navn: Morten Auklend fag: hovedfag Litteratur- vitenskap

Er den sÅkalte fremtids- eller sci-fi-litteraturen bare et resultat av smÅgale og geniale kunstneres indre visjoner, eller kan litteraturen fortelle oss noe om fremtiden?

I fremtidens trollspeil
- om utopier og dystopier

Platons Staten (ca 360 f.Kr.), Thomas Mores Utopia (1516) og George Orwells 1984 (1949) er alle verker som kan plasseres innenfor den rike utopiske tradisjonen. Fra og med det 16. århundre, det vil si fra og med Mores verk, og til i dag har tradisjonen blitt til en noenlunde avgrenset og distinkt litterær sjanger. At denne sjangeren de siste årene trolig har mistet en del av sin potens og fascinasjonskraft (det utopiske her forstått som «en bedre verden» enn den man p.t. har), sier kanskje ikke så mye som man skulle tro. Det arrangeres stadig vitenskapelige kurs og seminarer i emnet, og i en rekke fag er utopiske verker og tenkere en del av pensumplanen.

NÅr vi i dag likevel kan hevde at utopiene er avlegs eller ikke bærekraftige i seg selv, skyldes det flere ting: 1900-tallet avlet velutviklet skepsis mot alle samfunnspolitiske og -sosiale dogmer på grunn av allmenn og spesialisert opplysning blant Europas borgere; viktige vitenskapelige retninger som marxisme, feminisme og historisme har stivnet; verdensreligionene har mistet mye av sin autoritet; og i det hele tatt har vi kanskje sett og hørt og opplevd for mye til å kunne tro på noen idealisert samfunnsform på denne siden av livet. Utopier vil mange forbinde med naivitet, nostalgi, konservatisme, eskapisme, og så videre, og mange tekster gir belegg for en del slike karakteristikker. Men det har også blitt hevdet, kanskje flest ganger og så definitivt høyest fra samfunnsvitenskapelig hold, at etter annen verdenskrig er en rekke utopier – som velferds- og industristaten – allerede realisert. Eller er den bare byttet ut med dystopier?
At en utopi skal kunne gjennomføres, høres ut som en selvmotsigelse; ingen ideologi lar seg gjennomføre i ren form. Men ethvert samfunn vil ha elementer av det utopiske bakt inn i en eller flere av sine mekanismer. I dagens velferdssamfunn har vi (iallfall på papiret) trykkefrihet, ytringsfrihet, demokrati, rettssikkerhet og mer eller mindre stabile økonomiske og politiske systemer – alt dette står som gode betingelser for en fullt ut potensiell selvstendig livsutfoldelse for subjektet.

utopi og dystopi er ikke, som mange tror, bare motsetninger, og innholdet er heller ikke diametralt motsatt. Blant fremtredende forskere er det stort sett enighet om at det dystopiske sprang ut av den utopiske tradisjonen på begynnelsen av 1900-tallet: Både før, mellom og etter de to verdenskrigene tok man et oppgjør med kultur- og fremskrittsoptimismen, og forfattere som Jevgenij Zamyatin, Aldous Huxley og George Orwell skrev verker – Vi (1924), Brave New World (1932) og 1984 – som én gang for alle ga den utopiske tankegangen en dyp ripe i lakken. Også Karin Boye, William Golding og Anthony Burgess bør nevnes i denne sammenheng.
Verden hadde endret seg: Man hadde opplevd for mange tyrannier og sett for mye ødeleggelse til at man igjen kunne drømme om vidunderlige nye verdener lik Mores, Jules Vernes og H.G. Wells’, og tradisjonen fikk en ny undersjanger: Anti-utopien, eller den negative utopien, og senere ble denne undersjangeren rubrisert med den populære merkelappen dystopia, dystopisk litteratur.
Enkelte har hevdet at forfatterne i denne sjangeren ikke flyktet fra historien, som utopistene, men i stedet til historien, ved å ta utgangspunkt i historiske hendelser eller forutse fremtidig utvikling; bøkene deres foregriper samfunnsutviklingen, kunne en si, og i en litterær dystopi blir leseren invitert til å se seg selv i «fremtidens trollspeil», der objekter forvris og vedtatte sannheter og paradigmer (hentet fra en samtid) ettertrykkelig blir gjort til skamme på forbløffende fantasifullt vis.

