HØRINGSUTTALELSE TIL NOU 2000:14 FRIHET MED ANSVAR – MJØSUTVALGETS INNSTILLING

I   GENERELLE KOMMENTARER

Universitetet i Oslo (UiO) erkjenner at flere av de problemene utvalgets utredning peker på, er reelle problemer for vårt universitet. Dette gjelder ikke minst på områder som gjennomstrømning, studiekvalitet, gradsstruktur, finansiering, styring og ledelse. Det er selvsagt at universitetet aktivt må møte disse utfordringene, men det er på langt nær gitt at de forslag som utvalget fremmer, vil være de som best ivaretar de oppgaver som universitetet skal forvalte.

Utvalgets utredning fremstår som et uttrykk for den tiltakende markedsvridningen av kunnskap, med de implikasjoner det har både for oppfatningen av hva kunnskap – og vitenskap – er, og ikke minst for hvordan produksjon av kunnskap best kan organiseres. Utredningen etterlater et inntrykk av at det er ”sevice-universitetet” som til dels har vært utvalgets forbilde, ikke en institusjon med ansvar for langsiktig utvikling av forskning og utdanning. Universitetet frykter at det perspektiv som utvalget tegner, både vil gå utover universitetets autonome rett til å holde fast ved den faglige forankring, og at det kan føre til at ”ikke-lønnsomme” fag og forskningssatsninger ikke blir tilstrekkelig vektlagt. Dette vil kunne ramme små fag som retter seg mot særlige behov, både for utdanningstilbud og forskningsfelt. Universitetet vil sterkt advare mot en utvikling der vårt budsjett i økende grad må baseres på ekstern inntjening. Også for fremtiden må universitetet i all hovedsak være finansiert over statlige/offentlige budsjetter. Dette er den eneste sikkerhet for at universitetets egenart videreutvikles og at fremtidens kunnskaps- og kompetansebehov blir imøtekommet.

For universitetets fremtidige rolle at det viktig at det evner å utvikle en klar og rendyrket profil og identitet. Koplingen fag – forskning – undervisning, er noe universitetene er alene om, og som bør understrekes og utvikles videre. Private bedrifter og statlige virksomheter kommer i stadig større utstrekning til å skreddersy både forskning og undervisning for egne formål. Universitetene bør være et korrektiv til denne utviklingen. Som de eneste institusjoner hvor oppdrags- og grunnforskning skjer i dialog med disipliner og andre fag innen fakultetet og på tvers av fakulteter, vil universitetene fortsatt stå i en særstilling. Den institusjonaliserte sammenhengen mellom forskning og undervisning er en garanti og en forutsetning for at undervisningen er forskningsbasert. Den kunnskapen vi kan utvikle innenfor en slik institusjon er universitetet alene om.

Det er viktig at de ulike institusjoner som skal ivareta høyere utdanning i Norge ikke blir mer like, men snarere imøtekommer utviklingen med en bevisst differensiering. Utvalget diskuterer i liten grad behovet for den type breddeinstitusjoner som universitetene er: Hva vil det innebære å utvikle dem og hvor mange slike universiteter kan et lite land holde seg med? På en måte setter utvalget all virksomhet innenfor høyere utdanning fritt til å delta i en konstruert konkurranse om å kunne oppnå universitetsstatus. En slik utvikling vil antakelig mer skape en form for institusjonell konvergens, og ikkeden bredde og variasjon som Forskningsmeldingen kaller ”den nasjonale kunnskapsallmenningen”.

Utvalgets utredning gir et bredt bilde av mange forhold innen norsk forskning og høyere utdanning i dag. Men dette er et bilde som UiO bare i vekslende grad kjenner seg igjen i. En del av utvalgets mange forslag gjelder områder hvor UiO har arbeid i gang og hvor UiOs Langtidsplan for 2000-2004 dokumenterer våre ambisjoner på området. En del forslag forutsetter større grad av konsekvensutredning. For UiO er det spesielt viktig å understreke at de omkostninger eller eventuelt omlegginger som en rekke av forslagene vil medføre, ikke er tilstrekkelig utredet.

Universitetet i Oslo håper at den kommende stortingsmelding vil bidra til en sterkere politisk forståelse for den rolle høyere utdanning og forskning bør og må ha i det norske samfunn. Våre universiteter - med sin faglige bredde og grunnforskningsorientering, sine vitenskapelige og kulturelle tradisjoner for kontinuerlig kritikk, for evaluering og for fri meningsbrytning - står helt sentralt i dette arbeidet, ikke minst takket være et nasjonalt og internasjonalt kontaktnett.

