Fagmiljøene headhunter menn

Mange vitenskaplige stillinger ved UiO bestettes gjennom headhunting. –Risikoen for en kameraderikultur med bare menn er stor, mener studentrepresentant i kollegiet, Kristian Jess.

Headhunting, eller kallelse, som det heter ved Universitetet, betyr at ledige stillinger ikke blir utlyst på vanlig måte, men at fagmiljøene plukker ut en person som de ønsker å tilsette.

Over halvparten av professor 2–stillingene ved Universitetet i Oslo er besatt som følge av kallelse, og tendensen er økende også for andre typer vitenskaplige stillinger.

– Så å si samtlige av de som ansettes via kallelser er menn. Siden vi ønsker å få flere kvinner i vitenskaplige stillinger ved Universitetet, blir det bakvendt å bruke kallelser, sier Kristian Jess i Studentparlamentet.

Han mener også at den utstrakte bruken av kallelser kan bidra til en kameraderikultur som er uheldig for Universitetet.

Spesifikke utlysninger

Et problem som slekter på kallelser, er utlysninger av stillinger der stillingsbeskrivelsen er så spesifikk at det bare er en person som oppfyller kravene.

– Dette er like ille som kallelser. For folk utenfor fagmiljøene kan slike utlysninger se veldig runde ut, men egentlig er formuleringen svært spesifisert, og søkermassen blir vridd mot en person, sier Jess.

I følge Jess tar vanlige ansettelser ved Universitetet ett år, mens ved kallelser kan stillinger besettes mye raskere.

– Dersom vanlige ansettelser tar kortere tid, vil noe av grunnen til å bruke kallelse falle bort.

Kan være hensiktsmessig

Studentparlamentet har nylig sett nærmere på en ansettelse av en 1.ammanuensis ved biologi, men fant i dette tilfellet ikke grunn til å reagere.

Bestyrer ved Biologisk institutt, Stein Kaartvedt, synes kallelser kan være et nyttig verktøy for å få bygget opp den beste fagkompetansen, men at ansettelsesformen må brukes med integritet. Han forteller at han for tiden har ute flere stillingsannonser med ulik grad av spesifisering, men ingen av dem retter seg mot bare en person.

– Flere suksessfulle ansettelser gjennom Universitetes historie har kommet som følge av kallelser. Jeg forstår frykten for at kallelser fører til at man ansetter slekt og venner, men brukt på riktig måte kan kallelser være hensiktsmessig, sier han.

– Kollegiet har et kritisk søkelys på bruk av kallelse i tilfeller der det kunne vært reell konkurranse om en stilling. Jeg har imidlertid ikke inntrykk av at det er stort misbruk av denne typen ansettelser, sier rektor Arild Underdal.