I dette arbeidet er skuespillerens arbeid i forhold til en mer overordnet estetisk profil en overordnet del av problemfeltet, det vil si skuespillerens spillestil og skuespillernes samspill og partitur i forhold til øvrige dramatiske virkemidler.
Ut ifra min praktiske og teoretiske kunnskap i forhold til problemfeltet ble så et knippe problemområder utformet
Min forforståelse av problemfeltet er formet av både eksisterende skriftlige kilder og mine opplevelser av prosjektorganiserte teaterforestillinger.
Jeg hadde hele tiden et ønske om å se på ulike typer skuespillere og dansere, uavhengig av adskilte "skoler". Grunnen til dette er at skuespillerne etter mitt syn ikke lenger klart kan kategoriseres etter tradisjoner, konvensjonelle linjer eller "skoler". Hver skuespiller har i større grad enn før "sin" trening og "sitt" håndverk. De ulike tradisjonene blandes både innenfor teaterskolene og ikke-institusjonelle teaterorganisasjoner.
Dette er grunnen til at prosjektteateret, både som organisatorisk begrep og som estetisk fenomen, fungerer både som avgrensende faktor og studieobjekt i min avhandling. Prosjektteateret inkluderer ulike typer aktører med en variert håndverksmessig kompetanse og kan derfor ikke, innenfor en forestillingskontekst, knyttes direkte til adskilte håndverkstradisjoner. Prosjektteateret fungerer altså som kontekst for et pluralistisk skuespillerteknisk og estetisk uttrykksregister. I tillegg til dette er prosjektteateret et aktuelt felt der det eksisterende kildematerialet selv formulerer deler av problemfeltet når forholdet mellom skuespiller og kunstnerisk konsept omtales.
Ut ifra denne forforståelsen startet en mer målrettet forskningsprosess som tok utgangspunkt i "prosjektteater", "skuespiller" og "stilblanding" som stikkordsmessige problemområder.
Jeg har valgt ut aktuelle forestillingsprosjekter som visualiserer og eksemplifiserer problemområdene. Forestillingene ble valgt fordi jeg i min opplevelse av forestillingene oppfattet skuepillerens og danserens varierte fysiske partitur og samspill som sentrale dramaturgiske og estetiske virkemidler. I forhold til, og ved å la intervjuene ta utgangspunkt i, det fysiske partituret, uttrykker begge instruktørene på hver sin måte en bevissthet omkring det fortellertekniske og det forståelige. I tillegg til dette er forestillingene og instruktørene valgt fordi jeg mener at instruktørenes arbeidsmåte og dramaturgiske valg har et dialektisk forhold til prosjektets kunstneriske kvaliteterAnalysene baserer seg ikke på metodiske forestillingsanalyser. I min presentasjon er det instruktørens arbeid som står i sentrum. Forestillingene fungerer som illustrerende eksempler i min diskusjon.
Det er den kvalitative analysen av intervjuene og min forforståelse av problemområdet som strukturerer mitt empiriske materiale. Etter at jeg foretok en kvalitativ tilnærming og en grundig tekstanalyse gjenoppdaget og utviklet jeg mer spesifikke og detaljerte problemområder. Analysen av forestillingene er også sett i forhold til intervjuene både for å utdype kunstneriske intensjoner og for å oppnå en større sammenheng mellom teoretiske kilder og praktisk prosjektteaterarbeid.
I forbindelse med
induktiv fenomenologisk samfunnsforskning har Finn Borum og Harald Enderud
utarbeidet ulike metoder som omhandler forberedelse, gjennomføring og
etterarbeid av et intervjumateriale (Borum & Enderud 1979/1980). Jeg har
brukt deler av disse metodene i forhold til min empiri.
Borum og Enderud har utviklet teknikker for å analysere og resultatformidle intervjudata i ulike kvalitative intervjuprosjekter. Vitenskapsteoretisk forklarer forskerne de intervjuundersøkelsene de har foretatt som av fenomenologisk, induktiv karakter. Metoden rettes mot flere aspekter ved intervjuobjektets livsverdier og syn på bestemte temaer. Med en kvalitativ metode er det mulig å nærme seg problemområdet uten på forhånd å være bundet til hypoteser eller en bestemt vinkling. Det er her viktig å merke seg at en tilnærming likevel er avhengig og påvirket av en forforståelse. Forforståelsen er virksom i forhold til teoretisk og empirisk utvalg, og i forhold til en avgrensning av problemområdet. Vekslingen mellom forskerens forforståelse og den veksten og tilegningen av kunnskap som forekommer, er et hovedpoeng i den hermeneutisk inspirerte metodikken som jeg behandler under kapittel 2.6.
En karakteristikk av Borum og Enderuds metode kan oppsummeres i følgende punkter;
1) Metoden rettes mot intervjuobjektets livsverdier og konstruktive erfaring
2) Metoden fokuserer på bestemte temaer og meninger med fenomener i
denne oppfattede virkelighet.
