Spiseforstyrrelser

Felles for spiseforstyrrelser er en forstyrret kroppsopplevelse med subjektiv opplevelse av fedme, og en sterk drivkraft for å gå ned i vekt. Spiseforstyrrelser kan være en mer eller mindre bevisst måte å kontrollere eller undertrykke følelser på, eller et forsøk på å øke selvhevdelse og mestring i en vanskelig livs- eller familiesituasjon.

For få tiår siden var anorexia nervosa (psykisk betinget matvegring) den eneste betegnelse for spiseforstyrrelser. I dag snakker vi også om bulimia nervosa, som innebærer avgrensede episoder der man vedvarende spiser uten kontroll etterfulgt av selvpåført oppkast eller andre måter å kvitte seg med maten. Mange får anoreksi først og bulimi etter noen år.

Ved anorexia nervosa er vekttapet det mest iøynefallende. Dette er gjerne definert som minst 15 % under forventet vekt eller en kroppsmasseindeks (kg/høyde² med høyde i meterverdi) på 17,5 eller mindre. Vekttapet er selvfremkalt ved at man unngår ”fetende mat”. Mange prøver å kvitte seg med maten gjennom selvfremkalte brekninger og overdreven fysisk aktivitet. Andre bruker avføringsmidler eller vanndrivende medikamenter, andre også extacy for å dempe appetitten. Bruk av slike og andre preparater er skadelig. Oppkast og bruk av medikamenter fører i mange tilfeller til hormonforandringer.

Ved bulimia nervosa er det ikke vekttap som er typisk, men snarere at man er vedvarende opptatt av spising og har uimotståelig trang til mat. Det forekommer episoder med overspising der store matmengder blir spist på kort tid. Svært ofte er slike overspisingsepisoder et forsøk på å lette seg for psykologiske problemer og stressbelastning. Samtidig med, eller i tilslutning til, slike overspisingsepisoder oppstår skam og skyldfølelse. På samme måte som ved anoreksi forsøker man å oppveie den ”fetende” virkningen av mat gjennom selvfremkalte brekninger, misbruk av avføringsmidler, vekslende sulteperioder, bruk av appetittdempende eller vanndrivende midler. Som ved anoreksi ser man også frykt for overvekt, og urealistiske vektgrenser.

Symptomer på spiseforstyrrelser blir på samme tid en symbolsk og konkret måte å uttrykke og mestre psykologiske problemer. Det som for omverdenen blir oppfattet som et problem er altså for den spiseforstyrrede først og fremst en ”løsning”, en måte å håndtere det som er vanskelig på. Over tid gir en slik ”løsning” eller mestringsstrategi et nytt problem, spesielt fordi symptomer og komplikasjoner kan bli alvorlige og noen ganger livstruende.

Litt over 22.000 kvinner i Norge lider av alvorlig og behandlingstrengende anorexia nervosa eller bulimia nervosa. Antallet blir nær 50.000 dersom vi tar med andre former for spiseforstyrrelser eller mindre alvorlig anoreksi og bulimi, men der den det gjelder likevel trenger behandling. Forekomst blant gutter/menn er lavere enn hos kvinner, men det finnes ikke gode nok data til å anslå omfanget.

Risiko for å utvikle spiseforstyrrelser

Ingen kan fastslå en bestemt årsak til hvorfor noen barn og unge utvikler alvorlige spiseforstyrrelser, mens andre ikke gjør det, når alle på sett og vis utsettes for den samme tynnhetsorienterte kulturen. I denne sammenhengen er viktigheten av rollemodeller sentral. Tynnhetsorientert kultur blir til en realitet når det slanke idealet og ufarliggjøring av slanking hos normalvektige formidles til barn og unge av voksne eller trendsettende venner. Fjerne idoler og modeller er nok viktige som signaleffekter av en kultur, men det som virkelig er faretruende er når rollemodellen er en person man ikke bare ser opp til, men som man faktisk kjenner, samhandler med og lett kan identifisere seg med.

Risiko for anoreksi er særlig knyttet til en overdreven perfeksjonisme der man egentlig aldri blir tilfreds med seg selv og sine egne prestasjoner og der man har få nære venner og et begrenset sosialt nettverk. Dårlig selvbilde og negativ selvevaluering er trekk som gir økt risiko for alle former for alvorlige spiseforstyrrelser.

Risikofaktorer er imidlertid allmenne, og kan ikke uten videre overføres til den enkelte. Det er viktig å understreke at det er mange ”veier inn” i en alvorlig spiseforstyrrelse. Imidlertid ser man ofte at ungdom som flytter hjemmefra eksempelvis for å studere befinner seg i en risikosone. Er man kanskje litt preget av problemer med impulskontroll, kan det lett gå galt både med mat og annet når man ikke lenger har hjemmets faste måltider og foreldres blikk på seg. Det samme gjelder de innesluttede og perfeksjonistiske som kanskje kommer fra et videregående skolemiljø der de var blant de ”beste”. I et universitetsmiljø er det mange av nettopp de skoleflinke, og i tillegg store krav til sosiale ferdigheter for å skaffe seg et nettverk. Da er det lett å isolere seg, føle seg mislykket og komme inn i en sirkel der vekttap og lavest mulig vekt er en måte å føle seg vellykket på.

