|
Bakgrunn for opprettelse av KUN
Ny plante i nordnorsk landskap:
Kirkelig utdanningssenter i nord
Rundt ett hundre utsendinger møttes i Tromsø seinhøstes 1997, fire fra hvert prosti i de to nordligste bispedømmer. I tillegg deltok utsendinger fra den læstadianske bevegelse, samisk kirkeråd og ulike utdanningsinstitusjoner på denne storsamlingen. Samlingen markerte at Kirkelig utdanningssenter i nord nå var i ferd med å bli en realitet vel ett år etter at planene for prosjektet var lansert av Det praktisk-teologiske seminar. Flere ga uttrykk for at etableringen av senteret er en stor begivenhet, ikke minst for vår kirke i nord. Senteret skal gi ettårig praksisrettet utdanning til diakon, kateket, kirkeverge, organist, prest og samisk kirketolk. Dessuten skal det gis tilbud om kurs, etter- og videreutdanningstilbud. Utdanningen får en tverrfaglig og nordnorsk profil. I det følgende presenteres bakgrunnen for planene, og hovedtrekk i tenkningen.
En gammel drøm: økte muligheter for kirkelig utdanning nordpå
Det har vært lansert en rekke forslag om flere utdanningsmuligheter til kirkelige stillinger i Nord-Norge. Allerede i 1971 ble det foreslått at det burde opprettes en lærestol i kirkehistorie ved Universitetet i Tromsø. Gjennom årene har både Sør- og Nord-Hålogaland bispedømmeråd og Presteforeningen tatt initiativ for å få noe til å skje. Inntil for få år siden har Høgskolen i Finnmark (Alta) vært ganske alene i landsdelen om utdanningstilbud på høgskolenivå med særlig innretting mot kirkelig arbeid.
I 1995 ble religionsvitenskap etablert som eget fag ved Universitetet i Tromsø. Det ble godkjent planer for hovedfag med en variant som har hovedvekt på kristendomskunnskap/teologi, slik at også landets nordligste universitet fra høsten 1998 kunne tilby "prestestudium". Dette var imidlertid en "overgangsvariant" som krevde at studentene tok tilleggsprøver ved andre teologiske institusjoner for å få utdanningen godkjent. Derfor kunne dette bare bli en midlertidig løsning. Innføringen av den såkalte "kvalitetsreformen" ved høyskoler og universiteter i 2003 gjorde det mulig å bygge opp et teologistudium ved Universitetet i Tromsø helt fra grunnen av. Hovedfaget har fremdeles to studieretninger, men teologivarianten inneholder alle de elementer som et teologistudium krever, også språkprøver i gresk og hebraisk. Våren 2004 ble fagtilbudet utvidet til å omfatte doktorgrad.
Planer om et nordnorsk, tverrfaglig praktikum
Også på det praktisk-kirkelige området har det lenge foreligget planer om å etablere noe i Tromsø. Undertegnede skrev i 1991 et notat om "et kirkelig praksissenter i nord". Her heter det bl. a.:
"Nord-Norge har sin egen historie, sin egen sosiologi, med kulturelle og religiøse særtrykk. Et praktisk-kirkelig utdanningstilbud i og for landsdelen må være solid forankret nettopp i vår landsdels egenart.
Men det avgjørende argument for å opprette et slikt senter, vil ligge i å utvikle en kompetanse i landsdelen som vil kunne fungere som rekrutteringsfaktor til vår kirke i nord, og som vil hindre lekkasje av utdannede personell sørover fordi en større andel er rekruttert fra landsdelen, og fordi det gis bedre muligheter for videre faglig og personlig utvikling.
Et slikt senter vil komme hele landsdelen til gode, også ved behovet for praksissteder."
Forslaget innebar at ulike kirkelige yrkesgrupper skulle få et felles praktisk-kirkelig årsstudium, som inngår som obligatorisk del av diakon-, kateket- og presteutdanningen. Men også andre yrkesgrupper kunne inn i disse planene, så som kirkevergene. Med dette forslaget gikk det som med så mange andre: holdningen er positiv, men ingen handling skjer.
