|
|
| |||
| |||||
|
|
|
|||
|
Pirrende om seksualitet | ||||||||||||||
| |
Anmeldt av Hilde Østby Åse Røthings hovedoppgave om kristne jenters seksualitet foreligger nå i omarbeidet utgave, slik at den er tilgjengelig for menigmann. Boken har allerede skapt mye debatt, og den omhandler også kontroversielle emner. 22 jenter svarer på spørsmål om forkynnelse, kristenmoral, overgrep, om det å ha kjæreste og om likestilling, alt sett i forhold til de forskjellige kristenmiljøene de tilhører eller har tilhørt. Disse miljøene er i hovedsak KFUK, Ten Sing eller Lagsarbeidet utover det ganske land. Røthing har gjort seg flid med å finne jenter fra uklike kristne miljøer i forskjellige deler av landet som nå er i forskjellig livssituasjon. Likevel er det enkelte trekk som går igjen og binder jentenes historier sammen, først og fremst forkynnelsen om at samleie før ekteskapet er synd, men at alt annet er lov. De fleste jentene har brutt «over halsen, under knærne»-regelen, som skal sikre at man ikke blir fristet til mer alvorlig beføling. Det er interessant og pirrende å bli innviet i en verden som kan virke svært fjern for en urban ateist. Røthing har klart å få frem, gjennom intervjuene og sine egne kommentarer, den dobbeltheten som preger det kristne seksuallivet. Samtidig som man anser seksualitet som noe gudegitt, slås de unge over fingrene hvis de prøver dette vakre før ekteskapet. Jentenes skyld og lyst går som følge av dette hånd i hånd gjennom hele boken. Vanskelighetene med denne boken er at den består av for mye materiale og for få utvalg. Mange av intervjuene sier nesten det samme, og Røthings kommentarer utdyper ikke nok til å vise leseren betydningen av et bestemt sitat. I tillegg er sitatene bevisst lagt nært opptil de muntlige intervjuene, noe som medfører en del «altså» og «men» og «liksom». Dette tjener ikke til intervjuobjektenes og bokens beste, og kunne vært gjort annerledes. Ellers en interessant inngangsport til en verden som burde være lukket for de fleste. | |  | ||||||||||
|
Litterær hakkespettbok | ||||||||||||||
| |
Anmeldt av Sveinung Sæther Så langt har Asbjørn Aarnes’ litteraturleksikon fra 1967 vært den eneste norskspråklige krykken litteraturstudenter har kunne avhjelpe sine terminologiske handikap og radbrekte vokabular med. Kunnskapsforlagets nye oppslagsverk er i så måte en solid rullator med fyldige artikler som byr på etymologiske, historiske og anekdotiske opplysninger som geleides av pensumrelevante eksempelverker fra gammelgresk til nynordisk litteratur. Og det er tydelig behov for en ajourført avløser for Aarnes’ etter hvert noe arkaiske verk. Med nye oppslagsord som for eksempel nyroman, dekonstruksjon, postmodernisme, metafiksjon, kyberpønk og liknende er det slutt på den tiden man bladde seg mannevond og usæl i Aarnes på jakt etter begreper som har kommet til siden den gang profilbanden red landet. Her er også Herman Willis bælmende gonzo-journalist og Jostein Gaarder bestseller med 14 milloner solgte sofiebøker per 1997.Det er blitt et tilgjengelig verk som ikke krever verdenslitteraturkompetanse på rams, og oppslagsordenes løsninger stemmer overens med begrepsbruken i litterære teoritekster. Slik unngås enhver fare for å måtte dra fortvilte, hårfylte never av hodet ditt i paradoksalt terminologisk tungsinn.Leksikonet skal i følge forlaget være nyttig både for filosofi-, psykologi-, film- og mediastudenter, samt lærere, bibliotekarer, journalister og ellers det meste som måtte krype og gå av leseføre mennesker. På forklaringssiden gjør dette mangfoldet seg delvis gjeldende og har resultert i en bredere fylde, blant annet ved å trekke inn filmklassikere på linje med litteraturverker i eksemplene. Oppslagsordene er på sin side likevel først og fremst litterært.Summa summarum er dette den nødvendige litterære hakkespettboken for alfabetkyndige mennesker, men noen illustrasjoner ville hjulpet for å løse opp en kjedelig ordboklayout. | | | ||||||||||
|
Olabukse-apokalypse | ||||||||||||||
| |
Anmeldt av Simen Ekern Turboneger er et av de ganske få bandene her i verden som synger utelukkende om egne og andres analåpninger. Bandet har holdt på i en årrekke, for tiden har de lagt seg til et harry og litt uforståelig hardcorehomo-image, tonesatt av punk brygget på alle klisjeene fra den tøffeste delen av rocken siden Iggy. Pussig nok resulterer alt dette i en flott plate. På Apocalypse Dudes lyder bandet bedre enn noensinne. Turboneger stjeler uhemmet av musikktradisjonen, som det heter. Her er masse Iggy and the Stooges, en del Mötörhead, litt åttitalls mettall, pluss noen riktig fine poprefrenger. Grunnen til at dette fungerer, er antakelig at Tuboneger er så uforskammet dyktige. Det musikalske sitter som de trangeste jeansene i byen. Gitarist Knut Schreiner fra Kåre and the Cavemen glir godt inn i rollen som leadgitarist Euroboy, med hundehalsbånd og de feiteste gitarlicksene man kan ønske seg. Nostalgiske tappesoli, tøffe riff og kraftfull og tett trommeslåing gir rock av beste merke. Det hele er oppfinnsomt produsert, og resultatet blir, merkelig nok, et produkt med en slags allmenn appell. Apocalypse Dudes er rett og slett briljant, dyktig gjennomført punk. Turboneger synger til og med bra nå. Singlene Get it On og Rock Against Ass, med sjarmerende koring og umiddelbart superfengende refreng er klare høydepunkter. Prince of The Rodeo er cowboypunk som sparker, mens Don’t say Motherfucker, Motherfucker har nydelig klapping, og et riff som får det til å rykke i go’ foten.Det kan selvsagt diskuteres om påfunnet med denim og lær-homseimaget er det mest smakfulle i verden. Om det egentlig er så gøy å høre sanger om rompeballer av stål i lengden. Dessuten er det tøffere når Iggy synger «...now I wanna be your dog» og mener det, enn når Turboneger synger «jerk that head and be my friend». Men hei, noe må man gjøre for å bli sponset av Carlings. Og når vokalist Hertis roper «I wanna scream in denim ecstacy» er det i bunn og grunn vanskelig ikke å få litt lyst til det samme. | |  | ||||||||||