II   KOMMENTARER TIL ENKELTE FORSLAG

UiO har i sine kommentarer konsentrert seg om de forslag som særlig har vakt debatt i institusjonen:

Kap. 5: Internasjonalisering

Universitetet er mer enn noensinne avhengig av nær kontakt med forskning og utdanning i andre land. Denne typen internasjonalisering er en grunnforutsetning for vår virksomhet. Hvis Norge skal kunne regnes med som kunnskapsnasjon, må også våre universiteter hevde seg i forhold til de utenlandske institusjoner og slik som dem ha mulighet til å trekke til seg et utvalg av de beste studentene og de beste forskere fra hele verden. Det forutsetter at våre institusjoner har høy kvalitet og at de er attraktive – både for nordmenn og utlendinger.

UiO har Norges beste dekning av vesteuropeiske språk. I tillegg er vi det eneste norske universitet som har en omfattende og kvalitetsmessig god forskning og undervisning i de sentrale østeuropeiske og asiatiske språk og kulturer. Denne spesialistkompetansen er sentral for Norge som handelsnasjon, for Norge som aktør i freds- og utenrikspolitikk og for en faglig solid forskning og undervisning i det flerkulturelle Norge. UiO har her en kunnskapsbank som er enestående i Norge og Norden. UiO har også tatt et hovedansvar for finansiering og drift av norske universitetsinstitutter, universitetssentrer og forskningskontorer i utlandet. Skal Norge bli en kunnskapsnasjon på internasjonalt nivå, må den viktige, men kostnadskrevende internasjonale virksomhet sikres gode finansieringsvilkår og muligheter for utbygging.

Norge sender svært mange av sine studenter utenlands uten at det skjer i interaksjon med norske undervisningsinstitusjoner. Ressurser til å styrke utvekslingsavtaler med gode utenlandske institusjoner, både for studenter og lærere, vil i større grad fremme internasjonalisering enn gebyrstipend til norske studenter som tar hele utdanningen ute. Utbygging av engelskspråklige tilbud er viktig for å gjøre våre tilbud attraktive og konkurransedyktige på det internasjonale marked, men våre kandidater må også i større grad få kjennskap til andre språk enn engelsk.

Der det er ønskelig eller nødvendig med en karakterskala i tillegg til bestått/ikke bestått, støtter UiO forslaget om et felles karaktersystem i Norge med fem trinn for bestått. Norge har et usedvanlig stort antall karakterskalaer og også ulike tradisjoner for bruk av disse. Forslaget er viktig av hensyn til enhetlig evaluering og kommunikasjon nasjonalt mellom institusjonene og til arbeidslivet. Det vil også være nyttig internasjonalt når det blir vanligere å bygge studiene opp med elementer fra flere land. En viktig forutsetning for arbeidet med felles karaktersystem er fagmiljøenes fastsettelse av fagspesifikke kvalitative kriterier for det enkelte karakternivå.

Kap. 7: Kvalitet og effektivitet i læringsmiljøet

Utvalgets forslag sammenfaller langt på vei med målsetninger i UiOs egne handlingsplaner og arbeid som vi har i gang. Vi vil særlig trekke fram arbeidet med alternative evalueringsformer og lærerportefølje. Utvalget fremmer ikke konkrete forslag om hvordan en slik total omstilling skal skje. Det vil trenges omstillingsmidler fordi de ressurser utvalget tror vil bli frigjort ved kortere studietid, ikke vil bli tilgjengelige på svært lenge. Omlegging til prosjektorganisertundervisning, problembasert læring, løpende evaluering og lignende er langt dyrere enn den undervisningsform som fortsatt er rådende i mange fag. Studentenes økonomiske muligheter for å være effektive fulltidsstudenter, særlig i en storby som Oslo, er et vesentlig tilleggsproblem.

UiO og Studentsamskipnaden i Oslo har utviklet et godt samarbeid, og UiO kan ikke se at det vil løse noen av de grunnleggende problemer å legge driften av studentvelferden inn under UiO.

Kap. 8: Forskningens plass i høyere utdanning

Det er et særtegn for universitetets undervisning at den skal gi forståelse for hvordan vitenskapelig kunnskap utvikles. Dette skjer bl.a. gjennom lærere som selv er forskere i de fag de underviser i. Utvalgets definisjon av forskningsbasert utdanning blir for utvannet til å kjennetegne det særmerkte ved universitetene hvor man tilstreber et aktivt læringsfellesskap mellom lærere og studenter.

