Forskningsutredning
En ny formidlingspolitikk

Innhold

Kapittel 1. Mandat. Utredningsgruppens sammensetning og arbeid. Diskusjon av forholdet til Informasjonsprosjektet

1.1 Mandat
1.2 Utredningsgruppens sammensetning og arbeid
1.3 Grensedragning mellom universitetets forskningsformidling og informasjonsvirksomheten

Kapittel 2. Forskningsformidlingens karakter, begrunnelse og utfordringer

2.1 Hva er forskningsformidling?
2.2 Hvorfor skal universiteter ha ansvar for forskningsformidling?
2.3 Universiteter som institusjoner for offentlig meningsdannelse

Kapittel 3. Beskrivelse og vurdering av dagens forskningsformidling

3.1 Forskningsformidlingen ved Universitetet i Oslo er for dårlig
3.2 Det drives mye og god formidling ved Universitetet i Oslo
3.3 Hva bør bli bedre?

Kapittel 4. En formidlingspolitikk for Universitetet i Oslo

Universitetets forskere skal gis rom for og stimuleres til å drive forskningsformidling som en integrert del av virksomheten.
Universitetet skal videreutvikle eksisterende fora og kanaler for utadrettet, faglig formidling og utvikle nye ved behov.
Universitetet skal dokumentere formidlingsvirksomheten bedre enn i dag.
Universitetet skal stimulere til systematisk diskusjon av og forskning om formidling.
Universitetet skal institusjonalisere formidling som et faglig ledelsesansvar på alle nivåer – sentralt, på fakultetsnivå, ved instituttene og fagmiljøene.

En ny formidlingspolitikk for Universitetet i Oslo

Sammendrag

I kapittel 1 presenteres mandatet for utredningsgruppen. Gruppens tema er den utadrettede, faglige formidling mellom universitetet og omverdenen. Gruppen er bedt om å klargjøre forpliktelser og utfordringer og å komme med konkrete tiltak for å forbedre formidlingen. Det redegjøres for utredningsarbeidet, og det presenteres et forslag til avklaring av forholdet mellom formidlingsvirksomheten ved Universitetet i Oslo (UiO) og den informasjonspolitikken som universitetet er i ferd med å utforme og sette ut i livet.

I kapittel 2 drøftes formidlingens karakter, begrunnelse og utfordringer. Gruppen bruker ordet «forskningsformidling» som en samlende betegnelse for den virksomhet det her dreier seg om. Forskningsformidling består i at «forskere formidler vitenskapelige resultater, arbeidsmåter og holdninger ut av et spesialisert forskningsfelt, til personer utenfor feltet». Formidling forutsetter at det etableres toveis kommunikasjon mellom universitet og omverden. Utadrettet formidling av vitenskap er en av universitetets sentrale, faglige oppgaver. Den er begrunnet både i lovverk, i tradisjoner og i en indre forbindelse mellom vitenskap og samfunn. Utredningsgruppen oppfatter forskningsformidling som en arbeidsplikt for alle vitenskapelig ansatte, på samme måte som forskning og undervisning.

Gruppen er også bedt om å drøfte «hva som er godt og mindre godt ved formidlingsinnsatsen i dag».

I kapittel 3 tegnes et bilde av en bred og omfattende formidlingsinnsats fra alle fagområder og gjennom en rekke ulike medier, et bilde som står i motsetning til klisjéaktige forestillinger om universitetet som et isolert ’elfenbenstårn’. Det pekes på en rekke forskjeller mellom fagene som foruten genuint faglige ulikheter også skriver seg fra tradisjon og forskjeller i samfunnsoppgaver. Gruppen påpeker betydelige svakheter og sammenfatter sin kritikk i fem punkter:

Formidling er ikke formalisert som en del av universitetsforskerens arbeidsplikt, formidlingsinnsats blir nesten uten unntak vurdert som irrelevant ved ansettelser i vitenskapelige stillinger og det drives lite organisert kompetanseoppbygging i formidling som ferdighet.
Det forspilles mange sjanser til å eksponere faglig interessante og samfunnsmessig relevante faglige og tverrfaglige brytninger utad. Mange formidlingskanaler er for dårlig utnyttet, mens andre savnes. Studentene får i for liten grad oppleve lærerne som aktiv, engasjerte forskere.
Formidlingsvirksomheten er ikke systematisk dokumentert.
Det drives for lite systematisk diskusjon av og forskning om forskningsformidling.
Formidling er i liten grad ivaretatt som et faglig ledelsesansvar – sentralt, på fakultetsnivå, ved instituttene og fagmiljøene.

Kapittel 4 inneholder forslag til retningslinjer og konkrete tiltak som skal imøtekomme kritikken i kapittel 3, under disse overskriftene:

Universitetets forskere skal gis rom for og stimuleres til å drive forskningsformidling som en integrert del av virksomheten.
Universitetet skal videreutvikle eksisterende fora og kanaler for utadrettet, faglig formidling og utvikle nye ved behov.
Universitetet skal dokumentere formidlingsvirksomheten bedre enn i dag
Universitetet skal stimulere til systematisk diskusjon av og forskning om forskningsformidling.
Universitetet skal institusjonalisere formidling som et faglig ledelsesansvar på alle nivåer – sentralt, på fakultetsnivå, ved instituttene og fagmiljøene.

For å få til en merkbar styrking av formidlingsvirksomheten bør det satses samtidig på flere tiltak, og disse tiltakene bør ha ulik karakter og befinne seg på flere nivåer (individ, institutt, fakultet, universitet). Det bør satses på minst ett tiltak innenfor hvert av de fem hovedområdene. Flere av tiltakene forutsetter og kan forsterke hverandre. Gruppen vil fremheve følgende elleve tiltak som del av en samlet pakke. De kan alle settes raskt i verk.

Kollegiet gir mer presise retningslinjer for hva som skal være formidlingens normale andel av de vitenskapelig ansattes årlige arbeidstid.
Kollegiet fastsetter nærmere retningslinjer for vurdering av formidlingsvirksomhet ved ansettelser og opprykk.
Det stilles krav om formidlingspraksis til doktorgradsstudenter og hovedfagsstudenter, som integrert del av høyeregrads studier.
Tilgjengelighet, oversikt og kvalitet i forskningsformidlingen forbedres vesentlig på universitetets web-sider.
Eksisterende tverrfaglige fora stimuleres til å legge inn mer relevant meningsbrytning om viktige problemer og utfordringer.
Kontakten med skoleverket styrkes. Det er stor variasjon mellom fagmiljøene med hensyn til hva man bør satse på og hvordan kontakten bør være.
Dokumentasjonen av forskernes og fagmiljøenes faktiske formidlingsinnsats forbedres vesentlig gjennom samordnede og mest mulig enkle rutiner for innlegging i databaser.
Det bør finnes ett eller flere faglige fora som har ansvar for at det foregår en fortløpende, systematisk diskusjon om forskningsformidling.
Den regulære forskningen i fagmiljøene, blant ansatte og i de videregående studiene, bør stimuleres til også å ta for seg forskningsformidling som tema. Hovedfagsstipend og doktorgradsstipend er blant virkemidlene.
Faglige ledere på alle nivåer stimuleres til å ta et lederansvar for forskningsformidlingen. Dette består ikke i å styre formidlingen, men å legge forholdene best mulig til rette for at enkeltforskere og forskningsmiljøer formidler, i passende omfang og via de mest hensiktsmessige kanaler. Lederansvaret omfatter også ansvar for enhetens planer og årsrapportering.
Prisbeløpet for forskningsformidlingsprisen fordobles. Det er et faglig lederansvar å stimulere slik virksomhet og å gjøre den synlig ved å foreslå personer og miljøer som kan og bør tildeles prisen.

Gruppen har antydet kostnader for en del av tiltakene. Samlet sum for disse er ca kr 6.5 millioner per år, hvorav nær halvparten forutsettes finansiert eksternt.

Kapittel 1. Mandat. Utredningsgruppens sammensetning og arbeid. Diskusjon av forholdet til Informasjonsprosjektet

1.1 Mandat, fastsatt av Universitetsdirektøren i brev av 21.1.1999:

«Utredningsgruppen skal med frist 1.4.99 legge fram en rapport som formulerer en formidlingspolitikk for Universitetet i Oslo. Utredningen skal dels bidra til å klargjøre universitetets forpliktelser og utfordringer på dette området, dels skal den inneholde forslag til konkrete tiltak for å bedre og konsentrere den utadrettede formidlingen både av ny forskning og av allmenn, faglig kunnskap. Med «utadrettet» menes her formidling mellom universitetet og omverdenen. Gruppen bør likevel også berøre formidlingen mellom forskere i ulike fag og mellom forskere og studenter – som grunnlag for god, utadrettet formidling.

Det er store forskjeller mellom fagene med hensyn til hva slags formidling som er mulig og ønskelig. Gruppen bør drøfte og ta hensyn til dette i rapporten.

Rapporten bør blant annet drøfte:

hvilke samfunnsmessige, praktiske, universitetspolitiske, kunnskapsmessige og etisk-sosiale behov universitetets formidlingsinnsats bør imøtekomme
hva som er godt og mindre godt ved formidlingsinnsatsen i dag
hvordan det eventuelt kan gjøres mer meritterende for forskere å vie en del av sin arbeidstid til fagekstern formidling, og hvordan formidlingsvirksomhet kan vinne mer anerkjennelse forskerkolleger imellom
hvordan formidlingsinnsatsen bør organiseres på ulike nivåer – fra den enkelte forskergruppe via institutter og fakulteter til universitetets sentrale informasjonsavdeling. Et element i dette er klargjøring av hvordan forskningsformidling er en oppgave for faglige ledere av grunnenheter.

Utredningen bør avklare overlapping og grensedragninger mellom universitetets informasjonsvirksomhet og den faglige formidlingen, og bør dermed forholde seg til rapporten Samspillet som angår oss alle. Rapport fra styringsgruppen for informasjonsprosjektet 1998. (http://www.admin.uio.no/opa/effektivisering/prosjekter/infopro.html)

Utredningen vil inngå som underlagsdokument for diskusjonen om universitetets nye langsiktige, strategiske plan, og bør inneholde forslag som gir grunnlag for konkrete, handlingsrettede vedtak.»

1.2 Utredningsgruppens sammensetning og arbeid

Sammensetning

Universitetsdirektøren oppnevnte gjennom brev av 24. november 1998 følgende gruppe til å utrede universitetets utadrettede, faglige formidling:

Førsteamanuensis/faglig leder Ragnvald Kalleberg, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi/UiOs Innsatsområde etikk.

Professor Per Alf Brodal, Anatomisk institutt

Informasjonsdirektør Helge Kjøllesdal, Informasjonsavdelingen

Professor/direktør Egil Mikkelsen, Institutt for arkeologi, kunsthistorie og numismatikk/De kulturhistoriske museer, Universitetet i Oslo

Professor Ragni Piene, Matematisk institutt

Professor/senterleder Magnus Rindal, Senter for studier i vikingtid og nordisk middelalder

Assisterende universitetsdirektør Inger Stray Lien

Prosjektleder Kristin Aase, Kirkens Bymisjon/Sponsorservice

(Egil Mikkelsen ble utnevnt til museumsdirektør, mens Magnus Rindal gikk av som senterleder i løpet av utredningsarbeidet.)

Redaktør i det forskningsformidlende tidsskriftet Apollon¸ Johan L. Tønnesson, ble bedt om å være gruppens sekretær. Gruppen ble i oppnevningsbrevet oppfordret til selv å velge sin leder på første møte og valgte Ragnvald Kalleberg.

Forskjøvet timeplan

Den 8.3.99 fremmet gruppen overfor Universitetsdirektøren et forslag til en prosedyre som blant annet innebar en mindre utsettelse av fristen for å levere utredningen. Forslaget ble godkjent.

Til Kollegiets møte 18. mai ble det oversendt en diskusjonssak. På bakgrunn av diskusjonen i Kollegiet fremmer gruppen gjennom herværende dokument en innstilling som sendes Universitetsdirektøren. Denne går deretter ut på høring. I forbindelse med høringen arrangeres det et felles høringsmøte med bred representasjon – eventuelt i forbindelse med et allerede berammet arrangement. Det lages så en vedtakssak som også omfatter det som gjenstår i utformingen av den nye informasjonspolitikken. Vedtakssaken tas opp i Kollegiet i løpet av høsten 1999.