Et initiativ fra Det praktisk-teologiske seminar
Et initiativ fra rektor Gunnar Stålsett ved Det praktisk-teologiske seminar skulle få avgjørende betydning for realiseringen av planene. I samband med den prosess som prosjektet "Helhetskirkelig kompetanse- og miljøsenter for praktisk teologi" bygde på, gjennomførte Det praktisk-teologiske seminar en rekke regionale møter i 1995; ett av disse var i Tromsø. På disse møtene var hele spekteret av kirkelige yrkesgrupper representert, i tillegg til lekfolk som representerte kirkens rådsstruktur. Hovedspørsmål som ble reist i samtalen var: Hva er praktisk teologi? Hva er praktisk teologi for menighetene? Hvem er praktisk-teologiske aktører? Hva er kontekstuell teologi i bispedømmet, på norsk? Hvilke tilbud finnes for grunn-, etter- og videreutdanning?
På det regionale møtet i Tromsø ble behovet for et praktisk-teologisk utdanningstilbud på nytt fokusert. For å synliggjøre at dette ikke var en presteutdanning med "nogo attåt", men en utdanning til ulike tjenester i kirken, hvor prestene hører naturlig hjemme som en av flere yrkesgrupper, ble begrepet "praktisk-kirkelig" foretrukket. I prosjektrapporten til styret for Det praktisk-teologiske seminar er inntrykkene fra samtalen i Tromsø kommet til uttrykk. Og dette følges opp med vedtak i styret. Vedtakene har flere elementer. Som ett av flere punkter i forbindelse med videreutvikling av Det praktisk-teologiske seminar heter det:
"å etablere en avdeling i Tromsø som forsøkordning for 4 år fra høsten 1997. Avklaring av dette bør skje umiddelbart, i nært samarbeid med de lokale institusjoner som Nord- og Sør-Hålogaland bispedømmer, Universitetet i Tromsø og fylkeskommunene."
Steinholt-komitéen
En komité ble opprettet umiddelbart. Biskop Ola Steinholt ledet komiteen. Komiteen inneholdt personer fra Bodø, Kautokeino, Alta og Tromsø i tillegg til rektor Stålsett. Ulike kirkelige yrkesgrupper var representert i komiteen.
I løpet av komitéarbeidet ble det gjennomført en konsultasjon i Tromsø. Her møtte representanter for en rekke ulike kirkelige institusjoner. Det var stor grad av tilslutning til den visjonen som utredningen bygde på. Diskusjonen knyttet seg særlig til spørsmålet om organisering av tilbudet. Ulike alternativer var skissert:
- Stiftelse med forankring i landsdelen
- Nasjonal stiftelse
- Tilknytning til Universitetet i Tromsø
- Tilknytning til Det praktisk-teologiske seminar.
Enkelte instanser ga uttrykk for reservasjon i forhold til det siste alternativet. Både styret ved Det praktisk-teologiske seminar og rektor Stålsett kommuniserte overfor komiteen at man ville følge opp den beslutning man måtte komme til i nord. Man la intet press på komiteen for å få denne til å konkludere i en spesiell retning. Steinholt-komiteéns konklusjon etter konsultasjonen var:
- Opprettelse av et praktisk-kirkelig kompetansesenter i Tromsø med minimum fire faste stillinger i Tromsø, finansiert over Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementets budsjett (kirkeavdelingen).
- Prosjektperiode på fire år fra høsten 1997 (studenter fra våren 1998)
- Organiseres i startfasen som et prosjekt i regi av Det praktisk-teologiske seminar, med et prosjektstyre som oppnevnes av Det praktisk-teologiske seminars styre etter forslag fra Sør- og Nord-Hålogaland bispedømmeråd, Samisk Kirkeråd og Universitetet i Tromsø
- Det arbeides med å få Universitetet i Tromsø til å overta ansvaret for senteret i løpet av prosjektperioden
- Senteret søker samarbeid med de institusjoner og organer som er aktuelle innenfor feltet praktisk-kirkelig grunn-, etter- og videreutdanning
- Senteret gir ettårig praktisk-kirkelig grunnutdanning til studenter som ønsker å bli bl.a. diakoner, kateketer, kirkemusikere, kirketolker, kirkeverger og prester
- Senteret gir kurs, etter- og videreutdanning til kirkelige medarbeidere av alle yrkeskategorier - noen av tilbudene også til personer uten studiekompetanse.
Styret ved Det praktisk-teologiske seminar sluttet seg til anbefalingene fra komiteen. Her heter det videre: "Med hensyn til sentrets organiseringsform noterer styret seg de overveielser som komiteen har gjort, og slutter seg til at sentret i prøveperioden organisasjonsmessig er knyttet til Det praktisk-teologiske seminar med et eget styre. Dette styret må ha vide fullmakter. Som et prosjekt under Det praktisk-teologiske seminar sorterer sentret under Kirkeavdelingen i Kirke, utdannings- og forskningsdepartementet.