UiO er i hovedsak positiv til de øvrige forslagene utvalget fremmer, men vil igjen sterkt understreke kostnadene som i en del fag er forbundet med å være på et anerkjent internasjonalt nivå. Innstillingen tar ikke nok hensyn til dynamikken i moderne forskning. For eksempel er ikke forholdene knyttet til utviklingshastighet og kostnader innen naturvitenskapelig og biomedisinsk grunnforskning tilstrekkelig vektlagt. Det er videre nødvendig med satsing og klar prioritering til fordel for de miljøene som har best forutsetninger for å gjøre en god innsats. Dette forutsetter også en forståelse for nødvendig oppgavefordeling universitetene imellom og mellom universiteter og statlige høgskoler.UiO beklager at utvalget ikke i større grad har evnet å skille mellom de utfordringer som gjelder et breddeuniversitet i forhold til mindre institusjoner med få og smalere miljøer. Særlig vil vi understreke det ansvar som universitetene har innen grunnforskning og forskerutdanning. De fleste høgskolene er langt på vei avhengige av at universitetene bærer dette ansvaret.

UiO er positiv til arbeidet med å styrke profesjonsutdanningene i høgskolesystemet, men ser problemer med at høgskolene utvider sin innsats innen forskning på de områder hvor universitetene har sin tyngde. Den tendensen som man i dag ser til akademisering i det statlige høgskolesystemet og uklar differensiering mellom institusjonene i høyere utdanning, bidrar til en ressursspredning som er uheldig for en liten nasjon. En klar oppgavefordeling og satsing på de beste forskningsmiljøene er nødvendig. Det forutsetter igjen at man er villig til å trekke konsekvensene av de store fagevalueringer som foretas.

Kap. 9: Gradsstruktur

UiO ser klart behovet for en revisjon av gradsstrukturen som gir en kortere og mer effektiv studietid. Prinsipielt slutter vi oss til en modell med en samlet studietid på 5 år, noe som tilsvarer den struktur vi i dag har i cand.scient.-graden i matematisk-naturvitenskapelige fag. Men vi vil påpeke de problemer det reiser at ikke gradsstrukturen er utredet i sin helhet. En ny gradsstruktur for allmennfagene vil ikke nødvendigvis ha konsekvenser for profesjonsutdanningene, da disse til dels vil måtte håndteres etter andre kriterier. På flere områder er det imidlertid nær forbindelse mellom profesjonsutdanningene og allmennfagene med flere muligheter for overganger (teologi, juss, pedagogikk). En omlegging vil derfor ha flere konsekvenser, ikke minst berører det universitetenes lærerutdanning og mulighet for å gi disse kandidatene en slik faglig bredde og dybde som vi tradisjonelt har gjort.

UiO ser fram til et system som sikrer bedre muligheter for studentflyt mellom institusjonene både nasjonalt og internasjonalt. Samtidig ser UiO en spesiell utfordring i å beholde det kvalitative nivå med en nedkortet studietid. Nedkortingen må kompenseres med bedre og mer intensiv undervisning, tettere oppfølging av studentene, løpende og integrert evaluering mm. for å sikre kvaliteten hos de uteksaminerte kandidatene. Med en slik nedkorting er det også nødvendig at studentene imøtekommer et akseptabelt begynnernivå i fagene. Universitetet skal ikke gi undervisning på et nivå som forutsettes oppnådd i videregående opplæring.

Den foreslåtte bachelorgraden reiser to viktige utfordringer. De er knyttet til tidsrammen og til førstesemesterstudiet (ex.phil. og ex.fac.). Det er nå en tendens til at utdanningssøkende ønsker kortere studier. UiO mener det er et mål at lavere grad utformes som en selvstendig, avsluttet grad. Vi ønsker ikke en bachelorgrad som fremtvinger at studentene søker seg til hovedfag for å få en fullverdig utdannelse. Derfor ser vi for oss en bachelorgrad som fortsatt kan inneholde et fordypningselement tilsvarende dagens mellomfag/studieretningsgrupper på 30 vekttall. Den øvrige del av studiet kan ha en friere sammensetning, eventuelt modulariseres. Hovedelementene i ex.phil., og også i ex.fac. ved de fakultetene hvor det er aktuelt, bør bevares fordi det vil gi studentene innføring i den type kritisk tenkning som skal kjennetegne et universitetsstudium.