Om gruppens arbeid

Gruppen har hatt sju møter med tilnærmet full deltakelse på hvert møte. Leder og sekretær har hatt en rekke arbeidsmøter underveis, og det har vært omfattende e-post-korrespondanse med utvalgsmedlemmene. I tillegg har det vært holdt møter og arrangert samtaler med en rekke ansatte ved Universitetet i Oslo. På ett av møtene var leder for InterMedia, Senter for tverrfaglige studier i nye medier og kommunikasjonsteknologi, professor Knut Lundby, invitert til å orientere og diskutere senterets mulige rolle i forskningsformidlingen.

Utredningsgruppen har ikke gjennomført noen omfattende granskning, men har basert seg på medlemmenes egen innsikt og erfaring, på tilgjengelig dokumentasjon på universitetets elektroniske hjemmesider, på universitetets felles årsmeldinger, samt på et utvalg årsmeldinger og andre dokumenter fra institutter, sentra og fakulteter. Utredningsgruppen har gjort bruk av mye litteratur, dels forskningslitteratur og lærebøker, dels utredninger og også strategidokumenter fra forskjellige institusjoner. Gruppen har ikke laget noen omfattende litteraturoversikt, men vil nevne et utvalg av arbeidene som har vært nyttige for utredningen. Flere av disse inneholder omfattende henvisninger til eksisterende litteratur:

1) Boyer, Ernest (1990): Scholarship Reconsidered. Princeton, NJ. 2) Eide, Martin og Rune Ottosen (1994): «Science Journalism Without Science Journalists: Notes On a Norwegian Media Paradox» i Public Understanding of Science, nr 3. 3) Engelstad, Fredrik, Carl Erik Grenness, Ragnvald Kalleberg, Raino Malnes (1998): Samfunn og vitenskap. Revidert utgave. Ad Notam Gyldendal. 4) Gullestad, Marianne (1999): «Forskerrollen i fritt fall», s. 12-15 i Prosa nr. 2. 5) Habermas, Jürgen (1999): Kraften i de bedre argumenter. Ad Notam Gyldendal. 6) Hagtvet, Bernt (1998): Hvor gjerne vilde jeg have været i Deres sted : Bjørnstjerne Bjørnson, de intellektuelle og Dreyfus-saken. Aschehoug. 7) Kallerud, Egil og Svein Sjøberg red. (1997): Vitenskap, teknologi og allmenndannelse. NIFU, rapport nr. 10. 8) Norges forskningsråd (1997): Nasjonal strategi for allmennrettet forskningsformidling. Norges forskningsråd, Oslo (http://www.forskningsradet.no/bibliotek/publikasjoner/strat_allmenforskformidl_norsk/

Kan også bestilles i trykket utgave fra denne web-siden.) 9) Sjøberg, Svein (1998): Naturfag som allmenndannelse. En kritisk fagdidaktikk. Ad Notam Gyldendal. 10) Slagstad, Rune (1998): De nasjonale strateger. Pax Forlag. 11) Tønnesson, Johan L. (1998): Vitenskapens stemmer. Vitenskapsbilder, dialogisme og forskernærvær i fire historiefaglige tekster for allmennheten. Hovedoppgave i nordisk språk og litteratur, UiO.

Referanser for de dokumenter vi siterer direkte, oppgis i fotnoter underveis.

1.3 Grensedragning mellom universitetets forskningsformidling og informasjonsvirksomheten

Gruppen har foretatt en kort gjennomgang av rapporten fra informasjonsprosjektet Samspillet som angår oss alle. I denne rapporten heter det blant annet:

Kollegiet valgte å ta ut forskningsformidling av styringsgruppens mandat. Et eget prosjekt der en ser nærmere på dette arbeidsfeltet, anbefales igangsatt så snart ny informasjonsdirektør og ny redaktør for Apollon har tiltrådt. Her må elektronisk formidling stå sentralt.
(http://www.admin.uio.no/opa/effektivisering/prosjekter/infopro.html)

Hva er informasjon, hva er markedsføring og hva er forskningsformidling?

Vi vil anbefale at Universitetet i Oslo opererer med de definisjoner som finnes i Informasjonsavdelingens årsplan for 1999:

Informasjon:

Opplysning om virksomheten ved UiO til studenter, ansatte og ulike målgrupper utenfor UiO slik at kunnskapene om det som skjer ved institusjonen er tilfredsstillende for å kunne utføre arbeid, studier, beslutninger og gi et godt grunnlag for det allmenne omdømme av UiO.

Markedsføring:

Brukerorientert opplysnings- og påvirkningsvirksomhet som tar sikte på å fremme UiOs konkurransefortrinn for å rekruttere gode studenter og kvalifiserte ansatte, samt sikre tilfredsstillende finansiering av virksomheten.

Til forskjell fra dette dreier forskningsformidling seg om å kommunisere vitenskapelige kunnskaper, innsikter og metodiske tilnærminger ut av det aktuelle fag. Avsenderne er forskere, mottakerne er en interessert offentlighet utenfor faget. I kapittel 2 gir vi et forslag til definisjon og nærmere avgrensning av «forskningsformidling», og drøfter grensene mot markedsføring, informering og profilering. I kapittel 2, 3 og 4 understreker vi at forskningsformidling er en faglig virksomhet og legger vekt på forskernes nødvendige hovedrolle i slik virksomhet.

Prinsippene for informasjonsvirksomheten

Selv om det altså kan og bør skilles mellom informasjon og forskningsformidling, vil flere av prinsippene for informasjonsvirksomhet være i samsvar med det som skal prege forskningsformidlingen. Et hovedpunkt i Samspillet som angår oss alle er de «åtte prinsipper for informasjonsvirksomheten ved Universitetet i Oslo». Vi vil her kort kommentere disse, sett i forhold til forskningsformidlingens egenart.

Informasjonsvirksomheten ved Universitetet i Oslo skal stimulere til debatt og vektlegge åpenhet og ytringsfrihet internt og eksternt.
Kommentar: I forskningsformidling er ytringsfrihet og åpenhet et ufravikelig krav. Det vil ofte stimulere formidlingen at den knyttes til debatt og uenighet om viktige problemer og utfordringer – samtidig som dette gir et riktigere bilde av vitenskapen enn når man kunngjør «uomtvistelige» sannheter.
Informasjonsvirksomheten ved Universitetet i Oslo skal bygge på en fullstendig saksframstilling som må være etterrettelig og faktabasert.
Kommentar: Begrepet «fullstendig saksframstilling» stiller oss overfor store utfordringer, blant annet til avgrensning av hva som er «saken» i en viss situasjon. Et krav om fullstendighet i forskningsformidling vil som oftest sprenge alle tids- og plassrammer. Kravet om etterrettelighet gjelder naturligvis for formidling.
Informasjonsansvaret ved Universitetet i Oslo skal følge linjelederansvaret.
Kommentar: Prinsippet gjelder ikke for forskningsformidlingen ved et universitet, her er det forskeren og fagmiljøet som har fagansvaret, innenfor forsvarlige faglige, etiske rammer. I kapittel 3 og 4 understreker vi imidlertid det viktige ansvaret for å legge til rette for forskningsformidling som bør påhvile faglige ledere på alle nivåer av universitetet.
Informasjonsvirksomheten ved Universitetet i Oslo skal bygge på kommunikasjonsprinsippet.
Kommentar: Med «kommunikasjonsprinsippet» siktes det blant annet til gjensidig, dialogisk kommunikasjon med omverdenen – i motsetning til såkalt «enveiskommunikasjon». Vi argumenterer for dialogisk formidling i kapittel 2 og søker senere å konkretisere denne viktige, men vanskelige ideen.
Universitetet i Oslo skal drive aktiv informasjon.
Kommentar: Forskningsformidling dreier seg både om å svare på konkrete henvendelser, å legge til rette for at publikum kan få tak i kunnskap og aktivt å informere ulike målgrupper. Dette vil vi komme tilbake til, blant annet i kapittel 3.2.
Universitetets kommunikasjon internt og eksternt skal være målrettet og brukervennlig.
Kommentar: Dersom dette tolkes slik at man skal vite hva man vil og gjøre seg forstått, gjelder også dette for forskningsformidlingen.
Universitetet i Oslo skal framstå som en helhet, uten at mangfoldet i organisasjonen blir utydelig for publikum.
Kommentar: På et konkret nivå er ikke dette mulig i forskningsformidling, gitt dagens enorme mangfold av vitenskapelige spesialiteter. Men på et mer abstrakt nivå, på nivået av generelle krav til all vitenskapelig virksomhet (krav til sannhet, konsistens, etterprøvbarhet, upartiskhet), bør det være mulig. Eksempelvis er det et viktig formål i Førstesemesterstudiet å formidle til nye studenter denne form for «vitenskapenes enhet».
Universitetet i Oslo skal ha et profesjonelt forhold til valg av kanaler, form og virkemidler i sin informasjonsvirksomhet.
Kommentar: Kravet om profesjonalitet må som en selvfølge gjelde formidling, som en av universitetets tre lovpålagte oppgaver.

Kapittel 2. Forskningsformidlingens karakter, begrunnelse og utfordringer

Forskningsformidling er en av universitetets faglige hovedoppgaver. Formidling som faglig oppgave er begrunnet i norsk lov, i århundrelange tradisjoner og i en indre forbindelse mellom spesialisert kunnskapsproduksjon og bredere kunnskapsinteresser i en opplyst offentlighet.

2.1 Hva er forskningsformidling?

Med begrepet forskningsformidling viser vi her til det at forskere formidler vitenskapelige resultater, arbeidsmåter og holdninger ut av et spesialisert forskningsfelt, til personer utenfor feltet. Hvis vi omtaler alle som ikke er spesialister innenfor et avgrenset forskningsfelt for «lekfolk», består formidlingsutfordringen i å etablere dialoger mellom fagpersoner og lekfolk.

I komplekse, vitenskapsbaserte samfunn er «lekfolket» en svært stor gruppe. Vi tilhører alle i de aller fleste kunnskapssammenhenger denne gruppen av lekpersoner. Lekfolket omfatter altså ikke bare dem uten akademisk utdanning, men også fagpersoner i andre fag. Det kan være betydelige formidlingsutfordringer for eksempel mellom samfunnsvitere og naturvitere eller mellom medisinere og humanister. «Lekfolk» omfatter da også personer i eget fag; studenter i faget, akademikere som arbeider i den videregående skolen eller akademikere i en profesjon, blant annet leger og advokater. Det finnes også formidlingsutfordringer mellom forskere med ulike spesialiteter innen samme fag. Mot forslaget om å gjøre ’forskningsformidling’ til det sentrale begrep, kan man innvende at det gir for sterke assosiasjoner om enveiskommunikasjon. Det er imidlertid vanskelig å finne noe bedre enkeltord for slik ’faglig formidling’. Ordet har også i økende grad kommet i vanlig bruk, og vi kan i denne sammenheng minne om at ordboka definerer det å formidle som «være mellommann for»
(Bokmålsordboka, Oslo 1986.)

I denne utredningen skal vi ikke ta for oss hele dette feltet. I tråd med mandatet legges det vekt på utadrettet virksomhet, på dialogen mellom universitet og omverden. Men vi skal, slik mandatet foreskriver, også komme inn på dialogen mellom forskere i forskjellige fag og mellom forskere og studenter, som grunnlag for utadrettet formidling. I slik kommunikasjon er det formidlerens oppgave å gjøre vitenskapelige resultater, arbeidsmåter og holdninger forståelige, spennende og relevante for dialogpartneren.

For mange er det vanskeligere å se samfunnsnytten i grunnforskning enn i universitetets utdanning av jurister, leger og tannleger. Ikke minst av den grunn blir akademikere i slike profesjoner viktige ’ambassadører’ både for universitet og forskning, og mye daglig, faglig formidling skjer gjennom kontakten med deres klienter. Også mange universitetsforskere ivaretar denne oppgaven, som i Retningslinjer for faglige ledere av grunnenheter ved UiO omtales som ”faglig basert tjenesteyting”. I tråd med mandatet legger vi imidlertid ikke vekt på dette i denne utredningen.

Tidligere har det vært vanlig å bruke ord som «popularisering» og «folkeopplysning» om formidlingsvirksomhet. Men i dag kan disse ordene gi assosiasjoner til monologer og paternalisme. Ett av de forholdene som har gjort dette til en mindre naturlig språkbruk, er den utdanningsrevolusjon som har funnet sted etter andre verdenskrig. Vi lever ikke lenger i et samfunn med en liten utdanningselite og en stor, uutdannet allmue. Nesten 30 prosent av den norske befolkning har nå utdanning på universitets- og høgskolenivå, og en langt større andel av hvert nytt årskull tar utdanning på dette nivå. En moderne formidlingspolitikk handler derfor i stor grad om kommunikasjon mellom forskjellige fag.

