Navn: RAYMOND TUNGESVIK Fag: Hovedfag i medievitenskap, uib

Norske plateselskap sparker artister over en lav sko, og flagger ut mesteparten av virksomheten til Sverige. Er det virkelig en dyp kommersiell krise i bransjen? Eller er dette en
normal utvikling og fornyelse?

Krise i platebransjen?

Plateselskapene spiller en viktig rolle i musikkverdenen, ved å være den største premissleverandøren for innspilt musikk. Det er seks selskaper som dominerer den internasjonale musikkindustrien. Disse er EMI (Storbritannia), Universal Music (USA), Sony (Japan), Warner (USA), BMG (Tyskland), og MCA (Japan). Selskapene produserer 70 % av all innspilt popmusikk, og de er igjen deler av konglomerater. Sony baserer driften sin, foruten å være plateselskap, på audio og visuelle produkter, telekommunikasjon og Columbia Pictures. Warner er underlagt AOL TIME Warner som opererer innen film, TV og internett. Musikkindustrien generer hvert år store overskudd. I 1953-54 hadde plateselskapet EMI et overskudd på £1,1 millioner. I 1976 var overskuddet i samme selskap på £11,5 millioner. Musikkindustrien har hatt en kraftig økning på salg av innspilt musikk fra 1985, og det er antatt at økningen vil fortsette. På verdensbasis omsatte man i 1992 for $28 893 millioner, sammenlignet med $26 361 millioner i 1991. Hovedmarkedet for innspilt musikk er USA, Europa og Japan, med USA som klar markedsleder med 32,3 % av omsetningen på verdensbasis, men det er antatt at markedsverdiene andre steder i verden vil øke raskt. En stor del av dette overskuddet kommer gjennom salg av innspilt musikk. Musikkpublikum i Storbritannia brukte i 1992 £1,2 milliarder på innspilt musikk. Hovedandelen av dette var kjøp av CD-plater, med et salg på £685 millioner.

Hvordan har det så vært de siste årene? Det ble i Norge registrert et samlet salg på 12,2 millioner album i fjor. Av disse var 2,2 millioner norske produksjoner. I forhold til 2000 var det en nedgang på 7 prosent i verdi og 9 prosent i volum, noe som har fått de store selskapene til kutte kostnader. Norges største plateselskap EMI, så seg i vår nødt til å si opp 13 av 50 ansatte, samtidig som de har kvittet seg med underselskapet Norske Gram. Britiske EMI har lidd store tap de siste årene. De fikk i fjor redusert børsverdien med en tredjedel, som følge av en varslet nedgang i avkastningen på rundt 20 prosent. Samlet gjeld skal ifølge Financial Times være på svimlende en milliard pund. I tillegg måtte EMI i USA punge ut 220 millioner kroner til Mariah Carey for å si opp kontrakten med henne. EMI hadde også tapt stort på hennes nye plate «Glitter», som bare solgte 2 millioner verden over.

Kravene til innsparing førte til at EMI måtte inngå en omfattende fusjon med Virgin. Noe som fikk konsekvenser for de to selskapenes rundt 50 ansatte i Norge. Den nyansatte EMI-direktøren Nils Helldal måtte gå, og sjefsstolen for det nye EMI Recorded Music gikk til Virgin-sjefen Per Eirik Johansen.
– Jeg er veldig entusiastisk over min nye rolle, og for Virgin-delen vil det være fantastisk å få fortsette arbeidet med mannskapet og artistene, sa Johansen i en pressemelding etter at det ble klart at han fikk toppjobben i det nye storselskapet.
Men enda måtte det spares inn. Lørdag 24. august offentliggjorde Dagens Næringsliv listen av norske artister som var «uønsket» i EMI-stallen. VG stilte med forsideoppslag om utrenskningen og hissige uttalelser fra artister og bransjefolk.
I et intervju i siste nummer av bransjebladet FaroJournalen sier Johansen at bedriftsorganisasjonen er der den skal være, og at de ikke har planer om å redusere bemanningen ytterligere.

– Virgin Norge hadde noen av de største suksessene på lokalt repertoar i hele Europa. Jeg tror det har vært en medvirkende årsak til at jeg også er satt til å styre EMI, forteller Johansen videre til FaroJournalen. Det er ikke bare i EMI at det har vært kuttet radikalt. Hos Warner Music har direktørene i Sverige, Norge og Danmark forlatt sine poster. I tillegg har de multinasjonale selskapene blitt underlagt andre konsernenheter i Norge og Sverige. Blant de multinasjonale selskapene i Norge, er det bare EMI og Universal som ikke rapporterer til de skandinaviske hovedkontorene. De store plateselskapene er i ferd med å miste den nære, viktige kontakten med sine egne utøvere.
– Med en ledelse per selskap som skal dekke hele Skandinavia, vil ikke norske artister ha noen som tar pulsen på hva som skjer der de er. Faren er at disse selskapene mister nærheten til det norske markedet – siden alle ledelsene ligger i Sverige, er det grunn til å frykte at man først og fremst vil bruke ressursene på å ta seg av svensker, sier daglig leder i GramArt, Jan Egil Haglund, til Ballade.no.

