navn: astrid nyland fag: arkeologi hovedfag

Å finne sikre kriterier for bestemmelse av hvilken kategori en har med Å gjøre, vil være vanskelig fordi skillet ikke nødvendigvis finnes. Kategorisering og utskilling av kontekstkriterier er instrument for tanken, ikke nødvendigvis reell virkelighet.

foto: ÅSTA YTRE

Å finne noe kjent ved det ukjente

At «fortiden er et fremmed land» for oss, er bare forbokstaven. Arkeologer forsøker likevel å skrive om fortidens for lengst døde menneskers liv. Å sette et arkeologisk materiale inn i kjente kategorier som offer/depot eller grav, er en måte å få oversikt på og å gjøre forhistorien tilgjengelig og forståelig. Spørsmålet er om kategorier som grav, depot eller offer var reelle i en forhistorisk verden også? Og hvordan kan en skrive om en fremmed, forhistorisk verden med kategorier og begreper skapt i og av vår tid?

Forsøk pÅ Å identifisere funn som offer, depot og grav tok til i slutten av 1800-tallet. Til nå har mange ulike skjema og lister for «kvalifiserende funnomstendigheter» blitt utarbeidet for å kunne skille og plassere dem i de ulike kategoriene. Kvalifiserende kriterier for et offer kan være funn gjort ved stor stein, i myr eller tjern eller innpakket i never. Flere forskere kommenterer at kategoriene grav og offer lett blandes da opplysninger om funnomstendighetene ofte er dårlige. For øvrig brukes betegnelsen depot nå oftere som nøytral samlebetegnelse for å unngå å skille mellom motivene bak. Likevel legger de fleste inn i definisjonene sine at kategorien offer/depot ikke har noe med kategorien grav å gjøre. Andre har skapt seg nye kategorier som for eksempel offer/grav for å løse kontekst - motivproblemet.

Kategorikriterier er utarbeidet blant annet ved å trekke analogier til etnografisk kjente samfunn hvor nedleggelser inngikk i rituelle sfærer. I tillegg oppdages mønstre i et arkeologisk materiale etter gjennomgang av tilgjengelig informasjon omkring funnomstendigheter. Det vil si, en baserer seg på andres tolkninger for hva som var viktig ved funnstedet. Var en oppmerksom på store steiner i nærheten av funnet, så vil de ha blitt notert ned. Dermed blir «plassering ved stor stein» et gjentagende trekk i en database. Har en så på forhånd bestemt seg for at dette kvalifiserer funnet til kategorien depot eller grav, blir metoden lett normativ. Slik oppstår også sirkelslutninger, en finner det en leter etter. Gjenstander blir et offer eller en grav på grunn av de kontekstkriteriene en på forhånd har bestemt. I tillegg kan nyanser i et materiale lett bli oversett.

Det er ogsÅ vanskelig å påstå at de ikke hadde kategoriene grav og offer som to adskilte grupper i forhistorien. Det er sannsynlig at kategorisering skjedde, men da må en også si det samme om kryssing av kategorigrenser og hybridisering. Verden er ikke alltid enten-eller, men kan også være både-og. En gravgave, et offer og en avdød i seg selv vil alle være intensjonelt nedlagte. At en ofrer i forbindelse med gravlegging, eller at et offer inngår i et gravrite, er sannsynlig. Arkeologer kan ikke med sikkerhet hevde at funn på boplasser ikke hadde noe med en omfattende gravrite, eller et offer, å gjøre heller. En steinøks i en grav og en øks på en boplass kan begge være økser tillagt spesiell mening, men den spesifikke betydning og verdi vil for alltid være ukjent for oss i dag. Det vi for øvrig kjenner til i en viss grad, er egne motiv og forforståelse som vi benytter i mer eller mindre sannsynlige tolkninger av øksen.