En viktig del av forskningsformidlingen foregår ved at universitetsforskere deltar i samfunnsdebatten. Man kan bruke kunnskaper og innsikter fra sitt fag for å avklare spørsmål som er oppe i det offentlige ordskifte. Aktuelle eksempler er spørsmål om genmodifisert mat eller omfang av og årsaker til vold i samfunnet. En vesentlig del av slik avklaring kan bestå i å formidle hvor kompliserte mange problemer er. Forskere kan også bruke sin faglige kompetanse til å sette nye temaer på den offentlige dagsorden. I denne type virksomhet kan det noen ganger være vanskelig å skille mellom «faglige» og «politiske» bidrag. Det er ikke forskeres oppgave å tilkjennegi ubegrunnet standpunkt eller søke å påvirke offentligheten gjennom akademisk prestisje. Utfordringen er å tilføre relevante perspektiver og kunnskaper, å klargjøre relevante normative argumenter eller å ta begrunnet stilling til temaer i debatten.

Det eksisterer ennå ikke noen felles språkbruk på dette feltet. Noen oppfatter «forskningsformidling» som det å publisere vitenskapelige arbeider innenfor vitenskapssamfunnet. Dette er imidlertid ikke noen hensiktsmessig bruk av begrepet, i og med at alle velfungerende vitenskapssamfunn forutsetter publisering og kollegakontroll (peer review). Vitenskapelig kunnskap og innsikt utvikles innenfor autonome, diskuterende forskersamfunn, preget av gjensidig etterprøving av dokumentasjon og argumentasjon. Vitenskapelig kunnskap «sertifiseres» gjennom kollegial prøving.

I denne innstillingen forutsetter vi at de kunnskaper og innsikter som skal formidles, har gjennomgått – eller skal eller kan gjennomgå – slik kollegakontroll i vitenskapssamfunnet. Ved «formidling» av vitenskapelige innsikter kommuniserer ikke forskeren med kolleger i eget fag, men med personer utenfor faget.

Noen vil reservere forskningsformidling bare for det å formidle resultater av egen, original forskning. Andre vil også bruke ordet om det å formidle nye innsikter i faget generelt, uavhengig om det er en selv eller egen forskergruppe som står for nyhetene. I vår språkbruk omfatter forskningsformidling begge former, men også det å formidle etablert kunnskap og innsikt, uavhengig av hvor ny eller gammel den er. I samfunn som trues av historisk provinsialisme, kan formidling av tidligere tiders erfaringer, forståelsesformer og innsikter være av vesentlig betydning.

Undervisning og forskningsformidling er naturligvis nært beslektede aktiviteter. Gjennom lærebøker og undervisning formidles den aktuelle vitenskaps kunnskaper, tilnærminger og faglig-etiske verdier. Forskeren forholder seg her til studenter, personer som befinner seg innenfor institusjonen og relativt langvarig beskjeftiger seg med det aktuelle fag. En større del av disse studentene går over fra å være ’lekfolk’ til å bli medlemmer av fagsamfunnet, ved at de erverver seg hovedfagseksamen, embetseksamen eller doktorgrad. Det er derfor naturlig å skille mellom undervisning og forskningsformidling som faglige oppgaver. Det at universiteter også er utdanningsinstitusjoner, gir dem særskilte fortrinn som institusjoner for allmenn formidling av systematiserte kunnskapsområder. Det store antall studenter som hvert år forlater Universitetet i Oslo, virker som ambassadører både for universitet og forskning. Ikke minst derfor er det viktig at også studentene fra første semester av er både målgruppe og samtalepartner i forskningsformidling.

Forskningsformidling er også noe annet enn den kunnskapsoverføring som finner sted i profesjonelle sammenhenger, i forbindelse med behandling av pasienter, tjenester overfor klienter eller oppdrag for brukere. Her forholder fagpersonen seg til en «bruker» som har umiddelbar nytte av ekspertens kunnskaper, innsikter eller ferdigheter.

2.2 Hvorfor skal universiteter ha ansvar for forskningsformidling?

Hva er begrunnelsen for forskningsformidling? Det er ikke tilstrekkelig å henvise til lover og regler, heller ikke til langvarige tradisjoner. Det bør finnes noe som er innvendig motiverende, noe som har en basis i selve den faglige virksomhet. Vi starter imidlertid denne drøftingen med det mer formelle.

Norske universiteter og høgskoler er i hovedsak offentlig finansiert og underlagt rammer og retningslinjer bestemt av demokratiske institusjoner. Forskningsformidling som lovregulert del av arbeidsplikten for vitenskapelige ansatte kom inn i det norske lovverket etter andre verdenskrig. I forbindelse med at det nye Universitetet i Bergen ble opprettet, fikk man i loven om dette en bestemmelse om «populærvitenskap», i tillegg til akademisk forskning og undervisning.

I 1995 ble det vedtatt en ny lov for universiteter og høyskoler. Gjennom denne loven pålegger Stortinget alle institusjonene å sørge for formidling av kunnskaper til samfunnet omkring. I § 2.4 heter det: «Institusjonene har ansvar for å formidle kunnskap om virksomheten og for å utbre forståelse for vitenskapens metoder og resultater.» Det er rimelig å tolke loven slik at forskningsformidling oppfattes som en arbeidsplikt for alle vitenskapelige ansatte, på samme måte som forskning og undervisning.

De enkelte institusjoner har utarbeidet egne retningslinjer for sin faglige virksomhet. Ved Universitetet i Oslo foreligger det formålsformuleringer om forskningsformidling i egne, overordnede plandokumenter og i retningslinjer for faglig ledelse av grunnenheter. I UiO Perspektivanalyse fra 1987 ble således forskningsformidling plassert på denne måten i et forsøk på å identifisere «vesenskjennetegn ved universitetet som institusjon»:

Alle kunnskapsområder hører sammen, som deler av ett kunnskapsunivers. Forskning, undervisning og formidling hører sammen, som deler av én læringsprosess. Lærere og studenter hører sammen, som likeverdige medlemmer av ett læringsfellesskap. Frihet og forpliktelse overfor sannhet hører sammen, som ett grunnvilkår for vitenskapelig kommunikasjon. (Dokumentet kan bestilles ved henvendelse til Informasjonsavdelingen, Universitetet i Oslo.)

(e-post: informasjon@uio.no)

Dette er en treffende karakteristikk av universitetets komplekse læringsprosess, hvor det finner sted en sammenveving av dialoger med kolleger, studenter og interesserte samfunnsborgere.

Lovens bestemmelser og institusjonenes retningslinjer bygger på europeiske tradisjoner fra opplysningstiden. Slike tradisjoner har stått sterkt i nordiske miljøer siden 1700-tallet. Tradisjonen har virket uformelt og ble først sent kodifisert i lover, formålsparagrafer og universitetsinterne retningslinjer.

En begrunnelse for tradisjonene fra opplysningstiden går ut på at samfunnet opprettet spesialiserte institusjoner for å utforske områder av felles interesse i natur, samfunn og kultur. Denne spesialiseringen har ført til radikale framskritt i kunnskap og innsikt på alle kunnskapsområder.

Den spesialiserte virksomhet er i stor grad lukket for utenforstående, også for forskere fra andre fag. Det er et esoterisk område, med mange elementer som bare spesialister er interessert i og kan vurdere. Men samtidig utvikler man kunnskaper, innsikter og ferdigheter som har allmenn interesse. Disse kan og bør formidles tilbake til den interesserte allmennhet. Ifølge opplysningstidens perspektiv har vitenskapene i utgangspunktet et mandat fra samfunnet, et mandat som også omfatter det å bringe kunnskaper og innsikter tilbake til en interessert allmennhet. Et universitet som ikke står i stadig dialog med samfunnet, svikter en av sine grunnleggende oppgaver.

Opplysningstidens perspektiv er i samsvar med en sentral innsikt i vårt tids vitenskapsteori. Vitenskapen har sin basis i vår daglige livsverden. Vitenskapenes språk kan ikke løsrives fra dagligspråket. Det er en utfordring å oversette innsikter fra spesialiserte vitenskaper til utenforstående, slik at innsiktene kan forstås av forskere i andre fag eller av en interessert allmennhet utenfor universiteter og forskningssteder. Slik oversettelse kan stimulere til mer helhetlig forståelse og motvirke «tunnelsyn» i spesialiserte fag som kan stå i fare for å bli overspesialiserte og fragmenterte. Forskningsformidling kan dermed også bidra til integrasjon innenfor og mellom fag og til å relatere fagene til bredere samfunnsinteresser, for eksempel for økologisk og sosiokulturell bærekraftig utvikling.

Vitenskapelig kunnskap og innsikt har en verdi i seg selv, men den kan også bidra til rasjonaliteten i det offentlige ordskifte og dermed styrke demokratiske prosesser. Dette harmonerer for øvrig godt med den begrunnelse for forskningsformidling som formuleres i Norges forskningsråds Nasjonal strategi for allmennrettet forskningsformidling som ble vedtatt i 1997, hvor det heter innledningsvis:

Det er altså vesentlig for den demokratiske utviklingen at befolkningen er interessert i og har lett tilgang til forskningsresultater. Dette vil motvirke at myndighetene eller andre aktører oppnår kunnskapsmonopol. Økt kunnskap fører ikke bare til en mer positiv holdning til forskning og dens mulige anvendelser, men også til mer kritiske og differensierte holdninger til ulike deler av forskningen.
(http://www.forskningsradet.no/bibliotek/publikasjoner/
strat_allmenforskformidl_norsk/)

Når universiteter eller frittstående institutter er engasjert i forskningsformidling, kan dette tjene institusjonenes egeninteresser (markedsføring, PR, synliggjøring, politisk lobbyvirksomhet). Det kan være gunstig for oppdrag og bevilgninger å bli eksponert på en positiv måte i massemediene. PR-arbeid er legitim virksomhet, ikke minst for faglige ledere og dem som har overordnet ansvar for institusjonen. Forskningsformidling utføres imidlertid ikke med dette for øye, selv om den kan komme til å få slike virkninger. I forskningsformidling forutsettes det at kunnskapen har en verdi i seg selv, som sann og relevant. Det er vanskelig å se hvilke andre institusjoner i samfunnet som kan påta seg slik kunnskapsformidling som et hovedansvar. Forskningsformidlingen kan også virke positivt inn på vurderingen av universitetet for potensielle brukere, for eksempel studenter. Slik kan både informasjons- og PR-virksomheten understøttes, uten at det er formålet med forskningsformidlingen.

2.3 Universiteter som institusjoner for offentlig meningsdannelse

Forskningsformidling er ikke bare en utfordring for den enkelte forsker. Det er også en utfordring for institusjonen, for institusjonens samspill med omgivelsene og for det å opprettholde det institusjonelle grunnlag for en opplyst menings- og viljesdannelse i offentligheten. Dette krever et samspill mellom forskjellige institusjoner, som universiteter, massemedier og skoler. De er alle arenaer for tradisjonsbæring, kunnskapsproduksjon og sivilisert meningsbrytning.

Den formidlingsutfordring UiO og andre forskningsuniversiteter står overfor, er i dag i stor grad av institusjonell art, både intern og ekstern. Sammenliknet med forskning og utdanning er forholdene i liten grad lagt til rette for å stimulere til denne type faglig virksomhet. Det er utviklet langt flere administrative ordninger, belønninger, kontroller og tradisjoner for å sikre akademisk forskning og utdanning enn for å legge til rette for akademisk formidling. Når det gjelder formidling, mangler man insitusjonaliserte ordninger som kan sikre ønskelig volum, fokusering (på temaer og grupper det formidles til), bredde og balanse. Universitetene mangler tilfredsstillende ordninger for dokumentasjon av slik virksomhet, en har forsknings- og undervisningsutvalg, men sjelden formidlingsutvalg. Man mangler formidlingskontakter, opplæringstilbud, incentiver og ordninger som gjør slik virksomhet meritterende, det savnes en spesialisert administrasjon, velutviklede informasjonsavdelinger, arbeidspliktsbestemmelser, klargjort lederansvar og en sterk formidlingskultur som integrert del av organisasjonskulturen.

