Forvirring om hvem er kven
Finskættede i Sør-Varanger opplever at andre kategoriserer dem som kvener, mens de selv ser på seg som finske og norske. Det er forvirring om kvenbegrepet, sier Kari Storaas, ph.d., som nylig har disputert ved Universitetet i Tromsø med doktorgradsavhandling om etniske endringsprosesser i Sør-Varanger.
Kari Storaas Kari Storaas har forsvart avhandlingen: "Finland er bak oss, Norge er vårt land. Konteksters betydning for etniske endringsprosesser i Sør-Varanger". for graden philosopiae doctor ved Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Tromsø. Hun er dermed den første norske sosialantropologen som har doktorgrad om kvener. Forskningen er basert på observerende deltakelse og intervju av 71 personer av lokal finsk ætt i alderen fra 18 til over 80 år i Sør-Varanger kommune (Bugøynes, Neiden og søndre del av Pasvik). Total voksen befolkning for disse tre stedene var da 510. Av disse var 293 personer lokalt finskættede (etterkommer av innvandrere til stedet), men også innflyttere kunne være av finsk ætt. Forvirrende - De finskættede opplever begrepet kven som forvirrende. Man har tradisjonelt oppfattet seg som finske, norske borgere og ikke som kvener. Kvenforbundet snakker om kvener, et folk fra Kvenlandet. Men dette bildet kjenner ikke de finskættede i Sør-Varanger seg igjen i, forteller Kari Storaas. - Mange har en tremenning i Finland, som ikke er kven. Beste- eller oldeforeldre kalte seg heller ikke for kvener da de kom til Norge. Dette er virkeligheten til mange finskættede i Sør-Varanger. Derfor virker det forvirrende og merkelig for dem å kalle seg for kven, sier Storaas. Etnisitet som politikk De finskættede i Sør-Varanger sier heller ikke at de snakker kvensk, men finsk. Selv om det er annerledes finsk enn det de snakker i Finland, så er det likevel finsk. Begrepet kven ble generelt avvist, og er først blitt aktuelt de siste 30 år. - På 1980-tallet ble det aktuelt å snakke om identitet som kven. Kvensk etnopolitikk og akademisk bruk av kven-benevnelsen, i tillegg til moderne identitetsdiskurs, har medført en ny diskusjon om egen og andres etniske identitet, det vil si at identitet politiseres. Historien Sør-Varanger ble norsk land i 1826 etter å ha vært et norsk-russisk fellesdistrikt med en liten østsamisk befolkning under russisk jurisdiksjon og tilhørende den gresk-ortodokse trosretning. Utover 1800-tallet ble området kolonisert av norske samer, finlendere og nordmenn. Men det var først ved oppstart av gruveindustri i Kirkenes og Bjørnevatn fra 1906 at nordmenn ble en befolkningsmajoritet i kommunen. Finsk var hovedspråket Finlenderne hadde hovedsakelig samlet seg på tre steder; Bugøynes i vest og Pasvik i øst samt Neiden midt imellom. I disse bygdene var det en dominerende finsktalende befolkning. Det er mot disse lokale variasjonene vi må se betydningen av makronivås kulturpolitikk og rikspolitiske hensyn som fra annen del av 1800-tallet var preget av to sammenfallende ideologier; norsk nasjonalisme og sosialdarwinistisk ideologi. Minoritetene måtte fornorskes, og da først og fremst språklig gjennom skoleverket. Rikspolitisk var Sør-Varanger et utsatt område med grense mot Russland i øst og Finland i sør. Myndighetene fryktet ”den finske fare”, en finsk/russisk annektering av norske nordområder med støtte av kvener/finsktalende. Den nasjonalistiske fornorskningspolitikken ble derfor intensivert med en befolkningspolitikk der det gjaldt å få ”lojale” nordmenn til å bosette seg i kommunen, og ikke minst langs grensen til Russland. Ulike fornorskningstiltak En systematisk sammenligning av de tre stedene viser at myndighetenes fornorskningstiltak ble gjennomført på noe ulikt vis lokalt. Men selve prosessen fra å være en innvandret og til dels forfordelt finsktalende minoritet til opplevelsen av norsk nasjonal tilhørighet har vært ens for stedene. Kontaktperson: Kari Storaas, ph.d., tlf. 77 64 40 00, mobiltlf. 936 35 142. E-post: kari.storaas@sv.uit.no
