Norges
forvaltning av havets levende ressurser
Et informasjonsflak, beregnet på allmenheten; som omhandler grunnlementene i
norsk havforvaltningspolitikk. (Sist rev. mars 2004)
Fiskerinæringen utgjør ryggraden i kyst-Norge. Fiske, havbruk og
foredeling sysselsetter over 30.000
personer. Med en årlig eksportverdi på rundt 30 milliarder kroner er fisk og
fiskeprodukter blant Norges aller største eksportartikler. Derfor er det av
største viktighet for Norge at havets levende ressurser forvaltes på en
forsvarlig måte.
Internasjonal forvaltning
Det meste av norsk fisk blir tatt i Norges 200
mils økonomiske sone. Sammen med fiskevernsonen rundt Svalbard og fiskerisonen
rundt Jan Mayen dekker havområdene under norsk jurisdiksjon om lag 2 mill.
kvkm. De fleste av fiskebestandene Norge beskatter er delt med andre land.
Derfor er det nødvendig å samarbeide med disse om forvaltningen. Norge har
inngått en rekke avtaler med naboland hvor partene forplikter seg å møtes
regelmessig for å enes om forvaltningstiltak og fordeling av kvoter.
De viktigste av disse avtalene er inngått med Russland og EU. I
tillegg kommer avtalene inngått mellom
kyststatene i Nordøst-Atlanteren om norsk vårgytende sild og makrell. Fisket i
havområdene utenfor de nasjonale økonomiske sonene forvaltes av Den
nordøstatlantiske fiskerikommisjon (NEAFC) i samarbeid med kyststatene.
Sel i Østisen forvaltes av Den norsk-russiske fiskerikommisjon, og
i Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjon (NAMMCO) samarbeider landene om
forskning og forvaltningsrelaterte oppgaver knyttet til sjøpattedyr generelt.
Fangst av vågehval forvaltes ensidig av Norge ettersom Den internasjonale
hvalfangstkommisjon (IWC) siden 1982 ikke har vært i stand til å fastsette
kvoter for denne fangsten.
Bærekraftig utnyttelse
Det overordnede målet for norsk
havressursforvaltning er bærekraftig utnyttelse, dvs. utnyttelse innen grensene
for bestandenes fornyelsesevne. Dette er
i også i samsvar med internasjonale krav, som er nedfelt bl.a. i
Havrettskonvensjonen, FN-konvensjonen om fiske på det åpne hav og FAOs
retningslinjer for ansvarlig fiske.
Tradisjonelt har fiskeriforvaltningen foregått innen et
énbestandsperspektiv. Men de ulike artene kan ha betydelig innvirkning på
hverandre, for eksempel livnærer både torsk og norsk vårgytende sild seg i stor
grad av lodde i Barentshavet, mens hval og
sel gjør betydelige innhugg i forskjellige fiskebestander eller i
næringsgrunnlaget deres. Temperaturer og andre miljøfaktorer påvirker også
bestandenes vandringer og utvikling. I økende grad blir fiskeriforvaltningen
undergitt et økosystemperspektiv, slik at man ikke kun tar hensyn til fiskets
innvirkning på fiskebestandene, men også til hvordan fiskeriet påvirker det
marine miljø, og hvilke følger endringer i det marine miljø har for de levende
marine ressursene.
Kunnskap
Bærekraftig forvaltning krever kunnskap, om
bestandenes størrelse, alderssammensetning og utbredelse, og om miljøet de
lever i. Hvert år blir data fra norske vitenskapelige undersøkelser og fra
fiskere blir sammenholdt med data fra andre land og evaluert av Det
internasjonale råd for havforskning (ICES), som er rådgivende organ for
fiskerimyndighetene i de nordatlantiske landene.
I Norge ledes fiskeriforskningen av Havforskningsinstituttet.
Norske havforskere samarbeider nært med forskere i andre land, og særlig i
Russland.
Regulering
For de fleste bestandene fordeles totalkvotene i
forhandlinger under de internasjonale avtalene. De nasjonale
reguleringstiltakene dreier seg derfor i stor grad om hvordan det enkelte lands
kvoter skal fordeles, geografisk, i tid, og på ulike grupper fiskere og
redskap.
I Norge samarbeider fiskerinæringen og myndighetene om utformingen
av reguleringene. Det er imidlertid Fiskeriministeren som fatter de endelige
forvaltningsvedtakene.
Håndhevelse
I Norge håndheves fiskerilovgivningen både til
sjøs og når fisken landes. På sjøen er det Kystvakten som inspiserer fartøyer
og fangst. Også utenlandske fartøyer som fisker i soner underlagt norsk
regelverk, blir inspisert. Overtredelser medfører bøter, og i alvorlige
tilfeller beslag av fangst eller arrest i skip. Siden 1. juli 2000 er det
påbudt for havgående fiskefartøy å bruke satelittutstyr som gjør det mulig å
overvåke aktiviteten fortløpende. Norge har satelittsporingsavtaler med stater
som fisker i norske fiskerijurisdiksjonsområder.
Fiskeridirektoratet fører kontroll med fisken som landes, og
løpende fangststatistikk. Særlig alvorlige tilfeller av feilrapportering eller
andre irregulære forhold bringes for retten.
Se også:
Stm. 27
(2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk
Fiskeridepartementets hjemmesider
Kart over fiskesonene
