intet krav om at forholdet skal falle inn under de formelle regler i arbeidsmiljøloven om når det foreligger et ansettelsesforhold. Tilfeldig forbipasserende som hyres inn, f eks for å hjelpe et flyttebyrå med å bære et flygel, vil kunne omfattes.
I skl § 2-1 nr 3 er det gitt en del eksempler på hvem som regnes som arbeidstaker. Oppregningen er ikke uttømmende.
Arbeidstaker må avgrenses mot selvstendige oppdragstakere.
Av forhold som kan være av betydning ved avgjørelsen om det foreligger ansettelsesforhold eller en selvstendig oppdragstaker kan nevnes Selvstendig næringsdrivende? Hva slags tilknytningsforhold, f eks fast advokat eller juridisk konsulent? Hvem holder materialer, lokaler ol? Foreligger instruksjonsmyndighet? Hvordan fastsettes lønnen? Medlemskap i yrkesorganisasjon, som arbeidstaker eller arbeidsgiver? Hvordan har man ordnet seg skatte- og trygderettslig?
Fra rettspraksis nevnes Rt 1942 231 Altmuligmanndommen hvor en person som titulerte seg som entreprenør, av retten ble kalt altmuligmann og løsarbeider og ansett som arbeidstaker hos den huseier han skulle reparere et fortau for. Ved uaktsom feil fra ”entreprenørens” side snublet en svaksynt person ned i grøften. Huseieren ble pålagt ansvar som arbeidsgiver.
Det må videre avgrenses mot det organansvaret, hvor den ”ansatte” er identisk med eller opptrer direkte på vegne av den ansvarlige. Eksempelvis nevnes styret eller generalforsamlingen i et aksjeselskap, ordføreren i en kommune, statsministeren osv.
2.5 Presiseringer av skyldkravet, aktsomhetsnormen
Etter ordlyden i skl § 2-1 er det et vilkår at skaden skal være voldt ”forsettlig eller uaktsomt”. Dette viser til den alminnelige skyldregel. Aktsomhetskravet vil generelt variere med skadevolders forutsetninger for å innse risiko, handle annerledes osv.
Det spesielle ved den relative aktsomhetsnorm i arbeidsgiveransvaret er at den ikke knytter seg til den enkelte arbeidstaker, men til arbeidsgivers virksomhet. Se skl § 2-1 nr 1 første punktum if hvor normen skyldkravet presiseres til ”de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten”. Sender rørleggermesteren den ukyndige lærling for å utføre et arbeid, er det ikke avgjørende hva vi kan forvente av lærlingen personlig, men hva vi kunne ha forventet rørleggermesteren selv. Uttrykt enkelt bygger arbeidsgiveransvaret på en identifikasjon mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Rørleggermesteren tar betalt for arbeidet som om han skulle ha gjort det selv, må derfor også finne seg i å bli holdt erstatningsansvarlig som om han skulle ha gjort arbeidet selv.
Ved at aktsomhetsnormen knyttes til virksomheten, vil også skadelidtes berettigede forventninger variere med virksomheten. Det kreves mer av et universitetssykehus enn av virksomheten til en allmennpraktiserende lege. Skadelidte kan forvente mer av merkeverkstedet han setter til å utføre arbeider på hans Jaguar, enn om han hadde overlatt den til naboens sønn som har god erfaring fra mopeder.
Som nevnt innledningsvis er det intet vilkår om at arbeidstaker personlig jar opptrådt uaktsomt. Det er i det hele tatt arbeidsgivers virksomhet som er gjenstand for vurdering. Derfor kan det tenkes at forventningene til virksomhet ikke er innfridd, selv om ingen arbeidstaker har begått en feil som i seg selv er uaktsom. Det kan tenkes at flere småfeil samlet gjør at de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten anses tilsidesatt. Dette kalles kumulative feil.
Se Rt 1959 666 Steinrasdommen, hvor en trafikant ble truffet av en steinblokk som raste ned på veien. Den hadde løsnet som følge av sprengning noen timer tidligere. Det heter i dommen (på side 669) ”Selv om det kanskje ikke er så meget å bebreide noen enkelt av veivesenets folk, antar jeg at en samlet vurdering av forholdet som helhet må føre til ansvar. Slik som saken ligger an, kan veivesenet ikke anses å ha truffet de sikringstiltak man med rimelighet må kunne forlange”.
Av samme grunn er det intet krav om at den skadevoldende arbeidstaker identifiseres. For arbeidsgiveransvaret er det tilstrekkelig at skadelidte kan påvise at en (eller flere) av de ansatte har forvoldt skaden på uaktsom måte. Dette kalles anonyme feil.
