Dato
03.10.2007

Klokka
19:00

Verdensteatret

Den franske gullalderen og Carné - Dagen gryr

Dagen gryr er bygget opp på en unik og kompleks struktur med en rekke tilbakeblikk som øvde stor innflytelse på senere filmer. Historien involverer Francois, en rettskaffen mann som er drevet til å myrde for kjærligheten. Når filmen starter gjemmer han seg for politiet i leiligheten sin. Mens han forskanser seg erindrer han de omstendighetene som fikk han til å myrde. Alt vises gjennom en rekke tilbakeblikk, og historien om hvordan Francois forelsket seg i Francoise presenteres for oss. François spilles av Jean Gabin, en antihelt med arbeiderklassebakgrunn. Han er en tøffing med moral og stolthet, men hans ridderlighet hindrer ham ikke i å fike opp sine kvinnelige motspillere når det er påkrevd. Vi får se en søkende, desperat og naken sjel møte sin skjebne i det ensomme rommet, som en fange i sin celle. Alt mens natten ebber ut, folk svermer sammen utenfor gaten og dagen gryr... Dagen gryr er om mulig enda mørkere enn Tåkekaien. Helt fra begynnelsen er skjebnen til vår helt fortapt. Tragedien har allerede inntruffet og hans skjebne er bestemt.

MARCEL CARNÉ ER KANSKJE DEN REGISSØREN SOM I ETTERTID – OG SÆRLIG FOR DET BREDE PUBLIKUM - HAR BLITT NÆREST KNYTTET TIL DEN FRANSKE POETISKE REALISMEN.
Gjennom sitt samarbeid med forfatteren og lyrikeren Jacques Prévert, var de begge med på å lage viktige bidrag til denne filmperioden som Tåkekaien, Dagen gryr (1938) og Paradisets barn(1945). De to førstnevnte preges av den
romantiske fatalismen som var så karakteristisk for poetisk realisme, og som skulle prege denne epoken i fransk film. Sistnevnte regnes som Carnés mesterverk. Filmene skapte øyeblikkelig berømmelse for de to unge opphavsmennene.
Tåkekaien, som også er den første filmen Jean Gabin og Carné
gjorde sammen, er med sitt dunkle miljø og dystre karakterer et typisk eksempel på filmstilen i sluttfasen
av den poetiske realismen. Havnebyens underverden og de
skjebnesvangre personlighetene man kan finne der er praktfullt visualisert gjennom stemningsladede bilder og poetisk dialog. Karakterene er alle på flukt, både på det ytre og indre plan, men helt fra handlingens begynnelse råder det en fatalisme som sier oss at de aldri vil klare å slippe unna. Dagen gryr regnes som Marcel Carnés mørkeste og beste førkrigsfilm, og et av høydepunktene i trettitallets franske poetiske realisme. Filmen
gjenspeiler den håpløshet folk følte konfrontert med en verdenskrig like om hjørnet. Jean Gabin er enestående
som den forhåndsdømte helten, og hans spill i Dagen gryr
er av mange blitt karakterisert som høydepunktet i hans karriere. Det hersker enighet om at Carnés filmer fra årene 1936-46 er mesterverker. Hans senere filmer har derimot et blandet rykte, med Thérèse Raquin og Unge hyklere som unntak. Carné og hans studioforankrede kollegaer ble erstattet av ´nouvau cimema´, den nye bølgen, utviklet av unge regissører som Francois Truff aut og Jean Luc Godard.
De unge tok med seg filmkameraene ut i den virkelige verden
og jobbet med lave budsjetter og relativt ukjente skuespillere. Sammenlignet med denne grensebrytende
lekenheten fremstod Carné som stiv og gammeldags. I
1984 mottok Carné en hyllest fra den franske filmindustrien, som dedikerte det årets Cannes festival
til han i anledning hans 75 år. På nittitallet ble Paradisets barn kåret til århundrets beste franske film av
en lang rekke franske kritikere og bransjefolk.

Før første verdenskrig var Frankrike verdens ledende filmnasjon, men med økende konkurranse fra Italia, Danmark og ikke minst USA. Mens krigen herjet i Europa kunne
amerikanerne fortsette filmarbeidet. Forspranget ble stort og etter krigen slapp de løs en mengde filmer på de europeiske kinoene. Frankrike slet med å finne sin
filmmessige identitet. René Clair var med og opprettholdt fransk films rykte under lydfilmens spede begynnelse. Ellers var det dårligere tider, estetisk så vel som økonomisk. På slutten av 1920-tallet kom lydfilmen som ble et oppsving: Det franske språket var i stand til å gi
filmene det særpreget de manglet; både lydmessig og ordmessig er fransk et utpreget poetisk språk. René Clairs første lydfilm Under Paris hustak(1929) forteller en historie som var typisk for poetisk realisme. Carné var regiassistent på denne filmen før han debuterte med
Jenny i 1936. Clair var av de første som viste fram de dystrere sidene ved Paris. I første halvdel av 30-tallet
var Frankrike omgitt av fascisme og på randen av borgerkrig. Produksjonsselskapene hadde mange politisk bevisste filmskapere, slik at det ble laget mye mer film om den fattige arbeiderklassen og dens fatalistiske og desillusjonerte livshåp – altså realisme. Denne epoken
har hatt enorm betydning for utviklingen av filmmediet. Filmene domineres gjerne av pessimisme, melankoli og determinisme. Foto preges av skygger, mørke og
klaustrofobi og dramaet ender oftest i tragedie, gjerne på grunn av en kvinne. Poesien trer spesielt frem i karakterskildringene, mens filmenes utstrakte bruk av opptakssted utenfor studio gir dem et virkelighetstro uttrykk. Filmene befolkes av antihelter; outsidere i
et fremmedgjort samfunn. De er gode mennesker som på grunn av sin personlighet ikke klarer å spille det moderne livets løgnaktige spill. Deres anonyme, men nytteløse kamp mot hat og ondskap gir dem et romantisk preg. De er symboler på det uskyldsrene i en skitten verden. Rundt 1937-38 var fransk
film blitt den mest kritikerroste i verden. Filmene vant priser og førte an på eksportmarkedet i en rekke vestlige land, inklusive USA. Jean Renoir er blant de mest innflytelsesrike regissørene som virket under den poetiske
realismen. Renoir var produktiv og vi kan trekke fram filmer som Den store illusjonen; den poetiske
realismens definerende verk Menneskedyret; og filmer som er med på de fleste lister over beste filmer: Spillets regler. De er alle filmer som i våre dager fremstår som like
sprudlende og fengslende som da de ble laget.
LONE DYBDAL

Nettsider
www.filmklubb.com

Kontaktperson
Lone Dybdal

Epost
tromso@filmklubb.com