Med 3 ½ år kan man imøtekomme behovet for en utdanning med faglig tyngde og en viss bredde som både kan rettes mot arbeidsmarkedet og være grunnlag for videre studier. Vi tenker oss da at det siste semesteret enten omfatter et yrkesforberedende prosjektarbeid eller et hovedfagsforberedende semester som er teori- og metodeorientert.

Forutsatt et hovedfagsforberedende avslutningssemester i bachelorgraden vil et fordypningsstudium på 1 ½ år kunne bevare hovedfagets faglige kvalitet. Hovedfaget gir innføring i og erfaring med vitenskapelig arbeid og er av avgjørende betydning for kvaliteten i forskerrekrutteringen, men også på en rekke andre områder er det viktig at arbeidstakere har innsikt i den vitenskapelig arbeidsmåte som formidles gjennom hovedfagsutdanningen.

For å ivareta den store og differensierte studentmassen universitets- og høgskolesektoren har, mener UiO at det er nødvendig med to ulike opplegg på høyere grad: Et løp bør være vårt tradisjonelle, forskningsrettede hovedfag, mens det andre er mer rettet mot det øvrige yrkeslivet. UiO er imot at det etableres masterstudier som ikke bygger på fagenhet i lavere grad.

UiO vil - i tillegg til at vi har fremmet forslag om en 5-årig profesjonsutdanning i informatikk - utrede en lektorutdanning som et eget 5-årig profesjonsorientert studium (inkludert praktisk-pedagogisk utdanning) med et sterkt faglig fundament. Dette er en måte å styrke lærerutdanningen på for å sikre det norske samfunnet gode lærere i teoretiske allmennfag i framtida.

På samme måte som bachelorgraden må representere en selvstendig avsluttet utdanning, er det nødvendig at mastergraden representerer et avsluttet, selvstendig nivå i utdanningsløpet. Det vil være nødvendig å se et forskningsrettet mastergradsløp i sammenheng med en videre forskerutdanning. Utvalget har ikke i tilstrekkelig grad trukket konsekvensen av forslaget om ny gradsstruktur for forskerutdanningen. Rammen til doktorgrad settes til totalt: 3+2+3 = 8 år i mange land (tabell side 211), men UiO mener at man i visse fag og profesjonsutdanninger trenger en 4 –årig stipendiatperiode for å få en faglig tilfredsstillende grad.

UiO forutsetter at privatistordningen vurderes nærmere i forhold til forslagene om mer strukturerte og forpliktende studieløp. En privatistordning som bare knytter seg til deltakelse i eksamen, undergraver forståelsen for forpliktende læringsfellesskap.

Kap. 10: Dimensjonering

Utvalget har ikke drøftet dimensjoneringen i lys av sine øvrige forslag og gir heller ikke noe avklarende bidrag til den fremtidige dimensjonering av høyere utdanning. Ny gradsstruktur vil i seg selv måtte få betydning for dimensjonering av studenttall og fastsettelse av opptaksrammer. En studiereform med større gjensidige forpliktelser mellom student og institusjon må tilpasses differensierte studentgrupper. Noen vil ønske å være heldagsstudenter, mens andre vil ønske å ta enkeltfag og følge en lavere studieprogresjon. Dette må gjenspeiles i dimensjoneringen og finansieringen av høgre utdanning. Det er for enkelt å henvise videreutdanningsstudenter til eksternt finansierte studier når våre ordinære ”gratistilbud” benyttes som videreutdanning av mange, jf den høye gjennomsnittsalderen for studentene i en rekke fag ved UiO.

Kap. 11: Organisering og tilknytningsform

Utvalget ønsker større grad av autonomi for institusjonene innen høyere utdanning og forskning. Det støtter UiO. Utdanning og forskning er og må være en integrert del av og enbærebjelke i kultur- og kunnskapssamfunnet. Samfunnet er stadig mer avhengig av forskning, og høyere utdanning. Dette forutsetter tettere samhandling mellom institusjonen og det samfunn den skal tjene. Men dersom institusjonen i økende grad må basere seg på forskning og undervisning finansiert gjennom oppdrag fra eksterne kilder, innebærer det en fare for at universitetenes frie og kritiske holdning svekkes.

