navn: hanna ihlebæk fag: Sosial-antropologi hovedfag

ill: andreas brekke/ studvest

Antropologer sitter inne med kunnskap og innsikt som kan belyse og forklare sammenhenger og kontekster, men da mÅ media gi rom og tid, slik at det er mulig Å snakke om «fargespekteret», de ulike sannhetene og hva som skjer i samspillet mellom dem.

6. juli 1776 gis det ut en ordre fra det britiske admiralitetet på vegne av Hans Majestet at en ny oppdagelsesferd er i emning. Det er ønskelig å finne en nordlig passasje fra Stillehavet til Atlanterhavet, og Kaptein James Cook sendes i vei fra England med sine to skip Resolution og Discovery. På sin ferd oppdager kapteinen og hans mannskap Kauai og Niihau, to av de hawaiiske øyer, de seiler rundt Kauai, ankrer opp og går i land. Kaptein Cook blir ifølge historien godt mottatt, jern blir byttet mot grønnsaker, drivstoff og vann, og alle er glade. På grunn av ulike problemer på ferden videre må Kapteinen snu og vende tilbake til øya flere ganger. Gang nummer to skjer det samme som første gang; han blir møtt med stor velvillighet og festivitas når han legger til. Når han drar fra øya for andre gang viser det seg at båten hans er dårlig rigget og masten brekker. For tredje gang legger han dermed til ved stillehavsøyen. Men denne gangen skjer det noe uventet. Kapteinen er aggressiv og lei av at ting ikke går hans vei, og til hans store overraskelse blir han og hans mannskap nå møtt med fiendtlighet og tyverier. Det hele ender med at Cook skyter rundt seg i panikk, og han og fire andre blir drept i den kaotiske kampen som oppstår. Begravelsesritualet som følger er lik det som ville blitt holdt for en guddom, eller kanskje for å guddomliggjøre ham i ettertid (Hacking, 1999).

Konflikten som endte med mordet på Kaptein Cook, har blitt temaet for en antropologisk debatt. Hva var det som egentlig skjedde? Hvorfor ble Kaptein Cook drept? Ble han oppfattet som en gud av de hawaiiske innfødte i det han ankom øya første gang, eller ikke? Ulike syn på hvordan man kan forstå disse spørsmålene har ført til en verbal krigføring hovedsaklig mellom to antropologer, Marshall Sahlins og Gananath Obeyesekere. Sahlins forklarer drapet ut fra at handlingsmønsteret til kapteinen passet inn i den mytiske og rituelle virkeligheten til øyboerne, og at de ofret ham fordi de oppfattet ham som den guddommen som tradisjonelt sett skulle ofres på denne tiden av det rituelle året. Tidligere hadde guden som returnerte hvert år blitt symbolsk drept ved ofringen av et menneske, men dette året dukket han faktisk opp i egen person. Obeyesekere derimot mener at folket på Hawaii hilste Cook som en chief, og var glad for å få byttet til seg jernet, men når han kom tilbake siste gang og var sur og sint på alle for at masten var brukket, hadde de fått nok av den kravstore mannen. De endte til slutt opp med å drepe ham i tumultene som oppstod. Da dette hadde skjedd vurderte øyboerne situasjonen og fant ut at det kunne være lurt å guddomliggjøre den mektige inntrengeren.

Obeyesekere mener at Sahlins er en imperialist som påtvinger hawaiierne en europisk myte om den hvite mann som blir ansett som en gud uansett hvor han kommer. Som universalist mener han at folket på Hawaii handlet ut fra en «pragmatisk rasjonalitet». Sahlins på sin side sier at Obeyesekere er imperialisten. Det å tillegge alle mennesker én type rasjonalitet fører til at man fratar folk, i dette tilfellet hawaiierne, retten til å snakke med sin egen stemme og fortelle sin egen historie. Den bitre striden mellom de to antropologene inngår i den postmodernistiske debatt, og universalisme-kulturrelativisme-kontroversen. I hvilken grad er og blir vi alle mer eller mindre like, og i hvor stor grad er de kulturelle forskjellene gjeldende, og må tas med som en del av forståelsen av handling og samhandling? Dette er aktuelle antropologiske temaer.

Det viser seg altså at antropologer, som begge mener å komme med den rette fortolkning på vegne av sine informanter, lett kan komme i tottene på hverandre. I slike situasjoner ender man ofte opp med å snakke for et antropologisk perspektiv, til andre antropologer, og glemmer både involverte og andre potensielle interesserte. Dette kan være problematisk, men samtidig er slike konflikter en viktig del av fagets utvikling. I skjæringen mellom ulike perspektiver skjer det en bevisstgjøring av muligheter og begrensninger i den vitenskapelig teori og metode. Problematisk er det derimot hvis man kun snakker til og for hverandre innad i det antropologiske miljøet i redselen for en annen konflikt, nemlig den som kan oppstå mellom antropologer og de involverte, informantene.
Hva ville hawaiierne sagt til Sahlins og Obeyesekere sine tolkninger? Man har få nedskrevne kilder som skildrer øyboernes versjon av hendelsen som oppstod, kun minner, fortellinger og sanger bevart i den muntlige tradisjon. Hva ville Kaptein Cook ha sagt? Redselen og angsten for at de man skriver om faktisk skal lese våre tolkninger vokser proporsjonalt med at leseferdighetene rundt omkring i verden øker, og at utbredelsen av kommunikasjonsteknologi gjør det mulig for informanten å ta kontakt og etterlyse fortolkningen av seg selv og sine. Skrekk og gru. Man har ikke som antropolog vært vant til å ha informanter som kan slå tilbake og mene noe om det man som antropolog mener at de mener og er(!) Angsten for konflikter med sine informanter må dermed nå store høyder blant den økende mengden antropologer som gjør feltarbeid i egen kultur. Jeg skjønner ikke at man tør! Gi meg heller ti måneder blant en krigersk stamme i en jungel der telefonen og internett enda ikke har kommet! Men bør informantkonflikter nødvendigvis oppfattes som en trussel?

Mange av de konfliktene man opplever som antropolog, i forhold til andre antropologer og i forhold til informanter, skyldes det faktum at «hva som egentlig skjedde», ikke har noe entydig svar som alle kan samle seg bak. Det er uendelige mange versjoner av virkeligheten. Hva om Kaptein Cook var enig med Sahlins og hawaierne med Obeyesekere, eller omvendt? Ville det gjøre noen av versjonene usanne? Søken etter én sannhet, hvem som har rett og hvem som tar feil, er dominerende i forhold til mange konflikter som pågår i verden for tiden. Hvordan ville mon tro drapet på Kaptein Cook bli omtalt i dagens media: «Terrorister dreper britisk kaptein»? Media er flinke til å peke ut syndebukker. For at noen skal være gode må noen være onde. Slikt selger. Kanskje er det slik at antropologer kvier seg for å uttrykke seg i media, fordi det man sier lett kan bli forenklet og tatt til inntekt for en posisjonering i et svart-hvitt bilde av verden. Jeg vil hevde at det er viktig at antropologer kommer på banen i den offentlige debatt, men uten å måtte ta del i dommerpanelet og hylekoret som utdeler skyld. Man trenger ikke flere der. Antropologer sitter inne med kunnskap og innsikt som kan belyse og forklare sammenhenger og kontekster, men da må media gi rom og tid, slik at det er mulig å snakke om «fargespekteret», de ulike sannhetene og hva som skjer i samspillet mellom dem. Så må man som antropolog risikere at andre antropologer, involverte og andre potensielt interesserte er uenige. Det kan bli konflikt av sånt, men det er kanskje ikke så dumt det!