navn: Jo Waage fag: forskerlinje-student ved Det medisiske fakultet

SVARET ER BERGEN!

ill: Tone Wolff Kalstad

Som student pÅ det første forskerlinjekullet ved medisinstudiet i Bergen ble jeg bedt om Å skrive noen ord. Om oss. Om meg. Om «linja», eller kanskje litt generelt om det Å være forsker og medisinstudent samtidig. Jeg endte opp med en lapskaus av alt i skapet, med tanker omkring rekruttering til forskerlinjen som saltkjøtt og pølse.

For meg var det en rekke lykkelige omstendigheter (les: tilfeldigheter) som gjorde at jeg i det hele tatt ble involvert i forskning. Som halv-ung, eller halvgammel alt etter øyet som ser, student ved studiets begynnelse ønsket jeg meg ut. Ut i verden. Den nysgjerrigheten førte meg til Dublin, Irland (Royal College of Surgeons in Ireland - RCSI).

I forbindelse med en oppgave vi skulle skrive i løpet av tredje studieår tok jeg kontakt med Hugo Jørgensen ved psykiatrisk institutt, UiB. Det viste seg å være lykkelig omstendighet nummer én. Han tok meg på alvor, og kastet meg rett ut i interessante og matnyttige oppgaver. En bunke med artikler og noen informative møter senere befant jeg meg ved Institutt for Cellebiologi i Odense (Syddanske Universitet). Det ble en sommerjobb som var ganske forskjellig fra de andre sommerjobbene jeg har hatt. Utrolig spennende og lærerik. Og dobbelt frustrerende. For hver ting jeg forsto og lærte meg, var det fem nye jeg ikke skjønte det døyt av. Sånn er det for så vidt fremdeles, men jeg innbiller meg at det er slik for de aller fleste. For hver ting man setter seg inn i, blir det fem nye man lurer på, helt til man kommer til enden av kunnskapen, og forskningen virkelig begynner. Jeg for min del holder på med ekstrapyramidale symptomer (EPS) som en følge av nevroleptika-behandling generelt, og Tardive Dyskinesier (TD) spesielt. Tilnærmingen vår er via en vel anerkjent rottemodell, og vi ser da både på utviklingen og frekvensen av bivirkningene, og på ultra og micro strukturelle anatomiske forandringer i basal-gangliene. Vi bruker også mikrodialyse til å se på forandringer i nivåer av signalsubstanser og har startet et samarbeid med institutt for Medisinsk genetikk og molekylærmedisin. Samarbeidspartnerene våre inkluderer miljøer fra Norge, Danmark og USA.

Oppgaven ved RCSI ble det aldri noe av. En ung vakker kvinne kom i veien for det (er det ikke alltid en kvinne?!). I stedet fortsatte jeg studiet i Bergen, og dermed satt jeg i saksen. Det skulle vise seg at det var et fint sted å sitte. Da det halvveis ut i skoleåret 2001/2002 ble bevilget penger til en forskerlinje ved de medisinske fakultetene i Norge, var veien for min del veldig kort.

Hva er forskerlinjen? Forskerlinjen ved Det medisinske fakultet i Bergen ble opprettet i januar 2002. «Linjen» er et spesialtilbud til medisinstudenter som på forhånd vet at de vil forske, kanskje lurer litt på hva forskning (uhu - skummelt og fremmed) er, har forstått at medisin i stor grad bygger på gjetninger og antagelser (underbygget av fancy statistikk), eller bare rett og slett gjerne vil være med å leke. I tillegg til det ordinære medisinstudiet vil 10 % av studenter på hvert kull få tilbud om denne mer organiserte og formaliserte forskeropplæringen.

Prinsippet er at Forskerlinjen skal hjelpe til med noe formell utdanning, presentere studentene for de aktuelle forskningsmiljøene og passe på at de unge lovende forskerspirene finner seg til rette både sosialt og faglig. Det følger også med rettigheter til en del gunstige stipendordninger.

Progresjonen på Linjen innebærer at man på en tidspunkt skal ta seg et «fri-år» der man bedriver sin forskningsaktivitet på heltid. Dermed utvides tiden som medisinstudent fra 6 til 7 år. Mange av mine medstudenter har store problemer med å løfte blikket fra straffe-året. Ett år senere i turnus, ett år senere lønn, ett år senere ferdig med dette helvete kalt studentliv... For øvrig mottar man fullt stipent fra Norges forskningsråd under forskninsåret, og Lånekassen gir rentefritak. Bør vel også nevne at det året i tillegg gir rett til 1 års reduksjon av utdanningstiden i alle spesialiteter etter endt studium. For ikke å snakke om alt man kan lære!

Hvordan ta dem mens de er unge og ikke vet bedre... For min del var veien til forskerlinjen kort, men det er ikke alle studenter som får øynene opp for fordelene ved et slikt tilbud. Hvorfor det er slik har jeg noen betraktninger om:
De første to ukene på studiet blir de unge lovende bombardert med tilbud, lovnader og krav. Noen kan ikke vente med å finne en lesesalsplass hvor de kan pugge sitron-syre-syklusen, glykosylering og latinske gloser. Andre engasjerer seg i MSO, MSU, FMSRA, kor, fotball, bibelgrupper, korps, band, revy, fri-idrett, karate, studentpolitikk, dykking, diverse student-blekker, studentkro, andre studenter/studiner (alt etter preferanse). Enkelte prøver i tillegg å tjene seg noen ekstra kroner på sykehjem, i butikk… Så hvem har tid til å sette seg inn i ting som man ikke engang er rimelig sikre på og derfor bruker masse tid, krefter og penger på å finne ut hvordan virkeligheten egentlig arter seg? På «new-norwegian» ville det blitt «Hit’em first and hit’em hard». Sagt på en annen måte: Svaret er Bergen. De har forstått det! Ingen steder klarer de å ta dem så tidlig, indoktrinere dem bedre og mer effektivt: Fortell meg at det finnes et annet sted i Norge, ja verden, hvor man får guttunger ved sine fulle fem og uten en pistol i ryggen, til å la fotball være fotball for å marsjere side ved side med noen tafatte, dårlige etterligninger av tre-geværer på skuldrene. De hamrer og hamrer og hamrer på sine skrikende skarptrommer, mens den evige skandalen Brann gråter over de fortapte unge menn.