3) Metoden er kvalitativ og deskriptiv og er åpen for flertydighet og
forandring.
4) Metoden behandler mellommenneskelig interaksjon.
Hovedforutsetningen for mine intervjuer er at jeg analyserer uttalelsene i forhold til intervjuobjektets uttalte teatersyn og i forhold til hvilken kunstnerisk eller tverrkunstnerisk tradisjon de tilhører. Uttalelsene blir relatert til både til forestillingene og til eksisterende teorimateriale omkring prosjektteater og skuespillerkunst.
Jeg har, i tråd med Borum og Enderuds metode, gjort mine betraktninger ut ifra problemområder i stedet for hypoteser. Problemområdene ble utledet i forhold til sentrale teoretiske kilder, min praktiske erfaring og min opplevelse av forestillingene. Problemområdene ble justert og differensiert etter hvert som intervjuene ble foretatt og analysert. I løpet av den hermeneutiske prosessen ble problemområdene sammenliknet med eksisterende teoretisk kildemateriale. Teoriutviklingen og analysen av empirisk materiale har skjedd samtidig.
Borum og Enderud sier at en vellykket fremstilling av et problemfelt med tilhørende problemområder, er når teorien strukturerer empiriske data på en for mottakeren meningsfull måte, så han får større innblikk i eller dypere forståelse for problemfeltet. Dette er ett av mine overordnede mål for denne avhandlingen.
Intervjusituasjonen blir av Borum og Enderud beskrevet som en sosial prosess eller et sosialt skuespill. I denne prosessen kan tre faktorer virke inn: rollene, aktørene og kulissene.
"Rollene" defineres som aktørenes forventninger til hverandres adferd. Personlige relasjoner og opplevde statusrelasjoner i og utenom intervjusituasjonen kan virke inn på hvordan "rollene" blir opplevd eller "spilt" av den intervjuede.
“Aktørene" omfatter både intervjuer og intervjuobjektet og handler om deres evne til å "spille" i situasjoner, være til stede i situasjonen og etablere riktig stemning.
“Kulissene" omhandler faktorer som tid, sted og ytre påvirkning.
Mitt største problem med å oppsøke teaterarbeidere for kvalitative intervjuer var de ulike forutsetningene og statusrelasjoner som kan forekomme i forholdet mellom en praktisk utøvende kunstner og en teaterviter eller forsker. Forskjellen mellom praktikeren og teoretikeren viste seg både i forhold til begreper, termer og håndverksmessig kompetanse. Det sosiale spillet mellom meg selv som forsker og teaterarbeiderne foregikk i forhold til de forventninger og fordommer som situasjonen synliggjorte. Jeg fant det virkningsfullt å vise en ydmyk holdning i forhold til intervjuobjektets arbeid. Spillet mellom aktørene virket mest aktivt i første del av intervjuet, fram til en sosial relasjon ble etablert. Ut i fra mitt syn skaper litt lav status fra forskerens side den beste kommunikasjon og intervjusituasjon, særlig i "etableringsfasen". Forholdet mellom teaterforskere og teaterpraktikere har ikke alltid vært like hjertelig, noe som bør tas hensyn til når representanter fra de to arenaer møtes. Denne kløften er spesielt synlig når en teaterviter ønsker direkte informasjon av en praktiker for å utføre sitt forskningsarbeid. Vitenskapelig terminologi kan oppfattes som en trussel og en kommunikativ sperre.
Intervjuobjektenes utsagn blir i dette arbeidet en eksemplifisering og et materiale som fungerer som basis for min egen metode. Jeg er på den ene siden kildeavhengig fordi jeg trenger praktiske eksempler som utdyper min diskusjon. På den andre siden velger jeg ut og drøfter materialet i forhold til aktuelle problemområder. En motvekt til kildeavhengigheten er derfor en selektiv persepsjon som jeg omtaler i neste kapittel.
Jeg brukte en båndopptaker under mine intervjuer og skrev deretter ned intervjuedes uttalelser. Dette var for å oppnå en bedre oversikt over teksten for så å foreta en tekstanalyse og en systematisering av materialet.
Både prosjektteater som estetisk og organisatorisk fenomen, og forholdet mellom praksis og teori innenfor et teatervitenskapelig felt, krever omhyggelig systematisering av materialet. Systematiseringen ringer inn deler av et kupert landskap slik at forsknings- og analyseprosessen overhodet er mulig. Borum og Enderud foreslår både en holistisk og atomistisk analyse i forhold til kvalitative intervjuer.[1]
Den atomistiske analysen er ment å redusere problemet med at det kan forekomme "selektiv persepsjon" ved bruk av en holistisk metode. "Selektiv persepsjon" betyr at forskeren velger ut ifra problemstillinger ut fra personlig interesse, ikke fordi problemområdet er representert i materialet. Innenfor mine valgte problemområder er en viss form for selektiv persepsjon ønskelig, fordi jeg ønsker å fokusere på et begrenset aspekt ved prosjektteaterets estetiske profil, nemlig de skuespillertekniske variasjonene og mulighetene. Dette er med på å balansere kildeavhengigheten og setter intervjuene inn i en vitenskapelig kontekst.