Se eksempelvis Rt 1950 330 Lommebokdommen, hvor det uttales ”Retten finner det godtgjort at [entreprenøren] hadde påtatt seg å ... ta vare på hans lommebok. Den finner det videre godtgjort at lommeboka ble hentet på sykehuset av en av [entreprenørens] funksjonærer etter ordre fra kontorsjef[en], og at det er denne funksjonær som har tilegnet seg boka. Det er da uten betydning at det ikke kan fastslås hvem av funksjonærene det var som hentet og tilegnet seg lommeboka.”
Hvilke krav det med rimelighet kan stilles til virksomheten vil også bero på hvilke betingelser virksomheten utøves under. Dette har særlig vært knyttet til offentlig virksomhet, hvor begrensede bevilgninger har vært ansett å redusere de berettigede forventning.
Se Rt 1970 1154 Tirrannadommen hvor det ble uttalt at ”borgerne må kunne vente ... at vedkommende tjenestegren holder en faglig og administrativt forsvarlig standard innenfor rammen av de vedtak som er truffet og de bevilgninger som er gitt av de øverste statsmyndigheter”. Det samme syn ble bl a fremmet i Rt 1970 95 om erstatning for mangelfull skolegang. Det offentlige ble frifunnet bl a fordi skolevesenet manglet bevilgninger til å gi den nødvendige undervisning. Det heter i dommen (på s.96-97) ”En annen sak er at vurderingen av hvor langt ansvaret rekker, må være avhengig av hvilke ressurser – av økonomisk og annen art – en kommune har til å møte de behov som foreligger, bl.a. på undervisningens område.” Avslutningsvis blir det uttalt (på s.100) ”Det må vel kunne fastslås at vårt skoleverk på den tiden ... ikke hadde ressurser som var tilstrekkelige til å møte problemer av den art og det omfang som det her gjelder.”
På den annen side kan det spørres om det offentlig kan fri seg fra ansvar for lovpålagte forpliktelser ved å vise til manglende bevilgninger. Se Rt 1990 874 Fusadommen som riktignok ikke gjaldt erstatning, men hvorvidt en rettighetslov pålegger en kommune plikt til oppfyllelse uavhengig av egen økonomi, og som kan håndheves av domstolene.
Likeledes kan ikke de samme forventninger stilles til servisevirksomhet enn til virksomhet som tar betalt for sine tjenester. Eksempler fra rettspraksis er fyrvesenet, kartvesenet og vegvesenet.
Se Rt 1970 1154 Tirrannadommen ”Men en spesiell begrensning synes å være naturlig og riktig når det gjelder offentlig virksomhet som tar sikte på å bidra til å skape ferdsels- og trafikksikkerhet, slik som Fyr- og merkevesenet gjør det. Feil og forsømmelighet som skal kunne lede til rettslig ansvar, må fremtre som et betydningsfullt avvik fra den grad av trygghet for de sjøfarende som virksomheten tar sikte på å tilveiebringe.”
Det har også i teorien vært hevdet at det generelt gjelder en mildere aktsomhetsnorm ved offentlig kontroll-, bistands- eller servicevirksomhet. Om dette uttalte flertallet i Høyesterett (3) i Rt 2000 253 Asfaltkantdommen
” Som førstvoterende påpeker, er det både i forarbeidene til skadeserstatningsloven og i rettspraksis forutsatt at det for visse former for offentlig kontroll-, bistands- eller servicevirksomhet skal anvendes en mildere aktsomhetsnorm enn den som følger av de alminnelige regler om arbeidsgiveransvar. Etter min oppfatning kan dette imidlertid ikke gjelde for alle former for offentlig kontroll-, bistands- og servicevirksomhet. Det som etter skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 1 er avgjørende for hvilke aktsomhetskrav som skal stilles, er hvilke "krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten". En stor del av den virksomhet som det offentlige driver, kan betegnes som kontroll-, bistands- eller servicevirksomhet. I flere saker om erstatning for skade som er voldt ved offentlig virksomhet av denne karakter, har Høyesterett lagt til grunn at det ikke kunne gjelde noen mildere aktsomhetsnorm, se for eksempel Rt 1992 453 (furunkulose), Rt 1999 1517 (Selbusjøen) og [Rt 1999 1903] (hjelpeverge). Når Høyesterett for enkelte former for offentlig kontroll-, bistands- eller servicevirksomhet har anvendt en mildere aktsomhetsnorm, er det på grunnlag av en vurdering av hvilke krav som med rimelighet kan stilles til virksomheten eller tjenesten. Ved denne vurderingen må det blant annet tas hensyn til hvilken skaderisiko som generelt gjelder på vedkommende område, hvilke økonomiske ressurser som står til myndighetens rådighet, arten av de skadede interesser og hvilke muligheter skadelidte har til å forsikre seg mot skade. Det at det dreier seg om en offentlig kontroll-, service- eller bistandsvirksomhet, er i seg selv ikke et tilstrekkelig argument for at det skal anvendes en mildere aktsomhetsnorm.”