Styret tar ikke stilling til eventuell framtidig organisasjonstilknytning etter prøveperiodens avslutning. Styret er åpent for målsetningen om integrasjon i Universitetet i Tromsø, men ser det som ønskelig at sentret fortsatt har kirkelig styring."
Et prosjekt med god framdrift
Rapporten fra prosjektet "Helhetskirkelig kompetanse- og miljøsenter for praktisk teologi" ble lagt fram i desember 1995. Steinholt-komitéen ble etablert i februar 1996, og la fram sine konklusjoner i juni samme år. Styret ved Det praktisk-teologiske seminar sluttet seg til anbefalingene derfra dagen etter at de var lagt fram. Innholdet i det praktisk-kirkelige årsstudiet ble konkretisert av en tverrfaglig gruppe, under ledelse av rektor Stålsett, høsten 1996. En bred høring av dette ble gjennomført våren 1997. I forbindelse med revidert statsbudsjett for 1997 vedtok Stortinget i juni 1997 en startbevilgning som gjorde at stilling som prosjektleder (seinere kalt studierektor) og førstekonsulent kunne utlyses ett år etter at visjonen var blitt konkretisert! Styret ved Det praktisk-teologiske seminar oppnevnte et eget prosjektstyre med vide fullmakter. Prosjektstyret ble ledet av professor Ole D. Mjøs, og bestod av en representant fra Det praktisk-teologiske seminar, samt representanter oppnevnt etter forslag fra Sør- og Nord-Hålogaland bispedømmeråd, Samisk Kirkeråd og Universitetet i Tromsø. I løpet av høsten 1998 var alle fagstillingene bemannet.
Dermed var Kirkelig utdanningssenter i nord / Girkola oahpahusoguovddá davvin (som ble det endelige navnet på tiltaket) etablert som et prosjekt under Det praktisk-teologiske seminar. Fra høsten 1999 ble det gitt undervisning i et praktisk-kirkelig årsstudium, og allerede i 2000 ble de første studentene fra KUN vigslet til kirkelig tjeneste - alle i Nord-Norge.
Kirkemøtet oppfordret høsten 1997 de etablerte kirkelige utdanningsinstitusjoner til samarbeid med utdanningssenteret. Man ba også Kirkerådet om å etablere et eget prosjekt, rekruttering til kirkelige stillinger i Nord-Norge, med en prosjektstilling tilknyttet utdanningssenteret.
Det viste seg imidlertid ganske snart at det var et for ambisiøst mål å etablere et utdanningstilbud for seks studieretninger - diakon, kateket, kirkemusiker, kirketolk, kirkeverge og prest. I 2000 vedtok derfor styret at man foreløpig skulle tilby de fire studieretningene for diakon, kateket, kirkemusiker og prest.
I 2001 ble det foretatt en ekstern evaluering av prosjektet. Evalueringsrapporten inneholdt kritiske merknader, utfordringer og positive kommentarer om det som var oppnådd så langt. Rapporten konkluderte entydig med å anbefale at KUN burde videreføres etter prosjektperiodens slutt. Fra og med 2003 er senteret derfor ikke lenger et prosjekt, men et permanent kirkelig utdanningstilbud i og for Nord-Norge. Fremdeles er KUN underlagt Det praktisk-teologiske seminar, men har eget styre. Styreleder er professor Ole D. Mjøs.
Så langt om etableringen av tiltaket. I det følgende settes søkelyset på tenkningen som ligger bak, og noen sentrale utfordringer man møter ved utviklingen av utdanningstilbudene.
En forståelse av praktisk teologi
Rapporten fra prosjektet "Helhetskirkelig kompetanse- og miljøsenter for praktisk teologi" forsøker å oppsummere sin bruk av begrepet praktisk teologi. Her heter det:
"Vi har ønsket å åpne den praktiske teologien for alle som er opptatt av teologi som livstolkning, og et stort spekter av det som reflekterer kristen tro i praksis. Dette perspektivet innebærer en forskyvning av tenkningen om praktisk teologi fra en deduktiv til en induktiv innfallsvinkel. For å tydeliggjøre dette har vi brukt uttrykk som teologi nedenfra, utenfra, innenfra. Dette er også et forsøk på å realisere en norsk kontekstuell teologi, i en viss analogi med frigjøringsteologien vi finner i mange av våre søsterkirker. Mye av dette dreier seg om å gi det reflekterte arbeidet med kristen praksis prestisje i teologien."
