Navn: Petter Franer Fag: Embedsstudiet i psykologi

Skal man først snakke om lyd, bør også stillhetens stemme høres. De to er avhengig av hverandre som natt og dag.

Stillhet – alle lyders mor

Fjerner man lyd, får man taushet, ikke som motsats, men som fravær. Men det ligger også et nærvær i stillheten. Og det er dette nærværet av noe som gjør det meningsfullt å oppfordre folk til å lytte til stillheten. For i stillheten ligger krefter som kan være langt sterkere enn noe ord. På godt og vondt. «Pinlig stillhet»! Det vekker minner hos de fleste. Stillheten som brer seg, blir større og større, til den er uutholdelig. Det må lyd til for å komme til hektene igjen etter noe sånt. Men vi har óg den gode stillheten. Den som bringer deg så nært et annet menneske som du aldri har vært. Da blir lyd bare støy, eller i beste fall noe som kan fremheve stillheten. For det er den dere omfavner da, den dere snakker og vokser sammen i.

La oss holde oss til den ubehagelige stillheten. Hva er det som gjør at den kan oppleves som så sterk, så nærværende? Noen går rett til bunns, og starter der vi alle ender, med døden. Det allmennmenneskelige ubehaget i møtet med stillheten forklares med noe annet allmennmenneskelig, nemlig dødsangst. Stillheten minner oss på det endelige, tomheten, utslettelsen – døden. Prat blir noe vi tyr til som distraksjon fra den gryende, ubehagelige følelsen og erkjennelsen av at vi skal dø. Dette er eksistensialisme. Ensomhet, isolasjon, meningsløshet og død. De viktigste sider ved livet som vi ikke klarer å forholde oss til. En påminnelse om dette kaller frem angsten, og når angsten kommer, må vi finne på noe for å kvitte oss med den. Som å prate om uvesentligheter.

Mot døden er det vanskelig å stille opp. Derfor forlater vi den, men tar angsten med oss videre. For det er den vi kjenner når den pinlige stillheten trykker på. Angst handler mye om kontroll. En person med angst strever etter å kontrollere omgivelsene, gjøre dem forutsigbare. Det som ikke kan beregnes, oppleves som en trussel, og angrep er det beste forsvar. Noen ser angst og depresjon langs en akse av opplevd kontroll. I den ene enden av skalaen, har man den friske. Han vet at han kan virke på verden og manøvrere i den. Han vet det er mange ting han ikke har kontroll over, men denne usikkerheten klarer han å leve med. «Det ender jo som regel godt, uansett.» I skalaens andre ende, har vi den deprimerte. Han tror ikke at noe han gjør vil kunne påvirke utfallet. Dermed har han henfalt til en tilstand av total resignasjon. Hvorfor kjempe når man er dømt til å tape? Den engstelige befinner seg i midten. Han vet at det går an å påvirke verden, men han kjenner ikke sin begrensning. Han søker total kontroll. På den engsteliges slagmark foregår derfor en forgjeves kamp mot en uforutsigbar verden. «Heisen kan stoppe, så jeg tar trappene i stedet. En – null til meg, for jeg har tatt kontroll over det som ikke lar seg kontrollere.» «Dersom jeg holder munn i forsamlingen, kommer ingen til å skjønne at jeg er dum. To – null.»
I siste eksempel ser vi hvordan stillhet kan brukes som forsvar, eller utvei. Gitt den rette settingen, kan du gjemme deg taust bak de andres rygg. Stillheten blir noe du kan kle på deg for å slippe unna. Og hva er det du slipper unna? Det er å stå frem. Du slipper å være synlig. I dette prosjektet ligger sammenhengen med frykten for stillheten. Nemlig i forsøket på å skjule seg selv. For det er mulig å se angst for stillhet som en form for sosial angst. Mennesker som har angst for autoriteter, for å snakke i forsamlinger og for å komme inn i rom som allerede er befolket, har ofte problemer med stillheten også. Hva er det så en person med sosial angst frykter? Hva er det i det sosiale som er så viktig å kontrollere for å føle seg trygg? Svaret er Den andre. Hvis du føler du ikke er god nok, skammer deg, og prøver å skjule dette, så ligger hele tiden frykten for å bli avslørt der. Av Den andre som kan kritisere eller latterliggjøre deg. Det frykter du. For at du skal slippe unna med den du er uten at noen lukter lunta, blir det viktig å følge med på Den andre, tolke dennes signaler slik at din aktive selvrepresentasjon hele tiden er et halvt steg foran Den andres vurderende og dømmende blikk.

Hvordan skal du klare det når dere sitter i stillheten sammen, og det ikke er noen du kan gjemme deg bak? Det går ikke, og nå er plutselig stillheten noe som kler deg naken. Du fremstår som en åpen bok, og det er lite du kan gjøre for å påvirke hva den andre leser. Angsten kommer, og du må på slagmarken igjen. Du må lage lyd. For hvis stillhet med et annet menneske betyr at Den andre får anledning til å studere deg og finne dine feil, så kan det være greit å flykte inn i lyden. Det er tryggere der, mer forutsigbart. Når dere har noe å snakke om, er det mindre sannsynlig at du blir avslørt. Snakkingen holder fokus vekk fra deg.

Det blir ikke et spørsmål om å dele stillhet, men om å holde ut egne fantasier om hva Den andre kan komme til å gjøre med deg, se hos deg. Synd at du ikke orker å vente på hva som måtte komme. For som med eksamen, er det alltid tiden før – ventingen, tomrommet, stillheten – som er verst.

Så har vi da kanskje noe av svaret på hvor stillheten henter sin styrke. I vårt evige behov for å fylle tomrom. Det tomme må fylles, og noen ganger er vi nødt til å fylle det med oss selv. Problemene våre dukker opp som en del av fyllmassen. Det er som regel på det mellommenneskelige plan at problemene våre ligger, og det nakne møtet med Den andre kan derfor bli særlig plagsomt. Ikke nok med at vi må forholde oss til oss selv, men vi må forholde oss til hvordan Den andre forholder seg til oss også. Kan noen undres over at vi tar det første stevnemøtet på kafé, hvor den betryggende summingen av andre kan holde tausheten i sjakk?

Det er deilig når andre kan fylle gapet for oss. Når vi er alene, også. For du går vel ikke ut uten minidisken? Og det siste du hører før drømmene tar deg, er den fløyelsmyke radiostemmen i nattønsket.