navn: Jan Christian Thommesen fag: Medie- vitenskap hovedfag

Han er redd for at datamaskinene, de genmanipulerte grønnsakene og Gud vet hva – skal overta kontrollen i verden. For fortiden er overlegen fremtiden, mener han. Dr. Theodore Kaczynski– Unabomberen.

TED KACZYNSKI
– REVISITED

«Framtiden är ett svävande skepp, förankrat i forntiden» var tittelen på det svenske syre-prog-bandet Älgarnas Trädgårds album fra 1972. I musikken blandet de gammel teknologi med ny, og skapte sitt eget uttrykk. Her ligger Moog- og VC-3 Putney-synthesizere som et droneaktig teppe over strykere og gitarer. Sebastian Öberg, cellist i bandet, er idag cellist i Fläskkvartetten, et band som særpreges av sin klassiske tilnærming til elektroniske instrumenter – det spilles på elektriske strykere og elektroniske trommer.

Ikke alle er villige til på denne måten å integrere det nye i det gamle. Enkelte insisterer på å kutte ankertauet for å la båten seile avsted – uten dem. Fortiden er overlegen fremtiden, hevder de. Dr. Theodore Kaczynski er en av disse – Unabomberen. For de av dere som ikke husker eller vet hvem denne personen er: Ted var doktor i matematikk, og virket som assisterende professor ved Universitetet i California, Berkley, frem til han plutselig, uvisst av hvilken grunn, sluttet i 1969. I 1971 flyttet han inn i en hytte han selv hadde bygget for hånd, i Lincoln, Montana. Fra 1978 til 1995 brukte han mesteparten av dagen på å snekre sammen små, utrolig forseggjorte, bomber i hytten sin. Han lever av det naturen har å tilby ham, og bruker modeller han har funnet i noen gamle bøker om neandertalermennesket som forelegg for sitt eget liv.

Noen av bombene han laget var dandert som personlige pakker eller lignende – som ble utløst ved å bryte en forsegling – andre var mindre særpregede og ble plassert under dekk på biler, og gikk av når de ble kjørt over. Disse nette bombene overrakte han så på forskjellige måter til folk som var nøye plukket ut. Den meget intelligente metoden han ofte brukte var at han la pakker ut på for eksempel en parkeringsplass i nærheten av et universitet. Pakken kunne være adressert til dette universitetet, men navnet var fiktivt. Returadressen derimot var ekte. Universitets-
folkene tenkte at det sikkert måtte være en feil, og returnerte pakken. Det var altså ofte returadressaten som var det reelle målet. Det betenkelige ved det hele er vel at de som angivelig skulle ha sendt denne pakken ikke tenkte: «Men, jeg har da ikke sendt noen pakke!», og dermed ikke åpnet den. Får man en pakke i retur i posten som man er sikker på at man ikke har sendt i utgangspunktet, burde man vel strengt tatt ikke åpne den... Ted tok mennesket altså på dets iboende nysgjerrighet. I perioden før han ble tauet inn av myndighetene, klarte han å ta livet av tre og skade 23 mennesker. Han ordla seg på følgende måte i et brev til Dr. David Gelernter, en computerforsker som mistet synet på ett øye, hørselen i det ene øret og deler av høyrehånda etter å ha åpnet en av Teds pakker som kom til ham i retur:
«People with advanced degrees aren’t as smart as they think they are. If you’d had any brains you would have realized that there are a lot of people out there who resent bitterly the way techno-nerds like you are changing the world and you wouldn’t have been dumb enough to open an unexpected package from an unknown source». Det er jo en viss sannhet, om ikke rettferdighet i dette.

Ted er redd. Han er redd for at datamaskinene, de genmanipulerte grønnsakene og Gud vet hva – hadde han utført ugjerningene idag kunne man sikkert føyd til Clonaid og andres klonede spedbarn – skal overta kontrollen i verden. Kanskje ikke det vi forbinder med sunn og sober teknologikritikk, men likevel. Foruten å lage og plassere ut bomber, fikk Ted tiden til å gå ved å forfatte et manifest som skulle gi teoretisk berettigelse for å gå slik til verks som han gjorde. Dette ble 232 punkter, 36 fotnoter og 40 sider langt. Han omtalte seg selv i alle år som en bevegelse kalt FC. Dermed ble det enkelt for den oppnevnte rettspsykiateren å klassifisere ham som paranoid schizofren. Schizofren fordi han omtalte seg selv som en bevegelse, paranoid fordi han hadde en oppfatning av at teknologien skulle innhente, og gjøre seg av, med ham. Det finnes ganske mange mennesker som lever som einstøinger ute i skogen her i landet også. Men det er først når de begynner å opponere mot måten «normale» mennesker lever på at de blir tilfeller. Når man for fem-seks år siden kjørte bil fra Sørlandet til Oslo, la man unektelig merke til en abnormitet i veikanten. Rundt Holmestrand kunne man se en tilsynelatende fullt møblert brakke. Det var i hvert fall gardiner og blomster i vinduene. Nærmeste nabo var gårdbruker, og disponerte en relativt gigantisk villa. Det spørs om ikke politiet burde banket på brakkedøren i tilfelle beboeren satt der og skriblet ned noen linjer om hvorfor naboen måtte unngjelde, mens han fiklet litt med den nystjelte C4’en...

