|
www.barnebokkritikk.no
I boka som Tove Jansson utga i 1950, Muminpappaens bravader, fortalte mummipappaen om sitt eget, eventyrlige liv. Siden ble boka skrevet om og gitt tittelen Muminpappaens memoarer. Nå har professor Boel Westin ved Stockholm Universitet skrevet en uttømmende biografi om Tove Jansson, ”mummimammaen”, som hun motstrebende måtte finne seg i å bli kalt i utallige sammenhenger.
I boka fins et bilde som viser hvordan mimmimamma møter pappaen: hun skylles mot stranda på toppen av en skummende bølge, men med et godt tak i håndveska si. Bølgen er en tydelig hilsen til Hokusais berømte, store bølge, selv om noe Fujiyamafjell ikke kan skimtes, derimot pappaen som stormer mot mammaen for å hjelpe. Japan ble siden landet som fra ca. 1970 ga Tove Jansson hjemstavnsrett som en av sine egne. Dette landets innbyggere elsker henne for hennes myldrende småtroll, hennes kjærlighet til øyer, hennes sans for ensomhet i en overveldende natur.
Det er ikke vanskelig å forestille seg Westin i pappaens sted i møtet med utfordringen det må ha vært å lande Tove Janssons liv inn på oversiktlig, landfast grunn i en biografi. Riktignok har hun tidligere, som den første, utgitt en doktoravhandling om store deler av forfattterskapet, utgitt i 1988 under tittelen Familjen i dalen. Tove Janssons muminvärld. Westin har dessuten mottatt 60 privatbrev fra forfatteren, og har vært gitt generøs tilgang til et nærmest uuttømmelig arkivmateriale, også mens Tove ennå var i live (hun døde i 2002). En mer overveldende dokumentasjon har neppe mange biografer vært forvalter av. Blant annet er det her snakk om hundrevis av velfylte mapper og permer, og om tårn av utkast, brev og dagboksnedtegnelser, samt mye, mye mer.
Mummibøkene - en bigeskjeft?
I tillegg kommer jo Tove Janssons bunnløse mangfoldighet. I egne øyne var det kanskje maleri og bildekunst hun så som sitt egentlige kunstnerkall, mens mummiuniverset kom til mer som en attåtnæring, eller drahjelp for visuell utfoldelse, enten det nå dreide seg om illustrasjon, tegneserie, scenografi eller freskomaleri. Men etter et slags nostalgisk farvel til samlivet med mummitrollene i Sent i november (1970), viet hun seg i hovedsak til et liv i de nakne ordenes tjeneste og utga romaner og noveller for voksne – selv om hun tidligere hadde avsverget muligheten. ”Voksenbøker kommer jeg aldri til å kunne skrive,” påsto hun i 1962. Hørespill, dramatikk og filmmanus sto også på det rike sjangerrepertoaret.
Hos Westin blir knapt noen krok stående mørk, og det er ingen tvil om at verk og liv blir uvanlig tett knyttet sammen i dette tilfellet. Mummi-suksessen tok av internasjonalt når Tove var nær 40 år (blant annet ble tegneserien etter hvert trykt i ca. 140 aviser verden over), og fra da av ble store deler av livet hennes beslaglagt av ”moomin business”. Det skapte fikk på flere plan et egenliv som dels stimulerte henne, dels knuget henne ned i tyngende avsvarlighet, både praktisk og menneskelig. Fanmailen gikk opp i 2000 brev i året, og hun svarte på alle!
Krigserfaringer i litterær form
Men før hun ble ført opp på berømmelsens bølge, var det verdenskrigenes skjebneslag hun kjente seg avmektig utlevert til. Hun inntok en pasifistisk holdning, og hun kunne ikke støtte sin elskede far, billedhoggeren, som oppfattet Tyskland som Finlands hjelper under 2. verdenskrig. Westin ser de truende naturkatastrofene i de første mummibøkene som mytiske omskrivninger av krigserfaringene, et allegorisk nivå ingen anmeldere leste inn i dem. De var jo bare sjarmerende eventyr for barn.
At det faktisk var bearbeiding av pinefulle, historiske faringer som satte i gang de skrekkscenarione som ble så karakteristiske for Tove Janssons forfatterskap, virker noe underspilt i biografien. Det er kunstnerisk virksomhet forstått som ledd i en alltid fortsatt vandring mot ny selvinnsikt, ny framtid, som opptar Boel Westin. Slik jeg oppfatter boka, er Tove Jansson her framstilt som en skikkelse som alltid søkte å overskride seg selv, stadig i ferd med å avvikle noe for å kunne begynne på noe nytt, et menneske som lot seg bære fram i en fornyet bølgebevegelse. Samtidig mener Westin at en konflikt mellom lyst/kjærlighet og ansvar/plikt kan gjenfinnes i alle faser. Det fins en mummimamma som holder tak om veska, uansett hvilke strender hun havner på.