For at forskningsformidling skal fungere godt, kreves det også at andre institusjoner er med i samspillet. Livet i moderne nasjoner kan, blant mange mulige kategoriseringer, inndeles i tre store områder: marked, politikk og offentlig meningsdannelse. Fornuftig, offentlig meningsdannelse bør verken være kommersiell, basert på politisk-administrativ styring eller kjøpslåing mellom organisasjoner. De institusjoner som legger grunnlag for meningsdannelsen i et liberalt samfunn, må være selvstendige i forhold til bedrifter, forvaltning og interesseorganisasjoner. De bør opprettholdes som arenaer for rasjonell meningsdannelse, hvor det er kraften i de bedre argumenter som er det primære. Universiteter, skoler og massemedier som skal tjene slike formål, kan derfor ikke være kunnskapsbedrifter som primært skal maksimere lønnsomhet på et marked eller redskaper for etaters og institusjoners instrumentelle interesser. Det er viktig at deres virksomhet utvikles som noe som har en verdi i seg selv, uavhengig av hvilken nytte det også kan ha i andre sammenhenger og hvor stor etterspørselen er på et kjøpedyktig marked.

På arenaer for kunnskapsformidling og åpen debatt møtes ikke samfunnsborgerne som selgere og kjøpere, heller ikke som overordnede og underordnede eller som medlemmer i interesseorganisasjoner, men som likeverdige deltakere i offentlig menings- og viljesdannelse. Det er et problem i dagens samfunn at slike prosesser svekkes av kommersialisering, og av at for mye virksomhet gjøres om til underholdning, PR og lobbying. Universitetet bør her ha en viktig korrigerende rolle å spille.

Tverrfaglighet og oppgaven som integrator

Moderne universiteter preges i dag av en tiltakende spesialisering, både mellom fag og innenfor fag. Innenfor fagene knyttes prestisje og ressurser i økende grad til spesialisert, nyskapende forskning. Denne utviklingen kan gjøre det vanskeligere å begripe komplekse problemer, for eksempel knyttet til stikkord som naturødeleggelse og sosial desintegrasjon. Et av de temaene som diskuteres i mange nasjoner, er derfor hvordan man skal skape mer kontakt og bedre balanse i dette feltet, innenfor fag, mellom fag og mellom forskjellige faglige oppgaver. Oppgaven er å integrere isolerte felter, for eksempel gjennom utvikling av tverrfaglige forskningsprosjekter eller gjennom syntetisering av kunnskap og innsikt.

Vitenskapelig personale ved universiteter og høyskoler har ikke bare en oppgave i å produsere ny kunnskap og innsikt, men også i tradisjonsbæring og i integrering av kunnskapsfelt. Produksjon av lærebøker på forskjellige nivåer innenfor «lavere» og «høyere» utdanning kan her ha en viktig plass som ett av de naturlige steder å ivareta denne oppgaven. Slik virksomhet bør derfor oppvurderes. Det bør også på andre måter legges opp til å fremme slik integrasjon. En ambisjon om å integrere kunnskapsfelt, reiser store utfordringer til studieopplegg og den type akademisk dannelse som der stimuleres. Hvis ikke tverrfaglighet dyrkes i de ordinære studiene, blir det vanskelig å skape forståelse og interesse for overgripende spørsmål senere. Da kan man med rette kritisere spesialiserte forskere og universitetsutdannede for å være «fagidioter», som avskjermer seg fra de allmenne utfordringer man møter som samfunnsborger.

Oversettelsesproblemene mellom de forskjellige familier av fag kan være betydelige, for eksempel oversettelser mellom samfunns- og naturvitenskap. Denne form for forskningsformidling har fått økende betydning etter hvert som erkjennelsen av at «alt henger ihop», har vokst fram. Økologiske problemer, for eksempel knyttet til utslipp av gasser med drivhuseffekt, har ikke bare med naturfag å gjøre. For å forstå problemene, deres årsaker, virkninger og variasjoner, trenger vi en rekke av de fag man har på et moderne universitet. Universitetet bør i større grad utnytte det forhold at det er en institusjon som huser alle de vitenskapelige fag.

Tverrfaglig diskusjon og kunnskapsoppbygging kan være et velegnet utgangspunkt for formidling ut i samfunnet. Slik diskusjon krever oversettelse mellom forskjellige fag og føres gjerne i et språk som ligger nærmere dagligspråket enn de disiplin-interne språk. Formidlingen mellom forskjellige fagområder kan dermed lette formidlingen ut av institusjonen. Tverrfaglig diskusjon skaper dessuten en ny form for kollegakontroll, en interessant parallell til den kollegiale kontroll man finner innenfor velfungerende disipliner.

Kapittel 3. Beskrivelse og vurdering av dagens forskningsformidling

Debatten om faglig formidling må ta hensyn til at det er viktige og til dels iboende forskjeller mellom fag og fakulteter. Den må ikke låses fast i et snevert, unyansert og til dels foreldet syn på forholdet mellom universitetet og massemediene. Mye debatt om formidling de siste tiårene har nettopp dreid seg om forholdet mellom forskere og massemedier, og noen av standardreplikkene i diskusjonen har vært de følgende:

Forskerne opptrer arrogant og inkompetent overfor massemedienes selvsagte krav om forenkling, vinkling, story og nyhetsverdi. De følger dessuten dårlig med i de dominerende massemediene (tabloidpresse, kommersielle kanaler etc.).
Journalistene opptrer arrogant og inkompetent overfor vitenskapens selvsagte krav om balanse, grundighet og soliditet. De har dessuten lite faglig kunnskap, aller verst står det til med naturvitenskapelig kunnskap.
Det er ikke forskernes jobb å skrive i avisen, det må dyktige journalister ta seg av, men de er mangelvare.
Det er en del av forskernes jobb å skrive i avisen.

Slik debatt gir et svært skjevt bilde av situasjonen, dels fordi formidling mellom universitet og samfunn gjelder langt mer enn massemedier, og dels fordi virkeligheten er langt mer mangfoldig enn det som kommer til uttrykk i de bastante påstandene.

I mandatet er vi bedt om å vurdere «hva som er godt og mindre godt ved formidlingsinnsatsen i dag.» Som vi redegjør for nedenfor (kap. 3.1), er det mye å utsette på dokumentasjonen av innsatsen. Med dette forbehold vil vi likevel etter beste skjønn beskrive hva vi mener er styrken ved formidlingsaktiviteten ved Universitetet i Oslo (3.2), før vi formulerer noen kritiske synspunkter (3.3) som skal gi grunnlag for det endringsprogram som foreslås i sluttkapitlet (kap. 4).

3.1 Forskningsformidlingen ved Universitetet i Oslo er for dårlig dokumentert

Det er ingen tvil om at det foregår mye formidlingsvirksomhet i de aller fleste fag, men denne virksomheten er i liten grad dokumentert på en systematisk måte. I Universitetet i Oslos årsberetning for 1997 (distribuert i et opplag på 8000 eksemplarer) vises for eksempel en grafisk framstilling av volumet av «Populærvitenskapelige publikasjoner i 1997» som forteller at Det medisinske fakultet skiller seg ut ved nesten ikke å ha bidratt med «ledere, kommentarer, anmeldelser i tidsskrifter/dagspresse» eller «Innlegg i radio eller TV». I betraktning av våre medisinske forskeres sterke deltakelse på den offentlige arena, forstår en lett at dette må være feil. En liten sjekk viser at feilen dels skyldes allmenn underrapportering, dels svikt i rapporteringsrutinene.

Et annet eksempel er årsmeldingen fra Biologisk institutt for 1997, hvor en rekke avdelinger ikke gir en eneste opplysning under kategorien «populærvitenskapelig formidling» (sannsynlig underrapportering), og hvor skillet mellom denne kategorien og en annen – «Artikler på norsk» – ikke synes opplagt (trolig svakheter i rapporteringsrutinene).

Utredningsgruppen tar ikke til orde for en petimeteraktig detaljrapportering hvor hver enkelt telefonsamtale med journalister eller interesserte enkeltpersoner skal krysses av. Men det er ingen grunn til at en forsker, et institutt og et universitet ikke skal kunne fortelle om hvor mange aviskronikker, TV-intervjuer eller radioforedrag som har sett dagens lys i en gitt periode. Slik forskningsformidling er oftest arbeidskrevende. Dersom det skal bli mer meritterende å formidle, og dersom formidling skal kunne vekke mer anerkjennelse forskere imellom, jfr. utredningsmandatet, kan ikke forskningsformidling være udokumentert ’führabend’-virksomhet.

Dokumentasjon av formidling i ForskDok ved Universitetet i Oslo

Databasen ForskDok, hvor forskerne selv (eventuelt administrativt personale der dette delegeres til dem) skal registrere sin publiserings- og formidlingsinnsats, er kommet i noenlunde jevn bruk. (Ikke alle fakulteter er ennå systematisk gått i gang med å registrere i basen.) Basen drives av Universitetet i Oslo, men er bygd opp med de samme kategoriene som BIBSYS-basen med samme navn (FORSKDOK) (Også dette er en base hvor det registreres publikasjoner. Om FORSKPRO, som omfatter igangværende forskning, se nedenfor.) Ved vårt universitet er det til nå ikke lagt vekt på å bruke basen til å registrere annet enn vitenskapelig publisering, men det finnes allerede en rekke kategorier for (fagekstern) forskningsformidling – det er altså et stykke på vei lagt til rette både for en FORSK- og en FORMIDLINGSDOK i samme grep. Men selve registreringsskjemaet har til nå langtfra oppmuntret forskeren til å registrere formidlingsvirksomhet: Publikasjonene omtales som «resultater», og de aktuelle kategoriene kan lett oppfattes som særlige varianter av vitenskapelig publisering.

En mer systematisk rapportering vil være til hjelp for bibliotekarer, journalister, lærere, fagfolk i andre fag, elever og andre interesserte som via elektroniske medier søker kunnskap innen bestemte fagfelter på universitetet. Det vil samtidig gi et bedre grunnlag både for a) å vise bevilgende myndigheter og andre interesserte hva som faktisk gjøres, b) å diskutere og utforme formidlingspolitikk og c) for å drive forskning om formidling.

En økt utnyttelse av ForskDok burde derfor løpe sammen med en forbedring av databasen. Det er en klar svakhet at den ikke er lenket til andre databaser på nettet. Særlig vil det være viktig med en forbindelse til baser hvor man kan finne (enkelte av) de omtalte publikasjonene i elektronisk form og til den enkelte forskers hjemmeside, eventuelt til en kompetansekatalog for forskerens institusjon.

Dokumentasjon av kompetanse og av forskning som pågår

Universitetet i Oslo deltar ikke i BIBSYS-databasen FORSKPRO – en fortegnelse over forskningsprosjekter med norske deltakere. Den som søker i denne basen, får ingen opplysninger om hvilke institusjoner som deltar. Dermed kan brukerne få et svært misvisende bilde av aktiviteten ved Universitetet i Oslo. Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjenestes base, som er basert på forskningsrådsbevilgninger, mangler opplysninger om hele fagområder – bevilgninger fra Naturvitenskap og teknologiområdet i Forskningsrådet registreres for eksempel ikke. Dermed blir også dette en upålitelig kilde for den som søker oversikt. (Basen finnes på webadressen http://www.nsd.uib.no/forskning/nadok_beta/)

Mens enkelte fakulteter presenterer gode og ajourførte kompetansekataloger – altså oversikter over hvilke forskere som arbeider med hvilke emner – på nettet, MN-fakultetet står her i en positiv særstilling, tilbyr andre foreløpig bare slike i papirutgave, mens to fakulteter ennå ikke har laget noen katalog. Slike kataloger bør lenkes til ForskDok, og er blant de databaser som – gitt at de holdes ved like – letter en dialogisk forskningsformidling.

3.2 Det drives mye og god formidling ved Universitetet i Oslo

Selv om vi altså savner systematisk dokumentasjon, kan vi uten videre slå fast at forskere ved Universitetet i Oslo hver eneste dag ytrer seg i en rekke massemedier. Universitetsforskerne er kronikkforfattere, debattanter og kommentatorer. Den siste rollen utøves gjennom bidrag til kommentarspalter, men vel så ofte ved at våre forskere leverer faglig innsikt til journalistene i reportasjer. I mange tilfeller vil verken forskerens eller institusjonens navn være å finne i reportasjen slik publikum møter den på TV-skjermen, i radioen eller i den trykte pressen. Dermed vil aldri telling av «Observer-klipp» kunne gi et dekkende bilde av universitetsansattes innsats som fagformidlere.