De stikkordsmessige formulerte problemområdene er en sentral del av min forforståelse. Jeg valgte derfor å foreta en holistisk analyse fordi en "opptelling" av uttalelser omkring dette fenomenet verken er mulig eller relevant. Fra mitt ståsted ivaretar en holistisk analyse både hvert enkelt fenomen og de kunstneriske ledernes individualitet på en bedre måte.
Jeg har altså basert meg på en holistisk analyse i systematiseringen av mitt intervju-materiale. En holistisk analyse bygger på begreper og teori innenfor personlighetspsykologien som sier at personligheten ikke er summen av diverse faktorer, men helheten av disse. En holistisk analyse kan jamføres med hermeneutikken, som blir omtalt under neste delkapittel. Holismen bruker helheten som forklaringsprinsipp.
Ved å lese gjennom mitt intervjumateriale avgrenset jeg nye og mer differensierte problemområder i forhold til mitt utgangspunkt og min forforståelse. Disse ble valgt ved hjelp av tre kriterier som viser holismens fortrinn foran en mer atomistisk analyse:
1)Likhet med eksisterende skriftlig kildemateriale.
I intervjuteksten fant jeg igjen sentrale kjennetegn fra et skriftlig kildematerialet, som var en del av min forforståelse. Punkter der de skriftlige og praktiske kildene krysser hverandre har vært sentrale fordi jeg ønsker å bruke en teori som kan utdype min empiri, og en empiri som kan utvide eksisterende teoretiske kilder.
2)Hyppig forekomst av tema.
Jeg har poengtert og avgrenset problemområdene i forhold til tema og synspunkter som fremsto som sentrale for de tre intervjuobjektene.
3)Motsetninger mellom min forforståelse og opplysninger i intervjumaterialet.
Mellom min
forforståelse og opplysninger i intervjumaterialet var det klare motsetninger.
Dette var spesielt synlig i forholdet mellom det skriftlige kildematerialet som
omhandlet prosjektteateret som estetisk fenomen, min egen opplevelse av
forestillingene og kunstnerenes oppfatning av eget arbeid.
Problemområdene
kategoriserte flere mulige spørsmål og nøkkelteser som sammen og hver for seg
skaper fokus for en strukturering og videreformidling av materialet. Jeg
grupperte spørsmål, nøkkelteser og sentrale sitater i bolker som for det første
beskrev selve fenomenene, for det andre forklarte årsaken til fenomenet og for
det tredje omtalte konsekvenser av fenomenet. Disse bolkene strukturerte og
omorganiserte både det teoretiske og empiriske materialet.
Borum og Enderud hevder at holistisk tekstanalyse utgjør en vesentlig del av fenomenologisk metode som de sammenligner med en "hermeneutisk sirkel".
Den hermeneutiska cirkeln är en metaforisk bild för hur tolkande och förståelse arbetar.
(Cornell/Dunér m.fl., 1988:165)
Med utgangspunkt i idealistisk filosofi oppsto den hermeneutiske dialektikken som den logiske empirismens motpol. Hermeneutikken vektlegger en helhetlig forståelse av total kultur i tid og rom og setter vitenskapen i nærmere relasjon til mennesket og samfunn. Den hermeneutiske dialektikken bruker det generelle som middel for å forstå det spesielle.
I hermeneutikken henger delene og helheten tett sammen. Etter hvert som forskningsprosessen skrider frem fremstår helheten som mer enn summen av sine deler. I en slik helhet kan delene ikke forstås uten kunnskap om helhet som igjen er avhengig av delen: “I en förståelsestruktur finns inga minsta, självständiga enheter.” (Cornell/Dunér m.fl., s.162 -165)
Pendlingen mellom helhetsnivå og delnivå er en dialektisk prosess eller spiral som fremkommer etter som forståelsehorisonten hele tiden utvides. “Vi går från mindre till större helheter och följaktligen växer kunskapen i etapper”. Denne prosessen blir i boken Bildanalys kalt "en totalisering" (Op.cit. s. 165).
Hermeneutikken har fungert som en vitenskapsteoretisk modell både for min forskningsprosess og min strukturering av teori og empiri. Struktureringen viser seg i avhandlingens kapittel- og nivådeling. Intervjuene har bestått av halvstrukturerte spørsmål som er laget for å fange inn flere nivåer i kunstnerens arbeid. Nivåene behandler både arbeidstekniske og konkrete temaer og temaer som omhandler og problematiserer respondentens kunst- og virkelighetsoppfatning.
[1]Prinsippet i atomistisk metode er at teksten eller materialet inneholder ord og utsagn som "telles opp" og kategoriseres i forhold til hverandre. På den måten kan man finne ut hvor representative temaene er.