Mangefasettert selvbilde
Bravadene biografiens mummimamma gjennomgår, hennes merkelige livseventyr, er knyttet til den dristige, kunstneriske selvfornyelsen. Det er den Westin utforsker. Ved å studere hvordan hennes kunstprosjekt, i ord og bilder, er i stadig forvandling, vil biografen gi oss en fargestrålende mosaikk som tydeliggjør Tove Janssons skiftende selvbilder. Med stadig nye sjatteringer bidrar de til Westins samlede bilde av den multimodale kunstneren. Dermed får også en rekke inntrengende, litterære analyser en naturlig plass. Ikke minst de engasjerte og kloke omtalene av de seine mummibøkene vil glede fansen blant voksne lesere, formidlere og forskere.
Samme vekt får ikke de mer privatmenneskelige relasjonene, selv om de absolutt er belyst, ikke minst det turbulente forholdet til faren. Noen tilsvarende dramatikk fins ikke i skildringen av moren, kalt Ham, som var Toves stabile støttepunkt mesteparten livet. Det samme gjelder samlivspartneren Tuulikki Pietilä, grafikeren som fra 1955 ga henne arbeidsfellesskap og en trygg base, uten mye uro i redet. Westin har dedisert boka til henne.
Rom for det farlige
Det er interessant å se hvordan den litterære offentligheten nølte med å gi henne full uttelling som en av Finlands mest fremragende forfattere, tross det kolossale, internasjonale gjennomslaget. Hun ble høyt skattet på autoritativt hold, men samtidig koseliggjort. Mummiuniverset bød på troskyldig livsvisdom som alle kunne trøstes av. Nordiske studentforeninger innbød henne til storstilte leseopptredener, men bøkene hennes ble ikke tatt på akademisk alvor før på 1980-tallet. Først med det Svenske Akademiets store pris i 1994 hadde den litterære smaken endelig kommet på høyde med Toves geni, hevder Westin.
Sitt viktigste manifest som barnebokforfatter, artikkelen ”Den lömska barnboksförfattaren”, presenterte hun i et foredrag i Oslo 1960. Hun tilstår her at det er forfatterens ”självbesatthet”, hennes skjulte, dunkle lyster som driver verket, men at barn nettopp elsker det forkledte, det farlige som lurer under hyggen. Det var især hjemmehyggen som ble verdsatt av hennes voksne kritikere, og de vegret seg mot å innse at mummitrollenes diktermamma oppsøkte stadig mer ensomme og utsatte farvann, også i de seine mummibøkene.
Kanskje var det derfor hun tilstrebet et så nakent uttrykk i sitt seine forfatterskap for voksne. Ikke for å skalle av det barnlige, men for å synliggjøre også for voksne den farligheten som barna godt innså og lot seg trollbinde av. Boel Westin lar oss ane et slikt perspektiv, selv om jeg kanskje hadde ønsket at hun hadde gitt Tove Janssons kamp for å tegne sitt eget bilde, komme til syne, en litt tydeligere retning. Men at Westin avstår fra en klar storyline og i stedet viser ulike bølgevekslinger i et mangfoldig kunstnerliv, er vel også en synliggjøring av kraften som forener: viljen til metamorfose, til nytt utsyn over livets hav, i storm og stille.
Lyttende, diskret og empatisk
Westin har da også valgt å ikke ledsage sin beretning med noen markert ”voice over”. Mummimammaen er gitt stor myndighet til å fortolke sine livsinntrykk selv. Jeg er ikke i tvil om at vi her har fått en biografi som er den finske verdensstjernen fullt verdig, både som kunstner og som menneske. Tross forfatterens nære forhold til den biograferte, er tonen i boka ikke intim, men lyttende, diskret og empatisk. Her er sakkunnskap og etterrettelighet nedfelt i hver minste, levende detalj, og som bonus følger et omfattende litteraturregister. Likevel kommer ikke Tove Jansson opp på noen utilnærmelig sokkel, tvert om. Alt hun fikk skapt, er kanskje bidrag til hennes lyssterke selvportrett. Men alle kan vi som lesere kjenne oss godt igjen i hennes ensomme strev for å megle mellom våre motstridende, felles grunnbehov som mennesker. Vi trenger, som Tove, både farligheten og tryggheten, både brottsjø og mummidal.
Harald Bache-Wiig
|
