navn: Erik Halvorsen fag: Lingvistikk

Hva vil det si Å definere noe? Hva refererer ord og begreper til? Og hva er det som foregÅr i en akademisk, saksfremstillende tekst og som skiller den fra koseprat og sengelektyre?

ILL: Irene Kalvik

Alt dette er spørsmÅl som enhver akademiker ideelt sett burde kunne redegjøre for på strak arm før de slippes løs i vitenskapelige tidsskrifter og på pensumlister. I praksis er det dessverre slik at mange akademikere kun har en uklar og lite utviklet innsikt i de mekanismene i språket som produserer meningsfylte påstander og tekster.

Hva er det som gjør en tekst meningsfull? En tekst er et produkt, og som produkter flest kan ikke tekster karakteriseres som sanne eller usanne, men heller som mer eller mindre vellykkede i forhold til om de fungerer slik de skal. På denne måten skiller en tekst seg fra påstandsinnholdet i en tekst, som er noe vi kan stille til rette og etterprøve, for å se de stemmer overens med vår opplevelsesverden slik vi kjenner den fra våre hverdagslige erfaringer eller fra organisert forskning.
Det menneskelige språket er et redskap som har utviklet seg over millioner av år gjennom situasjonsbundet bruk, der det har vært satt til å 1) representere menneskelig erfaring med den «ytre» og den «indre» verden - inkludert erfaring som allerede er språklig formulert, og til å 2) påvirke og samhandle med andre, dvs utføre kommunikative handlinger og opprette sosiale relasjoner og identiteter.
Med fagtermer fra systemisk-funksjonell grammatikk kan vi kalle en tekst for meningsfull på det ideasjonelle plan dersom den lykkes med punkt 1) overfor, altså med å skape en representasjon av menneskelig erfaring og de logiske forholdene mellom elementene i den.
Vi kan kalle en tekst meningsfull på det interpersonlige plan dersom den lykkes med punkt 2) overfor. Forskjellen på de to er at den første funksjonen er å snakke om ting og sammenhenger, dvs at fokus er på tekstens innholdsplan. Den andre funksjonen fokuserer på språkbruk som handling. Når vi for eksempel banner, eller roser noen, eller ber om en tjeneste eller er sarkastiske, så er det ikke det vi snakker om som er det viktige, men det at vi gjør noe og de reaksjonene denne handlingen får. Gjennom språklig samhandling og utagering får vi gitt uttrykk for våre følelser, sinnsstemninger og holdninger, samt vårt forhold - solidarisk, dominerende eller underdanig - til andre mennesker og sosiale institusjoner.
Dette er to meningsplan som finnes i alle naturlige menneskespråk. I tillegg kan vi snakke om et tredje meningsplan i språket - kalt det tekstuelle - som er litt mer abstrakt enn de to andre. For å illustrere denne typen mening: Tenk deg at du tar en dagsavis og klipper ut en tilfeldig setning fra hver artikkel, og så setter disse sammen. Enhver lesekyndig person vil se at dette ikke er en tekst, akkurat slik de med engang vil se at «Bil kartong rund» ikke er en setning.

Begrepet tekst omfatter fenomener som på overflaten virker veldig forskjellige. Tolstoys roman Krig og fred på 1400 sider regnes som en tekst, likeledes et haikudikt på 7 ord, eller en vanlig «Hei! Næmen hei! Står til? Joda. Vi sees. Ha det!»-samtale med en bekjent du treffer på gaten. Tekster kan være både skriftlige og muntlige. De kan ha en eller flere skapere. De kan være enkle eller bestå av store komplekser av enkle tekster. De kan oppstå i en sosial kontekst (da kalt diskurs) eller løsrevet, for eksempel referert (da kalt ytring).
Alle tekster har imidlertid en ting felles, og det er at de har en indre sammenheng (dvs oppfattes som en enhet) og at de utfører et kommunikativt formål i en situasjon. Dersom vi ser på min konstruerte dialog i forrige avsnitt, ser vi at den har et kommunikativt formål (å bekrefte vennskap eller gruppetilhørighet), og at den henger sammen i det at den har et sentralt emne med en slutt og begynnelse.

Tar vi for oss den forrige lille dialogen og analyserer den på det interpersonelle planet, ser vi for oss en situasjon som kan beskrives som fokusert samhandling, av typen utveksling av «varer-og-tjenester», nærmere bestemt vennskapeligheter, det vil si sosial oppmerksomhet og anerkjennelse. Den gir også interpersonlig mening på en annen måte, nemlig i det at den forteller oss om det sosiale forholdet mellom personene, nemlig solidarisk.
Analyserer vi teksten på det ideasjonelle plan, så henvises det til prosessen ‘stå’, men ellers er utbyttet heller magert. Vi kunne skutt inn to setninger til, for eksempel «Synd med været, hva? Ja, du må’kje snakke.», og fremdeles ville ikke teksten gitt noen mening på det ideasjonelle plan. Poenget her er tydeligvis ikke å si noe meningsfullt om et eller annet saksforhold, men å bruke språket til å utføre meningsfulle sosiale handlinger.
Ser vi på en annen kort tekst, der tittelen er «Om Arilds befinnende» mens tekstbolken er «Arild er på rommet sitt.», så er forholdet snudd helt på hodet. Vi kan tenke oss til en interpersonlig mening, nemlig tilbud om informasjon («nå skal jeg fortelle dere hvor Arild befinner seg»), men poenget med teksten er uansett å skape klarhet i fenomenet Arilds plassering.