Identifisering av forhistoriske offer, gravgaver eller depot er også et uttrykk for hva tolkeren ser på som rasjonelt og irrasjonelt. Rasjonalismebegrepet er en 1400-talls konstruksjon som ligger vevet inn i vår vestlige virkelighetsoppfatning i dag. Begrepet finner sin opposisjon i det irrasjonelle, ulogiske og rituelle. Vår tro på det «rasjonelle mennesket» påvirker vår forforståelse og inndeling av handling i funksjonell/ikke-funksjonell og rituell/ikke-rituell. Ritualer og rituelle sfærer er noe annet enn det verdslige og hverdagslige rutiner. Ved å sette opp rituell aktivitet og seremonier mot hverdagslig aktivitet skaper en seg et studieobjekt. Om vi leter etter offer eller graver ut fra vår forståelse av ritualer og rasjonalitet vil vi også finne slike.

Etno-arkeolog Randi Barndon har vist i sin doktoravhandling fra Tanzania eksempler hvor handlinger som vi ser på som irrasjonelle i en sammenheng, var fullstendig rasjonelle for aktørene. Magiske, men rasjonelle handlinger som var del av ritualer som igjen inngikk i produksjon av jernmalm. Vi må erkjenne at vårt syn på rasjonalitet kun er én side av saken. Vår rasjonalitet kan ligge milevis unna det en person i forhistorien oppfattet som fornuftig, logisk og meningsfullt. Det gjelder også vår måte å dele den forhistoriske verden inn i kategorier på.

Å finne sikre kriterier for bestemmelse av hvilken kategori en har med å gjøre vil være vanskelig fordi skillet ikke nødvendigvis finnes. Kategorisering og utskilling av kontekstkriterier er instrument for tanken, ikke nødvendigvis reell virkelighet. Verken offer/depot, grav, en boplass eller avfall for den saks skyld, er entydige kategorier. Grensene mellom dem er flytende og de har gjerne mer til felles enn det som skiller dem både teoretisk og ved en empirisk undersøkelse. Modeller og kategorier blir lett til styrende båser. En rammer med en enten/eller-tankegang ting som ikke passer inn under noen kategori, det som ikke faller innenfor rammene, blir lett utelatt. Arkeologiske funn som en ikke kan forklare på annen måte blir enten utpekt som kuriositeter, eller i verste fall underkommunisert. En slik fremrensing av rene kategorier er ikke nødvendigvis forskningsmessig fruktbart, påpeker sosiologen Bruno Latour. Å kategorisere arkeologiske funn på forhånd kan virke ekskluderende og begrense det tolkningsmessige potensialet et arkeologisk materiale har. Likevel, en behøver og er avhengig av kategorier og inndeling av materialet i en forskningsprosess, men det er viktig å være oppmerksom på når i prosessen denne inndelingen kommer.

Historiene fra fortiden blir interessante og fascinerende om vi kan relatere materialet til noe vi kan kjenne oss igjen i. Graver eller offer/depot er fullt ut meningsfulle kategorier for oss i dag. Det finnes en tro på at kategoriene eksisterer. I denne troen ligger vår basis for erkjennelse og forståelse. Vitenskaplige teorier er utledet i denne troen. Disse teoriene danner igjen grunnlaget for vår verdensforståelse og meningsproduksjon. Vi opprettholder dikotomiene og skillene som vi selv har skapt, ved å fortsette å bruke kategoriene og sette dem opp mot hverandre. Ved å overføre våre kategorier på et forhistorisk materiale, antar en at de samme tankemessige instrumentene også fungerte for mennesker i forhistorien. Om det var tilfelle spiller kanskje ikke så stor rolle når det kommer til stykket. Det at det i dag eksisterer en intersubjektiv forståelse av kategorier som offer/depot og grav gir mening i vår verden og gi oss også meningsfulle historier fra fortiden. En arkeolog presenterer slik noe kjent ved det ukjente, og bringer forhistorien litt nærmere.