"Å komme fra et av de rikeste land i verden til et av de fattigste, setter jammen ting i perspektiv"

Her kommer et lite reisebrev fra meg i Ghana. Til vanlig tar jeg bachelor i samfunnsplanlegging og kulturforståelse i Tromsø. Dette semesteret studerer jeg ved University of Ghana, som ligger i utkanten av hovedstaden Accra. Her bor jeg på et internat sammen med ca 200 studenter fra hele verden, inkludert Afrika. Det er mye liv og røre med så mange studenter under samme tak, alltid noe å finne på med noen!
>b>Litt om Universitetet i Ghana
Universitetet er med sine 25 000 studenter en del større en det jeg er vant med fra Tromsø. De fleste elevene samt mange av lærerne bor på campus, og vi har postkontor, banker, spisesteder, matbutikker etc her. Jeg tar fem fag som hver har to timer forelesning i uken samt seminar. Undervisningen er nokså annerledes her enn i Norge, og består (dessverre) mye av diktat. Leselistene er lange og omfattende, men det er visst ikke et krav at man leser alle bøkene slik det er i Norge (heldigvis!!). De fleste fagene mine handler om development på en eller annen måte, og det er mange interessante bøker knyttet til dette emnet, så det er ikke så vanskelig å finne motivasjon til å lese.

Litt om undervisningen
Lærerne er flinke til å bruke Afrika og Ghana som eksempler, så jeg føler at jeg lærer mye om kontinentet og landet sammen med teorien. Akkurat det er jo nokså likt det jeg er vant med fra instituttet hjemme, der lærerne ofte bruker Nord-Norge som eksempel. I tillegg opplever jeg jo landet på nært hold, og får se mye av det lærerne snakker om i praksis. Det er en ganske spesiell opplevelse å ha forelesning om utfordringene innen høyrere utdanning i Ghana, og så går strømmen slik at viftene, lyset og mikrofonen blir slått av, og vi må avslutte fordi ingen ser noe eller hører hva læreren sier! I tillegg til et stort utvalg ”vanlige” fag, tilbyr universitetet også timer i tromming og dansing for de som ønsker litt praktisk kunnskap om Afrika.

Livet som internasjonal student i Ghana !
Vi internasjonale studentene har funnet ut at mottoet her er ”nothing is late”. I begynnelsen var det irriterende at alt tar så lang tid, og at folk ikke synes å stresse med noenting. Men etter å ha forsøkt å få folk til å sette opp tempoet litt, har vi skjønt at det er mye bedre å leve i deres tempo. Så nå er det ingen som reagerer på at det kan ta timesvis å gjøre ting som vanligvis bare tar noen minutter hjemme. Strømmen går med jevne mellomrom, og vannet og internett er alt annet enn stabilt. En del av den afrikanske sjarmenJ

I helgne reiser vi mye rundt i landet og er turister. Det er utrolig billig å ta buss rundt, samt enkelt å finne billig overnatting. Pengene fra Lånekassen strekker utrolig mye lengre her nede, og jeg har allerede rukket å sett flere deler av landet. Vi planlegger også en tur til et av nabolandene, Togo. Jeg prøver å få til et besøk i en Plan-landsby der, for å besøke Plan-fadderunge samt se arbeidet Plan holder på med i felten. Dessverre er landsbyen ganske langt unna, og i tillegg snakker de fransk der (og det gjør ikke jeg), så det blir spennende å se om det går i orden. Når får man mulightene til å oppleve samfunnsplanlegging mer i praksis enn å besøke Plan-landsby?

På ettermiddagene spiller jeg volleyball med skolelaget, som for øvrig har trening hver eneste dag! Jeg tar det ikke så seriøst, og spiller kun et par-tre ganger i uken for å ha det gøy og bli kjent med folk.

Ellers jobber jeg noen timer i uken som frivillig hos et ektepar som har ”adoptert” ca 25 unger.
De har holdt på i en del år nå, og akkurat fått godkjennelse til å drive som en uavhengig organisasjon. De far ingen økonomisk støtte fra staten ved å drive som organisasjon, kun tillatelse til å adoptere unger som ikke har det bra hjemme hos foreldrene. De fleste av ungene ville nok vært på gaten uten deres hjelp. Mat, husly, skoleuniformer samt undervisningsmateriale finansieres ved hjelp av lappetepper de lager og selger selv. Jeg underviser dem i bl.a. engelsk og matte, og mer lærevillige unger skal man lete lenge etter! Alle er triste når det blir mørkt, for da må undervisningen stoppe fordi de ikke har elektrisk lys. Da trommer, danser og leker vi i noen timer før vi tar kveld.

Jeg var veldig heldig og traff to ghanesere, Kamil og Jemima, som studerte et år ved instituttet vårt i Tromsø. De har hjulpet meg masse i begynnelsen, og det er godt å ha folk å spørre om hjelp og råd i blandt. Selv om Ghana skal være et av de tryggeste landene i Afrika, er sikkerhet definitivt et tema. Mye handler om å tilegne seg kunnskap om hva som er trygt og hva som ikke er trygt, og ingenting er vel bedre enn å få denne kunnskapen fra ghaneserne selv!

Jeg synes det er veldig spennende at vi har muligheten til å ta deler av utdaninngen vår i utlandet, og særlig i et land som Ghana, som er så forskjellig fra hjemme. Å komme fra et av de rikeste landene i verden til et av de fattigste, setter jammen ting i perspektiv.


Hilsener fra Ronja (eller Ekua, som ghaneserne kaller meg. Det betyr ”født på en onsdag”)