Flertallets forslag om organisering av institusjonene som egne rettssubjekter med egen særlov reiser imidlertid flere nye problemer fordi det representerer en tilnærming til en privatrettslig organisasjonsform som igjen kan svekke statens ansvar for universitetet på sikt. UiO ser en statlig organisasjonsform som en nødvendig overbygning for å ta vare på vår funksjon som forvalter av kunnskap og grunnforskning i en stor bredde av fag. Flertallets forslag kan dessuten få uheldige konsekvenser i forhold til lovgivning om statsstøtte, fri konkurranse, beskatning av forskningsmessig virksomhet, forskernes ytringsfrihet, de ansattes oppsigelsesvern, pensjonsrettigheter m.v.

UiO slutter seg derfor til mindretallets forslag hvor institusjonene organiseres som forvaltningsorganer med særskilte og utvidede fullmakter. Dagens lov sikrer allerede betydelig selvstyre gjennom lærefrihet og bevilgningsfullmakter og er derfor et godt utgangspunkt for videre utvikling av institusjonenes autonomi. UiO mener at Jan Fridthjof Bernts tolkning av dagens lov må legges til grunn og følges opp i et eventuelt nytt lovverk.

Innføring av nettobudsjettering og nye retningslinjer for organisering av randsonen kan løse en del av de problemer som i dag oppleves begrensende for institusjonenes handlefrihet. Utvalgets mindretall har i tillegg konkretisert en del områder hvor det er nødvendig å utforme fullmakter:

• utvikling og opprettelse av egne utdanningstilbud
• utforming av studie-, evaluerings- og eksamensordninger (eksamenslovgivningen)
• fastsettelse av intern organisering
• tilpassing av tilsettings- og personalreglementer til institusjonens behov
• oppbygging av fond
• deltakelse i og opprettelse av randsoneselskaper
• overføring av utbytte fra randsone til institusjon uten at dette påvirker finansieringsrammen for inngåtte kontrakter for øvrig

Denne listen kan suppleres med følgende:

• sikring av institusjonenes interesser i patentlovgivningen
• forhold knyttet til drift og forvaltning av bygninger og eiendom

Lov og regelverk må utformes slik at det fremgår at oppgaver og fullmakter vil være forskjellig for ulike typer institusjoner, avhengig av størrelse, bredde og ansvar. Det er forskjell på et stort universitet og en liten statlig høgskole.

Kap 12: Ledelse og styring

Universitetets styre må ha tillit både i samfunnet og innad i institusjonen. Aktiv faglig ledelse er viktig for en vitenskapelig institusjon på høyt nivå, og det forutsetter høy legitimitet. Kollegiets medlemmer finner at dette kan oppnås på ulike måter og har drøftet to modeller, begge med utgangspunkt i at universitetene fortsatt skal være autonome institusjoner. I begge modellene forutsettes det at styret har et internt flertall. Dette er grunngitt med de typer av oppgaver som er tillagt styret. Målsettingen er et styre som på et strategisk nivå fastsetter hvordan virksomheten skal drives innenfor de gitte rammer. Styret er ansvarlig overfor regjeringen og de bevilgende myndigheter. Modellene er forskjellige med hensyn til rektors rolle og omfang av intern representasjon, spesielt andelen vitenskapelig ansatte. I spørsmålet om ledelsesform har kollegiet delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet (Norum, Blakar, Handal, Hansen, Jacobsen, Kjønstad, Osnes, Svorstøl, Ottesen, Larsen, Dahl) går inn for modell A og mener at:

(Modell A:)

• Styret bør ha et flertall av vitenskapelige ansatte
• Rektor bør velges på samme måte som i dag
• Rektor leder styret
• Dagens ordning med en universitetsdirektør som leder for administrasjonen opprettholdes.

Legitimiteten innad i institusjonen sikres ved at rektor og flertallet i styret er valgt blant institusjonenes ansatte og studenter og slik at de vitenskapelig ansatte har en avgjørende innflytelse. Universitetsdirektøren bør ha ansvar for å utarbeide saksfremlegg, og da i nært samarbeid med rektor. Ved en institusjon av UiOs størrelse vil det ikke være hensiktsmessig at rektor tillegges daglig ansvar for det administrative.

At rektor er styreleder vil bidra til å hindre mulig kompetansestrid mellom en rektor og en ekstern styreleder. Valgprosessen må være tillitskapende og få fram kandidater med de riktige kvalifikasjoner. En valgkomite bør etableres for dette formålet.

