|
 |
| Steinar Pedersen |
Avhandlingen til Steinar Pedersen tar utgangspunkt i grensetraktaten mellom Danmark - Norge og Sverige fra 1751, da grensen mellom Norge og Sverige ble endelig trukket. Siden Finland frem til 1809 var en del av Sverige, er grensen fra 1751 også den lengste delen av den nåværende grensen mellom Norge og Finland.
Danmark – Norge og Sverige ønsket å sikre fremtiden for samene, det statsløse folket som ble berørt av denne grensetrekkingen. Dermed ble det laget en omfattende tillegg til grensetraktaten. Samene skulle blant annet fortsatt ha full rett til å bruke land og vann i det andre riket, ha full nøytralitet i tilfelle krig mellom landene, være sikret betydelig egenforvaltning og ha egne interne domstoler med betydelig kompetanse.
Det har vært en vanlig oppfatning at dette tillegget, som ble kalt Lappekodisillen, bare dreide seg om reindriftens grenseoverskridende bruk. Doktorand Steinar Pedersen viser imidlertid i sin avhandling at den i betydelig grad ble anvendt også overfor ikke-reindriftssamer i de nordøstligste grenseområdene, i hundreåret etter 1751.
I norsk rettshistorisk tradisjon har det også med stor styrke vært hevdet at kodisillen opphørte på denne grensestrekningen da Finland ble utskilt fra Sverige og ble et storfyrstedømme under den russiske tsar etter 1809. Steinar Pedersens undersøkelse viser at det ikke er riktig. Den gjensidige samiske ressursbruken fortsatte til 1852, basert på bestemmelsene i Lappekodisillen.
Grensen ble da sperret for reindriftsoverflyttinger, og fra norsk side ble de finske samene nektet å fiske i sjøen på norsk side. Den såkalte grensesperringen var et faktum. Siden denne først ble bestemt fra russisk-finsk hold, har det ofte vært utlagt slik at man på svensk - norsk side var ansvarsfri. Det er ifølge Pedersens forskning ikke riktig.
Pedersens undersøkelse viser derimot at en vesentlig årsak til grensesperringen, er det nye og mer negative synet på samenes kulturelle og materielle rettigheter i Norge. Man forsvarte ikke lenger samiske rettigheter. Likeverdet fra 1751 var borte. Dette var ikke minst en konsekvens av den økende norske nasjonalismen fra midten av 1800-tallet, hvor den ”norske historiske skoles” lære om de usiviliserte samene, stod sentralt.
I 1859 tok finske myndigheter initiativ til å få gjenopptatt ressursbruken over grensen, etter Lappekodisillens bestemmelser. De var til og med villige til å gi Norge den aller nordligste delen av Finland, men Norge sa nei. I følge Pedersen var man tilfreds med grensesperringen fordi den tjente innenrikspolitiske målsettinger, blant annet Finnmark som et tilflyttingsområde for befolkningsoverskuddet i sør.
Steinar Pedersen forsvarte doktorgradsavhandlingen "Lappekodisillen i nord 1751-1859 - Fra grenseavtale og sikring av samenes rettigheter til grensesperring og samisk ulykke" doe graden Dr. philos. ved Institutt for historie.
Steinar Pedersen er født 1947 i Deatnu/Tana og arbeider for tiden med sitt delbidrag til Samenes historie II. Pedersen har lang erfaring som forsker ved Nordisk Samisk Institutt, og har drevet en omfattende politisk virksomhet.
Kontakt:
Steinar Pedersen
Adresse: Buolbmát/Polmak, 9845 Deatnu/Tana.
Telefon: 78928912
Mobil: 95207534
Pressemeldingen på samisk finns her
|