SpørsmÅlet er om man kan lære noe av Ted. Hvis man skal forsøke seg på en revidering av behandlingen hans noe dystre fremtidsutsikter har fått, krever det en viss porsjon velvilje. Hans ytre og hans handlinger taler jo unektelig sitt språk.

Det er lenge siden denne saken var fremme i mediebildet, men det man stort sett fikk inntrykk av da, var at vi her hadde med en usedvanlig gal mann å gjøre. Jeg tror det er nødvendig, og ikke minst på sin plass, å rette opp noe av dette inntrykket. Som sagt, og det er det også ettertrykkelig gjort i etterkant av rettssaken mot ham, kan det sås tvil om hvorvidt evalueringsrapporten om ham var 100 prosent uten et visst bias. I tillegg har man tatt utgangspunkt i en del mer eller mindre søkte bakgrunnsfaktorer som utløsende årsaker til hans handlinger. Blant annet skal han, i en alder av 15 år, ha blitt fortalt av en langt eldre kvinne at han var «en vakker gutt». Dette skulle være den utløsende årsaken til at han gikk dårlig overens med kvinner, og til at han, 25 år gammel, søkte psykiatrisk hjelp for å ha følt en enorm seksuell opphisselse ved å fantasere om seg selv som en kvinne. Som om ikke dette var nok skal han ha oppsøkt psykiater på ny, denne gangen for å få råd om hvordan man skifter kjønn. Man mener paranoiaen skal ha fått en siste avgjørende oppmuntring da han 30 år gammel, etter å ha spurt en kvinne om hva hun syntes om ham, ble fortalt at han var «run of the mill». Herfra var det utelukkende psykisk nedoverbakke.

Likevel: Han var ikke gal, men snarere svært bevisst sine handlinger. I manifestet går mye av argumentasjonen nettopp ut på at det moderne mennesket som ikke føler seg hjemme i det industriell-teknologiske paradigmet, vil føle psykiske problemer som savner sidestykke i den moderne historie. Man kan altså lese det som en advarsel. Han kan vel lite trolig være et offer for en tilstand han skriver om på en såvidt oppegående måte – er man i stand til å forfatte et slikt manifest dersom man er sinnsyk? Han innrømmer alle bombingene, men finner seg ikke i å bli påklistret merkelappen sinnsyk. Han mener tvert imot han var fullt ut berettiget til å utføre ugjerningene – alle ofrene jobbet på en eller annen måte for fremskrittet (dataforskere, genforskere og lignende). Ted mente derimot at man burde søke tilbake til naturen, ikke ødelegge den. Man har mye å lære av urmennesket, hevdet han.

I manifestet finnes en rekke utmerkede argumentasjonsbunner – motivene er i hvert fall upåklagelige, selv om han aldri var villig til å forsøke en bevissthetsendring i det fremtidsrettede mennesket. Mennesket vil allerede være i teknologiens klamme grep, og dermed ute av stand til å tenke rasjonelt – tvunget til å oppføre seg på måter som stadig blir fjernere fra menneskets virkelige natur. Derfor må det en voldelig revolusjon til. Tap av frihet er altså et viktig element i manifestet. Det er jo en sannhet i dette som blir stadig mer relevant – vi blir bare mer avhengige av de ulike teknologiske artefaktene vi omgir oss med; datamaskinen, bilen, mobiltelefonen. Det er vel ingen ambisiøs fremtidsprognose å anta at denne utviklingen vil komme til å eskalere ytterligere. I det overteknologiserte samfunn vil skillet mellom de som har og de som ikke har øke, hevder Ted. Man ser også en tendens til dette, når myndigheter i mange land går over fra økonomisk/ernæringsmessig bistand til teknologisk bistand – enkelte land ligger altså så langt etter at man må ta fokus bort fra de basale behov for å dekke det man tidligere anså som tertiære behov. Teknologi lignes med føde.

Det finnes altsÅ hos Ted klare varsomhetsanvisninger for et liv i fremtiden. Kanskje mente han, når han sa at han følte en enorm trang til fysisk frihet og personlig autonomi, kun at han ville komme seg bort fra byen, bort fra det organiserte samfunnet og ut i marka, blant fjell og fossefall. Kanskje mente han at mennesket og særlig myndighetene var blitt for opptatt med distraksjoner til virkelig å sette pris på det som sørget for at vi i eksisterer i utgangspunktet – naturen. Oppfordringen lyder kanskje naiv, men dog: Kast Palm’en i søpla og ta en tur i marka! Eller hiv den nyanskaffede digitalsynthen ut vinduet og peil deg heller frem til en overlegen tone på mormors gamle Mellotron.