Mindretallet (Lenth og Veierød) går inn for modell B og mener at

(Modell B:)

• Styret bør ha et internt flertall
• Styret bør være mindre enn i dag, for eksempel 4 eksterne, 3 vitenskapelige, 1 tekn/adm og 1 student
• Rektor utnevnes av styret og ansettes på åremål. Han/hun er ikke medlem av styret
• Departementet oppnevner styrets leder og nestleder
• Rektor er universitetets leder og ansikt utad. Universitetsdirektøren er rektors stedfortreder i økonomisk/administrative saker og ansatt i fast stilling

Denne ordningen kan bøte på dagens problem hvor man ikke har tilstrekkelig avstand til departementet og derved ikke tilstrekkelig frihetsgrader til egen styring. Universitetets forhold til departementet vil bli mer selvstendig når departementet har utnevnt styreleder og derved har tilkjennegitt sin tillit til henne/ham i dette vervet. Det må skilles skarpere mellom styret og den daglige ledelse, noe som er vanskelig så lenge rektor er styreleder. Ledelsen må ha større fullmakter, slik at styret frigjøres for tidkrevende og vanskelige enkeltsaker. Rektor utnevnes etter en omfattende intern nominasjonsprosess.

***

Utfra vår erfaring med treårsperioder for rektor og styre, vil UiO foreslå at man går tilbake til fireårsperioder.

UiO slutter seg til utvalgets forslag om at institusjonen selv fastsetter den interne organiseringen.

Kap. 13: Finansiering

Forslaget om en mer differensiert finansieringsmodell vil etter Universitetet i Oslos syn være et klart framskritt i forhold til den eksisterende modell. Et skille mellom bevilgninger til utdannings- og forskningsformål vil virke klargjørende. Basisbevilgninger knyttet til bibliotekenes og museenes behov, og at deler av forskningsbevilgningen tildeles ut fra hensyn til kvalitet og konsentrasjon, vil bidra til å tydeliggjøre hvilke behov som kan dekkes. Overgang til en slik modell krever imidlertid at man også tar høyde for ulikheten både mellom fagområdene og mellom institusjonene. Særlig må det tas hensyn til universitetenes spesielle forpliktelser for grunnforskning, forskerutdanning og fagområder med svært lave studenttall hvor de har eneansvar. UiO forutsetter at kriteriene for resultatmål og tilhørende stykkprisfinansiering av kandidater og vekttallsproduksjon fastsettes i dialog med institusjonen. Et forhold som må trekkes inn, er omfanget av tilrettelegging for funksjonshemmede studenter.

Den sterke studentveksten ved universitetene i perioden 1987-97 ble ikke fullt ut kompensert i de årlige bevilgninger. I tillegg til den foreslåtte finansieringsmodellen er det uomgjengelig nødvendig å tilføre universitetssektoren en utvidet ressursramme dersom de foreslåtte forbedringer innen forskning og utdanning skal la seg gjennomføre. Mange miljøer ved UiO mottar betydelige inntekter fra eksterne kilder, i alt vesentlig bidragsfinansiering øremerket konkrete forskningsprosjekter. Slik finansiering er et viktig grunnlag for mye av universitetets frie forskning, men er også en belastning av grunnbudsjettet fordi prosjektene ofte ikke blir fullfinansiert.

Universitetet i Oslo støtter mindretallet i synet på at institusjonenes orientering mot studentene vil bli ivaretatt ved et finansieringssystem som legger større vekt på å finansiere resultater av institusjonenes virksomhet. UiO gir derfor sin tilslutning til bruk av økonomiske incentiver basert på resultater, men mener utvalget går for langt når det foreslår å gjøre hele utdanningsdelen resultatbasert. Selv om det legges inn en forsinkelsesfaktor, vil dette kunne medføre store budsjettmessige svingninger som ikke er forårsaket av den virksomhet som drives ved enheten. UiO mener at bare deler av utdanningsdelen bør resultatbaseres. Den resterende delen skal dekke de studenttallsuavhengige kostnader som ligger i å tilby et fag.

En modell hvor en del av finansieringen ikke lenger bevilges direkte, men kommer til institusjonene som en ”voucher” medbragt av den enkelte student, vil gjøre det vanskelig å planlegge virksomheten forut for det enkelte driftsår. En slik løsning vil skape uforutsigbare rammebetingelser for den enkelte institusjon, og framtre som en unødvendig komplisering av finansieringssystemet. UiO stiller også spørsmålstegn ved i hvilken grad studentene vil velge studiested på grunnlag av kunnskap om studiekvalitet alene – og hvordan denne kunnskapen skal kunne være tilgjengelig.Det er den ikke i dag.