I tekstsjangeren saksfremstillende tekster (deriblant akademiske sjangre som artikler, rapporter og liknende) ser vi at det er den ideasjonelle informasjonen (eller meningen) som dominerer. Informasjonen om forholdet mellom deltakerne i språksamhandlingen er vanligvis utenfor fokus og tatt for gitt. Det som er underforstått er at en saksfremstillende tekst skal utføre et opplysningsarbeid på det publikummet den er beregnet for, dvs være informativ.
Informativitet kan begripes som det å få vite noe nytt om noe kjent. Som reaksjon på utsagnet «Arild er på rommet sitt», kan man tenke seg svar som 1) «Åh. Okei», 2) «Nei, han gikk akkurat ut», 3) «Ja, jeg vet det» eller 4) «Hvem/hva er Arild?». I det første tilfellet kan vi si at utsagnet er informativt; i de tre andre svikter utsagnet henholdsvis i kriteriene sakskunnskap, nyhetsverdi og relevans.
Sakskunnskap og nyhetsverdi har med forskning å gjøre. Relevans skapes ved å skille mellom eksoforiske forbindelser, som er mellom elementer i teksten og elementer i situasjonkonteksten og/eller kultursfæren, og anaforiske forbindelser, som er mellom elementer innad i teksten. Eksempel på eksoforisk forbindelse finnes i «Se på den xyfz-en der - er den ikke fin?», der bestemt form og det utpekende elementet «der» er indikatorer på at «xyfz» er noe som befinner seg i situasjonskonteksten vår, og som linkes til «den» som er en språklig størrelse. Eksempelet «Det var en gang en xyfz. Den var glad i pepperkaker» viser anaforisk forbindelse.
Uten anaforiske elementer faller en tekst fra hverandre i limingen; den blir til en samling ord, eller setninger. Uten eksoforisk forbindelse får ikke teksten skapt noe mening på det ideasjonelle planet, samme hvor mange flotte ord du bruker - det blir uansett som å ruse motoren med klutsjen inne.

Strukturelt sett er Arild-teksten omtrent så enkel som en saksfremstillende tekst kan bli: Den består av tre erfaringsbaserte elementer: En aktør, en prosess og en omstendighet. Verre blir det når man skal prøve å forstå mer omfangsrike og/ eller komplekse saksforhold, eller emner.
Saksforhold og emner kan sees på som kunnskapsbolker. #Vårt univers, fra et hundremilliarddels sekund etter Det Store Smellet til i dag, kan best karakteriseres som en stor, ubrutt, udelt bevegelse. Likevel gir det mening å snakke om galakser, planeter, molekyler og sjiraffer som rimelig klart fokuserte enheter, og slik er det med kunnskapsbolkene våre også: De har har ingen skarpe grenser eller skiller som kan defineres, men de har en kjerne som vi kan forstå, eller begripe. En slik forståelse eller begripelse kan utgreies eller forklares, og en slik forklaring kaller vi ofte et begrep. Nå er vi kommet til punktet der det ofte oppstår forvirring: Nesten alle ord og uttrykk er forbundet til («refererer» til) et begrep. Forbindelsen mellom ordet «hest» og begrepet ‘hest’ må imidlertid ikke sammenblandes med eksoforisk forbindelse, som forekommer mellom «hesten» (dvs begrepet ‘hest’ med bestemmelsen «-en» lagt til) og en gitt hest. Mange ord og uttrykk er forbundet til flere begreper. Dersom man bruker slike flertydige ord og uttrykk i en saksfremstillende tekst, må man spesifisere en av betydningene. Dette kalles ofte en begrepsavklaring og normativ definisjon, men jeg foretrekker å bruke benevnelsen «å avklare begrepsbruken».
Til tross for at man ofte blir bedt om å «definere det derre begrepet», så kan ikke begreper (det vil si en forståelse av en kunnskapsbolk) defineres. Det man imidlertid kan gjøre, er å greie ut om en ide, klasse eller begrep, og så gi dette en term. Nå har man gjort det samme som man gjør når man avklarer begrepsbruk, nemlig å opprette en entydig forbindelse mellom en term (ord, uttrykk, navn) og et begrep, men bevegelsen denne gang har gått fra begrep til term, og ikke omvendt. Begge disse to språkhandlingene etablerer termen som en teknisk term i diskursen.
Det å definere en term, er ikke det samme som å forklare den kunnskapsbolken (begrepet) som termen står i forbindelse til. Kort forklart er definisjoner det man finner i ordbøker, det vil si et navn pluss en beskrivelse av et fenomen. I noen særtilfeller - spesielt når det gjelder definisjoner av termer for naturlige slag (klasser av dyr og planter), termer for redskaper, termer for slektskapsforhold, og termer for en del enkle klasser, - da kan vi ende opp med identifiserende definisjoner som har en viss forklarende kraft. Eksempler: En kniv brukes til å skjære; et bord har en arbeidsflate; et menneske er et dyr med fornuft.
Mange termer kan ikke defineres sånn helt uten videre. Dette gjelder abstrakte termer, flertydige termer, termer med store, komplekse begrepsinnhold, og det gjelder SPESIELT for termer som er både abstrakte og flertydige samtidig, som for eksempel kunst, litteratur, språk, alle termer for fagområder, -ismer og lignende. I saksfremstillende tekster kan slike ord brukes i store oppsummerende temasetninger, men man kan ikke bruke dem i argumentasjon eller i påstandssetninger.
Skulle man likevel insistere på å strø om seg med slike ord, ender man ofte opp med fortvilende, hårreisende eller humoristiske situasjoner, eller som Paul de Man så vidunderlig flott forklarer det:

«We end up, in the case of the rhetorical grammatization of semiology, just as in the grammatical rhetorizing of illocutionary phrases, in the same state of suspended ignorance.»