 |
|
   |
|||||
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
I løpet av 1800-tallet økte den medisinske kunnskapen om kjønnssykdommer. Men denne kunnskapen var ikke uavhengig av samfunnet ellers. Tvert om: legevitenskapen spilte en viktig rolle i utformingen av de forebyggende tiltakene og de moralske forestillingene om de syke. Den sure svie PÅ 1800-tallet var veneriske sykdommer, kjønnssykdommer, veldig utbredt i Europa. Siden de få medisinene man brukte hadde liten virkning, men desto flere bivirkninger, ble det forebyggende arbeidet sentralt. Dette arbeidet lignet lite på det vi tenker på som tiltak mot kjønnssykdommer i dag: gratis kondomer og vennligsinnede helsesøstere. Man hadde mer tiltro på moralske formaninger og tvungne helseundersøkelser av prostituerte. Dette har selvsagt sammenheng med det moralske klimaet i perioden (og at kondomer som var måtelig brukbare ikke var funnet opp). Men også den medisinske kunnskapen man til enhver tid hadde, var med å bestemme hvilke forebyggende tiltak man valgte. Den medisinske kunnskapen ga dermed premisser for den samfunnsmessige utviklingen.
Det var spesielt to spørsmål man ville finne svar på innenfor venerologien i denne perioden. For det første diskuterte man om de veneriske symptomene skyldes en eller flere veneriske sykdommer. For det andre var man usikker på hvordan den eller disse sykdommene smittet. Legene var altså opptatt av hvordan man skulle kategorisere og klassifisere symptomene på venerisk sykdom. NÅr det gjelder spørsmålet
om det fantes en eller flere kjønnssykdommer var dette lenge
uavklart. Ved begynnelsen av 1800-tallet ble alle veneriske sykdommer
oppfattet som varianter av syfilis. Man skilte for eksempel ikke
mellom syfilis og gonoré, slik vi gjør i dag, men
mente at symptomene hadde samme årsak. En av grunnene til
dette var et eksperiment den anerkjente legen John Hunter foretok
i 1786. Han påførte en person (han påsto at denne
personen var ham selv) gonorésmitte. Siden denne personen
utviklet typiske symptom på syfilis, ble mange overbevist
at disse to sykdommene hadde samme årsak.
Selv om gonoré var anerkjent som en egen sykdom, var det fortsatt ikke enighet om hvilke symptom som skyldes syfilis og hvilke som skyldes andre sykdommer. Nå var det sykdommen ulcus molle man forvekslet med syfilis. Fra 1852 var det to skoler innen syfilisforsking. Dualistene som (med rette) mente at syfilis og ulcus molle var to forskjellige sykdommer. Unisistene mente derimot at ulcus molle var en mildere form for syfilis. Syfilisasjon var en omstridt måte å behandle syfilis. Denne behandlingen gikk ut på å jevnlig påføre syfilispasienten mer syfilissmitte. Behandlingsmåten bygger på tre antagelser som man i dag mener at er feil: at ulcus molle er en moderat form for syfilis, at man kan bli immun mot syfilis og at man bare kan ha syfilis en gang. Med disse premissene til grunn, ville man bygge opp pasientenes motstandskraft, og gjøre dem immune mot syfilis. Man mente at den svake syfilissmitten (som altså egentlig var ulcus molle-smitte) ikke ville skade pasienten, bare gjøre ham immun. Inspirert av koppervaksinen stakk man sår i pasientens hud og så dryppet man i smittestoff fra en annen pasient. behandling med syfilisasjon gikk raskt av moten i Frankrike, der det ble forbudt i 1853. I Norge hadde syfilisasjonen tilhengere fram til 1870-årene. D. C. Danielssen var lege på Lungegårdshospitalet i Bergen. Han var en ivrig forsvarer av syfilisasjonen og det unisistiske synspunktet. Danielssen forsøkte også å kurere leprapasienter med syfilis. Han konkluderte imidlertid med at man ikke kunne behandle lepra på denne måten. Det var farlig å være på sykehus på denne tiden, daglige doser med smitte av kjønnssykdom var blant det man kunne risikere.
Det andre spørsmÅlet på 1800-tallet var hvordan veneriske sykdommer smitter. Også her var det diskusjon. I 1858 skrev Danielssen at en av hans kvinnelige pasienter hadde fått syfilis fordi hun hadde sovet i en seng der en sjømann hadde sovet natten før. En annen av tidens hudleger, W. Boeck trodde ikke at syfilis kunne smitte på denne måten. I 1875 skrev han: «Jeg anser det derved bevist, at Overførelse ved at ligge i Seng efter en syphilitisk Person ikke finder Sted. Mange have opgivet mig denne Aarsag til deres Syphilis, men naar jeg ikke har villet høre paa disse Fortællinger, men har forlangt den sande Sammenhæng, da har jeg ogsaa faaet den frem». Hvordan man definerte disse sykdommene hadde betydning for pasientenes sosiale anseelse. Boeck vektla det veneriske aspektet ved syfilis, og dermed også sykdommens sammenheng med umoral og skyld. Barn kan ha medfødt syfilis. Dette var årsak til mye bekymring. Men hvordan sykdommen ble overført var ikke klart: var det gjennom smitte eller arv? Kunne en frisk kvinne få et sykt barn om barnefaren hadde syfilis? Var sannsynligheten for å få et syfilitisk barn større om moren var syk enn om faren var syk? De medisinske oppfatningene av disse sammenhengene var med på å sette standard for kvinners og menns seksualmoral. Mange leger mente at en syfilitisk kvinne var enn større trussel mot familien og samfunnet enn en syfilitisk mann. Umoral og spredning av smitte kunne ødelegge arvestoffet og på sikt bryte ned hele nasjonen. Og kvinners seksuelle forbindelser utgjorde en enda større helsefare enn menns. NÅr vi studerer disse temaene i ettertid, ser vi at legevitenskapen har vært en viktig premissleverandør for sosiale og politiske tiltak mot spredning av kjønnssykdommer. Samtidig påvirket moralske forestillinger hvilket fokus den medisinske forskningen hadde. Men denne forbindelsen mellom medisin og moral fins vel også i dag? Vi snakker fortsatt om veneriske, eller seksuelt overførbare, sykdommer. Men hvilke sykdommer passer i denne båsen? Og i hvilken grad er denne kategorien hensiktsmessig, og i hvilken grad fører den til stigmatisering av pasientene? Sykdommen AIDS har på ny gjort disse spørsmålene aktuelle. Feltet mellom medisin og moral er ikke avklart eller entydig. Kunnskapen vi har om sykdommer vil alltid bli tolket og forstått innenfor en samfunnsmessig og moralsk ramme. Om hundre år vil våre handlinger, behandlingsmåter og moralske avveininger bli vurdert annerledes enn i dag.
|
||||||||||
