”Fra helleristning til Sameting”

Av Torstein Hansen

I forbindelse med den tredje samlingen i samisk kulturkunnskap ble det lansert en ide om å ta seg fram på ski til samlingen i mars i Karasjok.
Ideen fenget til en viss grad især blant de spreke jentene på kurset. Taktisk planlegg ble straks satt i gang. Vi måtte jo få bestilt overnatting på fjellstuene, godt vær, bra skiføre og fullmåne.
Alt lar seg jo som kjent ordne, det er bare tid og grundig planlegging som må til.

Tirsdag 14. mars startet vi med utgangspunkt i Alta etter den gamle ferdselsvegen over fjellet til Karasjok. Vintervegen følger i farene etter fedrene/ mødrene og har nok vært i bruk i uminnelige tider. Helleristningene i Alta forteller jo om at stor menneskelig virksomhet har skjedd i området og med opp mot sju måneder vinter har nok ski vært et vanlig framkomstmiddel mellom kyst og innland. Vi følte oss med andre ord satt inn i en historisk kontekst.

Turen forløp fint. Vi fikk føle elementene, men de var i sitt gode lune og hjalp oss trygt over fjellet. Vær og føre var med oss, og dagsetappene var akseptable selv om første dag fram til Mollesjokk fjellstue nok ble litt hard. Isen på Iesjaure var lang og seig og den siste biten vandret vi i solnedgang og fullmåne. Vi følte oss som en del av sagnet om solens sønn og månens datter. Det var godt å komme fram til Klement på fjellstua til varm badstue og vi var raske til å få i oss middag. Vi var skrubbsultne.

Andre dag dro vi ut fra Mollesjokk og over fjellet til Ravnastua der Oscar tok godt imot oss.
Vær og vind var fortsatt med oss og badstua sto klar da vi kom fram tidlig på ettermiddagen.
Oscar har mange jern i ilden og han disket opp med reinkjøtt og godt tilbehør. Et utmerket måltid ble avsluttet med multedessert, sang og musikk.

Tredje dag gikk vi over fjellpartiet Rappesvarre og ned til Assebakte. Her rastet vi i et kulturområde med rik fangsthistorie og en velutstyrt rasteplass. Siste etappe ble på elveisen ned til Karasjok. Det ble litt kjedelig med alle svingene, men det var en effektiv måte å komme seg fram til målet på. Til sammen ble turen på rundt 100 kilometer.

Friske og opplagte stilte vi på forelesning fredags morgen i Karasjok og med omvisningen på Sametinget var ringen sluttet mellom gammel og ny tid.

Hva lærte vi så av turen? Blant annet at skiløping kan være både gøy, nyttig og en effektiv måte å komme seg fram på. Kanskje er skiløping samekulturens viktigste bidrag til verdensarven. I hvert fall er en stor del av de helleristningene og gjenstandsfunn som kan knyttes til skiløping gjort i området i og omkring det samiske kjerneområdet.

På seminaret fredag trakk Bjørnar Olsen fram sitat fra norrøn litteratur der det ble nevnt at når noe ble ansett å være helt sikkert, så var det ”som skog vokser”, ”ild brenner”, ”fisk svømmer” og ”Finn skridr” (samer går på ski). Dermed føler jeg etter turen at vi har fått på plass det teoretiske grunnlaget for den sterke skiinteressen vår. Jeg føler at jeg fra nå av definere meg som ”skridfinn”.

De som deltok på turen var An-Magritt fra Alta , Anna Julie fra Manndalen, June Iren fra Tromsø og Torstein fra Bodø. Ellers hadde vi god hjelp og støtte i firbeinte Timmo som ledet an det meste av turen. Alle turer/ ekspedisjoner trenger et godt støtteapparat. I samisk sammenheng kalles det for Verrde. Marit Helene fra Alteidet var vår Verrde før, under og etter turen.

Vi vil anbefale turen. Det er mange kultur- og naturopplevelser underveis og ved å ferdes sammen blir det sosiale en viktig del av turen. Skiterrenget er utmerket for lange turer og uten store høydeforskjeller. Ferdselsvegen er godt vintermerket med blant annet varder som har vært på plass siden 1880-tallet. Statens fjellstuer ligger gunstig til for passe dagsetapper og de har et godt opplegg som har tjent de fjellfarende i mer enn 160 år.
Men husk : Planlegg godt og hold formen ved like, så har en mest igjen for turen.