Grunnbevilgningen til universitetets museer må fastsettes uavhengig av endringer i studenttallet. Store samlinger vil forfalle og tapes dersom ressursene ikke økes. Videre må museenes rekruttering av stipendiater styrkes. Ved tildeling av forskningsbevilgningen til UiO må det tas høyde for at også universitetsmuseene har ressurskrevende forskningsoppgaver.

UiO ser positivt på forslag til tiltak som sikrer mer langsiktighet i institusjonenes bevilgninger og økonomiske planlegging, og vil anbefale en overgang til budsjettperioder på 3 år.

Kap 14: Institusjonsinndeling

Et europeisk universitet av høy standard er en stor institusjon. Den er karakterisert ved faglig bredde over mange fakulteter, flere internasjonale toppmiljøer i forskning og en sterk grunnforskningsorientering. I tillegg er det knyttet omfattende vitenskapelig bibliotek- og museumsvirksomhet til institusjonen. UiO mener at universitetsbegrepet i norsk kontekst må reserveres for institusjoner som representerer mangefasettert utdanning, grunnforskning på mange ulike områder og forskeropplæring/doktorgradstildeling innen en stor bredde av fag og disipliner.

Det er verken menneskelige eller økonomiske ressurser i Norge til å bygge ut flere slike universiteter enn vi har i dag. ”Smalsporede” universiteter som bare fører fram til høyeste nivå i 5-10 fag/områder sikrer ikke det grunnlag for bred fakultær og interfakultær kritikk og tverrfaglighet som et universitet bør stå for.

En akkrediteringsordning er helt nødvendig for å gi uavhengige faglige vurderinger av institusjonenes bredde og kompetanse innen de enkelte områder dersom statlige og private høgskoler ønsker å utvide sitt repertoar og framstå som vitenskapelige høgskoler.

Kap. 15: Evaluering og akkreditering

En institusjon som har en stor grad av selvstendighet i arbeidet med å utvikle studietilbud og forvalte samfunnets ressurser innen sitt felt, må ha en intern kontroll og kvalitetssikring slik at man vet at dette arbeidet skjer innen faglig forsvarlige rammer. UiO erkjenner at samfunnet har krav på innsyn i at en slik indre kontroll er reell og effektiv.

Det er følgelig behov for en uavhengig instans som kan gi faglig vurdering av nye studietilbud og hvorvidt den enkelte institusjon holder et tilfredsstillende faglig nivå til å tildele de grader den gir eller ønsker å gi. Likeledes må det skje en vurdering av om den enkelte institusjon oppfyller kravene til den institusjonsbetegnelse den har eller ønsker å ha. Slike vurderinger må foretas på rent faglig grunnlag.

UiO finnet det meget problematisk at et planlagt Senter for evaluering og akkreditering skal overta institusjonenes beslutningsmyndighet angående godkjenning av utenlandsk utdanning, og utarbeide generelle krav til faglig bredde og fordypning i den enkelte grad eller yrkesutdanning. Slike forvaltningsoppgaver er uforenlige med den selvstendighet som et akkrediteringsorgan bør ha overfor de politiske myndighetene.

UiO stiller seg også tvilende til om disse tilleggsoppgavene er forenlige med institusjonenes selvstendige ansvar for kvalitet- og fagutvikling og minner om at den kvalitetsvurdering som ligger i vår sensur- og klageordning, er ukjent i andre land. Å skaffe nødvendig antall kvalifiserte mennesker til å stå for alle disse vurderingene vil by på store problemer. Relasjonene mellom et eventuelt evaluerings- og akkrediteringssenter, et eventuelt fortsatt Norgesnettråd, departementet, Universitets- og høgskolerådet og institusjonene trenger en større grad av gjennomtenkning.

III   ANDRE KOMMENTARER

Funksjonshemmede studenter

Den utfordring som ligger i å imøtekomme funksjonshemmede studenters behov, er ikke behandlet av utvalget. Med de rettigheter de funksjonshemmede i dag har for tilrettelegging i videregående opplæring, vil en økende andel skaffe seg studiekompetanse og ønske å fortsette med i høyere utdanning. Dette gjelder også studenter med tyngre funksjonshemninger enn det vi hittil har kunnet imøtekomme. Dette vil stille store krav til tilrettelegging både av det fysiske miljø og til undervisning, og det vil kreve økonomiske særordninger.

Likestilling

UiO vil sterkt beklage at likestillingsaspektet ikke er diskutert i nevneverdig grad i innstillingen. Den skjeve kjønnsfordelingen i faste vitenskapelige stillinger bør være et svært viktig aspekt når fremtiden for våre utdannings- og forskningsinstitusjoner står til diskusjon.

