Menneske som protesegud

"Med alle sine forskjellige slags verktøy fullender mennesket sine egne organer - de motoriske såvel som de sensoriske - eller han utvider grensene for deres prestasjoner. Motorene stiller veldige krefter til hans rådighet, som han kan sætte inn i hvilken retning, han vil, likesom han kan med sine egne muskler; skipet og flygemaskinen, bevirker at verken vand eller luft kan hindre ham i å komme frem. Brillene korrigerer manglene ved linsen i hans øye, med kikkerten skuer han ut i fjerne vidder, med mikroskopet overvinder han de grenser for det synlige, som er satt gjennom oppbygningen av hans netthinne.

Med fotografiapparatet har han skapt et instrument, som fastholder de flyktige syns inntrykk og dermed tjener ham på samme måter, som når grammofonplaten fastholder de like så forgangelige lydinntrykk; begge dele er i grunnen materialisasjoner av den evne, han har fått til å erindre, av hans hukommelse. Med telefonens hjelp er han i stand til at høre over avstander, som selv eventyret ville ha respektert som uovervinnelige.

Mennesket er så å si blitt en slags protesegud, temmelig storslått, når han ifører sig alle sine hjelpeorganer; men de er ikke sammenvokset med ham og volder ham fra tid til anden meget besvær"
(S. Freud: Ubehaget i Kulturen 1984: 37-38).