En slik forståelse av den praktiske teologien ligger også til grunn for arbeidet med Tromsø-prosjektet. Når praktisk teologi først oppfattes som noe langt mer omfattende enn pastoralteologi, åpner dette for at også andre kirkelige faggrupper er praktisk teologiske aktører i menighetene. I tillegg er det avgjørende at kirkens øvrige medlemmer ("lekfolket") tas på alvor i en luthersk tenkning omkring praktisk teologi.
Målet med utdanningen ble oppsummert på følgende måte av Steinholt-komitéen:
"Senteret skal gi ettårig praktisk-kirkelig grunnutdanning, kurs, etter- og videreutdanningstilbud med et helhetskirkelig perspektiv
- som gir en grunnleggende innføring i nordnorsk kirke- og kristenliv
- som vier det nordnorske religiøse landskapet spesiell oppmerksomhet som praksisfelt for studentene
- som allerede i grunnutdanningen legger vekt på å etablere et samarbeid mellom studenter som seinere skal gjøre tjeneste i ulike kirkelige stillinger
- som legger særlig vekt på læring gjennom praksis under veiledning, ut fra modellen praksis - teori - praksis
- som stimulerer studentene til å anvende sine faglige kunnskaper i en nordnorsk kontekst
- som oppøver til større bevissthet om egen kultur og spiritualitet
- som legger forholdene til rette for rekruttering av nordnorsk ungdom til kirkelig tjeneste
- som retter seg mot alle ansatte i kirken mht. kompetanseoppbygging
- som fremmer økumenisk forståelse og samarbeid mellom alle kirker og menigheter på Nordkalotten og i Barentsregionen
- som stimulerer til forskning innenfor de praktisk-kirkelige fagområder, med vekt på den nordnorske kontekst
- som inngår i et Norgesnett for praktisk teologi
- som knyttes til internasjonal og økumenisk kompetanse."
I denne oppsummeringen listes det opp en rekke store utfordringer. I særlig grad vektlegges et kontekstuelt perspektiv, men også praksis teori praksis og tverrfaglighet er sentrale nøkkelord. En rekke andre utfordringer berøres også, men i det følgende er det disse tre perspektivene som skal utdypes noe.
Teologi i kontekst
Enhver med en viss kjennskap til Nord-Norge vil vite at denne landsdelen rommer svært ulike livsvilkår. Å benytte begreper som "det nordnorske" er derfor vanskelig, likesom bruk av begrepet "det samiske" også innebærer en forenkling. Kystkultur er et vesentlig innslag i landsdelen, men innlandsmiljøer finnes også. Bygdesamfunn er det mange av, men det finnes også bysamfunn med storbyens utfordringer. Samiske miljøer er også forskjelligartede, f. eks. reindrifts- og sjøsamer. Språklig er det stor forskjell på nord-, lule- og sørsamisk. Finskspråklige og kvænske miljøer er det også viktig å være oppmerksom på. Ulike religiøse tradisjoner lever side om side. Et praktisk-kirkelig årsstudium kan ikke på noen måte gi studenter detaljkunnskaper om alle disse forhold.
I planene har man understreket at utdanningen må ha en helhetskirkelig innretting. Samtidig er behovet for en kontekstuell tilnærming understreket. Er det en spenning eller motsetning mellom dette? Ved første øyekast er det en motsetning. Innføring i nordnorsk kirke- og kristenliv har mindre interesse i Sør-Norge enn for dem som skal virke i den nordlige landsdel. Men utdanningssenteret skal slett ikke bare gi konkret kunnskap om forholdene i ulike nordnorske miljøer. Ambisjonene er enda større. For enhver teologi må med nødvendighet forholde seg til en kontekst. Teologien er ikke er uavhengig av tid eller sted, det verken kan eller skal den være. Derfor er en kunnskap og bevissthet hos dem som skal arbeide i en menighet om dette stedets historie, kultur og sosiologi er en nødvendighet, uansett hvor man skal arbeide. Det gis nok av eksempler på "kulturkollisjoner" mellom prest og menighet i nordnorske lokalsamfunn. Men en bevissthet omkring det lokale og regionale miljø er så visst ikke bare påkrevet i nordnorsk kontekst. Dersom studiet lykkes, vil altså selve den metodiske tenkning være avgjørende. Og den har stor grad av overføringsverdi til andre forhold enn de nordnorske. Her kan trolig inspirasjon hentes fra Misjonshøgskolens refleksjon omkring tverrkulturell kommunikasjon. Det har også skjedd interessant refleksjon om kontekstuell teologi i flere nordnorske og samiske miljøer, som kan inspirere til videre arbeid med dette.