Parallelt med en økende kommersialisering med tilhørende kontinuerlig fokus på seer- og lesertall, har vi de siste ti årene opplevd en revitalisering av NRKs folkeopplysningstradisjon gjennom radiokanalen P2 – og til dels fjernsynskanalen NRK TO. Riktignok er disse kanalene «smale» målt i lytter- og seertall, men det er grunn til å tro at en stor andel av deres publikum dels er formidlere – lærere og mediefolk – dels såkalte lokale opinionsdannere. Våre forskere er hyppige bidragsytere i disse kanalene. Men også i fjernsynskanaler som TV2, NRK1 og radiokanalene P1 (med distriktsradioen), P3 og P4, gjør forskerne seg gjeldende. Som et eksempel kan nevnes at matematikeren Arne B. Sletsjøe annenhver uke deltar i «Mamarazzi»-programmene på NRK Petre. Disse innslagene har vist seg svært populære. Det daglige lyttertallet for programposten er ca. 76 000. (Ifølge medieforsker i NRK, Kristian Tolonen, i telefonsamtale 29.04.99.) Det skal samtidig nevnes at Kunnskapskanalen, som drives av blant andre Universitetet i Oslo og sender på begge kanaler i NRK Fjernsynet, har hatt imponerende høye seertall.
(Boman, Arild: Det er ikke helt sant at folk bare vil underholdes til døde. Foreløpige resultater av Kunnskapskanalen på NRK. InterMedia, UiO, 1998.)

Hvert døgn hentes det opp mer enn 70 000 websider hos Universitetet i Oslo. De fleste søkene skjer utenfra. En stor del av det stoffet som oppsøkes, er av faglig art. Mange av våre forskere har vært pionerer i kunnskapsformidling via nettet, og det er i ferd med å bre seg en allmenn erkjennelse på Universitetet i Oslo av hvilken kommunikasjonsmessig lettelse nettet utgjør: Publiseringskostnadene reduseres mens tilgjengeligheten øker radikalt.

Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet hentet alene inn formidlingspriser til elleve av sine forskere i 1998, blant annet fikk Leif Ryvarden og Klaus Høiland Brageprisen for beste fagbok, mens Dag Hessen ble hedret med Norges forskningsråds pris for fremragende forskningsformidling. Universitetets nye rektor framstår i offentligheten som et eksempel på at det går an for en aktiv forsker å formidle på bred front, og han har vært hedret med universitetets egen pris for god forskningsformidling.

I forlagsbransjens medier – allmennkulturelle tidsskrifter fra «Naturen» via «Kirke og kultur» til «Samtiden», CD ROM-utgivelser, oppslagsverk og selvsagt fagbøker – utgjør forskerne ved Universitetet i Oslo mye av en ryggrad. I produksjonen av skolens lærebøker – et av vårt samfunns aller viktigste medier – er universitetsforskere blitt enda viktigere aktører de siste årene etter at forlagene en periode hadde foretrukket å bruke skolens egne folk som forfattere. I kjølvannet av blant annet forskningsprosjektet Norsk Sakprosa, som ble ledet fra Universitetet i Oslo, er det mye som tyder på en økende offentlig oppmerksomhet rundt genrer som nærmest forutsetter deltakelse av våre forskere: lærebøker, debattbøker, tidsskrifter og oversiktsverk.

Innsikter og tenkemåter fra moderne vitenskap utgjør hoveddelen av skoleverkets kunnskapsgrunnlag, og skoleverket er trolig den aller viktigste kanal for faglig formidling til befolkningen som helhet. Ikke bare gjennom lærebøkene, men ved at en stor andel av lærerstanden – særlig i den videregående skolen – er utdannet ved Universitetet i Oslo, skjer det omfattende indirekte formidling til hele ungdomskull fra våre fagmiljøer. Båndene mellom skoleverket og forskningsmiljøene kunne og burde imidlertid vært tettere.

Vi anser Forskningsrådets klubb/avis/konkurranse Nysgjerrigper som både et godt formidlingsprosjekt mellom barn og forskning, og som en viktig og verdifull investering for å sikre framtidig forskerrekruttering. Forskere ved Universitetet i Oslo bør oppfordres til fortsatt å støtte opp om Nysgjerrigper. I Foreningen Unge Forskere, som blant annet arrangerer en omfattende, årlig prisutdeling for innsendte artikler innen de to klassene «naturvitenskapelige» og «humanistiske» fag, har Universitetet i Oslo formannsvervet i juryen – p.t. er biologiprofessor Trond Schumacher formann.

Universitetsmuseene, som for en stor del formidler kunnskap fra Universitetet i Oslo, er både direkte og indirekte formidlingskanaler av stor betydning med en til dels svært aktiv publikumstjeneste. Historisk museum opplever stort og økende besøk – med nær 60.000 besøkende i 1998. I forbindelse med utgravninger og liknende, oppnås jevn og god lokal pressedekning over hele landet. Ved Botanisk hage og museene på Tøyen var besøkstallet i 1998 totalt 315 000, hvorav mer enn 2000 skoleklasser. Vikingskipshusets årlige besøkstall er på nærmere en halv million – dette er dermed landets best besøkte museum.

Mye, men litt for planløs formidling?

Sett under ett kan vi slå fast at Universitetet i Oslo langt fra fortoner seg som noe «elfenbenstårn». Med bedre rutiner for dokumentasjon av formidlingsvirksomheten vil forskningsmiljøene være mindre sårbare for fordomsfulle anklager utenfra og innenfra om at man isolerer seg og forsømmer sine allmenne samfunnsoppgaver. Mye av den virksomhet som her er trukket fram, er svar på innspill utenfra. Og slik må det være. Det kan dreie seg om mer eller mindre systematiske forespørsler fra mediefolk, og det kan dreie seg om dramatiske hendelser i samfunnslivet, som kriser og kriger. Men det kan også være verd å spørre om ikke fagmiljøene også burde utvikle en mer planmessig formidlingspolitikk for å få vesentlige temaer og innsikter på den offentlige dagsorden. Ønsker i enkelte massemedier om «folkeopplysning», kan også tyde på at det er et behov for dette.

Faglig mangfold gir formidlingsmangfold

Ulike vilkår for å formidle siste nytt fra forskningsfronten

Det er en lang vei fra Institutt for kriminologi med dets mange forskningstemaer fra dagsaktuell kriminalitetsdebatt til Matematisk institutt, hvor temaene på forskningsfronten er så spesialiserte og esoteriske at det kan virke fåfengt å skulle formidle utad. Men de fabelaktige formidlere, nasjonalt og internasjonalt, minner om at det er muligheter på alle kunnskapsfelter.

Det er stor forskjell på å skulle formidle forskningsnyheter fra en liten medisinsk disiplin hvor en stor nyhet synes bitteliten for ikke-eksperten (’stoff x virker hemmende på utvikling av lidelse y under betingelsene 1, 2, 3 og 4’) og til arkeologi hvor forskeren kanskje har gjort et sensasjonelt og lett forståelig funn (’funnet av gjenstandene a og b viser at vestfoldingene drev handel med England allerede på tidspunkt I, ikke II, som vi hittil har trodd’). Avveiningen mellom å formidle siste nytt og å drive bredere forskningsformidling vil altså arte seg forskjellig for den medisinske mikrobiologen og arkeologen – ikke fordi den ene er mer utadvendt enn den andre, men fordi fagene er forskjellige.

Ulike tradisjoner for å drive formidling

Det finnes også fag hvor det ikke er stor forskjell mellom den formidling som skjer mellom fagfolkene og den som skjer utad. Historiefaget er et nærliggende eksempel. Dels er fagterminologien beskjeden her – det gjelder internasjonalt. Dels har vi sterke tradisjoner for ’folkelig’ historieskrivning i Norge, tradisjoner som springer ut av historiefagets viktige nasjonsbyggende funksjon, til forskjell fra Sverige, hvor det hevdes å være en langt svakere tradisjon for å skrive allment forståelig om historie. Kanskje er det en mer selvsagt oppgave å skulle «popularisere» naturvitenskap i NTH- og Videnskabsselskabs-byen Trondheim og ved det opprinnelig museumsbaserte Universitet i Bergen, enn ved Universitet i Oslo. Humaniora-dagene startet ved UiO som svar på humanioras påståtte krise på det tidlige 1980-tallet, og også dette er blitt en tradisjon med egen vekt. Det er viktig å være oppmerksom på at slike forskjeller i tradisjon, i tillegg til de genuint faglige forskjeller, kan gi forklaringen på hvorfor forskerne i fag A er mer formidlingsaktive enn kollegene i fag B.

Humanioradagene er bare ett av flere tiltak som gjør at HF-fakultetet skiller seg ut som det fakultetet som, for en stor del på grunn av tradisjon, driver mest samlet formidlingstenkning: Her oppnevnes hvert år et formidlingsutvalg, som driver et nettverk av formidlingskontakter, som oppnevnes sammen med andre tillitsverv av hvert enkelt institutt. Formidlingsutvalget deler hvert år ut i alt tre formidlingspriser til forskere, hovedfagsstudenter og studenter på lavere gradsnivå. Utvalget har også i årenes løp hatt en rekke aktive journalister som hospitanter ved fakultetet – for å bedre den faglige utvekslingen mellom forskning og massemediene. Endelig har utvalget lenge engasjert seg i spørsmålet om formidling som en del av forskernes arbeidsplikt og hvordan denne plikten skal beregnes og rapporteres, et spørsmål som er gjenstand for opphetet debatt i fakultetets styringsorganer idet denne rapporten føres i pennen.

Mens de fleste forskningsmiljøer er vant til å bli kritisert for å formidle for lite utad, uttrykkes det ofte bekymring for at formidlingen tar overhånd hos de vitenskapelig ansatte på universitetsmuseene, institusjoner som riktignok har formidling som primæroppgave, men hvor det også skal drives forskning, blant annet i forbindelse med egne samlinger. For enkelte tverrfaglige forskningssentre, slik som klimaforskningssenteret CICERO, er en allsidig formidling en klar del av mandatet, mens andre sentra – i visshet om at eksistensen er avhengig av synlighet – er aktive fagformidlere også om mandatet er strengt forskningsbetont.

Ettersom Den norske lægeforening lenge har satset store ressurser på å drive sitt eget norskspråklige fagtidsskrift, har medisinske forskere tilgang til en formidlingskanal med stor spredningseffekt overfor massemediene, som forskere i andre fag kan misunne dem. Forskere ved Universitetet i Oslo presenterer fagstoff i flere artikler i hvert eneste nummer i det 14-daglige Tidsskrift for Den norske lægeforening.

Også måten forskningen drives på i de ulike fag, bidrar til det vi kan kalle «institusjonelt mangfold»: På Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet er både hovedfags- og doktorgradsstudenter oftest deltakere i et forskningsteam som ledes av en eller flere forskere med førstestillingskompetanse. Dermed blir forventningene til formidlingsinnsats av forskerrekruttene ganske annerledes enn i fag hvor rekruttene oftest driver individuelle prosjekter med krav til å gi originale forskningsbidrag allerede før endt forskerutdanning. I den grad forskerrekrutter forventes å formidle i løpet av stipendperioden, gjelder forventningene i hovedsak deres spesielle prosjekt. Det er forskjell på å presentere en selvstendig studie hvor man selv er ‘forskningsleder’ og en studie som inngår i et større prosjekt hvor man er en av flere ‘medarbeidere under opplæring’.

Mangfold i samfunnsoppgaver

Forskere fra en rekke fag deltar i offentlig meningsutveksling, mest med direkte formidling av kunnskaper og innsikter i sine fag, men også med innspill til den allmenne debatt, i tråd med det generelle krav om forskningsformidling. Selv om det kanskje er få nordmenn som ønsker å smykke seg med betegnelsen «intellektuell», er det et visst uformelt krav også til norske universitetsforskere, særlig fra en del humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, om å spille en slik rolle. Enkelte forskere ved Universitetet i Oslo skjøtter denne rollen iherdig, og ser kontinuerlig deltakelse i offentlig debatt som en selvsagt del av den faglige virksomheten. Av for eksempel matematikere og teoretiske lingvister forventes ikke på samme måte den intellektuelles rolle i offentligheten eller noen jevn innsats i utadrettet fagformidling. Men også i slike fundamentale fag bør man drøfte muligheten og ønskeligheten av mer forskningsformidling.

Hva slags virksomhet universitetsforskere driver utenfor universitetet, har også sammenheng med hvilke yrker deres studenter rekrutteres til. Forskere i profesjonsfag som medisin, odontologi og jus har en permanent kontakt med store yrkesgrupper av leger, tannleger, advokater og byråkrater. Forskere i økonomi og statsvitenskap utdanner folk som kommer til å utgjøre en viktig del av statsforvaltningen, og mye faglig utveksling skjer som følge av dette. Ettersom det utdannes svært mange lærere ved HF- MN- og UV-fakultetene, holder forskerne herfra naturlig nok mer kontakt med skoleverket enn forskere fra andre fakulteter.

