navn: Jarle Møen FAG: førsteamanuensis Norges Handelshøyskole og Statistisk sentralbyrå

Regjeringen pÅbegynte i 2002 en større gjennomgang av virkemiddelapparatet rettet mot innovasjon og nyskaping i næringslivet. Dette arbeidet mÅ ses i sammenheng med den sÅkalte opptrappingsplanen for norsk forskning som tar sikte pÅ Å bringe norske forskningsinvesteringer opp pÅ OECD-gjennomsnittet mÅlt som andel av BNP i løpet av 2005. MÅlsetningen krever en vekst i samlede norske FoU-investeringer i størrelsesorden 10 milliarder kroner.

ill: Tone Wolff Kalstad

I denne artikkelen argumenter jeg for at lav kvalitet på den vitenskapelige forskningen i Norge er en næringspolitisk hovedutfordring og at Regjeringen bør satse sterkere på vitenskapelig forskning av høy kvalitet. Internasjonalt har koblingen mellom vitenskap og kommersiell FoU blitt stadig tettere, og en slik satsning vil stimulere tilbudet av ideer og kompetente forskere til norsk næringsliv. Dette kan være langt viktigere enn direkte subsidier til forskningsbedrifter.

I løpet av de siste hundre Årene har Norge gått fra å være et fattig land til å være blant verdens rikeste. Oljen har gitt oss et ekstra puff de siste tiårene, men framgangen har i det alt vesentlige vært kunnskapsdrevet. Vi har bygget opp en velutdannet arbeidsstyrke, og dette har gjort oss i stand til å ta i bruk moderne kunnskap og teknologi på alle samfunnsområder. Bare en brøkdel av kunnskapen er utviklet i Norge. To internasjonale studier, den ene publisert av Jonathan Eaton og Samuel Kortum i 1999 og den andre av Wolfgang Keller i 2002, kommer til at 99 prosent av produktivitetsveksten i Norge skyldes FoU utført i utlandet. Slik vil det også være i framtiden. Et nøkkelspørsmål for et lite land som Norge er derfor hvordan vi sikrer oss god tilgang til den internasjonale kunnskapsfronten og effektiv overføring av teknologi til innenlands bruk og videreutvikling.

Det foreligger en stor internasjonal litteratur som forsøker å beregne avkastningen på forskningsinvesteringer. Det er betydelige metodiske problemer knyttet til slike beregninger, men på tvers av alle metoder og fagmiljøer er det enighet om at avkastningen på forskning er høy. Tor Jakob Klette og Frode Johansen har i en studie fra 1998 analysert norske data og de estimerer at den private marginale nettoavkastningen på FoU er 9 prosent. Dette er på linje med tall fra andre land, men det forteller oss ikke uten videre hva som er rett nivå på de samlede FoU-investeringene. De amerikanske forskerene Charles Jones og John Williams har imidlertid forsøkt å kombinere estimater for avkastningen på FoU med moderne vekstteori for å tallfeste graden av underinvestering i anvendt næringslivsforskning i USA. Ifølge deres beregninger vil konservative estimater tilsi at det optimale investeringsnivået er 2-4 ganger større enn dagens. Med utgangspunkt i denne litteraturen synes det ikke overambisiøst å øke FoU-investeringene i Norge opp til OECD-gjennomsnittet slik Storting og Regjering har som målsetting. Resultatet av en slik politikk vil imidlertid avhenge av hvordan de friske midlene brukes.

I debatten om opptrappingsplanen for norsk forskning har referansetesting stått sentralt. Det er særlig to trekk ved norsk forskning som har vært i fokus: De samlede FoU-investeringene er lave, og det er primært lav FoU-intensitet i næringslivet som gjør at Norge skiller seg fra land det er naturlig å sammenligne seg med. Et tredje og svært viktig trekk har fått langt mindre oppmerksomhet, nemlig at kvaliteten på den vitenskapelige forskningen i Norge er lav. Hvis en vekter antall publikasjoner med siteringshyppigheten viser tall fra Norges forskningsråd at Norge ligger mer enn 30 prosent bak Finland, og enda lenger bak Danmark og Sverige. Både i omfang og kvalitet lå Norge og Finland omtrent på samme nivå på begynnelsen av 1980-tallet, men Finland har i løpet av de siste to tiårene hevet seg sterkt. Denne veksten ser ut til å ha begynt før Finland ble en ledende høyteknologinasjon. Lav vitenskapelig kvalitet på forskningen i Norge kan være sterkt medvirkende til at norsk næringsliv er lite innovativt.

Kostnaden ved lav vitenskapelig kvalitet i Norge er at vi ikke får tilgang til, og ikke har nødvendig kompetanse til, å følge med på den internasjonale forskningsfronten. Egne, interessante forskningsresultater er inngangsbilletten til konferanser og samarbeid med ledende forskningsmiljøer. I disse miljøene svever mye upublisert kunnskap om nyvinninger, om hva som betraktes som blindspor og om hva som betraktes som morgendagens vinnerteknologier. Bred kontakt med forskningsfronten er spesielt viktig i en periode hvor utviklingen innen mange teknologiområder og vitenskapelige disipliner går raskere enn før. Svak representasjon reduserer vår evne til å ta i bruk nye teknologier og utvikle konkurransedyktige bedrifter innenfor framtidens vekstområder. Geografisk nærhet til gode, oppdaterte forskningssentra er også et viktig fortrinn for næringslivets egen forskning.