Studentene må i løpet av et studieår ved senteret lære seg å lytte til (tjeneste-)stedets fortellinger, og til dets egenart. En prest i Nord-Norge med utenlandsk bakgrunn, påpekte at det kanskje var lettere for ham å være åpen for at mye var annerledes i hans nye menighet, enn det ville være for en norsk prest som kom fra et annet sted i landet. Det ville være lettere å ta for gitt at mye var velkjent for den norske presten, enn for den som var seg bevisst å være i et nytt og dermed ukjent landskap.
Praksis teori praksis
Professor Don Browning ved University of Chicago har inntatt en kritisk holdning til en tradisjonell måte å tenke omkring teologi (og teologiutdanning) på: Fra historisk kunnskap til praktisk anvendelse, fra teori til praksis, slik Schleiermacher framstilte dette. I stedet framhever han en praksis teori praksismodell. Med henvisning bl. a. til H.-G. Gadamer understreker han at all teologi må gjenoppdage sin praktiske karakter som kirkens kritiske refleksjon. I stedet for en modell som går fra tekst til anvendelse (teori praksis), setter han en radikal praksis teori praksismodell: En strategisk praktisk teologi som hele tiden ønsker å forholde seg både til Bibelen og nåtiden. Fra boka Praktisk teologi (E. Harbsmeier og H. R. Iversen) gjengis hans syn på teologien. Browning reformulerer hele teologiens oppgave i fire punkter, som gjør at all teologi først og sist er praktisk teologi:
- Den deskriptive (eller empiriske) teologi, som har til oppgave å studere og forstå samtidens religiøse praksis i dybden, særlig slik den formes i menigheter.
- Historisk teologi, som må kaste historisk lys over de spørsmål som er dukket opp i den deskriptive teologi.
- Systematisk teologi, hvor slektskapsforbindelser mellom det kristne budskap og den kirkelige praksis forsøkes kartlagt.
- Strategisk praktisk teologi, hvor resultatene fra de tre forutgående ledd sammenføyes gjennom utvikling av normer og strategier for den kirkelige praksis.
Den praktiske teologi må ifølge Browning bevege seg fra praksis over teori til praksis. Teori er rett forstått ikke adskilt fra praksis, men et bindemiddel i praksis. Den avgjørende teori er alltid inneholdt i den faktiske praksis. Teologien skal ikke være praksisfiksert, men vitenskapelig og dermed med et realistisk syn på forholdet mellom teologi og praksis. Både på et universitet og på en presteskole må man ut fra en kritisk hermeneutikkforståelse begynne med å forstå praksis og ens eget forhold til praksis, før man kaster seg ut i de historiske og systematiske studier som kan gi perspektiver på praksis, ifølge Browning.
Det er stor grad av samsvar mellom en slik tenkning og tenkningen som ligger bak planene for Kirkelig utdanningssenter i nord. En forutsetning for å lykkes med en yrkesrettet utdanning til kirkelig tjeneste, vil være at studentene får god oppfølging i de omfattende praksisperiodene. Opplæring av kompetente veiledere som kan forestå læringsveiledning er derfor av største betydning.
Tverrfaglighet
Tromsø har gode erfaringer med å tilrettelegge tverrfaglige kurs som inngår i utdanningen til ulike profesjoner, så som farmasøyter, sykepleiere og leger. Behovet for å etablere en felles plattform er ikke mindre innen kirken som arbeidsplass. Både med tanke på å skape gjensidig forståelse for hverandres arbeidsoppgaver, å etablere samarbeidsholdninger, og å skape en felles forståelse for hva kirken er, vil en tverrfaglig tilnærming være av stor betydning. Ikke minst har den senere tids fokus på konflikter i kirken vært en påminnelse om viktigheten av å være forpliktet på en felles basis. Det vil også være naturlig at spørsmål knyttet til ledelse av den lokale kirke får et særlig fokus i en utdanning hvor mange faggrupper i kirken er samlet til praktisk rettet utdanning.