Det er også sterke forskjeller fagene imellom med hensyn til publiseringsformer. For humanister og samfunnsvitere er det en selvfølge å være med på bokutgivelser – brede eller smale – mens naturvitere i liten grad bruker boka som medium. Når for eksempel biologen Dag Hessen likevel skriver debattbøker, blir dette lagt merke til som et kjærkomment unntak fra regelen. Det er også klare forskjeller mellom fag hvor det er vanlig at forskerne skriver lærebøker for grunn- og videregående skole og fag hvor dette gjøres av fagdidaktikere utenfor universitetet.

Vilkårene for å drive formidling varierer mellom fagene. Noen slike vilkår er grunnet på tradisjoner – de kan dermed endres. Andre er mer grunnleggende forbundet med fagets identitet, men vi vet også at det er viktige forskjeller – over tid og mellom institusjoner og samfunn – mellom samme fags utforming og relasjon til offentligheten. Både i vurderingen av situasjonen i dag og i utformingen av en ny formidlingspolitikk, må dette tas i betraktning.

3.3 Hva bør bli bedre?

Det er ingen grunn til å anta at Universitetet i Oslo er blitt mindre aktiv som formidlingsinstitusjon i løpet av de siste tiårene. Med økningen i antall studenter og lærere, og med sterk utbygging av nye formidlingskanaler, har det fulgt vekst i volumet på formidlingen. Utredningsgruppen har ikke funnet opplysninger som tyder på at Universitetet i Oslo allment sett hevder seg dårlig i forhold til andre universiteter i Norge eller ellers i verden. Kanalene for moderne formidling av naturvitenskapelig og teknologisk forskning er nok mer utbygd i våre to skandinaviske naboland, mens norsk medisin gjennom «Tidsskriftet» har bygd opp en sterk, utadrettet kanal. Historie og samfunnsvitenskap har trolig en særlig sterk stilling i norsk offentlighet, mens andre fag lever mer isolert.

Situasjonen kaller verken på svart- eller hvitmaling. Men Universitetet i Oslo bør ikke slå seg til ro. Vi har allerede pekt på mangelen på dokumentasjon, som i seg selv er en viktig svakhet. Også uten denne dokumentasjonen vil vi generelt påstå at formidlingsvirksomheten – sammenliknet med de to sidestilte oppgavene forskning og undervisning – er preget av en viss tilfeldighet og skippertaksmentalitet.

I påstands form vil vi peke på noen fellestrekk som er kritikkverdige, og som derfor påkaller handling:

I. Formidling er ikke formalisert som en del av universitetsforskerens arbeidsplikt, formidlingsinnsats blir nesten uten unntak vurdert som irrelevant ved ansettelser i vitenskapelige stillinger, og det drives lite organisert kompetanseoppbygging i formidling som ferdighet.

Kommentarer:

Ansettelseskrav: Universitetsmuseene utgjør et unntak med hensyn til ansettelseskrav: her inngår formidling både i stillingsbeskrivelser og kompetansevurdering.

Kompetanseheving: I «Perspektiver mot år 2011. Universitetet i Oslo» fra 1987, som det nåværende rektorat ofte henviser til, heter det om kompetanseoppbygging:

På samme måte som det stilles krav til forskeres evne til å undervise, bør det stilles krav til deres evne til å popularisere. Universitetet vil gi bedre opplæring på dette området.

(Dokumentet kan bestilles ved henvendelse til Informasjonsavdelingen, Universitetet i Oslo)
(e-post: informasjon@uio.no)

Denne viljeserklæring er ikke fulgt opp i tilstrekkelig grad, selv om:

Universitetet har gitt Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling i oppgave å stille kompetanse til rådighet slik at man kan tilby skreddersydde kurs i vitenskapelig skriving for hovedfagsstudenter og forskere. Disse kursene har betydelig overføringsverdi til skriving også i ikke rent vitenskapelige genrer. Instituttet har p.t. kapasitet til å tilby ti slike kurs à 15 timer per semester.
Det finnes enkelte studietilbud hvor formidling og kommunikasjon utad er en helt nødvendig bestanddel: I presentasjonen av Prosjektforum ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi heter det at studentene skal «planlegge, gjennomføre og rapportere et prosjekt i grupper på 4-6 personer. Prosjektoppgavene er kommet i stand på grunnlag av oppdrag fra bedrifter, offentlig virksomhet eller andre institusjoner. Det legges vekt på at prosjektarbeidet er til nytte for oppdragsgiverne, samtidig som studentene gis best mulig betingelser for læring». Et annet eksempel er Musikk storfag ved Institutt for musikk og teater – «et studietilbud som i sin helhet er viet musikkpedagogikk og musikkformidling. Hensikten er å dyktiggjøre studentene til arbeid med musikkundervisning, musikkformidling og amatørmusikkledelse». Også her gjennomføres prosjekter i samarbeid med institusjoner utenfor universitetet. Begge sitatene er hentet fra webpresentasjonen av disse fagtilbudene per 30.3.99: http://www.uio.no/sthb/mn/mntverrfak/4465/4455.html og http://www.hf.uio.no/imt/avdelingene/amv/
undervisning/fagtrinn/storfag.html
De ulike fakultetene og instituttene gjennomfører, i samarbeid med Informasjonsavdelingen, sporadiske medie- og formidlingskurs for sine forskere.
Populærvitenskapelige foredrag er en del av hovedfagseksamen i arkeologi.
Det kan tolkes som et tegn på en økt vilje til slik kompetanseoppbygging når kreftforskeren Barbara Noodt nylig fikk godkjent temaet «Research and media – two worlds collide?» som selvvalgt emne til prøveforelesningen ved den medisinske doktorgrad.

II. Det forspilles mange sjanser til å eksponere faglig interessante og samfunnsmessig relevante faglige og tverrfaglige brytninger utad. Mange formidlingskanaler er for dårlig utnyttet, mens andre savnes. Studentene får i for liten grad oppleve lærerne som forskere.

Faglige og tverrfaglige brytninger:

Et talende unntak er det hurtig sammenkalte symposiet om Rune Slagstads bok De nasjonale strateger i januar i år, hvor man lyktes i å sette sammen et panel med både høy temperatur og høyt faglig nivå. Diskusjonen bidro til å belyse viktige utfordringer i vår nåværende situasjon (ønskverdige kunnskapsregimer, tyngden av reell offentlig debatt i forhold til instrumentelle og økonomiske interesser) og ga mye langsiktig pressedekning og trolig stimulerende erfaringer for de mange studentene som hørte på.

Formidlingskanaler:

Det finnes ingen samlet plan for formidling via verdensveven ved Universitetet i Oslo, noe som trolig etterlater mange nettgjester med et inntrykk av tilfeldighet og for liten seriøsitet. Dette gjelder selv om Universitetet i Oslos vevsider som nevnt ovenfor er meget godt besøkt, selv om mange universitetsansatte har laget sine egne, nyttige og brukervennlige hjemmesider og selv om det finnes gode, forskningsformidlende tiltak som «Miljøforum»,

(http://www.uio.no/www-misc/miljoforum/ Omfatter også eget informasjonskontor i Gjensidiges hovedkvarter.) og MN-fakultetets særskilte formidlings- sider.

Museene på Tøyen er aktive både overfor skoleverket og det allmenne publikum, men de sliter med dårlige ressurser og gir publikum et litt gammelmodig inntrykk. Historisk museum blir mest eksponert i mediene gjennom sine lokalitetsmessige vanskeligheter i forbindelse med den ørkesløse Tullinløkke-skandalen.

Deltakelsen fra Universitetet i Oslo på de nasjonale forskningsdagene har vært halvhjertet fordi man har savnet et apparat til å kunne koordinere og hjelpe fram innsatsen. Dette er imidlertid i ferd med å rette seg.

TV-produksjonssentrene ved SV- og HF-fakultetene har vært en betinget suksess og synes å ha en uavklart framtid i det nye InterMedia-senteret.

Forskningsformidling vil i tråd med politiske ønsker nedfelt i Kompetansemeldingen (St.m. 42 1987/88. http://odin.dep.no/repub/97-98/stmld/42/ ) i økende grad skje gjennom fjernsyn og radio i kombinasjon med fjernsyn/internett. Universitetet i Oslo har i dag ingen strategi for slik virksomhet, og det savnes et organ som har kompetanse til å legge samlede redaksjonelle planer på dette feltet.

Kvartalstidsskriftet Apollon synes godt kjent og anerkjent blant universitetets ansatte, og lykkes fra tid til annen i å føre sitt stoff videre gjennom andre og større medier. Men det er lite kjent blant studentene – hovedfagsstudenter inkludert – og muligheten for å legge opp til en interaktiv webutgave er ikke tatt i bruk.

Det årlige, storstilte møtet mellom lærere og universitetsfolk, Faglig-pedagogisk dag, arrangeres stort sett som enveiskommunikasjon fra universitetets side. Mange lærere setter pris på et slikt «påfyll», mens andre har etterlyst dialog. Noe mer dialogiske har arrangementene vært under Arbeidslivsdagen.

Studentenes møte med forskning:

Våre mange studenter utgjør en vesentlig andel av framtidens opinionsdannere (politikk, medier, forvaltning, offentlighet) og kunnskapsformidlere (akademiske profesjoner, medier, skole). Hvilke holdninger studentene får til forskning og forskere, blir viktig for universitetenes framtidige stilling i samfunnet.

Både i lys av dette og fordi universitetets undervisning av faglige og pedagogiske grunner skal være forskningsbasert, burde det være ønskelig at studentene, også på laveregrads-studier kommer langt mer i kontakt med vitenskapen som prosess – direkte formidlet fra forskerne.

Ett av unntakene fra denne allmenne diagnosen er det nye studieopplegget for studenter i medisin, odontologi og ernæring, hvor dette hensynet er ivaretatt på en interessant måte. Her er selve arbeidsmåten i studiet lagt opp som en åpen undersøkelsesprosess – med læreren som senior blant studenter som betraktes som kommende leger og kommende forskere.

III. Formidlingsvirksomheten er ikke systematisk dokumentert.

Denne påstanden er allerede begrunnet i avsnitt 3.1.

IV. Det drives for lite systematisk diskusjon av og forskning om forskningsformidling.

I motsetning til hva som er tilfellet for mange andre offentlige virksomhetsområder, drives det så godt som ingen forskning om formidling – som her skal forstås som noe annet enn pedagogikk/didaktikk – ved universitetet. Mange av de spørsmål vi har drøftet i kapittel 2, fortjener en løpende og langt grundigere gjennomlysning. Forskning om formidling vil blant annet kunne bidra til en slik klargjøring av begreper og kategorier, og kanskje til å diskutere formidlingen kvalitativt: Hvorfor gir tiltak A en rikere og mer effektiv formidling enn tiltak B? Hva slags faglige innsikter egner seg best for de ulike medier? Hvilket underliggende bilde av vitenskapen formidles i hhv. Illustrert Vitenskap, Schrödingers katt og Apollon? Slik forskning kan danne grunnlag både for utredninger som den herværende, for bedre formidlingspolitikk – og for bedre formidling. Dette samsvarer med en av anbefalingene i Norges forskningsråds Nasjonal strategi for allmennrettet forskningsformidling: «Det er også store, felles utfordringer i blant annet å (…) utvikle forskning på forskningsformidling» (kap. 3.2 Delmål og strategier for felles nasjonal innsats).

Kommentarer:
Vi vil peke på noen unntak fra påstanden om manglende forskning: a) Ved UV-fakultetet drives en del forskning om fagdidaktikk og læring som, i alle fall indirekte, har gitt og gir ny kunnskap om faglig formidling (blant annet prosjektet Naturfag som allmenndannelse ledet av professor Svein Sjøberg). b) Det nye senteret InterMedia planlegger forskning om nettbasert læring som kan åpne også for undersøkelser av formidling. c) Ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap er det flere forskningsprosjekter på vei om vitenskapelig tekst, som vil kunne gi viktig innsikt også i utadrettet fagformidling.

V. Formidling er i liten grad ivaretatt som et faglig ledelsesansvar – sentralt, på fakultetsnivå, ved instituttene og fagmiljøene.

Kommentarer:
Sammenliknet med forskning og undervisning blir formidling et marginalt tema i universitetsledelsens planlegging og løpende politikk.