Storbyproblemer

De utfordringer som et breddeuniversitet i en storby med titusenvis av studenter og flere tusen ansatte står overfor, er vesentlig forskjellige fra dem som gjelder en statlig høgskole i distriktsnorge. Særlig er det grunn til å ta problemer med boligsituasjonen i Oslo meget alvorlig.

Studentenes arbeidsforhold

Dersom studentene skal kunne konsentrere seg om studiene og raskest mulig fullføring av disse, kreves det at den enkelte student har en økonomi- og en boligsituasjon som gjør det mulig å yte sitt beste. Studiefinansiering og tilgang til studentboliger må stå i forhold til dette. Likeledes er det viktig for studentenes arbeidsforhold at institusjonen kan rekruttere gode lærere og tilby tidsmessige undervisningslokaler samt andre nødvendige fasiliteter.

Økonomisk forvaltning av bygningsmassen ved UiO

Forvaltningen av en meget omfattende og delvis verneverdig byggmasse er meget krevende ved vårt universitetet. UiO har et betydelig vedlikeholdsetterslep som i økende grad bekymrer oss. Både når det gjelder sikkerhet og inneklimaforhold er det betydelige mangler. Utbedringene er kostbare og kan ikke dekkes over institusjonens ordinære budsjetter.

Utvalget behandler nesten ikke dette forholdet. Etter UiOs oppfatning må det vurderes om ikke også universitetene - på linje med statlige og vitenskapelige høgskoler og de fleste øvrige statsinstitusjoner - bør tas inn i en husleieordning for å sikre det langsiktige ansvaret for bygningsmassen.

Universitetsmuseene

Universitetsmuseene er nasjonale museer med betydelige forvaltningsoppgaver og forpliktelser. Dette fremgår bl.a. av Kulturminneloven og avtaler Norge har undertegnet og forpliktet seg til å følge i henhold til internasjonale konvensjoner. Dagens bevilgningsrammer reflekterer ikke dette i tilstrekkelig grad. De to store museene ved UiO må rustes opp og settes i stand til å ivareta sine oppgaver. Vi har ansvar for meget verdifulle samlinger som ikke kan sikres forsvarlig innenfor de bevilgningsrammer UiO mottar i dag.

Før ny bevilgningspraksis innføres, må universitetsmuseenes oppgaver og økonomi gjennomgås på samme måte som for museene under Kulturdepartementet (jf. St. meld. 22 (1999-2000) Kjelder til kunnskap og oppleving - Om arkiv, bibliotek og museum i ei IKT-tid og om bygningsmessige rammevilkår på kulturområdet. Stortinget understreket også dette behovet da St. meld. 39 (1999-2000) Forskning ved et tidsskille ble behandlet i februar 2000. Det vises for øvrig til vedlagte uttalelser fra universitetets kultur- og naturhistoriske museer.

***

UiO understreker at de kapitler som ikke er gjennomgått i ovenstående, selvsagt også er svært viktige, men de har ikke i samme grad vakt diskusjon ved institusjonen.

For
kapittel 6: Informasjons- og kommunikasjonsteknologiens betydning og
kapittel 16: Universitets- og høgskolebibliotek
vises det særlig til vedlagte uttalelse fra universitetsbiblioteket.

For øvrig vises det til fakultetenes og øvrige enheters vedlagte uttalelser:
Det teologiske fakultet av 6.9.00
Det juridiske fakultet av 4.9.00
Det medisinske fakultet av 5.9.00
Det historisk-filosofiske fakultet av 5.9.00
Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet av 7.9.00
Det odontologiske fakultet av 31.8.00
Det samfunnsvitenskapelige fakultet av 7.9.00
Det utdanningsvitenskapelige fakultet av 6.9.00
Universitetets naturhistoriske museer og Botanisk hage, Tøyen av 6.9.00
Universitetets kulturhistoriske museer, Sentrum av 22.8.00
UB av 29.8.00
Senter for utvikling og miljø av 11.9.00
Senter for kvinneforskning av 27.9.00
Studentparlamentet av 11.9.00
Rådet for examen philosophicum og examen facultatum av 25.9.00

Vedleggene foreligger ikke i nettutgave

Aktuelle pekere

• Frihet med ansvar: Mjøsutvalet si innstilling om høgre utdanning og forskning i Norge (NOU 2000: 14)