– Vanligvis er det dÅrlig pedagogikk å skylde på kundene når et produkt ikke selger, skriver Bernt Erik Pedersen i Dagsavisen.
– Det er smartere å lage noe som folk vil kjøpe, i stedet for å klage over at folk ikke kjøper det man tilbyr. I år 2002 er interessen for popmusikk større enn noen gang – løssalgsavisenes satsning på musikkstoff, framveksten av nye musikkaviser og stort billettsalg til sommerens musikkfestivaler, er bare tre eksempler, skriver Pedersen, og fortsetter:
– Ute blant folk er det altså et enormt potensial for å selge musikk som den etablerte platebransjen ikke klarer å utnytte.
Musikkjournalist Stein Østbø i VG sier det slik:
– De store multinasjonale har i lengre tid gravd sin egen grav gjennom blant annet overprising av artister som de håper skal bli gullkalver for selskapet, og sitt noe lamslåtte reaksjonsmønster overfor nettets digitale utfordringer. Svakere inntjeningsevne internasjonalt øker selvfølgelig også presset på multienes norske filialer, og det vil på langt nær bli lettere for en norsk artist å komme gjennom nåløyet via et multinasjonalt plateselskap.

Men dette faktum har ført til økt fokusering på «uavhengige» selskaper, og deres betydning for en mer nyansert musikkproduksjon. Denne typen selskaper har vært tidlig ute med ny musikk, for eksempel indie-pop/indie-rock som de større selskapene plukker opp etter hvert som de ser et inntjeningspotensiale av den type musikk. Dette leder igjen til søken etter en enklere og mer salgsfremmende samlebetegnelse som tilfredsstiller plateindustriens trang til å kategorisere musikk. Mindre «uavhengige» selskaper blir ofte støttet økonomisk av større selskaper for å utvikle enkelte artister, eller rett og slett opprette tilsynelatende «uavhengige» selskaper selv. Man finner også distribusjonsavtaler mellom «uavhengige» og større selskaper. Sgt.Petters debutplate på bergenske New Records skal for eksempel distribueres av Sony.
– Etter min oppfatning eksisterer det ingen kreativ, men en kommersiell omstillingskrise i vår egen og internasjonal platebransje, hvor markedslederne på kort sikt nødvendigvis må ta de største støytene, skriver platebransjeveteranen Terje Engen i S2 Records på Ballade.
– Multinasjonale selskapers datterselskap, hvis primære business er import av moderselskapets produkter, må nødvendigvis bli berørt av policyendringer og konjunktursvingninger på sine moderselskapers hovedmarkeder. Og det er det vi ser her hjemme, skriver Engen og fortsetter:
– En forutsetning for en vital platebransje har alltid vært sterke lokale selskap. Det har vi for øyeblikket ikke mange av i Norge. Dette hovedsakelig fordi vi ikke på lang tid har vært på banen i konkurransen om de største artistene – de som både tjener inn sine innspillings- og markedsføringskostnader m.m. – men også fordi vi ofte er ekskludert fra virkemidler som TV og radioreklame, sliter med for høye finanskostnader, for lav utgivelsesfrekvens og for kostbar distribusjon.

Mange artister flytter til mindre selskaper og det blir mer populært for artister å være på mindre selskaper i stedet å være i stallen til de aller største.
– Mange artister flytter over til mindre selskaper, der de ofte får mye mer fokus, sier Jan Erik Haglund.
– Samtidig som jeg er redd for at den nye norske musikken skal ødelegges av økonomi, er det hyggelig at de små selskapene klarer å gjøre det godt på pur entusiasme. De mindre selskapene er langt mer fleksible, men de mangler dessverre den økonomien i bunn som gjør at de kan finansiere tunge kampanjer i radio og TV. Derfor er det spesielt moro se at for eksempel Kaizers Orchestra klarer å selge 90.000 uten alt dette. Jeg tror vi er på vei tilbake til 60-tallstilstander, da man hadde et vell av små selskaper som tok over da de store ikke klarte å følge med mer. Det var ikke, og er ikke, nødvendigvis usunt i det hele tatt.

Kilder:

• www.ballade.no
• www.farojournalen.no