Mye av psykologien ved spiseforstyrrelser handler om å undertrykke egne behov og følelser. Det gjelder særlig ved anoreksi. Å nekte seg mat er en måte dette kommer til uttrykk på, og vekttapet gjør at også andre behov ikke lenger melder seg med samme styrke.

Spiseforstyrrelser kan også handle om savn etter en nærhet som man samtidig frykter. Mange velger å dempe alle følelser, også av savn ved å fornekte seg alt, også mat. Andre dulmer følelsen i overspising, og fremstår for seg selv og andre som grådige.

Men spiseforstyrrelser handler også om skam og skyldfølelse knyttet til eget utseende, kropp, egne behov eller over at man overspiser og kaster opp.

Sinne er også et sentralt trekk ved spiseforstyrrelser. Aggresjon tillates ikke - kanskje det ikke er rom for det, verken hjemme eller ute. Da er det bedre å straffe seg selv; sørge for å holde aggresjonen og avmakten unna ved å være tom eller forsøke å døyve det med mat, for så å kaste opp både maten og følelsene.

Sist, men ikke minst handler spiseforstyrrelser om angst. Angst for ikke å strekke til. Angst for å leve og angst for å dø. Angst for å begynne å spise. Angst for ikke å greie å stoppe og spise. Angst for å miste kontrollen. Angst for å legge på seg. Angst for å skille seg ut og angst for ikke å bli sett. Angst er et gjennomgangstema for de fleste med spiseforstyrrelser og påvirker i stor grad dagliglivet.

Kroppslige komplikasjoner

Redusert matinntak og vekttap gir for lite av alt. Vekttapet gjør at kroppen ”forsvarer” seg ved å gå på sparebluss. Det dreier seg om for lite tilførsel av energi, vitaminer, mineraler, spormetaller, proteiner, essensielle fettsyrer og fiber som kan gi mangelsykdommer og at fettmengde, muskelmasse (inkludert hjertemuskel) og benvevsmengde avtar. Videre dreier det seg om redusert lengdevekst, varmeproduksjon samt antall røde og hvite blodlegemer og produksjon av blodplater. Vekttap gir også matfantasier og en rekke psykiske symptomer, deriblant stemningssvingninger. Mange kan føle seg oppstemt på grunn av at kroppens egne ”morfinpreparater” aktiviseres, men senere kommer depresjon og sosial tilbaketrekning.

Profesjonell hjelp - eksempler på ”lavterskeltilbud”

Det finnes en del ”lavterskeltilbud”, både innenfor og utenfor det offentlige. I det offentlige finner man eksempelvis Studentrådgivinga, og det nettstedet du nå er inne på. Man trenger ingen formelle henvisninger, og den man snakker med har taushetsplikt. Her har man krav på en kartlegging for å avgjøre om man trenger henvisning til mer spesialisert hjelp. Kartleggingen bør omfatte selvfølelse, kroppsopplevelse, konsentrasjonsproblemer, tretthet, forholdet til mat, vektendringer samt bruk av skadelige vektreguleringsteknikker som oppkast, avføringsmidler, vanndrivende midler eller faste. Ofte vil den som har mer alvorlige spiseforstyrrelser vegre seg for dette. Mange er skamfulle og synes det er vanskelig å snakke om slanking, vektopptatthet eller overspising og oppkast eller hvordan man skjuler dette, andre er lite motivert for forandring fordi de benekter at de har noe problem i utgangspunktet.

Utenfor det offentlige finnes særlig Rådgivning om Spiseforstyrrelser (ROS), en landsomfattende organisasjon for alle som er berørt av spise­forstyrrelser som særlig arbeider med pårørende og deres behov. Foreningen har flere lokallag, og er medlem av Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO). Nettstedet Nettros gir ytterligere informasjon. En annen organisasjon er Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser (IKS). IKS har også lokallag over hele landet, og dessuten et utmerket nettsted IKS med lenker til mye nyttig informasjon både om spiseforstyrrelser og hvordan søke hjelp.

Behandling av spiseforstyrrelser i helsevesenet

Henvisning fra fastlegen fungerer som nøkkelen til all hjelp i det offentlige helsevesenet. Mange studenter faller dessverre ut av dette systemet dersom de flytter fra hjemstedet og ikke sørger for å få en ny fastlege på studiestedet.

Behandling innebærer først og fremst samtaleterapi. I noen tilfeller kan man få tilstrekkelig hjelp hos fastlegen, men som oftest trenger man henvisning fra fastlegen til en psykiatrisk poliklinikk, privatpraktiserende psykolog eller psykiater eller til en medisinsk eller psykiatrisk sykehusavdeling.

Litteratur for mer informasjon

- Christensen, K. Matens mysterium. Om å bli frisk av anoreksi, bulimi og tvangsspising. Stavanger: Hertevigs Forlag, 2002.

IKS

Nettros