Anne Thronsen - Leder i Attac Grenland
|
|
Da slo det meg at det er dette det handler om, det er dette vi i ATTAC diskuterer med litt flere og andre ord. Om forholdet mellom fattige og rike land, og om multinasjonale selskapers ønske om å gjøre livsviktige ressurser som for eksempel vann til privat eiendom. Om oss vanlige hverdagsmennesker som ønsker oss gode skoler til barna, gode lokalsykehus og trygghet for at de velferdsgodene som dette landet har vært så stolte av fortsatt skal gi oss den tryggheten vi trenger når vi blir syke, gamle, arbeidsledige eller trenger en håndsrekning i livets mange berg- og dalbaner. Vi skjønner ingenting lengre når vi ser oss rundt og er vitne til at bedrifter som ikke lønner seg nok legges ned, produksjonen av varer flyttes ut av landet for at eierne skal tjene mer og helsetjenestene skal underlegges bedriftsøkonomiske prinsipper hvor pasienten er kunde og ventelisten er ordrereserve. Pasientombudet melder om pågang av klagesaker fordi pasientene ikke får nok informasjon, og helsepersonell unnskylder seg med at informasjon tar tid, og tid er penger. Man produserer ikke noe når man informerer.
Hvordan er det blitt sånn? Tidlig på 90-tallet ble Verdens Handelsorganisasjon (WTO) etablert, og Stortinget vedtok å tilslutte seg avtalen uten store politiske diskusjoner. Dette skjedde bare uker etter folkeavstemningen om EU, og var lite framme i mediabildet. WTOs hensikt er å la markedet styre kjøp og salg av varer. Dette er siden utvidet gjennom GATSavtalen til også å gjelde kjøp og salg av tjenester. Det betyr at multinasjonale selskapers offensiv for å få kontroll over vannforsyningen i utviklingsland og kampen for markedsretting og privatisering av helsetjenester i Norge, er to sider av samme prosess: ønsket om å overta eller utnytte fellesgoder for å oppnå privat fortjeneste. Det hevdes at markedsretting og privatisering gir billigere og bedre offentlige tjenester. Det vi etter hvert erfarer er at markedsretting og privatisering av tjenester som er gjort til forretning ofte har negative konsekvenser for brukerne. Det er ikke lenger brukernes behov som settes i sentrum, men aksjonærenes profitt. Ønske om økt fortjeneste kan gå ut over sikkerheten i for eksempel transportsystemer, kan gi omsorgssvikt i underbemannede sykehjem og undergrave retten til et likeverdig tjenestetilbud for hele befolkningen. Markedsretting og privatisering gir ofte økte sosiale forskjeller fordi det er de som har minst som rammes hardest når tjenester flyttes fra fellesskapet til markedet. Presset økes også mot ansattes lønns- og arbeidsvilkår. En måte å øke profitten på er å redusere kostnadene (lønn), og resultatet blir ofte at lønnstakere får mindre eller skyves ut av et stadig hardere arbeidsliv. Privatisering av sentrale samfunnsoppgaver har de siste årene ofte vist seg å skape både større ulikhet og arbeidsledighet, og overføring til private monopoler har i tillegg bidratt til å svekke demokratiet og undergrave arbeidsrettigheter. Resultatet for folk flest er at prisene er de samme eller høyere, og at tjenestene er dårligere.
Og hvem tar ansvaret for samfunnsregnskapet? Når hvert tiltak skal lønne seg økonomisk, arbeidsvilkårene strammes og kravet til effektivitet øker, er resultatet at folks trivsel og helse utsettes for et stort press. Da øker naturlig nok sykefraværet, og flere faller ut av arbeidsmarkedet. Dette ønsker politikerne å gjøre noe med, men kan de det uten å spørre etter sammenhengen? Når inntektene tilfaller det private og utgiftene legges på det offentlige skjønner alle at det ikke er balanse i regnskapet. Velferd raseres og private forsikringsordninger vokser fram for de som har råd til å gå inn på slike avtaler. Retten til likeverdig tjenestetilbud gjøres avhengig av hver enkelts privatøkonomi, og forskjellen mellom «kong Salomo og Jørgen hattemaker» blir påfallende stor.
Dette er villet politikk og politikerne kan ikke stå fram i media og hevde at de ikke kan gjøre noe fra eller til når arbeidstakere roper fordi ordren gikk til et multinasjonalt selskap og bedriften i Norge avvikles. Politikerne må stå fram og innrømme at de har vedtatt sin egen avmakt. Troen på at markedet skal regulere varer og tjenester i et land med vår geografi og 4,5 millioner mennesker er i beste fall naiv. I størrelse er vi som en av Londons forsteder......
Men det nytter å kjempe!! Det verste som kan skje er at vi hverdagsmennesker lar politikernes avmakt bli vår og støtter utsagnene om at «det bare er sånn». Når Gilde og Tine legges ned i distriktet vårt, Nettbuss skal ut på anbud, Porgrunds Porselænfabrik flagger ut deler av produksjonen og Helse Sør skal operere i fri konkurranse med andre helseforetak, må vi stå sammen i kampen mot markedsliberalismens frie spill. Vi må si fra til det politiske Norge at vi ikke vil avdemokratisere dette samfunnet og la markedet styre utviklingen. Vi vil fortsatt ha gode skoler til barna, trygge vilkår for eldre og vite at velferdsgodene ikke gjøres avhengig av vår kjøpekraft. ATTAC-Grenland er med i denne kampen og jobber for global velferd og demokrati. Oss treffer du hver første torsdag i måneden på Kafe-K i Porsgrunn, og du kan lese om oss på hjemmesidene våre http://www.attac.no
Verden trenger ATTAC - ATTAC trenger deg.
Publisert i avsia TA 20.04.04