Jeg sakser fra Times Literary Supplement og finner ut at en dystopi er;
1. An imaginary place or state in which the condition of life is extremely bad, as from deprivation, oppression, or terror. 2. A work describing such a place or state: dystopias such as Brave New World.

Terror, propaganda, overvåkning, urettferdighet – alt dette er heftet ved det dystopiske. I de nevnte tre verkene Vi, Brave New World og 1984, er rammen den at en utøvende og suveren (stats)makt – kontrollerende, velutviklet og med tilsynelatende total kontroll over sine innbyggere – har utviklet et harmonisk samfunn der alt reguleres, og der innbyggerne vil ha det levelig så lenge de etterfølger alle regler og instrukser. (Kanskje bortsett fra i Orwells Store Bror-samfunn, som er så gjennomsyret av totalitær maktutøvelse at makt ikke bare er et middel, men et mål i seg selv.) Men «one man’s utopia is another man’s dystopia», heter det hos den amerikanske teoretikeren M. Keith Booker. Hans grundige og omfattende verk The Dystopian Impulse in Modern Literature har undertittelen «Fiction as Social Critisism».
Booker analyserer her tradisjonens nøkkelverker som sosial kritikk av virkeligheten slik den så ut 1920-1950 (f.eks. blir Stalins og Hitlers terrorregimer lest inn i et par av verkene). Hans historisk-litterære perspektiv inkluderer, gjennom grundige nærlesninger av litterære modi i bøkene han undersøker, selvstendige litterære og idéhistoriske aspekter. Han søker å avlese hvordan hver enkelt dystopi inneholder og bearbeider ulike diskurser, og hvordan bøkene lener seg til sentrale modernitets- og idékritikere som Marx, Nietzche, Freud og Foucault – og omvendt. Vitenskapen har alltid inspirert kunsten, og kunsten vitenskapen.

Det dystopiske har altsÅ noe med teknologi Å gjøre, og da gjerne i tradisjonell forstand. bilde fra 2001 en romodyssÉ.

Mange ulike fenomener, grep, perspektiver og temaer møtes i den dystopiske sjangeren, og denne sammensatte eller divergerende sjangerhybriden er med å å skape en markant flertydighet rundt tradisjonens status. Så forskjellige kategorier som modernitetskritikk og populærkultur møtes i slik litteratur og skaper en dialog om vår samtid og vårt fellesskap: Hvordan mekanismer i et moderne samfunnsmaskineri virker, kan leses på en ny og fruktbar måte i dette fremtidens trollspeil, der vår egen virkelighet fremmedgjøres slik at vi ser den på en ny måte.
Denne fremmed- eller underliggjøringen er det sentrale formalistiske grep i sjangeren, og er ment å skulle kunne revitalisere vårt blikk på verden, slik at vi ikke automatisk og blindt aksepterer utopiske perspektiver. Slik fremstår dystopien som langt fra noen marginal sjanger, men som en sunn og vital korreks til mye av det som smugles inn i vår private livsverden av diverse samfunnsmekanismer og mediestrategier.
Et sentralt poeng ved denne typen bøker, er jo nettopp tesen om at dersom man arbeider for å lage et utopisk samfunn, ender man veldig fort opp med motsetningen: Et dystopisk samfunn, der uretten, angsten og frykten dirrer under en glatt og kritikkløs fasade – på kinolerretet er dette overbevisende illustrert i filmer som Dark City, The Matrix, AI, Existenz, Gattaca og nå sist i Steven Spielbergs Minority Report. Dystopien skal generere samfunnskritikk gjennom kunstens prisme.