Det fokuseres lite på denne del av instituttbestyreres og dekaners ansvar i de retningslinjer for og den opplæring som gis i disse vervene. Et slikt ansvar burde omfatte dokumentasjon og vurdering av formidlingsvirksomheten. Dessuten bør faglige ledere kunne sette i gang bestemte formidlingstiltak, med tilhørende justeringer av undervisningsplikt m.m. for de involverte forskere. I notatet «Faglig ledelse av grunnenhet ved Universitetet i Oslo» som ble vedtatt av Kollegiet i 1996, understrekes «faglig leders ansvar for omfang og kvalitet på forskningsformidling» tydelig. (http://www.uio.no/admhb/reglhb/personal/ledelse/fagligledelse/fagligledavgrunnenhet.html) Dette notatet – som var resultat av et arbeid ledet av daværende prorektor Arild Underdal – danner etter vår oppfatning et godt utgangspunkt for en fornyet diskusjon om den valgte ledelsens rolle på dette området. Følgende hendelse kan illustrere forholdene i dag: Da fristen for å fremme kandidater til «Pris for god forskningsformidling ved Universitetet i Oslo» var løpt ut 15. mars i år, ble det dagen etter sendt ut en e-postmelding om én ukes utsatt frist fra juryens sekretær til alle instituttbestyrere, senterledere og dekaner på de fem fakulteter som ikke hadde sendt inn forslag – til sammen 73 adressater. Antall svar ved den nye fristens utløp var 0 – null.

Det drives liten eller ingen felles planlegging av formidlingsinnsatsen ved den enkelte avdeling eller det enkelte institutt. Unntak: Museene og noen av de tverrfaglige sentrene har formidling som en selvsagt del av planlegging og gjennomføring av sin forskningsvirksomhet.

Det drives lite systematisk måling av resultater av formidlingsinnsatsen. Dermed blir det vanskeligere å vurdere hvorvidt man har lykkes.

Kapittel 4. En formidlingspolitikk for Universitetet i Oslo

Verken forskning eller formidling er virksomhet som på en fruktbar måte kan settes i gang gjennom administrative direktiver. En formidlingspolitikk må ta hensyn til at det er den enkelte forsker som sørger for det aller meste av formidlingen, og den kan ikke bestå av påbud og pålegg. Mens universitetets undervisning styres gjennom studieplaner og vedtatte undervisningsopplegg, er både forskning og formidling langt mer avhengig av den enkelte forskers eller forskergruppes eget initiativ. Vi skal ikke her ta opp diskusjonen om styring av forskning, men slår fast at formidlingsvirksomhet kan ledes, i den forstand at den valgte og administrative ledelsen kan legge forholdene til rette og – til en viss grad – legge planer for formidlingen. Mye av formidlingsvirksomheten baserer seg på forskernes egen lyst og glød, og det er en ledelsesoppgave å sørge for at gløden ikke slukner i arbeidspress eller janteprosess.

Verken det «ustyrlige» eller lystbetonte ved formidlingen må være noen sovepute: Dersom formidlingsvirksomhet fortsetter å være en ikke-meritterende hobby for de særlig ivrige og/eller talentfulle blant forskerne, har ikke universitetet noen formidlingspolitikk.

Som en konsekvens av de fem kritiske påstandene i kapittel 3.3, foreslår utredningsgruppen i det følgende et fempunktsprogram for en ny formidlingspolitikk, med flere forskjellige tiltak under hvert punkt. I sammendraget har vi framhevet elleve av disse tiltakene. For å bidra til en merkbar styrking av formidlingsvirksomheten er det viktig å satse samtidig på ett eller flere tiltak innenfor hvert av de fem hovedområder. Tiltakene forutsetter hverandre og kan virke gjensidig forsterkende.

I. Universitetets forskere skal gis rom for og stimuleres til å drive forskningsformidling som en integrert del av virksomheten.

Dette innebærer at formidling må gjøres meritterende, at man benytter muligheten for periodevis å variere fordelingen mellom forskning, undervisning og formidling hos den enkelte forsker, samt at man under revisjoner av undervisningsopplegg retter fokus mot forskningens plass i undervisningen.

Som nevnt i kapittel 2, er universitetene forpliktet til å «formidle kunnskap om virksomheten og for å utbre forståelse for vitenskapens metoder og resultater» (Lov om universiteter og høgskoler, 1995, §2.4). Dette innebærer ikke at all ny forskning må formidles ut av faget med det samme. Men det innebærer at alle forskere også skal drive forskningsformidling i tillegg til forskning og undervisning. Noen vil ønske å legge mer vekt på formidling enn andre – og innsatsen vil variere over det faglige livsløp.

Forslag:

I de nærmeste årene prioriteres forskningsformidling høyere enn før ved samtlige fakulteter. Ansvar: Valgte organer på alle nivåer. Økonomi: Forslaget innebærer at en større andel av ressursene går til formidling, i tillegg til at noe må settes av til produksjonsutgifter (arrangementer, publikasjoner, utvikling av websider m.m.).
Kollegiet formaliserer formidlingens andel av de vitenskapelig ansattes årlige arbeidstid. Den normale fordelingen bør fastsettes til 40 prosent forskning + 40 prosent undervisning + 10 prosent formidling + 10 prosent administrasjon. I Særavtale om lønns- og arbeidsvilkår for vitenskapelig personale ved Universitetet i Oslo, med merknader heter det: «Den enkelte grunnenhet skal totalt levere en viss mengde forskning og undervisning innenfor en normalramme på 50/50 fordelt mellom forskning og undervisning når andre oppgaver er trukket ifra. Normalt skal den enkelte vitenskapelige tilsatte over tid ha en tilsvarende fordeling av sin arbeidstid. Byrdene kan i perioder være skjevt fordelt, men ikke permanent.» (våre kursiveringer). (Sitert fra dokumentets avsnitt ”Arbeidsvilkår”, hentet fra http://www.uio.no/admhb/reglhb/personal/tariffavtaler/savtalevit.html) Slike fordelinger kan med andre ord bare praktiseres på en fleksibel måte. Slik som innsats i administrasjon varierer med blant annet roterende tillitsverv, vil enkelte år være preget av særlig stor – eller mindre – formidlingsinnsats. I den samme særavtalen slås det fast at «Formidling er en naturlig del av både forskning og undervisning, og det må utvises et visst skjønn i fordelingen av formidling mellom disse to kategorier». Utvalget finner det ønskelig at dette poenget styrkes ved at man formaliserer en normal prosentvis andel også for formidlingen. Ansvar: Kollegiet/ Organisasjons- og personalavdelingen. Økonomi: Ingen utgiftspost.
I utlysninger av vitenskapelige stillinger innføres en standardformulering om formidling, for eksempel denne: «Videre vil det bli lagt særlig vekt på dokumentert formidlingsvirksomhet». Dette vil være en naturlig oppfølging av de gjeldende regler for tilsetting av professorer og førsteamanuenser, hvor det blant annet heter: «Søkerne skal vurderes med henblikk på (…) formidlingsinnsats. Dokumentert innsats for å spre kjennskap til vitenskapelige metoder og resultater skal vektlegges.» (http://www.uio.no/admhb/reglhb/personal/
tilsettingvitenskapelig/tilsettingprof.html og
http://www.uio.no/admhb/reglhb/personal/
tilsettingvitenskapelig/tilsettingfaman.html) Ansvar: Organisasjons- og personalavdelingen. Økonomi: Ingen utgiftspost.
Kollegiet fastsetter nærmere retningslinjer for vurdering av formidlingsvirksomhet ved ansettelser, slik det åpnes for i det nevnte tilsettingsreglementet. Ansvar: Kollegiet. Økonomi: Ingen utgiftspost.
De samme kriteriene som gjelder ansettelser (jfr. de to forslagene ovenfor) innføres også i vurdering av kandidater for lønnsopprykk. Ansvar: Kollegiet. Økonomi: Ingen utgiftspost.
Universitetet i Oslo søker Norges forskningsråd om medfinansiering av et prosjektfond som skal brukes til å trappe opp formidlingsinnsatsen over en treårsperiode. Fondet, som kan betraktes som et ’strategisk universitetsprogram’, skal virke som en katalysator for de fakulteter, institutter og sentra som virkelig ønsker å prioritere formidling. Det innføres ingen faglige begrensninger. Fondet styres av en liten styringsgruppe nedsatt av kollegiet. Ansvar: Universitetsdirektøren. Økonomi: Vi foreslår en budsjettramme på ni millioner kroner fordelt på tre år med en egenandel for universitetet på 4,5 millioner (dette tilsvarer at ti institutter tilføres kr 300 000 hver i stimuleringsmidler i tre år).
Det stilles krav til alle doktorgradsstudenter om at de i løpet av studiet/stipendperioden skal ha gjennomført minst ett formidlingstiltak (en trykket aviskronikk, et presenterende intervju, et utadrettet foredrag eller liknende). Ofte vil lokale eller regionale medier være aktuelle for slik formidling. I mange fag, særlig på HF-, SV- og MN-fakultetene, vil det være naturlig å stille det samme kravet til hovedfagsstudenter. I den grad dette følges opp med kurs i formidling, er det viktig at disse ikke har karakter av «tørrtrening», men gir deltakerne anledning til å løse konkrete oppgaver, som det faktisk å skrive kronikken, basert på eget materiale og eget prosjekt. Ansvar: Fakultetene. Økonomi: Ingen utgiftspost, bortsett fra eventuelle kurs.

II. Universitetet skal videreutvikle eksisterende fora og kanaler for utadrettet, faglig formidling og utvikle nye ved behov.

Vellykket forskningsformidling forutsetter at det også er en interesse utenfra og at det finnes eller etableres egnede fora og kanaler for slik kommunikasjon. Noen av disse ligger på et nasjonalt nivå, men de aller fleste er lokale, som lokale skoler og foreninger.

Forslag:

Universitetet sørger for en radikal forbedring av forskningsformidlingen på websidene. a) Det bør settes i gang et prosjekt, for eksempel plassert hos InterMedia-senteret for å bedre tilgjengeligheten og å utvikle systemer for oppdatering av forskningsformidlende stoff. Prosjektet utføres i nært samarbeid med Universitetets senter for informasjonsteknologi (USIT). Ansvar: Informasjonsavdelingen. Økonomi: Avklares. b) Det settes av forprosjektmidler til miljøer som ønsker å bygge opp nye, utadrettede hjemmesider av typen Miljøforum. Ansvar: Kollegiet. Økonomi: Utredes.
I kapittel 3 er det pekt på at universitetet forspiller mange sjanser til å eksponere interessante faglige og tverrfaglige brytninger utad. Derfor foreslås følgende: Eksisterende tverrfaglige fora ved universitetet, for eksempel i Seminaret i vitenskapsteori eller arrangementer ved de enkelte fakulteter, bør vurdere å legge inn mer meningsbrytning mellom forskjellige faglige perspektiver – noe som kan stimulere både debattglade forskere og innflytelsesrike og godt orienterte mediefolk til å delta oftere. Ansvar: Fagenhetene. Økonomi: Ingen utgiftspost.
Kontakten med skoleverket styrkes. I kapittel 3.2 omtalte vi skoleverket som den kanskje viktigste formidlingskanal og la vekt på at dialogen med skoleverket burde være mer omfattende og mer intens. I kapittel 2.3 tok vi til orde for at betydningen av å skrive lærebøker burde oppvurderes. Den faglig-pedagogiske dag ved UiO er et verdifullt tiltak. Det bør settes i gang nye tiltak, for eksempel kan det etableres nettverk av forskere som kan stille opp som forelesere og seminardeltakere i skolen. Slike mindre sammenhenger åpner for mer dialogiske kontakter. Ansvar: Utredes. Økonomi: Utredes.
Forskningsmiljøene oppmuntres til å gjennomføre slike tverrfaglige og utadrettede arrangementer som Universitetet i Bergens «Skjervheimseminar» og professor Asbjørn Aarnes’ «Granavoldenseminar». Det er også viktig og ønskelig at miljøene engasjerer seg i faglig meningsutveksling med aktive studenter, blant annet i regi av Det Norske Studentersamfund. Ansvar: Kollegiet. Økonomi: Finansieres eksternt, ved deltakeravgift og ellers innen eksisterende rammer.
Det opprettes et formidlingsverksted hvor forskere og hovedfagsstudenter kan henvende seg for å få a) hjelp til å utforme aviskronikker og liknende, b) trening i radio- og TV-opptredener, c) råd om formidlingsplanlegging. Gjennomføres foreløpig som et treårig prøveprosjekt. Ansvar: Informasjonsavdelingen. Organisatorisk plassering: Avklares. Økonomi: 0,5 førstekonsulentstilling (prosjektansatt). Tjenester fra InterMedia, NRK og andre: kr 200 000 per år.
Ved nye revisjoner av studieopplegg på grunn- og mellomfag – i visse disipliner også hovedfag – legges det vekt på at studentene i høyere grad enn i dag skal få møte læreren som forsker, og faget som en dynamisk prosess mer enn som en ferdig lærebygning. Dette kan gjøres ved at lærerne oppfordres til i større grad å trekke inn sin egen eller nære kollegers forskning i undervisningen, dels ved å tilby semesteremner med den overordnede arbeidstittelen «I forskerens laboratorium». Medisinstudiets nye undervisningssystem basert på «problembasert læring», kan tjene som forbilde for en helhetlig undervisningsrevisjon med forskning i sentrum.
I forbindelse med kompetansereformen og den planlagte utbyggingen av digitalt fjernsyn etableres en redaksjon, bestående av forskere. evt. representanter for InterMedia og andre, som lager en strategi og en redaksjonell plan for denne virksomheten. Dette gjøres for å sikre at formidlingen gjennom radio og fjernsyn/internett blir faglig planlagt og koordinert. Universitetets forskere gir innspill til denne redaksjonen, som også selv kan ta initiativer til produksjoner. Arbeidet baseres på erfaringene fra Kunnskapskanalen. Redaksjonen må arbeide på grunnlag av et definert mandat, tildelte bevilgninger til denne type formidling og avtaler med fjernsynsselskaper (NRK, kommende digital kanal, TV2 m.m.). Redaktøransvaret må dessuten avklares. Ansvar: Avklares. Økonomi: Forutsetter ekstern finansiering (KUF og NRK) på minst 1.5 mill per år.
For å bedre kontakten mellom universitetet og mediene innføres det gjensidige hospitantordninger med særlig viktige massemedier: Journalisten virker x måneder på fakultet y, forskeren virker tilsvarende i redaksjon z. Ansvar: Fakultetene. Økonomi: Minimum to stipend per fakultet per år à kr 30 000, fortrinnsvis til forskernes stipend – finansiering av journaliststipend avklares med pressens organisasjoner.
Apollons webutgave bør gjøres mer forskjellig fra papirutgaven, med flere lenker, mer aktuelt stoff, egen debattside og engelske «summaries». Det arbeides videre med å gjøre tidsskriftet – særlig webutgaven – kjent blant studentene og i offentligheten for øvrig. Dette kan øke omsetningen av universitetets viktigste fellessatsing på forskningsformidling.

