navn: Synnøve Lindtner FAG: Hovedfag medievitenskap

Utdanningssystemet er i endring, og nå manes det til debatt om hva slags universitet vi ønsker oss. Men hvilken rolle kan studentene spille i en slik debatt?

illustrasjon: SARA TARALDSEN

Mer enn en kunde

Det norske utdanningssystemet er under omlegging. Først var det «Kvalitetsreformen», der hovedformålet først og fremst var å gjøre studenter og ansatte mer effektive og målbare i forhold til internasjonale størrelser på god forskning – hva nå enn det er. Uten videre protester ble det innført nytt gradssystem, stipendordning som premierer de «flinke» (og straffer dem som av ulike grunner ikke følger standardopplegget) og så videre. Så kom sommeren og nå venter vi spent på konklusjonene som det regjeringsoppnevnte Ryssdalsutvalget kommer med i forhold til hvilken organisasjonsstype som skal gjelde for universitetene i Norge. Utvalget – som for en stor del består av økonomer, og i hvert fall ingen studenter – har diskutert hvilken status institusjonen skal ha i forholdet til staten: sannsynligvis foreslår utvalget endret eierskapsmodell, fra forvaltningsorgan til særlovsselskap, som vil føre til at universitetene i mye større grad enn i dag underlegges de lover som gjelder i markedet, slik de gjelder for alle aksjeselskap.

SÅ, i PÅ Høyden, Universitet i Bergens nettorgan som primært er for institusjonens ansatte, leser jeg at professorene Ole Didrik Lærum, tidligere rektor ved UiB, og Gunnar Skirbekk, guru på filosofi, oppfordrer studenter og ansatte til å protestere mot utviklingen. På vegne av sine kollegaer tar de også selvkritikk for at de ikke har sagt i fra tidligere, men at det aldri er for sent å snu, og at det nå er tvingende nødvendig å bryte tausheten. De vil mane til debatt om hvilke universiteter vi ønsker oss, hvem kunnskapen skal tjene, hvordan forskning skal finansieres, ja, alle spørsmål som jeg selv har vært opptatt av og savnet i offentligheten den siste tiden. Over 2500 akademikere har allerede skrevet under på et opprop mot særlovsselskap, kampen er i gang. På papiret.

I hvilke andre fora det nå skal skrikes og skråles (slik jeg ser det for meg i min fantasiverden) og diskuteres på deliberativt vis – foruten den uklare størrelsen offentligheten – nevnes nemlig ikke i artikkelen. Jeg prøvde derfor selv å se for meg hvor og hvordan vi – jeg og mine medstudenter – skulle begynne å reise stridsøksen. Og jeg ble apatisk.

Ikke fordi jeg ikke er enig med Skirbekk og Lærum sine betenkeligheter overfor den økende markedstankegangen både i forhold til universitetenes oppbygging og form, deres aktiviteter og ikke minst i forhold til hva som skal være institusjonenes oppgave i samfunnet: I dag kan det hevdes at de er organisert slik de er – med sterk tilknytning til staten, og skjermet fra markedet – for å kunne fremme forskningens frihet, for å kunne honorere skepsis og kritiske analyser og diskusjoner. De er også kjennetegnet av stor grad av åpenhet for innsyn, som igjen har gitt allmennheten grunnlag for offentlig debatt. (I hvilken grad dette har fungert tilfredsstillende til nå, er et spørsmål jeg ikke går videre inn på her. Jeg nevner det fordi dette i hvert fall er kvaliteter det har vært argumentert for og i teorien gitt mulighet for.) Hva skjer med disse kvalitetene når institusjonenes primæroppgaver blir å fremlegge målbare resultater?

Hvis for eksempel Ryssdalsutvalget konkluderer med at universitetene og høgskolene skal bli selvstendige økonomiske og juridiske enheter, slik at deres virksomhet blir mindre skjermet for næringslivets og markedets interesser, ser jeg for meg at vi kan vente oss mer fokus på gjennomstrømning, oppdragsforskning og satsing på lønnsomme fag- og forskningsområder. I verste fall vil kunne oppleve at det norske universitetssystemet glir mer i retning av det amerikanske, der man ser at eksklusive avtaler mellom konserner og universiteter gir markedsaktører bestemmelsesrett over forskningen. Det er klart at det vil kunne spøke for demokratiske idealer, for eksempel vilkårene for kritisk forskning eller forskning som fremmer andre sosiale bruksverdier enn kun de som tilfredsstiller næringslivet, når universitetene bedriver forskning knyttet til selskaper og har en økonomisk egeninteresse i å produsere kunnskap.

Jeg er enig i at denne utviklingen må stanses. Men likevel tar apatien meg når professorene maner til kollektiv kamp. Først og fremst fordi jeg tror de må kjempe alene. Når så du sist at misfornøyde kunder demonstrerte hånd i hånd med butikkassistentene?