Et dystopisk samfunn, der uretten, angsten og frykten dirrer under en glatt og kritikkløs fasade, her illustrert i filmen the matrix.

Den (post)moderne dystopien (1950-1990) har ingen solid ideologisk forankring, og tar sjelden sikte på å kritisere samtidige religioner eller despotier. I stedet er det korporative pengemaskinerier, gen- og overvåkningsforskning, dataevolusjon og medieteknikk som er under lupen. Man kan kanskje si at dystopien og dens intenderte kulturkritikk står nærmere hverandre, enn ideologien og styresettet i de tre kanoniserte dystopiene gjorde. I postmodernismens dystopia er det teknikken og fremskrittet – mulighetene, ansvaret, betjeningen av maskiner og frigjøringen fra konvensjonelle kjønns- og subjektroller – som er åpenbare utgangspunkter, og skyteskiver, på film som i bok. Systemkritikken er her bare en latent størrelse, hvis den er tilstede overhodet.
Gunnar Schrøder Kristiansen skriver, i essaysamlingen Mellom natur og kultur (C. Huitfeldt Forlag, 2000), at en dystopi er «et postapokalyptisk skrekkvelde som viser hvor galt det kan gå når teknikken løper løpsk». Det dystopiske har altså noe med teknologi å gjøre, og da gjerne i tradisjonell forstand: Datamaskinene har på sett og vis overtatt mange av «våre» arbeidsoppgaver, og dette vannskillet, denne overgivelsen av kunnskap og myndighet, er i dag et yndet tema blant de – ofte teknofobe – dystopikerne. En felles opplevelse av at teknikken er kommet ut av kontroll og må gjenvinnes, er idag selvsagt naturlig, og dermed forståelig, men en rekke av de siste års dystopier stiller også andre betimelige spørsmål. Som leser oppdager man at mennesket kanskje ikke kan gjenvinne denne kontrollen uten hjelp fra naturens eller teknikkens side, men at vi kanskje bør stille flere spørsmål ved vår vilje til hele tiden å søke etter å ha kontrollen.

Denne typen dystopier er som oftest utviklingsskeptisk: Sjangeren gir oss få konkrete svar, men forhåpentligvis kan den skape flere hypotetiske spørsmål og fruktbar debatt omkring teknologispørsmål. De er så å si alle fiendtlig innstilt til teknikk-utvinning og -utvikling, og med rette: Fremtidens tekniske nyvinninger, spesielt den som er støttet av massiv politisk støtte og korporative nyttehensyn, kan vise seg å være svart. Det vil si, det kan være umulig å forutse i hvilke retning den beveger seg, og hvor omfattende forandringene den fører med seg, vil bli.
Likevel kan man også få følelsen av at sjangeren vil konfrontere svartsyn og uvitenhet overalt, nettopp ved å være satirisk eller ironisk. Ironi kommer ofte som forkledd fortvilelse, og teknologikritisk fortvilelse bunner ofte i generell historieløshet. Mennesket har, siden middelalderen, vært avhengig av maskiner, og det er naivt å tro at vi i dag skulle kunne leve uten den mest elementære teknikken. Trøsten får være den, at så lenge dystopiene produserer et mangfold av kritiske stemmer og evner å fascinere oss med sine pekefingre eller treffsikre fabuleringer, kan Orwells totalitære skrekkvelde fremdeles ligge noen år frem i tid, selv om det magiske årstallet forlengst er passert...
Denne kritiske kloen er noe av det vesentligste ved sjangeren, og i bunn av all slik kritikk ligger spørsmålet For hvem er fremtiden laget? En engelsk forsker på utopisk litteratur har gitt sitt svar: «Jeg ville heller hatt en åker i Middelsex enn et fyrstedømme i Utopia.»