navn: Åse kvinnsland fag: Historie Hovedfag

Søppelbøttene i Belfast

foto: fra Hope against history av Jack Holland

Da jeg dro til Belfast i År 2000, sÅ var det med en blanding av en faglig, akademisk interesse og en romantisk antagelse om at dette var et sted preget av kampen mellom skurker og helter, om rettferdighet og frihet, om rett og galt. Jeg ville lære og jeg ville oppleve.

SÅnn i ettertid kunne jeg jo selvsagt ønske at jeg satt igjen med noen saftige historier om da jeg var på tennhettekurs sammen med andre skumle fyrer, eller om den kvelden på puben der Gerry Adams, over en Guinness, røpte IRA-hemmeligheter. Jeg har dessverre ingen slike opplevelser å skryte av. Ikke kan jeg noe mer om bilbomber og finlandshetter enn det jeg kunne før jeg dro, og ikke sitter jeg på noen oppsiktsvekkende IRA-info heller. Men det er mulig at de erfaringer og de tingene jeg faktisk opplevde illustrerer mye bedre hva det vil si å leve med en konflikt slik som i Nord- Irland.

Jeg tror det første jeg la merke til da jeg kom til Belfast, var at det var så vanlig å kaste fra seg søppel på gaten. Da tenker jeg ikke på en tyggis her og en epleskrott der, nei da mener jeg brusflasker, chipsposer, sånne store ting. Jeg så fort at dette ikke skyldtes mangel på søppelbøtter, det var mer det at folk ikke så ut til å ha søppelbøtte-manerer. Til og med eldre mennesker la fra seg rusket og rasket sitt alle andre steder enn i søppelbøttene. Ukultur, tenkte jeg helt til jeg en dag fikk en forklaring. Søppelbøtter hadde tidligere vært et populært og hyppig brukt sted til å plassere bomber i. Bombene ble utløst når en hånd ble stukket inn og kom borti en utløserstreng. Dette hadde vært en effektiv måte å spre frykt og terror i en uskyldig befolkning på, og det var ikke få som hadde opplevd å bli lemlestet eller i verste fall drept på denne måten. Dette er heldigvis ikke realiteten lenger, men siden brent barn skyr ilden, og gjerne formaner sine barn igjen om å gjøre det samme, så er denne unngåelsen av søppelbøtter en av de forholdsreglene som fortsatt i dag henger igjen i en befolkning preget av sin konflikthistorie.

Som helt fersk i byen, var jeg selvsagt nysgjerrig på å utforske og bli kjent. Så første lørdagskvelden spradet jeg nedover mot sentrum i håp om å oppdage det pulserende irske utelivet jeg hadde hørt så mye om. Jeg kom til en spøkelsesby, og jeg skjønte absolutt ingenting. Ifølge mitt nyinnkjøpte vegkart skulle jeg befinne meg midt i hovedgaten av sentrum, og det var ikke et eneste menneske å se. Etter å ha vandret lettere forvirret rundt i byens tomme gater i nærmere en halv time, kom jeg endelig til en pub der det var lys i taket og Guinness på tappekranen. Jeg ble fortalt at da volden i Belfast var på sitt verste på begynnelsen av 1970- tallet, hadde det blitt innført portforbud i sentrum på kveldene og i helgene. På dagene fikk alle som skulle ut og inn av butikker sjekket veskene av britiske soldater for å forhindre smugling av bomber. Dette førte til at kunder valgte å handle andre steder. Klokken fem på fredag ble sentrum stengt, og ble ikke åpnet igjen før mandag morgen. Redselen for å bli utsatt for et bombeattentat sammen med mangelen på kunder resulterte i at utesteder, restauranter og puber sakte men sikkert gikk konkurs, eller startet opp i andre områder av byen. Nå kan jeg i samme slengen tilføye at dette også var, og til dels fortsatt er, tilfelle på det private plan. I visse områder av byen der det var mye uroligheter valgte folk i lang tid å leie istedenfor å kjøpe sitt eget hjem. Dette var også på grunn av de økonomiske tap en eventuell bombeeksplosjon ville medføre. På samme måte som søppelbøtte-historien, er dette en del av arven fra tidligere tider. Dette er realiteter i dagens Belfast som kun gir mening dersom de settes i sammenheng med de tilstander som fantes for 30 år siden. Jeg hadde aldri tenkt over at en konflikt som i Nord-Irland kunne ha så store ringvirkninger utover i samfunnet ellers. Da jeg omsider vandret hjemover den kvelden, begynte det å demre for meg hvilken frykt vanlige mennesker må ha levd med i hverdagen sin i Belfast. Den romantiske forestillingen om helten og skurken og om rettferdighet og frihet begynte sakte å forvitre i mitt sinn.

Byen kan deles inn i fire områder. I vest-Belfast bor det så å si bare katolikker og i øst er det hovedsakelig protestanter. Sør og nord i byen er befolkningen forholdsvis blandet. I min iver etter å utforske denne byen, tenkte jeg at taxi var et billig og effektivt transportalternativ. Trodde jeg. Nok en gang møtte jeg «spøkelset fra fortiden», og denne gang var det i form av organiseringen av drosjesystemet. Da urolighetene var på det verste, oppstod det et begrep om «the innocent targets». Dette begrepet kunne i og for seg omhandle alle som befant seg på feil sted til feil tid da det smalt, men jeg ble fortalt at dette begrepet henviste til drosjesjåførene i Belfast. Tidligere så hadde det gjentatte ganger skjedd at eksempelvis en protestant dro inn i vest-Belfast (som er et katolsk område) og praiet en taxi. Drosjesjåføren, som mest sannsynlig var katolsk, ville bli bedt om å kjøre til en gitt destinasjon. Så, underveis, ville han få en pistol rettet mot bakhodet og bli henrettet av passasjeren. Disse meningsløse drapene førte til opprettelsen av et drosjesystem som finnes den dag i dag. Det er ulike drosjeselskaper som dekker de ulike delene av byen, og disse drosjene kan kun praies fra gitte drosjeholdeplasser. Etter egen erfaring er det liten nytte i å stikke ut tommelen, de plukker ikke opp folk utenfor de gitte holdeplassene. I praksis betyr dette at når jeg ønsket å krysse byen fra øst og til vest, ble jeg nødt til å skifte selskap i sentrum. Ved første møte tenkte jeg at dette var et meget tungvint, forvirrende og lite lønnsomt system, men etter at jeg ble klar over opprinnelsen til denne ordningen, føyde den seg inn i rekken sammen med søppelbøtte- og spøkelsesby- historiene som makabre eksempler på hva en konflikt som den i Nord- Irland egentlig handler om. Hvor er det viktig å ha fokus? Er det jakten på helten og skurken og fordelingen av rett og urett som gir en fruktbar forståelse? Jeg skrev at jeg dro til Belfast for å lære og for å oppleve, og det gjorde jeg. Men den forståelsen jeg sitter igjen med er en ganske annen enn den jeg trodde jeg skulle få. Jeg trodde at de svart-hvite bitene i puslespillet skulle falle på plass, og jeg skulle skjønne hvem som var skurken og hvem som var helten. La oss endelig analysere de politiske uttalelser og den overveldende litteratur som til sammen kan gi en god forståelse av konflikten i makroperspektiv, og en akademisk gevinst. Men la oss heller ikke glemme den eldre damen som fortsatt er engstelig for å benytte søppelbøtten.