III. Universitetet skal dokumentere formidlingsvirksomheten bedre enn i dag.

Ethvert universitetspolitisk ønske om å gjøre rede for forskernes faktiske innsats må avveies mot faren for økt ’skjemavelde’. Økt forvaltningsmessig selvstendighet for universitetene vil måtte føre med seg krav om bedre rapportering. Dagens datanetteknologi ligger godt til rette for en langt mer rasjonell rapportering enn den som var mulig gjennom gårsdagens papirskjemaer. Det er også på sin plass å nevne at universitetets sentre og andre tidsbegrensede enheter og prosjekter, lenge har funnet det naturlig og nødvendig å sørge for god rapportering. Etter utvalgets oppfatning vil ikke forslagene nedenfor, dersom det velges gjennomtenkte og vel koordinerte tekniske løsninger, medføre urimelig ekstra belastning verken på forskerne eller på administrativt personale.

Forslag:

Muligheten for å dokumentere formidlingsvirksomhet i databasen ForskDok utbygges, slik at forskerne også gjennom registreringsskjemaet oppmuntres til å registrere aviskronikker, radioforedrag, faglig-pedagogiske foredrag, «tung» deltakelse i radio-/TV-programmer m.m. (se kap. 3.1). Det vil her bli lagt opp til et system hvor hver opplysning kun skal legges inn én gang. Ansvar: Studie- og forskningsadministrativ avdeling (SFA) og Universitetets senter for informasjonsteknologi (USIT). Økonomi: Dette vil måtte organiseres som et prosjekt, dimensjonert til ca 0,2 årsverk.
Databasen ForskDok forbedres slik at den er lenket til andre databaser og til forskeres og institutters hjemmesider. Fra ForskDok skal man kunne hente opp flest mulig av de registrerte publikasjoner på skjermen. Ansvar: Studie- og forskningsadministrativ avdeling (SFA) og Universitetets senter for informasjonsteknologi (USIT). Økonomi: Dette vil måtte organiseres som et prosjekt, dimensjonert til ca 0,2 årsverk.
Det er under planlegging et nasjonalt forskningsdokumentasjonssystem, som skal dokumentere både forskningsresultater og aktiviteter. Det forventes at alle enheter skal ta denne basen i bruk når den er ferdig utviklet (2001). I tiden fram til den nasjonale databasen er klar, bør databasen ForskDok tas systematisk i bruk ved alle fakulteter for dokumentasjon av både vitenskapelig publisering og forskningsformidling. Ansvar: Kollegiet/dekanene. Økonomi: Ingen utgiftspost.
Basert på opplysningene i ForskDok bør rapporteringen av formidlingsvirksomheten i årsberetningen og årsmeldingene revideres. Ansvar: Rektor, dekaner, bestyrere og senterledere. Økonomi: Ingen utgiftspost.
Når de ovenstående tiltak er gjennomført, begynner UiO å registrere løpende forskningsaktiviteter og forskningsprosjekter i den nasjonale forskningsdokumentasjonsdatabasen som er under utvikling.
Samtlige fakulteter sørger for til enhver tid å presentere ajourførte kompetansekataloger på nettet. Det bør vurderes om Det matematisk-naturvitenskapelige fakultets kompetansekatalog kan tjene som modell.

IV. Universitetet skal stimulere til systematisk diskusjon av og forskning om formidling.

1. Refleksjon og utforskning

Det bør etableres ett eller flere tverrfaglige fora, som har som en av sine oppgaver å stimulere til refleksjon og utforskning av forskningsformidling. Det er viktig å sikre faglig kontinuitet på dette feltet for å gjøre forskningsformidling til en vital del av universitetskulturen. Det foreligger et forslag om at det eksisterende «Seminaret i vitenskapsteori» skal styrkes og omdannes til et «Forum for vitenskapsstudier og fagetikk». Forumet skal bidra til empiriske studier av alle former for faglig virksomhet og de etiske utfordringer som ligger i de forskjellige former for faglig virksomhet. I forslaget oppfattes faglig virksomhet som et femdelt knippe: forskning, utdanning, forskningsformidling, profesjonell virksomhet (som for eksempel rådgivning) og faglig ledelse (og institusjonsutforming mer generelt). Som en av de faglige hovedoppgaver ved et universitet inngår altså slik formidling som noe som også bør kartlegges, analyseres og sammenliknes. Som vi har konstatert tidligere, foreligger det i dag få studier av denne karakter, noe som bidrar til at diskusjoner om forskningsformidling preges av synsing.

Forslag:

Det foreslåtte «Forum for vitenskapsstudier og fagetikk» bør etableres og ledes av en styringsgruppe med representanter for alle åtte fakulteter. En av oppgavene bør være å bidra til studier av forskningsformidling og til generell faglig diskusjon om formidling. Ansvar: Kollegiet. Økonomi: Utredes.

2. Forskning om forskningsformidling

Det bør stimuleres til forskjellige former for forskning og utredning: systematiske kartlegginger av hva som foregår, historiske studier, sammenlikninger mellom institusjoner og land. Det bør også stimuleres til syntetisering av foreliggende studier og til teoriutvikling på feltet. (Se begrunnelsen, kap. 3.3 punkt 4.) Mye slik stimulering kan oppnås ved for eksempel å oppmuntre hovedfagsstudenter i aktuelle fag til å velge slike temaer, men dette bør følges opp med noen økonomiske stimuli.

Forslag:

Det utlyses doktorgradsstipend, for eksempel på SV, HF og UV, innrettet mot forskning om formidling. Ansvar: Fakultetsstyrene. Økonomi: Ett internt finansiert treårig doktorgradsstipend koster p.t. vel kr 300 000 per år (lønn, arbeidsgiveravgift og feriepenger).
Det stimuleres til hovedfagsforskning om temaområdet. Slik stimulering kan f.eks. ta form av hovedfagsstipend og etablering av fora hvor formidling diskuteres og som kan stimulere hovedfagsstudenter til å ta opp slike temaer. Ansvar: Fakultets- og instituttstyrer. Økonomi: Ett ettårig hovedfagsstipend koster p.t. kr 79 000 etter Norges forskningsråds satser. Til grunn for både hovedfags- og doktorgradsprosjekter vil det være fordelaktig om det foreligger innspill til avklaring av viktige elementer i forskningsopplegg. Det kan dreie seg om valg av temaer, spørsmålsstillinger, metodiske opplegg så vel som avklaring av typer av studier og tilnærminger – som resepsjonsstudier, barrierestudier, produksjonsstudier, mediestudier, institusjonsstudier og tekststudier. Det planlagte Forum for vitenskapsstudier og fagetikk bør være et faglig forum også for utforming av slike opplegg.

V. Universitetet skal institusjonalisere formidling som et faglig ledelsesansvar på alle nivåer – sentralt, på fakultetsnivå, ved instituttene og fagmiljøene.

I Retningslinjer for faglig ledelse av grunnenheter, som ble nevnt i kapittel 3.3, drøftes faglig ledelse innenfor den rammen som preger et universitet, og som er svært forskjellig fra statlig forvaltning eller privat næringsvirksomhet: Det legges vekt på tre faser i utøvelse av faglig ledelse: a) Dokumentasjon av faglig virksomhet og resultater. b) Faglig leders ansvar for å stimulere kollegiale diskusjoner, for å vurdere den faglige virksomhet; f.eks. en grunnenhets samlede forskningsformidling. Har virksomheten et passende omfang (eller er det for mye/for lite)? Satser man konsentrert nok, i de riktige kanaler og på de riktige måter? c) Iverksetting av eventuelle tiltak, basert på enhetens egen vurdering, eventuelt i samspill med ekstern vurdering.

Denne form for lokal, faglig ledelse er helt vesentlig. Det er det vitenskapelige personalet som har hovedansvaret for forskningsformidlingen. Det er betydelige forskjeller mellom ulike fagområder, noe som krever lokalt faglig skjønn.

Noen ganger vil det være viktig å koordinere informasjonsvirksomhet og særskilte forskningsformidlingstiltak sentralt, ved institutter, sentraog fakulteter (jfr. informasjon om Humanioradagene, faglig-pedagogiske arrangementer og liknende). Her vil det nyopprettede informasjonsnettverket ved UiO kunne bli et tjenlig forum.

Forslag:

Kollegiet sender ut et klart signal om sine forventninger til faglige lederes dokumentasjon, vurderinger og planer på dette felt. Ansvar: Kollegiet. Økonomi: Ingen utgiftspost.
Forskningsformidling gjøres i en periode til et prioritert tema på de samlinger som arrangeres for nye bestyrere. To viktige spørsmål for bestyrere/senterledere å ta med seg til sitt eget fagmiljø er: «Hvordan ønsker vi å bli behandlet av kolleger når vi i en ellers vellykket avisartikkel har gitt en litt omtrentlig presentasjon av faglige fakta?» Og «Finnes det større temaer i vårt fag som det er særlig viktig å formidle i offentligheten i tiden framover?» Ansvar: Organisasjons- og personalavdelingen. Økonomi: Ingen utgiftspost.
Samtlige fakulteter sørger hvert år for å fremme kandidater (enkeltforskere eller forskningsmiljøer) til prisen for god forskningsformidling ved Universitetet i Oslo. Prisbeløpet økes til kr 100 000 (dette er beløpet for den tilsvarende prisen ved Universitetet i Bergen). Ansvar: Dekanene. Økonomi: Pluss kr 50 000.
Det gjennomføres systematisk måling av resultater av bestemte, avgrensede formidlingstiltak – for eksempel faglig-pedagogisk dag, Humaniorauken og særskilte hjemmesider på verdensveven. Informasjonsavdelingen skal kunne gi råd om hvem som kan gjennomføre slik måling, hva som kan og bør måles og hva som krever mer kvalitativ vurdering. Ansvar: Ledere av grunnenheter/Informasjonsavdelingen. Økonomi: Varierer med undersøkelsens omfang. Mye kan utføres som studentprosjekter med solid veiledning.

Økonomiske konsekvenser av forslagene

Vi nøyer oss her med å gi følgende oppsummering basert på forslagene ovenfor:

Antall generelle forslag i utredningen om økt ressursandel til formidling	2
Antall forslag om prosjekter uten kostnadsanslag	7
Prislapp, interne midler (per år ved flerårige tiltak)	3 070 000
Prislapp, eksterne midler (per år ved flerårige tiltak)	3 000 000
Antall prosjektårsverk, internt finansiert	0,9
Antall tiltak uten direkte økonomiske følger	9

Ansvarlig: Informasjonsavdelingen

Opprettet 23. juni 1999 av Informasjonsavdelingen