Er det mulig Å studere og forske samtidig?
Egentlig er det ikke det riktige spørsmålet. Det som er det største draw-back når jeg snakker med medstudenter om muligheten for å bedrive begge deler samtidig er penger og fritid. De fleste synes å anta at alle som velger på starte en forskerkarriere før embedseksamen er vel unnagjort er noen usosiale nerder som ikke vet hva de skal bruke verken monetas eller fritid til. «Jeg studerer ikke medisin for å ende opp som en lab-rotte», husker jeg en som sa til meg. Selvsagt går det an å svare «feil, feil, feil», men jeg tviler på at det verken er særlig informativt eller effektivt. Den saklige måten å angripe problemet på er å vise til mangfoldet både blant dem som faktisk gjør begge deler, og de områdene det går an å bedrive forskning på. Det gjelder bare å velge noen som gir en rom til å drive med de tingene som virkelig betyr noe for en. Ingen har tid til å gjøre alt alltid, men enhver hadde kanskje hatt godt av å lære seg å prioritere litt bedre…

En mer billedlig respons vil være: Svaret er Bergen. Når man innesperret mellom de syv fjell klarer å oppdrive et sanseløst engasjement for så forskjellige ting som Festspillene, Brann, Tagging, Togskinner, Fisk og en middels drikkevise som «Nystemten» («Jeg tok meg min nystemte zitar i hende, / sorgen forgikk meg på u-hul-rikens topp….») – ja, så må det vel være mulig å prioritere både skole, forskning og venner samtidig?

Er det ikke mye kjedelig arbeid?… hadde jeg fått en krone for hver gang jeg hørte den… Jo, pleier jeg å si. Det er utrolig mye kjedelig arbeid. Men sånn er det med det aller meste her i livet – for å smake på det søte, må man ofte svelge unna en del av det sure først. Egentlig så forundrer det meg at noen som studerer noe som i all ærlighet krever så ufattelig mange kjedelige timer over puggestoff kan stille et sånt spørsmål. Den gode følelsen når man undersøker en pasient, med skjemaer for undersøkelses-teknikk; huskelister for risiko, tegn og symptomer; navn på og tegninger over muskler, blodårer og nervebaner; diagnoser og differensialdiagnoser – med alt dette ubevisst blafrende i bakhodet – faktisk klarer å komme frem til hva som egentlig er problemet hans/hennes. Hvordan kan man glemme hvor mye slit som ligger bak den følelsen?

I skrivende stund sitter jeg i leiligheten min midt i Bergen sentrum. Himmelen er så blå som den kun kan være et sted hvor den aldri viser seg lenge nok til at man glemmer fargen på skyene. Igjen kunne jeg referert til denne underfundige byen som svar på mine spørsmål: både studenter og inngrodde bergensere lever for det samme nedenfor den grønne fjellsiden – solskinnsdagene. Etter noen uker med slaps, regn, storm, lyn og torden skal det bare en time med blå himmel og sol til før byen synes å ha minst 1,5 millioner innbyggere. Folk sitter, står, ligger, sykler, skater, slikker sol. O-v-e-r a-l-t!

Det er sÅnne dager som ihvertfall jeg lever for når jeg filmer rotter, teller celler, scorer atferd, trener på prosedyrer, leser artikler for 3dje gang. For de øyeblikkene der jeg endelig ser sammenhengen (enten den er reell eller ikke), scorer den siste rotten, setter det siste punktum for arbeidet, får tilbake posteren fra trykkeriet. Som de vise rødkledde sier det når de endelig har spilt som de ballgeniene bergensere alltid har tatt dem for å være (6-1 mot Sogndal). «I dag ska vi sugæ litt på karamææln».

Det store spørsmÅlet: HVORFOR IKKE FORSKE? De beste grunnene er at det tar tid, trekker ikke damer og gjør deg ikke til rikskjendis. Tror de fleste. Men jeg vil påstå at du har tid til det du vil (så lenge du ikke absolutt skal ha med deg ALT, da har du i realiteten ikke tid til noe). Onde tunger påstår at du i hvert fall ikke får mindre damer ( kanskje litt mannssjåvenistisk å bare snakke om damer, men nå til dags tar jo damene over alt – så jeg velger å stå på barrikadene…helt til samboeren ber meg gå ned…). Kanskje antallet pr. mann er lavere, men jeg vil hevde at det er fordi vi er bedre til å prioritere; dermed går vi rett for den beste damen og holder oss til henne.

Rikskjendis? Hva med Andreas Christian Bull (polio), Armauer Hansen (lepra og på frimerke i Frankrike), Fritjof Nansen (Nevron og skitur), Waaler (rheumatoid faktor)??

Så kan du jo lure på hvor undertegnede er fra…

(Svaret er Bergen)

Mer om forskerlinjen på www.uib/med/undervisning/forskerlinje/index.html