Pionerånden må tilbake

 
Mange har skrevet om biofagevalueringa 2000 for Universitetet i Tromsø. En konsekvens av rapporten på mitt eget institutt (IMB) var sammenslåing av avdelinger, noe som mange kalte en «sminkeoperasjon». Nå er slagordet synergieffekt og strategiske satsingsområder. Man møter biofagevalueringas kritikk av fragmenteringen ved å stimulere til økt internt samarbeid og prioritering av prosjekter som man tror miljøet har spesielle forutsetninger for, for eksempel marin biologi. For å gjøre de riktige strategiske beslutningene, kreves en sterk faglig ledelse. Biofagevalueringa beskrev svak kvalitet på ledelsen som et problem i Tromsø.

Det foregår mye på universitetet i dag, med FUGE, centres of excellense, toppforskningsprogram, nasjonale sentre osv., men ledelsen er den samme som før. Hvis evalueringskomiteen kom til Tromsø i dag, ville de påpekt det negative ved dette. Verken forskningsadministratorer eller forskere uten glød eller talent burde stå bak beslutningene, men internasjonalt ledende forskere med visjoner for universitetet. Hvis ikke vil «jungelens lov» råde, dvs. beslutninger basert på politikk og interne påtrykk.

Et fagplanutvalg nedsatt av Forskningsrådet utkom nylig med et hefte om hvordan forbedre biologiforskningen i Norge med basis i biofagevalueringa 2000. Her gjentas mange av momentene i biofagevalueringa. Men slike hefter erstatter ikke visjonære ledere. For eksempel er jeg gruppeleder for en liten gruppe, en tekniker og en post.doc.. Signalene fra mitt eget miljø er at jeg må alliere meg med større grupper på fakultetet for å få støtte. Det er i tråd med fagplanen.

Men hva om man er koordinator for et medisinsk EU-prosjekt og leder et konsortium av åtte europeiske forskningsgrupper, med årlig totalbudsjett på over en million euro? Svaret er enkelt, man støttes ikke fordi man er liten i Tromsø. Den internasjonale biofagevalueringa forsvarer ikke dette synet når de påpeker problemer med fragmentering og lite samarbeid ved UiTø. Det er et eksempel på hvordan meninger kan fordreies, og hvor lite rapporter er verdt, hvis de ikke kan implementeres av visjonære ledere.

Det er synd at biologievalueringa ikke skapte grobunn for flere interne debatter. Andre enn jeg har sikkert skrevet kritiske innlegg i Tromsøflaket eller brev til ledelsen uten reaksjoner. Det har blitt dødt ved universitetet, hvor man burde engasjere seg med brennende iver. De forhenværende pionerene sitter stadig og tviholder på sin gamle makt og gamle ideer, i stedet for å gi stafettpinnen til de unge. Det er de unge som må komme med de dristige visjoner, være løvetannen som presser seg gjennom den mørke asfalten.

Mange vil i dag protestere og kalle FUGE for en visjon. FUGE er en forkortelse for «functional genomics», og jeg ville gjerne møte den forsker innen biologi som ikke forsker på nettopp dette! FUGE er ikke annet enn et varemerke for høyt profilerte forskningsadministratorer og forskergrupper. Dette betyr ikke at man skal ignorere betydningen av mer midler til biologisk forskning. Men det burde vært kalt for hva det er: opprusting av biologisk forskning i Norge. Visjoner for biologisk forskning derimot, er noe helt annet, og de er vanskelige å finne. Da kreves en sterk faglig ledelse som vet at forskning trives best i frihet, et steg tilbake til pionertiden.

Ole Mjøs holdt for noen år tilbake tale på en julefest hvor han påpekte betydningen av raushet. Det var når kritiske røster utfordret ledelsen ved Det medisinske fakultet, og Mjøs mente at man burde vise raushet overfor ledelsen. I dag er mitt budskap til de gamle pionerene og dagens ledelse å vise raushet overfor de unge; ikke til de som alltid er enige eller har lett for å bli det. Man skal vise raushet overfor de som maler utfordrende farger på den falmende universitetsfasaden; de som utfordrer miljøet her og verden utenfor. Målet er ikke å ha et universitet i nord, men å skape noe unikt som alle kan være stolte av.

Ole Kristian Tollersrud