2.6 Skaden må ha skjedd under utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren
Skadeforvoldelsen må ha en naturlig forbindelse med den ansattes arbeidsoppgaver, og skal som utgangspunkt være foretatt i arbeidsgivers interesse. Bare da har skaden en naturlig tilknytning til arbeid eller verv for arbeidsgiver. Dette er både et vilkår og samtidig begrunnelsen for arbeidsgiveransvaret. Skaden har skjedd som ledd i arbeidsgivers virksomhet.
I følge forarbeidene skal det atskillig til i form av uregelmessig oppførsel fra arbeidstakers side før arbeidsgiveren fritas for ansvar. Alt på arbeidsplassen som skjer innenfor det som for arbeidsgiveren er rimelig å regne med, faller normalt inn under arbeidsgiveransvaret.
Om den ansatte opptrer utenfor arbeidstid og arbeidssted, kan han likevel opptre pva arbeidsgiver. Særlig vil dette gjelde i mer liberale yrker, f eks en representant fra et selgerfirma som møter mulige kunder til en forretningsmiddag.
Problemet er godt beskrevet i Nygaard (5.utgave) side 229-230: «Så sant tenestemannen handlar i saka i relasjon til skadelidne, handlar han også i tenesta. Straks han handlar i saka, vaknar rolleforventninga til han som tenestemann. Han kan ikkje handla i saka som privatperson. Rolleforventninga til han som tenestemann plasserer han nettopp som rette vedkommande fordi han handlar i saka.» (Nygaards uthevinger.)
Ved spørsmål om den ansatte opptrer i tjeneste må det også ses hen på i hvilken interesse den skadevoldende handling eller aktivitet er foretatt.
Et eksempel finnes i Rt 1982 1349* Rengjøringsbyrådommen hvor rengjøringspersonalet stjal fra forretningen de skulle gjøre rent i. Rengjøringsfirmaet ble frifunnet for arbeidsgiveransvar fordi personalets oppgaver var å gjøre rent gulv, ikke rent bord. Å stjele fra butikken lå fullstendig utenfor deres arbeidsoppgaver. Annerledes ville resultatet vært om de hadde gjort skade under vaskingen, ved f eks vannsøl.
2.7 Arbeidsgiveransvaret omfatter ikke skade som skyldes at arbeidstaker har gått utenfor det arbeidsgiver med rimelighet kan forvente
Unntaket fremgår av skl § 2-1 nr 1 siste punktum, og er en presisering av det generelle kravet til påregnelighet i ansvarsgrunnlagene. Begrunnelsen for arbeidsgiveransvaret er dels prevensjonshensyn. Påregnelige skader kan arbeidsgiver søke å forhindre. Vilkåret kan også sammenlignes med påregnelighetsvilkåret i det ulovfestede risikoansvaret (stadig og typisk).
Forholdet i Rt 1982 1349* Rengjøringsbyrådommen kunne også vært sett under denne synsvinkelen, men i denne saken kunne det vært kompliserende at de som stjal også hadde gjort dette tidligere.
Det klassiske eksempel er Rt 1959 849 Læreguttdommen hvor en læregutt, stikk i strid med klare instrukser, kjørte er bil ut på gata og voldte skade.
En snedig dom er Rt 1972 815 Alkejaktdommen hvor en skipsfører med privat våpen skjøt og skadet en av passasjerene (om bord i KNM ”Trygg” under utprøving av et nytt ildledersystem). Staten hevdet forgjeves at skipsføreren ved dette ikke handlet i tjenesten, men Høyesterett fremholdt at hans jobb om bord var å forhindre slik skade. Han hadde følgelig ikke utført jobben sin godt nok.