Den viktigste formidlingskanalen mellom de vitenskapelige universitetsmiljøene og næringslivet er den kontinuerlige og omfattende strømmen av nye studenter og forskere som kommer fra universitetene. Kostnadene ved at den vitenskapelige kvaliteten ved norske universiteter ikke er på høyden vil derfor øke ytterligere når omfanget på forskerutdanningen skal heves for å tilfredsstille den økte etterspørselen etter forskerårsverk som opptrappingsplanen for norsk forskning vil innebære. Det er storstilt ressurssløsing om norske forskerrekrutter studerer 5-10 år ved institusjoner som ikke er faglig på høyden og som i tillegg sliter med foreldet vitenskapelig utstyr. Mulighetene for norske doktorgradsstudenter til å studere eller hospitere ved ledende forskningsmiljøer i utlandet er dessuten avhengig av at deres veiledere har gode, personlige nettverk.

Én mulig Årsak til den lave kvaliteten på norsk vitenskapelig forskning kan være at en forskerkarriere i Norge kaster lite av seg. Et annet interessant trekk er at norsk vitenskapelig forskning har en profil som er sterkt preget av dagens norske næringsstruktur. Innenfor fagområder som zoologi, petroleumsgeologi, marinbiologi og miljøfag skårer Norge høyt, mens vi på brede og grunnleggende områder som kjemi, fysikk, biokjemi og biofysikk skårer lavt. Dette stemmer dårlig med det bildet som forskningsinstituttet Technopolis nylig tegnet i sin evaluering av norsk forskning. Der heter det at de norske universitetene er lite næringslivsorienterte. Evalueringen ble gjort i forkant av Regjeringens omorganisering av forskningsrådet. Studier innenfor de vitenskapelige basisdisiplinene gir grunnleggende forskertrening og kompetanse i å håndtere komplekse problemstillinger. Det er derfor svært bekymringsfullt at den norske universitetssektoren skårer lavt på slike områder. En ytterligere dreining av forskningsinnsatsen mot eksisterende næringsklynger gjennom økte subsidier til anvendte prosjekter i etablerte bedrifter, kan da være et skritt i gal retning.

Ill: Sara Taraldsen

Subsidier til kommersielle FoU-investeringer har sin begrunnelse i at den samfunnsøkonomiske avkastningen av FoU er betydelig høyere enn den privatøkonomiske. Det er bred konsensus om dette forholdet. Det er imidlertid ingen tilsvarende bred konsensus om at offentlige programmer som subsidierer kommersiell FoU er effektive. Et nøkkelspørsmål er i hvilken grad offentlige subsidier fortrenger bedriftenes egne investeringer ved at bedriftene bruker de offentlige subsidiene til å finansiere prosjekter som de uansett ville gjennomført. I en oversiktsartikkel fra 2000 som oppsummerer 32 internasjonale studier på dette feltet skriver forskerene Paul David, Bronwyn Hall og Andrew Toole at helhetsinntrykket fra den empiriske litteraturen er «ambivalent». I en senere oversiktsartikkel skriver Hall at programmer som subsidierer FoU gjennom skattefritak synes å øke næringslivets FoU-investeringer, men at det er uklart om de prosjektene som gjennomføres har en spesielt høy samfunnsøkonomisk avkastning. Når bedriftene selv kan velge prosjekter vil de rangere prosjektene etter privatøkonomisk, ikke samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Dermed har man ingen garanti for at det knytter seg vesentlige eksternaliteter til de FoU-investeringene som skattefradraget utløser.

Norsk støtte til kommersiell FoU var inntil nylig prosjektorientert, ikke skatteorientert. Programmene har i særlig grad vært rettet inn mot IT-næringen. Årsaken er at elektronikk og IT tidlig ble identifisert som teknologier med bred anvendbarhet og derfor med et stort potensial for positive eksternaliteter. Sammen med Tor Jakob Klette ved Universitetet i Oslo har jeg evaluert disse programmene og vi finner ikke grunnlag for å påstå at de har representert en viktig vekstimpuls. Det kan være flere årsaker til dette. For det første undervurderte myndighetene hvor komplisert det var å identifisere prosjekter med høy samfunnsøkonomisk og lav privatøkonomisk avkastning. For det andre inviterer denne type programmer til betydelig lobbyaktivitet fra store og etablerte bedrifter, mens nye teknologier og «ufødte næringsklynger» har få talsmenn. Dette illustreres ved at Norsk Data var den enkeltbedriften som fikk størst støtte innenfor den nasjonale handlingsplanen for informasjonsteknologi i årene 1987-1990.

BÅde direkte subsidier og skattefradrag har sin berettigelse som forskningspolitiske virkemidler overfor næringslivet, men resultatene ovenfor trekker i retning av at økt satsing på forskning ikke først og fremst bør komme i form av økte subsidier til anvendte prosjekter i eksisterende bedrifter. Det kan være viktigere å øke omfanget og kvaliteten på norsk grunnforskning til et nivå som er på linje med våre naboland. Bedre kontakt med den internasjonale forskningsfronten og økt kompetanse innenfor de store vitenskapelige basisdisiplinene, vil øke tilbudet av gode idéer og kvalifisert forskningspersonale til norsk næringsliv. Grunnforskning og forskerutdanning er med andre ord et næringspolitisk anliggende, og veien fra akademia til industrielle utnyttelser trenger ikke være så lang som mange tror.

Kronikken bygger på Tor Jakob Klette og Jarle Møen: «Vitenskapelig forskning og næringsutvikling» kapittel 7, s.155-188 i Einar Hope (red.) Næringspolitikk for en ny økonomi. Bergen, Fagbokforklaget, 2002.