Vi ønsker altså å prøve ut en sterk grad av felles praktisk-kirkelig utdanning i nord. I stedet for ulike praktiske årsstudier for diakon, kateket, kirkeverge, organist, samisk kirketolk og prest, vil utdanningssenteret tilby dette som et felles studieår (for prestestudentene vil det også bli mulig å ta første semester underveis i profesjonsstudiet, og siste semester etter avsluttet profesjonsstudium, slik det tilbys ved de teologiske læresteder). Den praktisk-diakonale del av utdanningen til diakon som er obligatorisk som 5. år etter ny tjenesteordning for diakoner, tilbys altså ved utdanningssenteret. Tilsvarende tilbys den obligatoriske praktisk-kateketiske del av kateketsutdanningen, og den praktisk-teologiske del av presteutdanningen. For kirkeverger, organister og samiske kirketolker kan årsstudiet inngå som en del av deres grunnutdanning, evt. som påbygging. Selvsagt vil det inngå fordypning separat for de ulike yrkesgrupper, bl. a. gjennom yrkesrettet praksis, men et uttalt mål er at utdanningen skal oppleves som en felles utdanning. Diakonal tenkning vil utfordre alle faggrupper. Tilsvarende vil andre fag utfordre alle. Dette forsøket på å skape et tverrfaglig miljø, med vekt på fellesskapet, vil trolig innebære den mest markerte annerledesheten i forhold til de eksisterende utdanningsinstitusjoner innen praktisk-kirkelig utdanning. Menighetsfakultetet gir deler av sitt praktisk-teologiske tilbud felles for kateketer og prester, mens Høgskolen i Volda gir et årsstudium både for kateketer, kirkeverger og menighetssekretærer.
I og med etableringen av dette studietilbudet, vil det være mulig å fullføre en kirkelig utdanning av alle slag i Nord-Norge. Kristendomsvarianten av religionsvitenskap hovedfag ved Universitetet i Tromsø kan med få tilleggsprøver godkjennes som jevnbyrdig med teologisk embetseksamen. Når utdanningssenteret nå vil tilby den obligatoriske praktisk-teologiske utdanningen i tillegg, gis det faktisk muligheter for full presteutdanning i landsdelen. Dette er en nyhet som skulle ha interesse for flere enn de spesielt interesserte, men som fortsatt synes å være ukjent for de fleste. At denne presteutdanningen vil ha et særpreg med vekt på kontekst, på praksiselementet, og på tverrfaglighet, gjør at den ikke blir noen kopi av andres utdanningstilbud, men gjør den unik, også i internasjonal sammenheng.
Utfordringer i kø
Gjennom vel 40 høringsuttalelser om årsstudiet fra Kirkerådet, Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon, Norges Kristne Råd, Sametinget, yrkessammenslutninger, utdanningsinstitusjoner, kristelige organisasjoner og representanter for den læstadianske bevegelse har utdanningssenteret fått en rekke utfordringer. Ikke minst vil det være en utfordring å finne en god avveining mellom fellesundervisning og fordypning for de enkelte faggrupper. Noen spør seg om det vil være mulig å skape noe annet en "kirkegeneralister" gjennom denne modellen. Vil de ulike studentgruppene oppleve å få en klar yrkesidentitet? Likeså vil en praksisorientert utdanning stille store krav både til pedagogikk og teologisk refleksjon. En særlig pedagogisk utfordring ligger i den ulike utdanningsbakgrunn som må forventes i studentgruppen.
Dessuten reises spørsmålet: Vil man klare å rekruttere studenter til dette? Rekrutteringen til kirkelige stillinger i Nord-Norge er ikke overveldende. Det er vanskelig å vite hvor mange studenter som vil søke til senteret. Men allerede har enkelte tatt kontakt med utdanningssenteret, særlig personer som er i arbeid i skole- og helsevesen, samt personer i kirkelig tjeneste som mangler deler av den formelle utdanningen som diakon, kateket eller prest.
Det praktisk-teologiske seminar har vist stor grad av sjenerøsitet overfor vår kirke i nord ved sitt engasjement for å etablere utdanningssenteret. Takket være de politiske vedtak som er fattet, er vi nå i gang. Og det er grunn til å håpe at det senteret som nå er under oppbygging, vil kunne stimulere den videre utviklingen av praktisk teologi til beste for både teologi og kirke.
Direktør Frank Grimstad i Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon har uttalt at praktisk teologi er for viktig til at den kan bedrives av teologer alene. Han har utvilsomt et poeng. Utdanningssenteret tar på mange måter konsekvensen av dette. Ikke ved å slutte med å bedrive praktisk teologi. Men ved å forsøke å etablere et nytt, tverrfaglig miljø med spirekraft i et nordnorsk landskap.
|