2.8 Regress, ansvarsfordeling og lemping
Om regress og ansvarsfordeling mellom arbeidsgiver og arbeidstaker taker finnes regler i skl § 2-2 og § 2-3. Dersom arbeidstaker har utvist personlig skyld, kan skadelidte kreve erstatning fra hvem han vil, eller fra begge. Arbeidsgiver og arbeidstaker blir i tilfelle solidarisk ansvarlige, jf skl § 5-3 nr 1. Den av dem som betaler erstatningen kan kreve en forholdsmessig andel tilbake fra den annen, jfr skl § 5-3 nr 2 sammenholdt med skl § 2-3.
Arbeidsgivers ansvar overfor skadelidte kan lempes etter skl § 5-2, og arbeidstakers ansvar også etter skl § 2-3 nr 2 første punktum.
3 Sensormerknader
Kvaliteten på besvarelsene varierer. Enkelte skiller seg ut ved å vise både kunnskaper og forståelse. På den annen side forekommer det besvarelser hvor begge deler mangler. Den jevne besvarelser inneholder en redegjørelse for de fleste momenter nevnt ovenfor.
Enkelte kandidater tar med en redegjørelse både for begrepet skadet og for kravet til årsakssammenheng. Dette er positivt dersom det kobles til oppgaven, for eksempel ved å vise til ordlyden i skl § 2-1: ” skade som voldes … under arbeidstakers utføring av arbeid”. En generell redegjørelse for hva som menes med skade har ingen interesse, mens det på den annen side kan være et pluss å vise til at det med begrepet skade i ordlyden ikke ligger noen særlige begrensninger.
Enkelte kandidater skriver at arbeidsgiveransvaret ikke omfatter skade en arbeidstaker gjør på seg selv. Dette er antakelig ikke riktig, men jeg har ikke trukket noe for det.
År det gjelder årsakssammenhengen, gis det et pluss for å vise til ordlyden som oppstiller et årsakskrav om at skaden må være forvoldt under tjenesten og som følge av denne. En isolert fremstilling av skadebegrepet og krav til årsakssammenheng ligger derimot utenfor oppgaven.
Et vanskelig avgrensningsspørsmål er antakelig hvor mye som skal sies om det generelle skyldansvaret. Strengt tatt ligger vilkårene for subjektivt skyldansvar utenfor oppgaven, idet det er skyldkravet som vilkår for arbeidsgiveransvaret som skal fremstilles. Det må nok godtas at kandidatene redegjør for de alminnelige vilkår for skyldansvar, men besvarelsen må sentreres om arbeidsgiveransvaret, eksempelvis gjennom eksempelbruk.
Avgjørende for hvilken uttelling kandidatene skal få, er selvfølgelig helhetsforståelsen. Eksempelvis må det gis et stort pluss til kandidater som får frem at arbeidsgiveransvaret dreier seg om arbeidsgivers ansvar – ikke arbeidstakerens. Det er følgelig ikke noe vilkår at arbeidstaker er personlig ansvarlig. Det er derfor vi ved skyldvurderingen vurderer arbeidstakers opptreden som om det hadde vært arbeidsgiver (virksomheten) selv som handlet.
Besvarelsen kan disponeres på mange måter. Det avgjørende er i hvilken utstrekning kandidaten har en plan med fremstillingen, slik at stoffet fremstår forståelig. Tilfeldig oppramsing kan ikke gis særlig uttelling, selv om enkeltpunktene isolert sett inneholder en korrekt fremstilling.
4 Karakterfastsettelse
Ovenfor har jeg sagt en del om hvordan avgrensninger og disposisjoner skal vurderes.
Oppgaven er som nevnt innledningsvis ganske sentral. Det må derfor kreves en viss innsikt og forståelse. Etter min mening bør det være tilstrekkelig for å passere at kandidaten har fått frem – og forklart – de sentrale vilkår i arbeidsgiveransvaret. For å oppnå laud bør kandidaten ha vist en klar forståelse, fått frem en del momenter og helst ha eksemplifisert dem med eksempler fra rettspraksis.
Selv om arbeidsgiveransvaret er lovhjemlet, er de nærmere retningslinjer i stor utstrekning trukket opp i rettspraksis. Kjennskap til dommer bør derfor gi uttelling. Det kan forekomme at kandidatene brukes dommer som strengt tatt omhandler et annet ansvarsgrunnlag. Så fremt problemstillingen er den samme, kan det ikke trekkes for dette – det samme forekommer både i lærebøkene og i undervisningen! På den annen side kan det ikke gis noen uttelling for fremstilling av saksforholdene, når kandidaten ikke samtidig får frem det erstatningsrettslige poenget.
Tromsø, 7. juli 2003
|