De har nemlig vært lure; Mjøs, Giske, Clemet og alle de klare og mer uklare kreftene som de spiller på lag med og som har lansert «Kvalitetsreformen» og den totale omleggingen av høyere utdanning i Norge. De har kanskje til og med gjort en liten retorisk genistrek: For mens vi som studerer ved universiteter og høgskoler før var regnet først og fremst som studenter, er vi nå – gjennom «Kvalitetsreformen» og hele det nye språket på Universitetet – omtalt og ansett som kunder, med de rettigheter og plikter det medfører. Arild Tjeldvoll, professor i pedagogikk ved universitetet i Oslo kaller betimelig endringene for en omgjøring av et tradisjonelt, ganske konservativt dannelsesuniversitet til et serviceuniversitet under et globalt kapitalistisk regime: Der er det oss, kundene, som fritt kan kjøpe tjenester av den ekspanderende tjenesteleverandøren Universitetet i Bergen. Det er oss som har makten til å velge fritt de «beste» lærestedene, enten i Norge eller i utlandet. Liker vi ikke det som instituttet vårt har å tilby kan vi simpelthen velge et annet studietilbud, et annet sted – i Norge eller i hele verden.

Den måten dagens samfunn former sine medlemmer på, er først og fremst diktert av plikten til å spille rollen som forbruker. Den norm som vårt samfunn fremholder for sine medlemmer, er evnen og villigheten til å spille denne rollen. (Baumann, 96: 1998)

I et samfunn der individets frihet hovedsakelig artikuleres gjennom den muligheten det har til å spille rollen som forbruker ser vi at «Kvalitetsreformen» er studentenes reform: Pengene skal i økt grad følge studentenes vekttallsproduksjon og institusjonene får økt «frihet» til å legge ned upopulære fag som studentene ikke liker. Med fag oppkuttet i bittesmå emner som studentene kan ta enten sammensatt etter egne ønsker, eller, som ferdigsammensatte pakker etter hvilken yrkesretning de ønsker seg er det meste lagt opp for at de som vil det, eller vil være slik som Trond Giske selv ikke visste han ville være, kan shoppe billige vekttall rundt omkring som i et eneste stort kjøpesenter. Mulighetene ligger der for den frie forbrukeren, og markedet er fullt av aktører som vil hjelpe til på veien: Eksterne finansieringskilder som Hydro og Statoil, Lånekassen med markedsstyrt studielånsrente, profittorienterte studentsamskibnader, karrierehjelpsformidlere som samarbeider med store selskaper i å vinne studentenes (oops: kundenes) gunst, startpakker til-alle-studenter-ved-semesterstart stappfull av reklame fra selskaper som har liten eller ingen tilknytning til Universitetet. Selv bruker Universitetet like mye energi på egenreklame som en hvilken som helst annen bedrift.

Og de ansatte? Som i bedrifter flest tror jeg vi vil se at lojalitet oppover nok blir den viktigste dyden i fremtidens UiB AS. Frirommet – det som gir rom for perspektiverende innsikt og herredømmefri dialog – er invadert. Forelesningene bør gi mest mulig svar på pensumrelaterte spørsmål på kortest mulig tid. Selv i korridoren utenfor auditoriet tar colaautomaten luven fra oppslagstavlen.

Regjeringen og forsvarerne av «Kvalitetsreformen» ser ut til å ha tatt første stikk i kampen om å vinne studentenes gunst. Så kan de sitte der og sutre, professorene. Utspillet og oppropet bekrefter nok en gang gapet mellom liv og lære i akademias toppsjikt: For ingenting av det som skjer nå er tilfeldig. I regjeringens stortingsmelding 19, som tar for seg globaliseringens utfordringer, trekkes selvsagt alle de beskrevne forandringene frem i et mulighetenes og fremtidens lys: Regjeringen vil fremme norsk utdanning i en global kunnskapsøkonomi. Utdanning er blitt den nest største varen i internasjonal handel med tjenester, og denne varen, som jeg lenge oppfattet som relativt skjermet for det marxister vil kalle kapitalismens tingliggjøring, er på god vei inn i avtalen om handel på tjenester – GATS - i verdens handelsorganisasjon (WTO). Her er målet en radikal nedbygging av offentlig, nasjonal og demokratisk kontroll, i den økte frihandelens navn. For oss er det imidlertid ingen vei tilbake: Norge, med Gudmund Hernes i spissen, åpnet opp norske utdanningstjenester allerede i 1994.

Det er ni År siden nå. Nå er det snart bare progresjon og gjennomstrømning som gjelder, og jeg gir ikke Skirbekk og Lærum skylden for det. Jeg antyder bare at de har oversett enkelte ting. Som studentenes muligheter i Akademia for å føle seg som individer med faglig autoritet, som ikke bare får ta til seg og fordøye kunnskap, men også bidra i den prosessen der den produseres. Skal studentene våkne må de først få erfare hva det vil si å være mer enn en konsument hos tjenesteleverandøren UiB. Det er en utfordring til Lærum og Skirbekk.

Ryssdalsutvalget skal:1) Vurdere gratisprinsippet i høyere utdanning og hvordan dette virker inn på konkurransen mellom private og offentlige institusjoner, 2)Legge til rette for likestilling mellom private og offentlige institusjoner, 3) Utrede hvordan utdanningsinstitusjonene skal være tilknyttet staten (Regjeringen går inn for statseide selskaper), 4) Vurdere det norske lovverket for høyere utdanning i forhold til GATS-avtalen.

Litteratur: Baumann, Zygmunt 1998: Globaliseringen og dens menneskelige konsekvenser, Erasmus