navn: Audun Hole fag: Lingvistikk laveregrad

Enhver stÅr naturligvis fritt til Å instruere den oppvoksende generasjon, og forklare dem at «sjøre til sjinoen» er dÅrlig og stygg norsk. Etter min mening er dette jevngodt med Å si til en afrikaner at han har en dÅrlig og stygg hudfarge.

Sterke meninger

ill: IRENE KALVIK

SprÅket er i konstant forandring. I min dialekt uttales ordene «hun» og «hund» likt, det samme gjelder «kalle» og «kalde». Det er ikke slik i talemålet til alle nordmenn, men såpass vanlig er dette sammenfallet , denne forenklingen, at den er akseptert, den regnes som «god norsk». Dialekten min er da også, som jeg skal komme tilbake til, en prestisjefylt sådan.
Parallelt er lydene som hhv. «skjære» og «kjære» begynner på, i ferd med å falle sammen og bli én lyd. Mange synes dette sj/kj-sammenfallet er en uting, og for å bekjempe endringen kommer de opp med skrekkscenarier av typen: «Skal man da liksom sjøre til sjosken og sjøpe sjøtt?»
Jeg kan ikke annet enn svare: ja, hvorfor ikke? Jeg sier ikke at lydene bør falle sammen – dette er ikke opptil meg, Norsk språkråd, logopeder eller andre alminnelig dødelige å avgjøre. Men når det nå først skjer, og det gjør det, så kan jeg ikke se at det er til noen skade. Jeg trenger egentlig ikke gi noen argumenter i det hele tatt, utover å vise til at lydene allerede er falt sammen, mer eller mindre, i talen til en hel generasjon. Vi trenger rett og slett ikke sj/kj-distinksjonen, verken i god eller dårlig norsk.
Hva hvis jeg så sier: «Min nye romkamerat er en hun»? Her er det duka ikke bare for morsomheter, men også for genuine misforståelser. Burde jeg så ta meg sjøl i øra og uttale «hun» og «hund» forskjellig? Ingen har noen gang foreslått dette for meg. Derimot hører jeg til stadighet disse klagene om at «kjære» og «skjære» uttales likt av mange. Her kan jeg ikke se at det foreligger noen sjanse for misforståelser i det hele tatt. Er det ikke egentlig ganske merkelig at folk i det hele tatt bryr seg? At du bryr deg?

NÅ litt om mitt eget sprÅk. Jeg er fra Asker, og skriver i det meste akkurat som jeg snakker. Sånn sett har jeg et privilegium i forhold til mange andre språkbrukere: talemålet mitt finnes også i en skriftspråksvariant. Jeg snakker og skriver bokmål, sjøl om jeg nok skriver litt mer «radikalt» enn askerbøringer flest.
Mange har sterke meninger om a-endinger i bokmålsverb, og radikalt bokmål generelt («Jeg har snakka med sjølveste mora di»). Dette ser ut til å henge igjen fra Den kalde krigens dager; skriver du «snakka», er du liksom AKP-er. På tide å tenke nytt her, kanskje?
Jeg er ikke aleine blant lingvister om å skrive omtrent som jeg snakker. Det er fristende å trekke den konklusjon at lingvister har skjønt noe ingen andre har skjønt: at en nasjonal skriftspråksnorm er, i en viss forstand, 100% arbitrær. Men norske lingvisters trang til å skrive talemålsnært, har nok en annen årsak: de har, om mulig, enda sterkere meninger om språk enn det mannen i gata har.
I Asker og Bærum har vi en egen måte å se språket vårt på. Sånn som vi snakker, det er norsk sånn som norsk skal være. Det alle andre nordmenn snakker er, der det ikke samsvarer med vårt, noe bondsk tøv. Sjøl fikk jeg meg et lite sjokk da jeg begynte på folkehøyskole; jøss, det finnes folk på min egen alder med skikkelig rare dialekter! Attpåtil skriver de nynorsk, som om det skulle være den selvfølgeligste ting av verden! I Asker og Bærum er det ingen som forteller oss om sånne ting.
Norskseksjonen på min videregående skole skreiv i 1997, da jeg gikk i 2. Klasse, et brev til Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, der de ba dem vennligst avskaffe denne sidemålsstilen (les: nynorskstilen). Greit å skrive nynorsk, ass’, bare dem ikke prakker’e på meg! Dette var, så vidt jeg veit, en god stund før Høyrepolitikere i Oslo tenkte denne tanken. Så seint som i desember 2001 har en avgangselev ved Asker videregående skole en kronikk i Aftenposten (i et hårreisende dårlig språk, for øvrig), der han anbefaler at sidemålet avskaffes. For skrivegledens skyld, naturligvis.

NÅ kan det hende du tenker: hmmm, her synes jeg sannelig det lukter sterke meninger lang vei! Og det stemmer naturligvis. Jeg har sterke meninger om det meste som har med språk å gjøre. Så har jeg da heller ikke sagt at folk ikke skal ha slike sterke meninger. Sterke meninger er et tegn på at man bryr seg, at man har et bevisst forhold til språk og språkbruk. Det kan man da godt ha. Det viktige er å vedkjenne seg at man har disse sterke meningene, og at de er, nettopp, sterke meninger.
I begynnelsen av teksten ga jeg fem eksempler på sterke meninger om språk, og alle er nettopp det – ingen av dem er sannheter om språket:
Nynorsk er ikke bedre egna til å representere alle norske dialekter, enn det bokmål eller eventuelt riksmål er. Det skulle være unødvendig å legge til at det samme gjelder for de to sistnevnte. Videre er de/dem-problematikken av minimal betydning – det er ordstillinga her som avgjør betydningen, ikke formen på pronomenet. Og om «tenna» ikke er godkjent i bokmål, så er det «godkjent» i talemål – det at formen eksisterer, og at språkmenende askerbøringer finner grunn til å krangle om den, er bevis nok.
Og så har vi dette med kjære og skjære, da. Hører du et barn i den bergenske småskolen i dag si «kjøre til kjinoen», er sjansen stor for at dette barnet er blitt utsatt for intenst åndssnobberi fra omgivelsenes (kanskje særlig foreldrenes) side. Tro om dette barnet er lykkeligere enn sine språklig degenererte klassekamerater?
Enhver står naturligvis fritt til å instruere den oppvoksende generasjon, og forklare dem at «sjøre til sjinoen» er dårlig og stygg norsk. Etter min mening er dette jevngodt med å si til en afrikaner at han har en dårlig og stygg hudfarge, og at din egen hudfarge burde være det naturlige og sjølsagte mål for enhver. Med dagens teknologi er det jo heller ingen sak å endre på folks hudfarge, er det vel?
En sterk mening, altså. Men har du fulgt resonnementet mitt, forstår du sikkert hva jeg mener. Uansett hva du måtte mene om norsken min.